Depresjon

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Psykiske lidelser
Bok: Depresjon
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: onsdag, 20. oktober 2021, 14:14

Hensikt og læringsmål

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er at leseren får kjennskap til symptomer på og årsaker til depresjon hos personer med utviklingshemning, slik at denne kunnskap kan omsettes i miljøbehandling. Hovedmålet med miljøbehandling er at kommunikasjon, krav og forventninger tilpasses den deprimerte personens evner, ressurser og symptomer på depresjon.

Læringsmål

Når du har lest dette kapittelet skal du ha kjennskap til:

  • Depresjon hos personer med utviklingshemning
  • Ulike typer depresjon
  • Symptomer på depresjon
  • Årsaker til depresjon
  • De vanligste behandlingsformene
  • De viktigste prinsippene i miljøterapeutisk behandling

Hva er depresjon?

Foto: Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

Depresjon er betegnelse på en psykisk lidelse, men betegnelsen depresjon brukes både i dagligtale og klinisk sammenheng. I dagligtale refererer begrepet ofte til at en person føler seg trist og mangler overskudd, og i den sammenhengen brukes antakelig begrepet betydelig hyppigere enn det er faglig og medisinsk dekning for.

I faglig og medisinsk sammenheng omfatter begrepet en bestemt psykiatrisk diagnose med spesifikke diagnosekriterier, som gjør det mulige å avgjøre om personen har en psykisk lidelse eller ikke. I Europa anvendes diagnosesystemet ICD-10, som er WHO's offisielle diagnoseliste over psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser. Som oftest består diagnosekriterier av et bestemt antall kjennetegn eller symptomer. Disse har vedvart i et bestemt tidsrom eller har spesielle kjennetegn som gjør det mulig å skille mellom ulike psykiske lidelser.

For å kunne stille diagnosen depresjon kreves det at personen vurderes av lege, psykolog eller annen fagperson, som ut fra diagnosekriteriene kan avgjøre om personen oppfyller kriteriene for depresjon.

Hvor hyppig forekommer depresjon?

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelser hos personer i normalbefolkningen, og også hos personer med utviklingshemning. Mens det anslås at depresjon til enhver tid forekommer hos ca. 5 % av normalbefolkningen, anslås det at risikoen for å bli rammet av depresjon i løpet av livet er ca. 15 %.

Det antas at depresjon forekommer langt hyppigere hos personer med utviklingshemning. Forskning indikerer en prevalens (forekomst) på opp mot 10-15 %, og med en tendens til økt forekomst jo alvorligere utviklingshemningen er.

I forskning skilles det mellom punktprevalens (forekomsten her og nå) og livstidsprevalens (risikoen for å utvikle lidelsen i løpet av livet). Forekomst av psykiske lidelser er langt hyppigere hos mennesker med utviklingshemning enn hos personer i normalbefolkningen. Det anslås at generell forekomst av psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemning ligger mellom 30-50 %, med størst forekomst ved alvorligere grader av utviklingshemning.


Depresjon forekommer betydelig hyppigere hos kvinner enn hos menn. Kjønnsforskjellene er mest uttalt ved lett depresjon, mens det ikke er så stor forskjell ved alvorlig depresjon. Hvorvidt disse tallene er uttrykk for en reell forskjell, eller om det ligger andre faktorer bak, er ikke fullstendig klarlagt.

Det finnes flere forklaringer på kjønnsforskjeller ved depresjon. En av forklaringene handler om at kvinner er mer tilbøyelige til å reagere innadvendt med nedstemthet og tristhet når de blir deprimerte. En annen forklaring er at menn ikke rammes sjeldnere av depresjon, men at de er mindre tilbøyelige til å søke hjelp, og derfor ikke figurerer i statistikkene. Felles for disse forklaringene er at de har fokus på menn og kvinners forskjellige kjønnsroller og samfunnsmessige forventinger, snarere enn forskjellig sårbarhet og biologisk disposisjon. Det betyr med andre ord at menn og kvinner trolig er like sårbare for depresjon, men at de reagerer forskjellig på belastninger og håndterer dem forskjellig.

Kjernesymptomer

Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

Symptomer på depresjon påvirker både tanker, følelser, kropp og atferd. I praksis betyr dette at depresjon kan fremstå svært forskjellig fra person til person. For å stille diagnosen skal personen ha hatt symptomer på depresjon i minst to uker. Det må være endring i normal atferd og allminnelig funksjonsnivå i hverdagen, som har vært til stede i minst to uker.

I diagnosesystemet deles symptomene i kjernesymptomer og tilleggssymptomer. Kjernesymptomer er de primære symptomer på depresjon og omfatter:

  • Tristhet, nedstemthet
  • Nedsatt lyst eller interesse
  • Nedsatt energi eller økt tretthet

En rekke symptomer følger tilstanden i større eller mindre grad. Dette kaller vi ledsagersymptomer. De vanligste ledsagersymptomene er nedsatt selvtillit eller selvfølelse, selvbebreidelse eller skyldfølelse, tanker om døden eller selvmord. I tillegg er det symptomer som tanke- eller konsentrasjonsvansker og rastløshet eller psykomotorisk hemning. Ofte ses også søvnforstyrrelser og appetitt- eller vektendring.

Vanligvis oppleves depresjonen som en følelse av håpløshet, tristhet og pessimisme, samtidig som personen opplever manglende energi og lyst. Personen føler ikke glede og begeistring ved noe, og har som oftest ikke overskudd til alminnelige hverdagslige gjøremål eller aktiviteter. Det kan for eksempel vise seg ved sosial tilbaketrekning eller mindre interesse for det personen tidligere har vært interessert i.


Diagnosekriterier ved depresjon, ICD-10 (WHO)

A)

  1. Varighet av depressiv episode minst 2 uker
  2. Ingen tidligere episoder med depresjon eller med hypomani, mani eller blandingstilstand
  3. Organisk etiologi utelukkes

B) Depressive kjernesymptomer:

  1. Nedstemthet
  2. Nedsatt lyst eller interesse
  3. Nedsatt energi eller økt trettbarhet

C) Depressive tilleggssymptomer:

  1. Nedsatt selvtillit eller selvfølelse
  2. Selvbebreidelse eller skyldfølelse
  3. Tanker om død eller selvmord
  4. Tenke eller konsentrasjonsvansker
  5. Agitation eller nedsatt funksjon
  6. Søvnforstyrrelser
  7. Appetitt- og vektendring

D) Ingen hallusinasjoner, vrangforestillinger eller depressiv stupor

Andre symptomer

Foto: Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

I tillegg til kjernesymptomene ses som ofte også en rekke andre symptomer. De vanligste symptomene er angst, irritabilitet og aggressiv atferd, smerter og andre kroppslige symptomer, samt misbruk og / eller selvskading.

Angst ses hos over halvparten av personene med depresjon. Det dreier seg spesielt om angstformer som for eksempel generalisert angst, som kjennetegnes ved sterk og overdreven bekymring rettet mot somatiske (kroppslige) symptomer. Men det kan også være andre angstformer. Tilstedeværelsen av angst har stor betydning for prognosen, da det også ofte er nødvendig å behandle angsten for å oppnå et godt resultat.

Irritabilitet og aggressiv atferd forekommer også hyppig i forbindelse med depresjon. Det viser seg for eksempel ved lett utløst sinne eller utagerende atferd, spesielt hvis personen føler seg presset eller stresset. I litteraturen omtales det som en maskulin form for depresjon, men det er ikke bevist ved forskning. Det er større evidens for at det lett utløselige sinnet har sammenheng med personens temperament forut for depresjonen, og graden av press eller støtte fra omgivelsene under depresjonen, og i hvilken grad personen føler seg belastet av krav fra omgivelsene.

Smerter og kroppslige symptomer er også hyppige symptomer sammen med depresjonen. Det kan for eksempel være i form av brystsmerter, hodepine, ryggsmerter eller andre diffuse smerter, eller i form av tretthet eller svimmelhet. Diffuse smertetilstander og somatisering (personen mener selv at han har en kroppslig lidelse) ses ofte hos deprimerte personer som ikke verbalt kan uttrykke indre tilstander eller som har vanskelig for å sette ord på følelser. Overdreven sykdomsangst kan også være et symptom på en underliggende depresjon. Forskning dokumenterer sammenheng mellom depresjon og smertetilstander, og for at årsakssammenhengen kan gå begge veier. Slik sett kan smerter forårsake depresjon, og depresjon kan komme til uttrykk ved smertetilstander.

Misbruk og selvskade er ikke vanlige symptomer på depresjon, men når disse tilstander er til stede, kan det være tegn på at det er en underliggende depresjon. Dette bør undersøkes nærmere. Det må understrekes at det ikke alltid er tegn på depresjon dersom en person har misbruk eller selvskadende atferd, det kan ligge en rekke andre forklaringer bak atferden. Man vet fra forskning at misbruk kan være den deprimerte personens forsøk på selvmedisinering, hvor personen av og til forsøker å dempe tilstanden og vanskelige følelser.

Symptomer hos mennesker med utviklingshemning

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Det kan være vanskelig for personer med utviklingshemning å formidle hvordan det oppleves å være deprimert, og hvordan kjernesymptomene tristhet, nedstemthet og nedsatt lyst og interesse oppleves. Det betyr at det kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt personen oppfyller de diagnostiske kriteriene, og dermed kan det også være vanskelig å stille riktig diagnose.

Ettersom riktig diagnose er viktig for å kunne bidra til vellykket behandling, er det viktig å vite hvordan depresjon kan fremstå hos personer med utviklingshemning. Klinisk erfaring peker mot tap av tidligere interesser og energitap som særlig viktige holdepunkter i utredning av depresjon hos mennesker med utviklingshemning.

På grunn av vanskeligheter med å diagnostisere depresjon hos denne gruppen er det utviklet screeningverktøy beregnet for personer med alvorlig utviklingshemning, uten godt utviklet språk og evne til selvrefleksjon. Formålet er at miljøpersonalet ut fra observasjoner av personens atferd avdekker om det kan dreie seg om depresjon.

Disse symptomene er særlig hyppige hos personer med utviklingshemning:

  • Tristhet og nedstemthet (for eksempel manglende mimikk, manglende kroppsspråk, manglende glede/ interesse etc.)
  • Energitap (tretthet, manglende overskudd, orker ingenting etc.)
  • Manglende selvtillit (økt nærtakenhet, selvbebreidelser etc.)
  • Kognitive tilleggssymptomer (treghet, funksjonstap i hverdagen etc.)
  • Fysiske symptomer (søvnforstyrrelser, appetittendringer etc.)
  • Kroppslige symptomer (smertetilstander, helseangst, etc.)
  • Sosial tilbaketrekning (isolasjon, mindre kommunikasjon etc.)
  • Irritabilitet (”kort lunte”, sinne, sinne ved press til sosialt samvær etc.)
  • Angst (bekymringer, økt ritualisering mv.)

Ulike former for depresjon

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Det finnes flere forskjellige former for depresjon. I de offisielle diagnosesystemene inndeles depresjon etter alvorlighetsgrad, type og forløp. Det er spesielt viktig å avgjøre alvorlighetsgrad og type depresjon, fordi dette har stor betydning for hvilken behandling personen skal tilbys.

Det skilles vanligvis mellom lett, moderat og alvorlig depresjon, og mellom depresjon med og uten psykotiske symptomer.

  • Lett depresjon: Man oppfyller minst 2 kjernesymptomer og minst 2 tilleggssymptomer. Personen klarer de fleste hverdagslige ting, men er trist og nedstemt og har vansker med å ta seg sammen.
  • Moderat depresjon: Man oppfyller minst 2 kjernesymptomer og minst 4 tilleggssymptomer. Personen virker nedstemt og har vanskelig for å klare alminnelige hverdagslige gjøremål, gå på jobb, og har svært vanskelig for å ta seg sammen.
  • Alvorlig depresjon: Man oppfyller minst 3 kjernesymptomer og minst 5 tilleggssymptomer. Personen er veldig trist og nedstemt, har lite energi til å klare hverdagslige gjøremål og å gå på jobb. Tilstanden er svært invalidiserende for personen.
  • Alvorlig depresjon uten psykotiske symptomer: Personen er alvorlig deprimert, men har ingen psykotiske symptomer. Oppfyller alle kriteriene for alvorlig depresjon, men har ingen hallusinasjoner eller vrangforestillinger.
  • Alvorlig depresjon med psykotiske symptomer: Personen er alvorlig deprimert og har psykotiske symptomer i form av hallusinasjoner, vrangforestillinger eller depressiv stupor. Personen kan for eksempel henge seg opp i depressive vrangforestillinger om at det vil være best hvis han eller hun tar livet av seg, fordi det vil være det beste for alle andre.

Videre kan man skille mellom flere ulike kategorier eller typer depresjon.

  • Depressiv enkeltepisode: Personen rammes av en enkelt depressiv periode. Sannsynligheten for at det oppstår flere depressive perioder er forhøyet dersom man først har blitt rammet en gang.
  • Tilbakevendende (periodisk) depresjon: Personen rammes av tilbakevendende episoder med depresjon. Det mest alminnelige forløp når en person først har fått depresjon.
  • Dystymi: Personen lider av en mild grad av depresjon, eller kronisk senket stemningsleie, som kan vare i flere år eller en stor del av livet. Symptomene er mildere enn ved lett depresjon. Symptomene er blant annet nedsatt energi og selvtillit, tar lett til tårer, opplevelse av håpløshet, pessimistisk innstilling, gledesløshet og innadvendthet. Dystymi ses ofte som en følge av langvarige belastninger og traumer, herunder belastninger og traumer fra barndommen.
  • Depresjon relatert til årstid (vinterdepresjon): Personen lider av en form for lett depresjon, som avhenger av været og spesielt lyset. Tilstanden har antakelig en sammenheng med manglende hormonbalanse i hjernen. Behandlingen består ofte av lysterapi, som har vist seg å ha god effekt på tilstanden.

Utvikling og prognose

Foto: Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

Depresjon debuterer ofte i 20-30 årsalderen, depresjon kan imidlertid oppstå fra barndommen og gjennom hele livet. Depresjon utløses ofte av en tidligere belastende sosial hendelse, kanskje i så mye som 80 % av tilfellene.

Det betyr at selv om arvelighet er involvert i utviklingen av depresjon, vil man i de fleste tilfeller kunne finne forutgående sosiale eller på annen måte belastende hendelser. Det kan være flytting, betydelige familiemessige eller andre sosiale hendelser, helsemessige endringer eller annet.

Depresjon er en tilbakevendende lidelse. Ca 30 % vil få et tilbakefall i løpet av ett år, mens 70-80 % vil få et tilbakefall i løpet av livet, og i noen tilfeller utvikler tilstanden seg til en kronisk depresjon. Man vet også at hver gang man får en depresjon, økes risikoen for at forløpet forverres. Og jo alvorligere depresjonen er, jo høyere er risikoen for at personen raskt rammes av en ny depressiv periode.

I praksis betyr dette at det er svært viktig å oppdage depresjonen så tidlig som mulig, og stille riktig diagnose slik at behandling kan iverksettes. På den andre side betyr det at jo lenger tid en person går med en udiagnostisert og ubehandlet depresjon, jo større risiko er det for tilbakefall.

Årsaker

Foto: Gerd Altmann, Pixabay
Foto: Gerd Altmann, Pixabay

Det finnes ulike årsaker til utviklingen av depresjon. Oftest ses en kombinasjon av faktorer fra biologi, psykologi og sosiale områder. Den mest alminnelige forklaringsmodellen er “sårbarhets-stress- modellen”, som forklarer utviklingen av depresjon (eller annen psykisk lidelse) ut fra tankegangen om at jo mer sårbart et individ er, jo mindre stress og belastning tåler det.

Biologisk sårbarhet kan blant annet bestå av en arvelig genetisk eller nevrobiologisk sårbarhet, som øker risikoen for utvikling av depresjon. Psykologisk sårbarhet kan blant annet bestå av en utrygg barndom med manglende omsorg og/eller belastende opplevelser fra barndommen, som gjør personen sårbar overfor senere utvikling av depresjon.

For personer med utviklingshemning utgjør nedsatt kognitivt funksjonsnivå og personlighetsmessig umodenhet viktige sårbarhetsfaktorer, fordi dette gjør det vanskeligere for dem å forstå omverden og de hendelser de opplever, og de har vanskeligere for å håndtere belastninger og utfordringer.


Jo større sårbarhet, jo større risiko er det for at stress og belastning utløser depresjon. For personer med utviklingshemning utgjør avvik mellom krav og forventninger en særlig stor risikofaktor. Enkelte grupper ser ut til å ha særlig stor risiko for å utvikle depresjon.

Noen grupper med spesielt stor risiko for å utvikle depresjon:

  • Personer som tidligere har hatt depresjon
  • Pårørende til deprimerte (spesielt 1. generasjon slektninger, hvor forekomsten er opp til 3 ganger høyere enn hos normalbefolkningen)
  • Personer med alvorlige hjertesykdom
  • Personer som rammes av hjerneslag
  • Personer med langvarige smertetilstander (spesielt ryggsmerter)
  • Personer med diabetes (type 1 og 2)
  • Personer med KOLS (kronisk obstruktiv lungesykdom, "røykelunger")
  • Personer med cancer (alle former for kreft)
  • Personer med Parkinsons sykdom
  • Personer med Epilepsi
  • Personer med andre former for psykisk lidelse - depresjon forekommer ofte som ettervirkning av andre psykiske lidelser)


Man kan også snakke om “vedlikeholdsfaktorer”, blant annet sårbar hjerne eller psyke med bakgrunn i vanskelige oppvekstsvilkår. På samme måte kan det aktuelle sosiale miljø, grad av støtte eller belastning, eller en vedvarende manglende overensstemmelse mellom krav, ferdigheter og forutsetninger, bidra til å opprettholde depresjonen.


Er depresjon arvelig?

Nei, det er ikke selve depresjonen som arves, men en spesiell biologisk eller nevrobiologisk sårbarhet, som øker personen sårbarhet for utvikling av depresjon, særlig hvis personen utsettes for stress eller belastning.

Nei, selv om belastninger i miljøet utgjør en viktig del av forklaringen på utvikling av depresjon, er personens biologiske og psykologiske sårbarhet med på å avgjøre hvorvidt belastninger fører til depresjon.

Riktig svar

Årsakene til depresjon skyldes en kombinasjon av personens biologiske, psykologiske og sosiale sårbarhet. Sammen kan disse faktorene vise til om en person er mer eller mindre sårbar for å utvikle depresjon når personen utsettes for stress eller belastninger.

Forebygging

.Foto: Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

Fordi depresjon i stor grad er stressutløst, forebygges depresjon primært ved å skape et trygt miljø, med lite stressbelastninger og traumer. Spesielt belastende er langvarige stresstilstander, mens kortvarige stresstilstander ikke har like stor skadevirkning.

En viktig del av et stressfritt miljø er høy grad av overenstemmelse mellom personens evner og ressurser, og krav og forventninger personen utsettes for. Det betyr i praksis at det kan være forebyggende å avdekke personens kognitive funksjonsnivå og ressurser, slik at miljøterapien kan tilpasses.

Det kan også være forebyggende å få kunnskap om personens anamnese og livshistorie, fordi det kan avdekke om det har vært traumer eller belastninger i oppveksten som kan gjøre personen mer sårbar overfor svikt og manglende trygghet eller andre belastninger.

Forebygging handler også om å ta høyde for personens vanskeligheter og støttebehov, slik at miljøterapien skreddersys til personens behov. Dette innebærer høy grad av struktur og forutsigbarhet, slik at personen slipper å bruke sine ressurser til å skape overblikk over hverdagen på egenhånd.


Hvordan kan man forebygge depresjon hos personer med utviklingshemning?

Trygghet er en viktig faktor i forebygging av depresjon, men det er ikke tilstrekkelig. Det skal også være fokus på at det er en balanse mellom forventninger til personen, og personens ressurser.

Riktig svar

Ved å redusere stresset personen opplever i livet, kan man bidra til å forebygge depresjon. De viktigste parameterne er å redusere utrygghet og unngå krav og forventninger som personen ikke klarer å leve opp til.

Å gi personen hjelp i hverdagen er en viktig del av forebyggingen, men det er ikke tilstrekkelig. Trygghet er også en viktig faktor, og det skal skapes en overensstemmelse mellom krav og evner. Årsakene til depresjon skyldes en kombinasjon av personens biologiske, psykologiske og sosiale sårbarhet. Sammen kan disse faktorene vise til om en person er mer eller mindre sårbar for å utvikle depresjon når personen utsettes for stress eller belastninger.

Miljøbehandling – rammer

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Miljøterapeutisk behandling av depresjon vil innebære tiltak både relatert til rammer og emosjonelt klima. Den del av miljøbehandlingen som omhandler rammer, er inspirert av pedagogisk tilnærming og utgjør en viktig del av arbeid med personer med psykisk utviklingshemning som har depresjon. Det emosjonelle klimaet vil innebære faktorer hvor samhandling er kjerneaktiviteten.

En viktig faktor i miljøterapien er skjerming. Skjerming innebærer rolige og forutsigbare omgivelser. Personer med depresjon er ofte svært sensitive overfor sterke sanseinntrykk (lyd, lys, lukt). Jo alvorligere depresjonen er, jo større vil behovet for skjerming være. I tillegg til ro kan det være viktig å gi den deprimerte mulighet til å få pauser i hverdagen, med søvn eller hvile. Skjerming kan innebære å skjerme personen fra sosiale stimuli og større sosiale settinger, som kan virke overveldende og ressurskrevende for den deprimerte.

Avlastning i hverdagen er viktig. Det betyr først og fremst at den deprimerte skal ha sterkt reduserte krav til oppgaveløsning. Det kan for eksempel innebære at personen sykemeldes fra jobb, slipper husarbeid og oppgaver som vasking og innkjøp, at personen får hjelp til å ivareta personlig hygiene eller annet. Også her avhenger behovet for avlastning av graden av depresjonen.


  • Økt struktur i hverdagen (for eksempel dagsplaner, faste prosedyrer, huskesystemer etc.)
  • Høy grad av kontinuitet (faste kontaktpersoner, faste prosedyrer etc.)
  • Avlastning, senkede krav i hverdagen (for eksempel sykemelding/deltidssykemelding, (delvis) fritak fra husarbeid, økt støtte i forhold til husarbeid eller personlig hygiene)
  • Hvile, pauser (for eksempel middagslur, pauser i enerom)
  • Frisk luft (for eksempel hyggelig gåtur, kjøretur i bil etc.)
  • Fysisk aktivitet i det omfang personen makter
  • Fokus på å bruke energi på positive aktiviteter og samvær med andre mennesker som gir glede og energi

Kvinne i 30-årene med lett utviklingshemning er henvist på grunn av store humørsvingninger og konflikter i bo- og aktivitetstilbudet. Hun bor i en kommunal bolig, hvor hun har en vernet arbeidsplass på kjøkkenet. Hun arbeider full tid og bruker et par timer på å gjøre rent etter at de andre har gått hjem. Kvinnen er meget pliktoppfyllende og ofte redd for ikke å gjøre det godt nok. Hun opplever stress og har manglende oversikt til å huske og nå dagens gjøremål. I tillegg til psykologsamtaler og medisinering fokuseres miljøbehandlingen på skjerming, justering av krav og forventninger, samt å strukturere hverdagen med tanke på kortere arbeidsdag, færre oppgaver, og fast hviletid etter arbeid. En ukeplan utarbeides med avsatt tid til besøk, vanning av blomster, innkjøp, dra i banken. Ved oppfølgingskontakt etter ti måneder ses tydelig forbedring, og miljøpersonalet er i en vedvarende læreprosess for optimal tilretteleggelse av miljøet i boligen.

Miljøbehandling – emosjonelt klima

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

En av de viktigste faktorene i miljøterapeutisk behandling av depresjon er det emosjonelle klimaet i behandlingsmiljøet. Noe forenklet kan man si at emosjonelt klima er summen av den følelsesmessige stemningen og holdningen i behandlingsmiljøet der den deprimerte oppholder seg.

Et viktig begrep i denne sammenhengen er “expressed emotion”, EE. Begrepet brukes om et behandlingsmiljø som kjennetegnes ved varme og høy grad av trygghet. I et behandlingsmiljø med “low expressed emotion” er kontakten mellom personal og tjenestebruker kjennetegnet med positiv, inkluderende og ikke-fordømmende kommunikasjon.

Slik slipper den deprimerte å forholde seg til eventuelle negative holdninger eller konflikter i personalgruppen, og kan heller bruke sin energi på å bli frisk og slipper å skjule sin tilstand.

Det emosjonelle klima skal også kjennetegnes ved tålmodighet. Depresjon kan være en langvarig tilstand, som kan være vanskelig å være vitne til uten å bli utålmodig og forsøke å presse gjennom fremskritt.

Glede og positive relasjoner er også sentrale elementer i det emosjonelle klimaet. Det kan være viktig å formidle overfor den deprimerte at verden går videre, og forsiktig hjelpe pasienten med å oppdage de tingene som tidligere ga glede og tilfredshet. Det kan for eksempel være å se på bilder, sy eller strikke, se film sammen etc. Det kan også være ved å etablere “fortrolige samtaler”.


Begrepet "Expressed emotion", EE, kommer fra forskning på schizofreni, hvor det blant annet har blitt funnet ut at et miljø som kjennetegnes ved høy grad av EE (det vil si et negativt miljø med høy grad av konflikter) kan bidra til å utløse tilbakefall hos personer som har opplevd en psykotisk episode. Med bakgrunn i dette har det blitt forsøkt å beskrive hva som kjennetegner et miljø med lav EE, og det har blitt funnet ut at trygghet, varme, støtte, forståelse, anerkjennelse, respekt og positiv relasjoner er viktige elementer ved denne kommunikasjonsformen.

Konfidensielle samtaler eller “en til en samtaler” kan være et godt supplement til miljøterapeutisk behandling. Det innebærer at den deprimerte person tilbys faste avtaler eller tidsrom, hvor en (fast) person fra personalgruppen kan gi udelt positiv oppmerksomhet og kontakt. Slik får den deprimerte tid til ubekymret og kravfri kontakt, og mulighet til å få snakket om det som er viktig for den deprimerte, ettersom det er den deprimerte som setter agendaen for samværet. Det kan for eksempel være å snakke sammen, se på bilder, strikke, bare sitte sammen, eller annet. Klinisk erfaring viser at det har en god effekt på bedringsprosessen, og antakelig også en forebyggende effekt på tilbakefall.

En 50 år gammel kvinne med Down Syndrom henvises på grunn av tvangshandlinger i form av timelange toalettbesøk og forstyrret døgnrytme, forstyrret spisemønster etc. Det er mistanke om tvangslidelse, demens og depresjon. Kvinnen har vernet arbeidsplass hvor hun ikke har vært på flere måneder. Leiligheten hennes er i første etasje, og hun har fått helseproblemer i form av sterke smerter i fingre og ledd, noe som medfører bevegelsesvansker, slik at hun har vanskelig for å forlate leiligheten. Hun tilbringer derfor mye tid i leiligheten alene. Hun har tilsynelatende en alminnelig barndom. Psykologisk og psykiatrisk utredning viser at hun har en depresjon, sannsynligvis utløst av fysiske helseproblemer og funksjonstap som har medført økt hjelpebehov, som ikke kan oppfylles på grunn av vaktplaner hos de ansatte i boligen, samt kvinnens timelange toalettbesøk. Resultatet blir økende sosial isolasjon og manglende oppmøte på arbeid. Det iverksettes behandling med antidepressiv medikamentell behandling og ansatte får veiledning om reduserte krav, forventninger, omsorg og avlastning i hverdagens gjøremål som innkjøp, tøyvask og opprydning. Det skal være økt fokus på gode stunder og opplevelser; se på TV, bilder, snakke om gamle dager. Det endres på vaktplanen slik at miljøarbeiderne kommer på slutten av dagen når hun ikke er på toalettet. Ved kontroll et halvt år senere fremstår kvinnen som glad, har humor og bruker mindre tid på toalettet. Hun har også bedre hukommelse, bedre døgnrytme, ingen tegn på depresjon og ingen tegn til demens.

Behandling

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Behandlingen av depresjon skal innebære miljøbehandling. I tillegg kan det noen ganger være aktuelt med medikamentell behandling og ulike former for psykososial behandling, blant annet psykoterapi (samtalebehandling). Grad av utviklingshemning og depresjonens alvorlighetsgraden avgjør hvilken behandling som anbefales.

Psykoterapeutisk behandling er mest effektivt ved lett depresjon, og kan i da i stor grad erstatte medisin hos personer i normalbefolkningen. I de fleste tilfeller kan psykoterapeutisk behandling ikke være eneste behandlingsform hos personer med utviklingshemning, siden deres kognitive ressurser er begrensede, og utbyttet av terapien vil sannsynligvis være mindre.

Medikamentell behandling anbefales til personer med mer alvorlig grad av utviklingshemning, og til personer med lett grad av utviklingshemning og mer alvorlig depresjon (samme behandling som til personer i normalbefolkningen). I svært alvorlige tilfeller anbefales det å behandle depresjon med elektrosjokk, ECT.

Psykoedukasjon kan være et viktig element i behandling av depresjon. Kunnskap om årsaker og forløp kan videre bidra til å gi håp for fremtiden og kunnskap om at depresjonen kan forsvinne igjen. Psykoedukasjon til pårørende kan bidra til å skape en fellesforståelse for hvilke krav og forventninger som bør stilles til den deprimerte.


Kognitiv behandling er funnet å være den beste tilnærmingen ved depresjon hos normalbefolkningen. Dette er ikke like tydelig overfor personer med utviklingshemning. Klinisk erfaring viser til at de mest velegnete terapiformer for personer med utviklingshemning har fellestrekk ved at de inneholder relativ høy grad av struktur og plasserer terapeuten i en aktiv og styrende rolle, hvor terapeuten tar ansvar for at det snakkes om det mest vesentlige. Videre er inkludering av miljøpersonalet en viktig faktor fordi det kan være vanskelig for den deprimerte å overføre kunnskap fra terapi til hverdagen. Til slutt er det viktig å ha fokus på at registreringer eller lekser ikke skal utgjøre ytterligere stressfaktorer for personen. Mindfullness (aktivt nærvær – en form for meditasjon) har også vist seg å være effektivt når personalet tar ansvar for det.

Psykoedukasjon betyr at pasienter og pårørende systematisk undervises om sykdommen, og formålet er å oppnå en bredere forståelse av symptomer, årsaker, forløp og behandling.


Hva er det viktigste elementet i behandling av depresjon hos personer med utviklingshemning?

Nei, selv om miljøterapi utgjør en viktig del av behandlingen, kan miljøterapi som oftest ikke være det eneste element i behandlingen av depresjon hos psykisk utviklingshemmede.

Nei, i noen tilfeller av lett depresjon kan det være tilstrekkelig å etablere et optimalt terapeutisk miljø og økt sosial støtte, kombinert med hyppig veiledning til personal om depresjonen og miljøterapien.

Riktig svar

Behandling av depresjon hos personer med utviklingshemning krever som regel både medisinsk og miljøterapeutisk behandling. Ved behandling av depresjon hos lettere utviklingshemmede kan psykoterapi også utgjøre et viktig element. I mange tilfeller er psykoedukasjon og tett veiledning til personalet viktige elementer i behandlingen.

Oppsummering

Foto: Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene, både hos normalbefolkningen og blant personer med utviklingshemning. Selv om depresjon er kjennetegnet av bestemte symptomer som skiller lidelsen fra andre psykiske lidelser, kan depresjon se svært forskjellig ut fra person til person. Kunnskap om symptomer, årsaker og forløp kan bidra til at diagnosen stilles tidsnok til at riktig behandling kan iverksettes. Fordi depresjon ofte er en tilbakevendende lidelse, er det stor risiko for at tilstanden forverres over tid.

Depresjon utvikles som en kombinasjon av biologisk, psykologisk og sosial sårbarhet, og aktuelle belastninger og stress er ofte utløsende faktorer. Det betyr at forebygging av depresjon i stor grad handler om tilrettelegging av miljøet slik at unødvendig stress og belastninger unngås.

Behandling av depresjon krever innsats fra flere områder; medisinsk behandling, psykoterapi, psykoedukasjon, støtte, veiledning og miljøterapeutisk behandling. Ingen av metodene kan benyttes alene, og vekting av de forskjellige metodene avhenger av personens funksjonsnivå, evner og depresjonens alvorlighetsgrad. Miljøterapeutisk behandling omfatter rammene rundt den deprimerte og inkluderer et miljø med ro, forutsigbarhet, skjerming og avlastning fra hverdagens krav.

En svært viktig del av miljøterapeutisk behandling til deprimerte er emosjonelt klima. Et positivt behandlingsklima er preget av samhandlingspersoner med lav EE; varme, trygghet og positiv kommunikasjon. Den deprimerte skal ikke bruke energi på konflikter med personalet eller på personalets interne konflikter. Et positivt emosjonelt klima er videre kjennetegnet ved forståelse, inkludering og tålmodighet.

Hvorfor er det vanskelig å finne ut om en person med utviklingshemning har depresjon? Hvorfor kan det være vanskelig å behandle depresjon hos personer med utviklingshemning når personen bor hjemme i sin bolig? Hvilke områder er særlig viktige når personen får medikamentell behandling?

Har du fått økt:
  • Forståelse av hva depresjon hos personer med utviklingshemning er?
  • Kunnskap om ulike former av depresjon?
  • Kunnskap om ulike symptomer på depresjon
  • Kunnskap om vanlige årsaker til depresjon hos personer med utviklingshemning?
  • Kunnskap om hva man kan gjøre i miljøet for å forebygge og redusere depresjon?
  • Kjennskap til vanlige behandlingsformer?

Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom kapittelet på nytt.

Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

Send oss dine kommentarer på epost til post@stiftelsensor.no. Ta kopi av url-adressen for den aktuelle siden, og lim den inn i eposten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til

Tekst:

Trine Reuppert Knudsen

Redaktør:

Trine Lise Bakken

Billedredaktør:

Hanne Engelstoft Lund

Prosjektleder:

Jarle Eknes

Psykiatrirsk avdeling for utviklingshemmede, Oslo Universitetssykehus og Stiftelsen SOR har samarbeidet om utviklingen av kapittelet.

Ressurser

Eknes, J. (2009). Diagnostisering av depresjon hos personer med utviklingshemning. I: Eknes, J., Bakken, T.L., Løkke, J.A. og Mæhle, I.R. (red.) Utredning og diagnostisering. Utviklingshemning, psykiske lidelser og atferdsvansker, 2. Opplag. Oslo: Universitetsforlaget.

Evensen, O.O. (2016). Miljøbehandling ved depresjon. I: Bakken, T.L. (red.) Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling til mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse. Stavanger: Hertervig forlag. 2. opplag

Hurley, A.D. (2008). Depression in adults with intellectual disability: symptoms and challenging behavior Journal of Intellectual Disability Research, 52:11, 905–916.

Knudsen, T.R. (2012). Depresjon. I: Bakken, T.L., & Olsen, M.E. (red) Psykisk lidelse hos voksne personer med utviklingshemning. Forståelse og behandling. Oslo: Universitetsforlaget.

Lazarus, R.S. (1967) Psychological Stress and the Coping Process. New York: McGraw-Hill.

Seligman, M.E.P. (1975) Helplessness: On Depression, Development and Death. Freeman.

Sørensen, M.J. og Hove Thomsen, P. (2003) Om børn og unge med depression. I skyggers land. København: Hans Reitzels Forlag.

Film laget av NAKU: Anne Jorun Økland forteller om egne erfaringer med god og dårlig psykisk helse.

NAKU (2016) Utviklingshemning og depresjon http://naku.no/kunnskapsbanken/utviklingshemming-og-depresjon