Mani og hypomani hos personer med utviklingshemning
Tilpasset behandling
Foto: Mikkel Hegna Eknes
Både miljøbehandling og medikamentell behandling må tilpasses til den enkelte. Når tilstanden kan variere mye, slik som hos personer som har risiko for å utvikle mani, er det viktig at personalet rundt personen har samme forståelse av hvilken fase personen er i. Et nyttig hjelpemiddel er en faseplan, som er en systematisk oversikt over personens kjennetegn i ulike perioder.
En faseplan er en oversikt over kjennetegn hos personen i ulike faser.
Når man skal utarbeide en faseplan er det lurt at én person har hovedansvaret for å koordinere denne, men at så mange som mulig fra personalgruppen er involvert. Ulike personer vil ofte legge merke til ulike ting, og en faseplan vil ofte bli bedre jo flere som bidrar med sine beskrivelser i arbeidet.
Det er lurt at beskrivelsene gjøres så konkrete som mulige, slik at det vil kunne være mulig også for tjenesteytere som bare jobber i helgene og andre som ikke kjenner personen godt å forstå og kjenne igjen atferden som beskrives.
En faseplan bør settes opp skjematisk og oversiktlig og man bør konsentrere seg om atferd som er spesiell for de enkelte fasene og ikke forekommer i andre faser. I eksemplet med Kajsa er det at hun ikke klarer å sitte i ro ved bordet noe som bare forekommer i de maniske/hypomane fasene, og dermed noe som bør være med i en slik faseplan.
Mani er forbundet med generelle utførelsesvansker (vansker med oppgaveløsning), og i en manisk fase vil det være vanskelig for mange å opprettholde ferdigheter og klare oppgaver de vanligvis klarer selv. Kravene til personen bør da tilpasses slik at det ikke stilles for store krav.
Dersom man stiller krav om at personer skal gjøre det samme som ellers, også når de er så syke at de ikke klarer det, vil dette gjøre det mindre sannsynlig at ferdighetene kommer tilbake av seg selv når personen blir bedre igjen.
Når personen opplever å ikke mestre et krav mange nok ganger, vil dette virke negativt inn både på personens selvfølelse og hvor godt man liker den aktuelle oppgaven. I tillegg til å tilpasse behandlingen til den aktuelle fasen, må behandlingen også tilpasses den enkeltes grunnleggende funksjonsnivå. For personer med verbalt språk og lett til moderat utviklingshemming er det mulig å bruke tilpassede versjoner av psykiatriske behandlingsstrategier som brukes overfor personer med intelligens innenfor normalnivået.
Til personer uten verbalt språk og dypere grad av utviklingshemming er det ofte nødvendig med enda mer individuelt tilpassede opplegg. Behovet for medikamentell behandling vil variere i sykdomsforløpets ulike faser. Medikamentell behandling i en manisk fase vil primært være rettet mot å avslutte den maniske fasen, men også mot å begrense skadevirkningene av den. I gode perioder vil medikamentell behandling være rettet mot å forebygge nye maniske faser. Dette kan kreve litt ulike tilnærminger og gjør at medikamentell behandling må følges opp tett og tilpasses til den enkeltes symptomer og fasemønster.
God kjennskap til den enkelte og gode fasebeskrivelser som alle i personalgruppa forstår og kan benytte seg av, vil altså være en nøkkel for å lykkes også med medikamentell behandling.
Mange som har maniske episoder har også depressive faser. Behandling av depresjon finnes et annet sted i dette kurset. Det bør likevel nevnes at personer som har hatt mani ofte trenger en noe annen medikamentell behandling for sine depresjoner enn andre. Noen av medisinene som brukes mot depresjon kan nemlig utløse maniske faser hos dem som er sårbare for det.
Det er tre hovedgrupper av medisiner som brukes til personer med mani: antipsykotika, antidepressiva og stemningsstabiliserende medikasjon (blant annet antiepileptika og litium). I tillegg brukes noen ganger dempende og beroligende medisiner, samt sovemedisiner dersom det er nødvendig.
Like viktig som det er å tilpasse medisineringen når noen kommer i en manisk fase, er det at medisineringen følges opp og endres også når personen er kommet ut av den maniske fasen. Slik unngår man at mennesker blir stående på mer medisiner enn det som egentlig er nødvendig over tid.