Mani og hypomani hos personer med utviklingshemning

Grensesetting er noen ganger nødvendig overfor personer med psykiske vansker, men bør i størst mulig grad unngås, og andre strategier skal være prøvd først. Personer med mani kan trenge hjelp til å unngå situasjoner som gir dem vanskeligheter, for eksempel hvis de bruker opp alle pengene sine på noe de ikke trenger, eller hvis de bruker rusmidler eller deltar i seksuelle aktiviteter de ellers ikke ville deltatt i. Det kan også være nødvendig å grensesette personer med mani og utviklingshemming for å unngå at de begår lovbrudd, for eksempel ved å gå ut naken i et tettbebodd boligområde, kjøre bil uten at de har førerkort eller liknende.

Grensesetting bør gjøres på en minst mulig krenkende og konfronterende måte. Konfronterende grensesetting av typen ”Nei…” og ”Du får ikke lov til…” har også en tendens til å virke mot sin hensikt overfor personer med mani. Avledning, tilbud om alternativer, henstilling til hva som er lurt for dem selv og fjerning av stimuli som øker impulser som så fører til grensesetting, kan alle være gode, alternative strategier.

Mange situasjoner kan også løses i forkant ved å inngå klare avtaler om hva man skal gjøre, for eksempel at man lager en handleliste og avtaler at man skal holde seg til denne når man drar i butikken. Dette vil redusere sannsynligheten for at grensesetting blir nødvendig i butikken, en situasjon hvor dette vil kunne oppleves som svært krenkende for personen det gjelder.