Mani og hypomani hos personer med utviklingshemning

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Psykiske lidelser
Bok: Mani og hypomani hos personer med utviklingshemning
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: mandag, 25. oktober 2021, 23:04

Hensikt og læringsmål

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er å lære om symptomer ved mani og hypomani, og å lære om ulike miljøtiltak som kan forebygge nye episoder og redusere symptomer hos personer med utviklingshemming og mani.

Læringsmål

Når du har gjennomgått dette kapittelet:
  • kjenner du til symptomene på mani og hypomani
  • kjenner du til forskjellen på mani og hypomani
  • kjenner du til forskjellen på miljøterapeutiske tilnærminger man bruker i manisk fase, og de man bruker for å forebygge nye maniske episoder.
  • er du klar over at det er viktig å tilpasse det miljøterapeutiske arbeidet til personens aktuelle tilstand
  • kan du bidra i arbeidet med å utarbeide kriseplaner og identifisere varseltegn hos personer som har risiko for utvikling av mani

Hva er mani og hypomani?

Foto: Mrs TeePot
Foto: Mrs TeePot

Mani og hypomani forekommer i enkeltstående episoder, eller som en del av en bipolar lidelse bipolar tilstand (tidligere kalt manisk-depressiv lidelse). De viktigste symptomene er økt aktivitetsnivå, mindre behov for søvn og hvile, raske tanker, mange ideer og mer impulsiv atferd. Både medikamentell behandling og tilpasset miljøbehandling er viktig. For de fleste med utviklingshemming og mani kan denne behandlingen gis der de bor.

Forskjellen mellom mani og hypomani er først og fremst en gradsforskjell. Hypomani er en lettere variant av mani, med mange av de samme symptomene. Hypomani har vanligvis mindre alvorlige konsekvenser for generell fungering og livskvalitet enn mani. Det er imidlertid ingen absolutte, klare skiller mellom hypomani og mani, så det kan være vanskelig å vurdere hva som er hva. Mani forekommer typisk ved bipolare lidelser eller som enkeltstående episoder.

Det finnes imidlertid ulike varianter av mani, også som del av en bipolar lidelse. Bipolare lidelser tilhører gruppen affektive lidelser, sammen med blant annet depresjoner. Bipolare lidelser karakteriseres av svingninger mellom ulike stemningsleier, først og fremst et depressivt (nedstemt) stemningsleie og et manisk (oppstemt) stemningsleie. Når en person svinger mellom depresjon og mani kalles det bipolar lidelse type 1. Dersom personen svinger mellom depresjon og hypomani, uten å utvikle mani, kalles det for bipolar lidelse type 2. Når symptotmer på mani og depresjon forekommer samtidig kalles det for en blandet episode.

Når storhetstankene og ideene i en manisk episode blir så omfattende at de innebærer en tydelig realitetsbrist, kalles det for en manisk episode med psykotiske symptomer.

Det finnes også varianter av bipolar lidelse der personen svinger hurtigere mellom manisk og depressiv fase. Dette kalles hurtigsvingene bipolar lidelse eller cyklotymi.

Nyere forskning antyder at ca. 0,8 % av befolkningen vil kunne oppleve en manisk episode i løpet av livet. Mye tyder på at forekomsten er høyere hos personer med utviklingshemming.

Mani debuterer (=forekommer første gang) vanligvis sent i tenårene eller tidlig i tjueårene.

Det å få behandling ha betydning for fremtidsutsiktene. I tillegg kan man grovt sett si at jo flere maniske episoder en person har hatt, jo dårligere er prognosen på sikt for å helt skal bli kvitt plagene. Mani, spesielt dersom det forekommer som en del av en bipolar lidelse, kan ha alvorlige konsekvenser. De fleste med denne typen vansker kan likevel leve gode og produktive liv, som regel hjulpet av medisiner.

Subjektiv opplevelse

Illustrasjon: Gerd Altmann, Pixabay
Illustrasjon: Gerd Altmann, Pixabay

Johan er 39 år, har lett utviklingshemning og godt verbalt språk. Han har en bipolar lidelse og har flere ganger vært innlagt i psykiatrisk avdeling. Han kan fortelle mye om hvordan det oppleves å være i en manisk tilstand.

Når Johan har mani snakker han mer og fortere enn vanlig. Han forteller at tankene kommer svært fort, ofte så fort at han selv ikke klarer å følge helt med på dem. De hopper fra tema til tema, og det gjør det vanskelig for Johan å holde seg til ett tema eller resonnement, og han blir lett distrahert. Johan synes også det er veldig irriterende når personalet prøver å styre tema i samtalen, da kan han bli sint.

Under en manisk episode kan Johan bli veldig opptatt av seksualitet. Han snakker mye om det, kommer med tilnærmelser overfor personalet, og han kan kle av seg og begynne å onanere på upassende steder og i upassende sammenhenger. Han har også gått naken ut av boligen sin flere ganger. Johan er klar over at dette ikke er bra og skammer seg veldig over dette når den maniske episoden er over. Flere ganger har han ikke hatt lyst til å reise tilbake til leiligheten igjen når han har vært innlagt i psykiatrisk avdeling, fordi han har vært så flau over det han har gjort før han ble innlagt, og redd for hva folk tenker om ham.



Det kan imidlertid være slitsomt å være verdensmester, og mange vil også føle seg drevet og urolige og rastløse, uten at de skjønner hvorfor. Det kan være forbundet med stort ubehag å ikke være i stand til å finne ro.

De fleste som har vært gjennom en manisk fase vil i etterkant huske hva de har gjort, sagt og opplevd i den maniske fasen. De vil også huske hva personalet har sagt og gjort. Fordi personer med mani gjør mange ting de ellers ikke ville gjort, vil mange være flaue og skamme seg i etterkant. Spesielt gjelder dette forhold knyttet til seksualitet og påtrengende atferd overfor andre.

Skam er også forbundet med redsel for hva andre kan tenke om en, om andre ikke liker dem lenger. Mange kan også være plaget med anger, skyldfølelse og forlegenhet. Mange som er i en manisk fase kan også gjøre ting som rent faktisk gjør livet vanskeligere for dem i etterkant, for eksempel gi bort ting de ikke ønsket å gi bort eller bruke penger de ikke har. I kombinasjon med sterk skamfølelse, kan dette bidra til at mange får depressive plager etter en manisk fase. Disse forholdene gjelder personer med utviklingshemming i samme grad som andre.

Det er for øvrig ingen ting som tyder på at man er avhengig av å ha verbalt språk for å føle skam.

Symptomer

Illustrasjon: Hans Braxmeier, Pixabay
Illustrasjon: Hans Braxmeier, Pixabay

Symptomene på mani varierer fra person til person, og kan også variere hos samme person over tid. To personer med mani vil sjelden ha akkurat de samme symptomene, og de ulike symptomene kan forekomme i alle mulige kombinasjoner.

Man trenger heller ikke å ha alle symptomene for å få en manidiagnose. Mani kan altså arte seg på ulike måter, avhengig av personen det gjelder. Samtidig vil personer med mani ha noen ting felles.


De viktigste kjennetegnene på mani:

Klikk for mer informasjon.

Personer med mani sover mindre enn det de pleier å gjøre, minst en time mindre i gjennomsnitt per natt. Noen sover enda mindre, og enkelte personer med mani kan sove så lite som 0-3 timer om natten over flere dager uten å fremstå som spesielt trøtte eller søvnige. Andre kan derimot virke trøtte, men synes ikke å finne ro til å sovne. Hos personer med utviklingshemning kan dette også arte seg ved at det blir mer utfordrende atferd om natten, personen legger seg senere og våkner tidligere.

Personer med mani kan ofte virke giret, vandrer rundt i rommet, har høyt tempo på det de gjør og klarer ikke å finne ro til å gjennomføre vanlige dagligdagse aktiviteter som å spise eller stelle seg. For eksempel kan de reise seg oftere enn de pleier fra matbordet og gå fortere enn de pleier.

Personer med mani kan ofte komme med overdrevne påstander om egne ferdigheter eller status. Dette kalles også grandiositet. For eksempel kan personer hevde at de er leder for boligen, at de eier den lokale dagligvarebutikken eller andre ting som er sentrale livene deres, at de er verdens beste rallykjører selv om de ikke har førerkort eller liknende. Ved mani som går over i psykose kan dette fremstå enda mer påfallende, for eksempel ved at personer hevder å være betydningsfulle historiske personer, som Napoleon.

Personer med mani kan ofte bli mer opptatt av de ”store spørsmålene” enn de vanligvis er; filosofi, religion, livet, døden, ondskap og godhet og være opptatt av å snakke om å fokusere på denne typen ideer, også om menneskene rundt dem ikke er spesielt opptatt av det samme.

Personer med mani har økt verbal aktivitet: skriker, lager lyder eller snakker uavbrutt eller hurtigere enn vanlig. De kan gjenta spørsmål, venter ikke på svar eller respons, avbryter oftere, holder ofte monologer, synger høylytt uten å gjøre det til vanlig, og har større vansker med å lytte enn til vanlig.

Personer med mani kan ofte føle at tankene flyr av gårde i en slik grad at det er vanskelig å følge med. De hopper fra tema til tema, og det kan være vanskelig for andre å følge med på et resonnement eller i en samtale med dem.

Personer med mani er ofte mindre produktive og fokuserte enn vanlig. De kan ha vansker med å løse dagligdagse oppgaver og har ofte vansker med å fullføre oppgaver fordi de hopper fra en aktivitet til en annen. Dette er en endring fra vanlig fungering.

Noen personer med mani fremstår slik at irritasjon og økt sinne er mer fremtredende enn høyt stemningsleiet. Økt grad av irritabilitet er ikke nødvendigvis forbundet med en manisk episode, men det er viktig å være oppmerksom på at det kan være et tegn på mani.

Omgivelsene opplever ofte at personer med mani har svekket vurderingsevne sammenliknet med hva som er vanlig for personen. For eksempel ukritisk pengebruk, gir bort eiendeler eller oppsøke farlige situasjoner. Dette betegnes av noen som ”ukritisk atferd”.

Personer med mani kan holde på med vanlige aktiviteter i økt tempo og gjøre vanlige aktiviteter hurtigere enn vanlig.

Personer med mani har ofte reduserte sosiale hemninger og upassende sosial væremåte. For eksempel kan de snakke til fremmede, være påtrengende, avbryte andre og snakke om kroppsfunksjoner og for eksempel toalettbesøk på offentlige steder.

Utredning og diagnostikk

Illustrasjon: Gerd Altmann, Pixabay
Illustrasjon: Gerd Altmann, Pixabay

Psykiatrisk utredning og diagnostikk er en krevende og komplisert prosess, også når hovedpersonen ikke har utviklingshemming. Fordi mange psykiatriske diagnoser krever at den det gjelder selv forteller om sine problemer, blir dette enda mer komplisert overfor personer med utviklingshemming. Det finnes ingen blodprøve eller sikker test som kan avgjøre om en person har mani. Mani diagnostiseres ved at en lege eller psykolog vurderer om personen oppfyller et sett med kriterier. Disse kriteriene finner man i en diagnosemanual. I Norge brukes WHO’s diagnosemanual ICD-10 (International Classification of Diseases – versjon 10).

En viktig utfordring overfor personer med utviklingshemming er at mange typer vansker og ubehag ved mani først vil vise seg som endret atferd. I de fleste tilfeller vil atferden bli sett på som problematisk. Det er flere viktige avklaringer som må gjøres før det er mulig å konkludere med at en person som har symptomer på mani, kan få diagnosen. Det må undersøkes om personen har brukt rusmidler som kan forklare symptomene, om det har vært gjort medisinendringer som kan forklare atferden eller om personen har kroppslige plager som kan forklare endret atferd. Det må videre utelukkes at problemene skyldes en annen psykisk lidelse, ettersom det kan være vanskelig å skille mellom symptomer på mani og symptomer på andre psykiske vansker.

Bruk av enkelte rusmidler kan gi manilignende symptomer, det samme kan enkelte medisiner og somatiske plager. Det kan være spesielt utfordrende å skille mellom symptomer på mani og ADHD.

Også ved mani vil det være betydelige oppmerksomhetsvansker og distraherbarhet, og å skille mellom disse tilstandene er utfordrende også hos personer som ikke har utviklingshemming. Videre kan det være vanskelig å skille mellom symptomer på mani og schizofreni dersom det er snakk om en mani med psykotiske symptomer.

Også personer med emosjonelt ustabil (Borderline) personlighetsforstyrrelse kan utvise maniliknende symptomer.

Noen rusmidler kan gi maniliknende symptomer, spesielt gjelder dette stimulerende stoffer som kokain og amfetamin.

Årsaker til mani

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Den rådende oppfatning er at psykiske lidelser har komplekse årsaksforhold, og at årsaksforholdene utgjør et samspill mellom arv- og miljøfaktorer. Dette kalles stress-sårbarhetsmodellen. Enkelte personer har en medfødt sårbarhet for å utvikle psykisk lidelse, og ulik grad av stress skal til for at denne sårbarheten skal utløses og bli en lidelse. Gener bidrar til en slik sårbarhet, og det samme gjør tidligere negative livshendelser.

Å ha hatt en manisk fase innebærer en betydelig risikofaktor for å få nye slike faser.

Stress-sårbarhetsmodellen forklarer de underliggende årsakene til mani. I tillegg kan vi snakke om triggere. Det kan være hendelser eller stimuli som utløser en manisk fase hos noen som har en høy sårbarhet. Dette kan dreie seg om svært ulike ting, og kan variere mellom ulike personer. Felles synes imidlertid å være at det ofte dreier seg om hendelser som innebærer høy grad av stress for den det gjelder. Noen personer med godt verbalspråk beskriver dette som en slags ”stress-allergi”. Søvnvansker, konflikter med betydningsfulle andre personer og høyt aktivitetsnivå over tid er vanlige triggere.

Tilpasset behandling

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Både miljøbehandling og medikamentell behandling må tilpasses til den enkelte. Når tilstanden kan variere mye, slik som hos personer som har risiko for å utvikle mani, er det viktig at personalet rundt personen har samme forståelse av hvilken fase personen er i. Et nyttig hjelpemiddel er en faseplan, som er en systematisk oversikt over personens kjennetegn i ulike perioder.

En faseplan er en oversikt over kjennetegn hos personen i ulike faser.

Når man skal utarbeide en faseplan er det lurt at én person har hovedansvaret for å koordinere denne, men at så mange som mulig fra personalgruppen er involvert. Ulike personer vil ofte legge merke til ulike ting, og en faseplan vil ofte bli bedre jo flere som bidrar med sine beskrivelser i arbeidet.

Det er lurt at beskrivelsene gjøres så konkrete som mulige, slik at det vil kunne være mulig også for tjenesteytere som bare jobber i helgene og andre som ikke kjenner personen godt å forstå og kjenne igjen atferden som beskrives.

En faseplan bør settes opp skjematisk og oversiktlig og man bør konsentrere seg om atferd som er spesiell for de enkelte fasene og ikke forekommer i andre faser. I eksemplet med Kajsa er det at hun ikke klarer å sitte i ro ved bordet noe som bare forekommer i de maniske/hypomane fasene, og dermed noe som bør være med i en slik faseplan.


Mani er forbundet med generelle utførelsesvansker (vansker med oppgaveløsning), og i en manisk fase vil det være vanskelig for mange å opprettholde ferdigheter og klare oppgaver de vanligvis klarer selv. Kravene til personen bør da tilpasses slik at det ikke stilles for store krav.

Dersom man stiller krav om at personer skal gjøre det samme som ellers, også når de er så syke at de ikke klarer det, vil dette gjøre det mindre sannsynlig at ferdighetene kommer tilbake av seg selv når personen blir bedre igjen.

Når personen opplever å ikke mestre et krav mange nok ganger, vil dette virke negativt inn både på personens selvfølelse og hvor godt man liker den aktuelle oppgaven. I tillegg til å tilpasse behandlingen til den aktuelle fasen, må behandlingen også tilpasses den enkeltes grunnleggende funksjonsnivå. For personer med verbalt språk og lett til moderat utviklingshemming er det mulig å bruke tilpassede versjoner av psykiatriske behandlingsstrategier som brukes overfor personer med intelligens innenfor normalnivået.

Til personer uten verbalt språk og dypere grad av utviklingshemming er det ofte nødvendig med enda mer individuelt tilpassede opplegg. Behovet for medikamentell behandling vil variere i sykdomsforløpets ulike faser. Medikamentell behandling i en manisk fase vil primært være rettet mot å avslutte den maniske fasen, men også mot å begrense skadevirkningene av den. I gode perioder vil medikamentell behandling være rettet mot å forebygge nye maniske faser. Dette kan kreve litt ulike tilnærminger og gjør at medikamentell behandling må følges opp tett og tilpasses til den enkeltes symptomer og fasemønster.

God kjennskap til den enkelte og gode fasebeskrivelser som alle i personalgruppa forstår og kan benytte seg av, vil altså være en nøkkel for å lykkes også med medikamentell behandling.

Mange som har maniske episoder har også depressive faser. Behandling av depresjon finnes et annet sted i dette kurset. Det bør likevel nevnes at personer som har hatt mani ofte trenger en noe annen medikamentell behandling for sine depresjoner enn andre. Noen av medisinene som brukes mot depresjon kan nemlig utløse maniske faser hos dem som er sårbare for det.

Det er tre hovedgrupper av medisiner som brukes til personer med mani: antipsykotika, antidepressiva og stemningsstabiliserende medikasjon (blant annet antiepileptika og litium). I tillegg brukes noen ganger dempende og beroligende medisiner, samt sovemedisiner dersom det er nødvendig.

Like viktig som det er å tilpasse medisineringen når noen kommer i en manisk fase, er det at medisineringen følges opp og endres også når personen er kommet ut av den maniske fasen. Slik unngår man at mennesker blir stående på mer medisiner enn det som egentlig er nødvendig over tid.

Miljøbehandling ved mani

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Miljøbehandling har stor betydning for både å begrense varigheten og konsekvensene av en manisk episode (= sykdomsperiode). Personer som har hatt én manisk fase har sterkt økt risiko for å få flere, og forebygging av nye episoder er derfor en viktig miljøterapeutisk oppgave.

Fordi mani forekommer i episoder må behandlingen hele tiden tilpasses den aktuelle tilstanden. Når man jobber med noen som er i en manisk fase, må man jobbe annerledes enn når man skal forebygge nye episoder hos den samme personen.

Ivareta basisbehov

Foto: Efraimstochter, Pixabay
Foto: Efraimstochter, Pixabay

Søvn og hvile, ernæring, trygghet

Personer med mani vil kunne ha store vansker med å ivareta sine egne grunnleggende behov for ernæring, søvn og hvile og daglig hygiene, selv om de vanligvis klarer det i ikke-maniske faser. Personalet vil da ofte måtte gå inn og hjelpe til med å regulere slike behov.

Redusert søvnbehov og vansker med å falle til ro er typisk ved mani. Miljøtiltak som hjelper med å bedre søvn er derfor vanligvis nødvendig. Faste leggerutiner og god søvnhygiene er viktig.

Flere forhold inngår i det vi kaller for god søvnhygiene.

Det er viktig å legge seg ned for å sove bare når man føler seg søvnig og klar for å sove.

Det er viktig å sove til faste tider og stå opp til samme tid hver dag, unngå å sove om dagen, samt å være ute i dagslys minst en halv time hver dag.

I tiden før man skal legge seg bør man unngå koffeinholdige drikker, store måltider, trening eller røyk. Det er også viktig å ha et godt miljø for søvn der man skal sove, for eksempel at lyset er avslått, temperaturen er passelig og gjerne et par grader lavere enn i resten av boligen, unngå støy og forstyrrelser.

En god seng hjelper også.


Mange personer med mani kan gå ned i vekt i maniske faser. De vil ha behov for hjelp til å opprettholde tilstrekkelig væskebalanse og matinntak i slike faser.

I maniske faser kan personen ha vansker med å få i seg nok næring. Dette kan løses ved å tilby mat på andre måter enn vanlig, for eksempel ved å stille mindre strenge krav til atferd i matsituasjonen.

Hvis noen for eksempel ikke får i seg mat fordi de er så fysisk urolige, kan dette avhjelpes ved å ha mat tilgjengelig som de kan spise mens de vandrer litt rundt. Andre kan derimot spise alt for mye i en manisk fase og trenger hjelp til å begrense seg.

Dette er det lurt å gjøre på en mest mulig skånsom måte, for eksempel ved bare å sette fram en tilmålt mengde mat. Slik unngår man fristelser og minimerer grensesetting.


Begrense stimuli

Foto: Unsplash, Pixabay
Foto: Unsplash, Pixabay

I en manisk fase vil det være nødvendig å skjerme personen fra inntrykk og impulser. Personer med utviklingshemming og mani har store vansker med å hemme irrelevante impulser, noe som igjen gir større vansker enn man vanligvis har med å gjennomføre aktiviteter. Dette kan føre til vanskelige situasjoner og er slitsomt både for personen selv og for dennes tjenesteytere.


Det er viktig at tjenesteyterne jobber med å begrense impulser og stimuli på minst mulig inngripende måter og unngår konfronterende grensesetting. Mye kan løses ved å være i forkant, planlegge aktiviteter og legge dem opp på måter som gjør at mengden sanseinntrykk blir minst mulig. Det kan bli nødvendig å fjerne enkelte gjenstander i slike faser, og det må da vurderes opp mot gjeldende lovverk.

Kajsa er 22 år, har autisme, alvorlig utviklingshemming og lite verbalt språk.

Hun har vanligvis stort utbytte av å se på TV, og setter seg godt til rette i en god stol og slapper av. Tjenesteyterne hennes har funnet ut at Kajsa i maniske faser blir mer urolig av å se på TV. Hun klarer ikke å sette seg ned å finne roen slik hun pleier, men reiser seg hyppig, hopper og klapper i hendene. Det tar lang tid før hun roer seg igjen etter å ha sett TV i slike faser, og hvis hun ser TV om kvelden, kan hun vandre rundt i leiligheten til langt på natt. Dette har ført til at tjenesteyterne i Kajsas maniske faser ikke skrur på TV’en for henne slik de pleier når hun har avsluttet en aktivitet og skal slappe av i leiligheten på ettermiddagen.

Kajsa klarer å skru på TV’en selv, og tjenesteyterne hindrer henne ikke hvis hun gjør det. Det viser seg imidlertid at Kajsa ikke gjør dette selv når hun er i maniske faser, så det at personalet ikke tar initiativ til TV-titting er nok til å begrense dette i Kajsas maniske faser. Når Kajsa ikke ser TV om ettermiddagen/kvelden har det vist seg at det blir lettere å hjelpe henne inn i et godt søvnmønster igjen, noe som igjen begrenser varigheten av hennes maniske faser.

Hjelp til oppgaveløsning

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Personer med utviklingshemming og mani vil ha større vansker enn vanlig med å gjennomføre dagliglivsaktiviteter. Det kan gjelde matinntak, hygiene og husarbeid. Dette skyldes ofte at impulskontrollen blir svekket, at man lett blir distrahert, tankene hopper fra tema til tema og man har vansker med å finne ro. Det bør hele tiden vurderes hvor mye personer kan klare i sin aktuelle tilstand, slik at man ikke også utsetter personer som har det vanskelig for krav som er uoppnåelige. Justering av krav, ytterligere tilrettelegging av omgivelsene, samt at personalet midlertidig overtar oppgaver personen vanligvis gjør selv er de mest sentrale strategiene for å avhjelpe disse utførelsesvanskene.


Samhandling

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

God samhandling med personen kan ha stor effekt i en manisk fase. Kritiske kommentarer, fiendtlighet, avvisning og emosjonell overinvolvering fra personale og andre omsorgspersoner gir økt risiko for forverring og tilbakefall.

Positive kommentarer og varme fra omsorgspersoner kan virke beskyttende og redusere slik risiko.

Grensesetting

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Grensesetting er noen ganger nødvendig overfor personer med psykiske vansker, men bør i størst mulig grad unngås, og andre strategier skal være prøvd først. Personer med mani kan trenge hjelp til å unngå situasjoner som gir dem vanskeligheter, for eksempel hvis de bruker opp alle pengene sine på noe de ikke trenger, eller hvis de bruker rusmidler eller deltar i seksuelle aktiviteter de ellers ikke ville deltatt i. Det kan også være nødvendig å grensesette personer med mani og utviklingshemming for å unngå at de begår lovbrudd, for eksempel ved å gå ut naken i et tettbebodd boligområde, kjøre bil uten at de har førerkort eller liknende.

Grensesetting bør gjøres på en minst mulig krenkende og konfronterende måte. Konfronterende grensesetting av typen ”Nei…” og ”Du får ikke lov til…” har også en tendens til å virke mot sin hensikt overfor personer med mani. Avledning, tilbud om alternativer, henstilling til hva som er lurt for dem selv og fjerning av stimuli som øker impulser som så fører til grensesetting, kan alle være gode, alternative strategier.

Mange situasjoner kan også løses i forkant ved å inngå klare avtaler om hva man skal gjøre, for eksempel at man lager en handleliste og avtaler at man skal holde seg til denne når man drar i butikken. Dette vil redusere sannsynligheten for at grensesetting blir nødvendig i butikken, en situasjon hvor dette vil kunne oppleves som svært krenkende for personen det gjelder.

Følge med på symptomer

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Det er viktig å følge med på symptomtrykket underveis i en manisk episode, for hele tiden å være oppmerksom på om behandlingen virker og om det må gjøres eventuelle endringer. Det er viktig at personalet er enige om hvilke symptomer de skal følge med på, ellers er det lett at man observerer ulike ting.

Det kan ofte være lurt å bruke strukturerte observasjonsskjemaer, enten en oversikt over personens symptomer eller ett av verktøyene som er beskrevet i utredningskapitlet. Skjemaer for registrering av søvn, hvile og næringsinntak kan også være nyttige.

Det kan være dumt å ha for mange skjemaer man skal fylle ut i en travel hverdag, derfor kan det være lurt å registrere alle disse tingene i samme skjema. Man kan enkelt lage et slikt skjema for en hel uke, for eksempel ved å ha dagene loddrett og så en rute per time vannrett, slik at hver time i uka har en egen rute.

Ved utfylling kan det være lurt å bruke markeringstusj, der for eksempel grønt er søvn, gult er hvile og rødt er uro. Slik får man enkelt en grafisk oversikt over søvn- og uromønstre. Andre hendelser, for eksempel måltider, kan markeres med en strek. Det kan imidlertid være lurt å føre kostliste i tillegg, slik at man også får oversikt over hvor mye personen spiser, ikke bare hvor ofte.

Ulike typer utfordrende atferd kan også registreres på denne måten, og man vil da også få en oversikt over hvordan slik atferd eventuelt henger sammen med søvn, hvile og uro.

Vurdere volds- og selvmordsrisiko

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Noen ganger er det nødvendig å vurdere en persons voldsrisiko og/eller selvmordsrisiko. Dette skal gjøres av en fagperson i psykiatrisk spesialisthelsetjeneste, men det er viktig å vite når man bør kontakte noen for å få en slik vurdering.

Tidligere vold mot personalet, trusler om vold mot andre, alvorlig selvskading eller trusler om å skade seg selv må alltid tas på alvor. Slik atferd bør føre til at lege eller psykolog kontaktes, helst noen som kjenner personen fra før av. I akutte situasjoner kan også legevakt kontaktes.

Dersom en person truer med vold mot andre eller tidligere har utøvd vold mot andre, bør det gjøres en vurdering av voldsrisiko. Dette gjøres ved bruk av strukturerte utredningsverktøy, for eksempel VRS-10 og HCR-20. Disse verktøyene kan også brukes i slike vurderinger for personer med utviklingshemming. Voldsrisikovurderinger bør gjøres i spesialisthelsetjenesten, enten habiliteringstjenesten eller i psykisk helsevern. Fagpersoner som skal gjøre slike vurderinger av personer med utviklingshemming er imidlertid avhengig av å ha kunnskap om utviklingshemming generelt.

En vurdering av selvmordsrisiko skal alltid gjøres av lege eller psykolog. Det er imidlertid greit å vite noe om hva som er risikofaktorer for selvmord, slik at man kan melde bekymring dersom man ønsker en slik vurdering. Risikofaktorer for selvmord kan deles inn i generelle og aktuelle faktorer.

Sosial- og Helsedirektoratet har gitt ut Nasjonale retningslinjer for selvmordsforebygging i psykisk helsevern (se Ressurser).

Forebygge tilbakefall

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Et strukturert og regelmessig liv kan virke svært forebyggende på utvikling av nye sykdomsfaser hos personer som har hatt mani. Med dette menes at man står opp omtrent til samme tid hver dag, spiser regelmessig og sunt, har en strukturert aktivitet å gå til på dagtid, legger seg omtrent til samme tid, og gjør mange av de samme tingene til samme tidspunkt. Endringer i forbindelse med reiser, ferier og liknende håndteres ofte bedre dersom man i utgangspunktet lever overveiende regelmessig.

Opprettholdelse av god søvnhygiene er svært viktig, også i stabile faser, for å forebygge nye tilfeller av mani. Søvnforstyrrelser, enten i form av avbrutt søvn eller innsovningsvansker, representerer for mange et tidlig varseltegn på mulig utvikling av ny, manisk fase.

Kriseplan

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

I forebygging inngår det også å ha en plan for hva man skal gjøre dersom man ser tegn til nye maniske faser. Varseltegn må kartlegges, og det bør utarbeides både faseplan og kriseplan.

I forebygging inngår det også å ha en plan for hva man skal gjøre dersom man ser tegn til nye maniske faser. Varseltegn må kartlegges, og det bør utarbeides både faseplan og kriseplan.

Med i en faseplan hører også en oversikt over varseltegn. Varseltegn er det som vanligvis er de første tegnene andre kan se på en begynnende mani. Varseltegn er viktige fordi de som oftest bør utløse en form for handling fra personalet. Denne kan nedfelles i en kriseplan. Selv om maniske faser ofte kan starte brått, vil de fleste ha identifiserbare varseltegn dersom man leter godt nok.

Hensikten med en kriseplan er at den som er på jobb eller har ansvar for den det gjelder, vet nøyaktig hva de skal gjøre dersom det er tegn til utvikling av ny manisk fase. Kartlegging av faser (faseplan) og varseltegn er viktig grunnlagsmateriale for en kriseplan. Kriseplanen bør videre inneholde tydelige beskrivelser av hvilke tiltak som skal settes inn, når dette skal gjøres og hvem som skal gjøre det. Et eksempel på et slikt tiltak kan være at fastlegen eller noen fra spesialisthelsetjenesten skal kontaktes. I mange tilfeller vil det være lurt at kriseplanen blir en del av personens individuelle plan og at alle de som deltar i dette arbeidet også kjenner til kriseplanen.

Psykoedukasjon

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

En viktig forebyggingsfaktor er psykoedukasjon.

Det er lurt at den det gjelder kjenner sine egne tegn og symptomer i størst mulig grad, og hva disse betyr og innebærer. Selv de med store kognitive vansker og lite språk, vil kunne oppleve at de føler seg annerledes når de er i en manisk fase. Hjelp til å sette ord på dette, eller å framstille det på andre måter, vil kunne være nyttig for de fleste. Dersom folk har lite språk, gjelder det å bruke kreativiteten for å finne andre måter å kommunisere om dette.

Samarbeid mellom familie, bolig og dagtilbud

Foto: Petter Elstein Knutsen
Foto: Petter Elstein Knutsen

Samarbeid mellom alle som har kontakt med den det gjelder er helt sentralt for å forebygge nye faser. Det er viktig at man har samme forståelse av hvilken fase personen er i, og hvilke tiltak som er aktuelle. Dette krever en god kommunikasjon mellom familie, bolig, dagtilbud og helsevesenet.

Samarbeid mellom alle som har kontakt med den det gjelder er helt sentralt for å forebygge nye faser. Det er viktig at man har samme forståelse av hvilken fase personen er i, og hvilke tiltak som er aktuelle. Dette krever en god kommunikasjon mellom familie, bolig, dagtilbud og helsevesenet.

Hvilke utfordringer kan oppstå når man prøver å forebygge eller dempe maniske episoder?

Hvem har ansvar for at det utarbeides kriseplan?

Har du fått økt:
  • Kunnskap om symptomer på mani og hypomani?
  • Kunnskap om forskjellige miljøterapeutiske tilnærminger i ulike faser?
  • Kunnskap om tilpassede krav i ulike faser?
  • Kunnskap om viktighet av kriseplaner og varseltegn?

Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom kapittelet på nytt

Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

Send oss dine kommentarer på epost til post@stiftelsensor.no. Ta kopi av url-adressen for den aktuelle siden, og lim den inn i eposten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til.

Tekst:

Arvid Nicolay Kildal

Redaktør:

Trine Lise Bakken

Billedredaktør:

Hanne Engelstoft Lund

Prosjektleder:

Jarle Eknes

Psykiatirsk avdeling for utviklingshemmede, Oslo Universitetssykehus og Stiftelsen SOR har samarbeidet om utviklingen av kapittelet.

Ressurser

Bakken, T. L. & Olsen, M.E. (red) (2012). Psykisk lidelse hos voksne personer med utviklingshemning. Forståelse og behandling. Oslo: Universitetsforlaget. Kap. 8.

Berge, T. og Repål, A. (2002) Lykketyvene. Aschehoug.

Cooper, S. A., Smiley, E., Morrison, J. mfl. (2007). An epidemiological investigation of affective disorders with a population-based cohort of 1023 adults with intellectual disabilities. Psychol Med, 37:6, 873-82.

Eknes, J. (2008). Diagnostisering av bipolar lidelse hos personer med utviklingshemning. I: Eknes, J., Bakken, T.L., Løkke, J.A. & Mæhle, I.R. (red). Utredning og diagnostisering. Utviklingshemning, psykiske lidelser og atferdsvansker. Oslo: Universitetsforlaget.

Sosial- og Helsedirektoratet (2008). Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern. ISBN 978-82-8081-098-4

Kim, E. Y. & Miklowitz, D..J. (2004). Expressed emotion as a predictor of outcome among bipolar patients undergoing family therapy. Journal of affective disorders, 82:3, 343-52.

Wandås, P. (2016). Miljøbehandling ved mani. I: Bakken, T.L. (red.). Samhandling med og uten ord. Miljøbehandling for mennesker med utviklingshemning og psykisk lidelse. Stavanger: Hertervig Forlag. 2. opplag