Mani og hypomani hos personer med utviklingshemning

Mani og hypomani forekommer i enkeltstående episoder, eller som en del av en bipolar lidelse bipolar tilstand (tidligere kalt manisk-depressiv lidelse). De viktigste symptomene er økt aktivitetsnivå, mindre behov for søvn og hvile, raske tanker, mange ideer og mer impulsiv atferd. Både medikamentell behandling og tilpasset miljøbehandling er viktig. For de fleste med utviklingshemming og mani kan denne behandlingen gis der de bor.

Forskjellen mellom mani og hypomani er først og fremst en gradsforskjell. Hypomani er en lettere variant av mani, med mange av de samme symptomene. Hypomani har vanligvis mindre alvorlige konsekvenser for generell fungering og livskvalitet enn mani. Det er imidlertid ingen absolutte, klare skiller mellom hypomani og mani, så det kan være vanskelig å vurdere hva som er hva. Mani forekommer typisk ved bipolare lidelser eller som enkeltstående episoder.

Det finnes imidlertid ulike varianter av mani, også som del av en bipolar lidelse. Bipolare lidelser tilhører gruppen affektive lidelser, sammen med blant annet depresjoner. Bipolare lidelser karakteriseres av svingninger mellom ulike stemningsleier, først og fremst et depressivt (nedstemt) stemningsleie og et manisk (oppstemt) stemningsleie. Når en person svinger mellom depresjon og mani kalles det bipolar lidelse type 1. Dersom personen svinger mellom depresjon og hypomani, uten å utvikle mani, kalles det for bipolar lidelse type 2. Når symptotmer på mani og depresjon forekommer samtidig kalles det for en blandet episode.

Når storhetstankene og ideene i en manisk episode blir så omfattende at de innebærer en tydelig realitetsbrist, kalles det for en manisk episode med psykotiske symptomer.

Det finnes også varianter av bipolar lidelse der personen svinger hurtigere mellom manisk og depressiv fase. Dette kalles hurtigsvingene bipolar lidelse eller cyklotymi.

Nyere forskning antyder at ca. 0,8 % av befolkningen vil kunne oppleve en manisk episode i løpet av livet. Mye tyder på at forekomsten er høyere hos personer med utviklingshemming.

Mani debuterer (=forekommer første gang) vanligvis sent i tenårene eller tidlig i tjueårene.

Det å få behandling ha betydning for fremtidsutsiktene. I tillegg kan man grovt sett si at jo flere maniske episoder en person har hatt, jo dårligere er prognosen på sikt for å helt skal bli kvitt plagene. Mani, spesielt dersom det forekommer som en del av en bipolar lidelse, kan ha alvorlige konsekvenser. De fleste med denne typen vansker kan likevel leve gode og produktive liv, som regel hjulpet av medisiner.