Støttekontakt, kultur- og fritidsdeltagelse

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Fritid, kultur og venner
Bok: Støttekontakt, kultur- og fritidsdeltagelse
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: tirsdag, 19. oktober 2021, 11:44

Beskrivelse


Illustrasjon gutt med ballong

Hensikten med kapittelet

I dette e-læringskurset vil du få kunnskap om hva fritid er, og hvordan en kan arbeide for å gi personer med en utviklingshemming bistand i en prosess hvor målet er å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse alene eller sammen med andre. Ingen mennesker er like. Kapittelet vil gi kunnskap om hva som kjennetegner fritiden og gi deg grunnleggende kunnskap som er viktig å ha kjennskap til for deg når en skal tilrettelegge fritid for andre. Dette gjør vi ved å se nærmere på følgende punkter:

  • Fritiden
  • Idealer og realiteter på fritidsarenaen
  • Selvbestemmelse
  • Støttekontakttjenesten - tre hovedløsninger
  • Fritid med bistand
  • Treningskontakt
  • Aktive sammen

Læringsmål

Når du har tatt dette kapittelet er målet at du som støtteperson for utviklingshemmede har fått økt kunnskap om hva som skal til for å bistå enkeltmennesker på fritidsarenaen, og hvordan en kan organisere tjenestetilbudet støttekontakt som er en lovpålagt tjeneste i alle kommuner.

Når du har gjennomgått dette kapittelet er det et mål at du har fått økt:

  • Kunnskap knyttet til begrepet fritid
  • Kjennskap til utfordringene mellom idealene og realitetene knyttet til å tilrettelegge fritid for andre
  • Kunnskap som kan gi økt bevissthet om å sikre selvbestemmelse knyttet til fritidsvalg
  • Kunnskap om hvordan kommuner kan tilby tjenesten støttekontakt
  • Kunnskap om arbeidsmetodene Fritid med Bistand, Treningskontakt og Aktive Sammen
Foto av tre personer i aktivitet

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Fritiden

Fritid kan defineres som den tiden vi disponerer til fritt valg av aktiviteter en har lyst til å gjøre, men ikke må. Det dreier seg om tid i løpet av døgnet en ikke sover, spiser eller utfører andre oppgaven som må gjøres som for eksempel å gå på skole eller arbeid. Fritid, eller fri tid, kjennetegnes av at vi kan disponere denne på grunnlag av våre ønsker, behov og forutsetninger. Det er nok greit for de fleste av oss, men for mange personer med en utviklingshemming er dette ikke mulig uten ulike former for hjelp fra andre. Det er derfor viktig å være bevisst hvordan en kan bistå enkeltmennesker som har ulike former for behov knyttet til ulike former for fritidssysler.

Vi forbinder ofte fritid med tid til samvær sammen med venner og familie, lek, spill og hobbyaktiviteter, sport og friluftsliv og ulike aktiviteter knyttet til underholdning, shopping og ferie.

En del av vår fritid gir oss avkobling fra klokkeslett og forpliktelser, og er nært forbundet med samvær med andre mennesker. Ideelt sett er fritid resultat av frie valg, samtidig som den er underlagt forpliktelser. For eksempel må en møte til faste tider på korøvelser og lære seg sanger når en er med i et kor.

Om dagene kun er fri tid, kan fritiden bli kjedsomhet. Mange synes det er vanskelig å fylle rekken av dager med kun fri tid, med et innhold som gjør den innholdsrik, meningsfylt og etterlengtet. For lite fri tid kan også være et problem, og andre opplever et forventningspress. Personer med utviklingshemming hører til alle disse gruppene; noen har fri tid de ikke greier å fylle på en god måte, andre har så mange aktiviteter på fritiden at de ikke får tid til å ta fri.

Foto av aktivitet med stor ball

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Idealer og realiteter på fritidsarenaen

Stabile, mellommenneskelige relasjoner og sosial tilknytning gir tilhørighet som har betydning for alle mennesker sin tilværelse og livssituasjon. Som mennesker har vi behov for slike sosiale nettverk. De gir oss en sosial forankring som dekker grunnleggende behov for det enkelte menneske.

En målsetning i norsk sosialpolitikk handler om å legge forholdene til rette for full deltakelse og likestilling for alle på ulike arenaer. Idealene knyttet til fritidsarenaen handler derfor om at vårt samfunn skal gi mennesker med nedsatt funksjonsevne de samme muligheter til å delta på kultur- og fritidsaktiviteter som andre (Midtsundstad 2016). Dette forutsetter et tolerant samfunn med evne til å inkludere alle mennesker. Retten til deltakelse i samfunnslivet er både en menneskerett og en forutsetning for et demokrati.

Mennesker med utviklingshemming blir ofte omtalt og behandlet som en gruppe mennesker. Dette skaper store problemer om en ikke hele tiden er bevisst på at det innenfor en slik betegnelse finnes barn, ungdom, voksne og eldre som har ulike behov, ønsker og forutsetninger på fritidsarenaen. Om vi skal følge opp de politiske målsetningene er utfordringen å fjerne misforholdet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav. Dette krever at en legger til rette for at alle som ønsker det skal kunne delta i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter. For noen handler dette om fjerning av fysiske barrierer som en trapp, mens det for andre handler om behov for individuelle tjenester fra kommunen som sikrer mulighetene til en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre på fritiden.

Deltakelse i fritidsaktiviteter er et område som flere forskere peker på som utfordrende for mange personer med utviklingshemming etter HVPU-reformen (Midtsundstad og Bliksvær 2015). Aktivitetene som fantes på institusjoner er lagt ned uten at nye er opprettet i kommunene som overtok ansvaret med å sikre alle personer med utviklingshemming nødvendige tjenestetilbud. Det innebærer at mange i dag har et lavere aktivitetsnivå i fritidsaktiviteter enn før reformen i 1991. Flere undersøkelser synliggjør at det har skjedd en positiv utvikling de siste 10 årene (Tøssebro 2015). Samtidig viser flere undersøkelser at mennesker med utviklingshemminger først og fremst deltar i tilrettelagte fritidsaktiviteter og i liten grad i aktiviteter hvor andre i lokalmiljøet deltar (NOU 2016:17, Midtsundstad og Bliksvær 2015).

Forskere som har undersøkt hvordan mennesker med en utviklingshemming selv ser på sin deltakelse i fritidsaktiviteter (Kittelsaa 2008) viser at de selv mener at deltakelsen i fritidsaktivitetene er styrt av glede over aktiviteten og fordi det er fint å treffe andre. Gjennom fritidsaktiviteter opplever mange at de får anledning til å vise hva de kan, og at det er mange ting de får til. Det er hva de får til og ikke funksjonsnedsettelsen, som er det sentrale. De både presenterer seg selv og oppfattes av andre, i et positivt lys.

Gjennom fritidsaktivitetene kan en være med i et fellesskap fordi en er noe, og der andre liker å være sammen med dem. Undersøkelsene viser også at utviklingshemmede ikke underslår at de har en funksjonsnedsettelse og får hjelp i en del situasjoner. Slik hjelp oppfattes som nødvendig for å kunne leve samme liv som «alle andre» i samfunnet (Kollstad 2008, Gjertsen m.fl. 2017). Samtidig som en ønsker å bli behandlet på lik linje med alle andre. Når nødvendig bistand er på plass vil en kunne leve sitt hverdagsliv i et likeverdig samfunn.

Foto av gutt på konsert

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Selvbestemmelse

Mange barn, ungdom, voksne og eldre med utviklingshemming er helt avhengig av at kommunen en bor i kan bidra med gode tjenester til å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre. Dette innebærer at ansatte som jobber som tjenesteytere trenger kunnskap om hvordan en kan sikre bistand knyttet til ulike former for tilrettelegging. Sentralt i dette arbeidet må det legges vekt på å sikre så langt det er mulig at dette gjøres i tråd med den enkeltes ønsker og behov.

Ingen mennesker er like. Dette innebærer at det er behov for å kunne bruke ulike metoder som kan sikre så langt det er mulig at fritiden blir en tid den enkelte kan disponere slik en ønsker. Ikke alle kan verbalt gi uttrykk for dette. I slike situasjoner kan det være nyttig å søke informasjon hos andre som kjenner personen godt. Den franske kultursosiologen Bourdieu skriver om at vi etterligner en væremåte fra våre nærmeste i de første leveårene. Denne "kulturarven" kan vi ta utgangspunkt i når personen selv ikke kan gi informasjon om eget liv. Å lære å kjenne foreldre, søsken og andre sentrale personer i nettverket kan faktisk fortelle en god del om hvem personen er og hva som kan tenkes å være typisk for dem. Dette kan kombineres med aktiv bruk av observasjon i situasjonen gi et godt utgangspunkt for bedre å bistå enkeltmennesker knyttet til den enkeltes fritid (Midtsundstad 2013).

Foto av to personer i samspill

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Støttekontakttjenesten - tre hovedløsninger

I Norge ble betegnelsen støttekontakt benyttet første gang i 1955 om personer som skulle gi barn og ungdom som trengte spesiell hjelp og støtte. I løpet av 1970 årene ble bruken av støttekontakter i Norge utvidet i tråd med sosialpolitiske reformer som har økt oppmerksomheten rundt å legge forholdene til rette for økt deltakelse i samfunnet for mennesker med en nedsatt funksjonsevne.

Tilbudet støttekontakt tilbys gjennom helse og omsorgstjenesteloven som er en omfattende og viktig tjeneste for over 30.000 barn, ungdom, voksne og eldre. Tjenesten er et hjelpetiltak som kommunene er pålagt å tilby, og har blitt et av de mest brukte tiltakene etter denne loven. Støttekontakttjenesten skal gi rom for å realisere idealene om en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre. For mange personer med en utviklingshemming er dette et tjenestetilbud som er avgjørende for å kunne delta i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter. En rekke undersøkelser dokumenterer at mange personer med en nedsatt funksjonsevne har problemer med ensomhet, isolasjon eller utestenging fra fellesskapet. Noen har liten tilhørighet i familie og nabolag, eller mangler venner. En del har heller ikke ferdigheter, krefter og ressurser til å delta i sosiale fellesskap. Andre kan kjenne seg maktesløse i forhold til omgivelsene fordi fritidsarenaene ikke er tilrettelagt slik at det er tilgjengelig for alle.

Støttekontakttjenesten har utviklet seg i takt med samfunnsutviklingen. Utfordringen er å utforme et fritidstilbud basert på det enkelte menneskets ønsker, behov, forutsetninger og kanskje drømmer. For å sikre dette oppfordres kommunene til å tilby tjenesten innenfor tre hovedløsninger:

  • Individuell støttekontakt
  • Deltakelse i en aktivitetsgruppe
  • Et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon (Sosial- og helsedirektoratet 2007)

De fleste som har støttekontakt vil ha en av disse løsningene. For noen kan det være behov for å kombinere individuell støttekontakt med deltakelse i en aktivitetsgruppe eller en frivillig organisasjon. Uansett løsning bør det fattes vedtak som beskriver innhold og omfang av tiltaket. Vedtaket skal bygge på den enkeltes ønsker og behov.

Kommunene står relativt fritt med hensyn til hvordan den vil organisere sin støttekontakttjeneste, men skal så langt som mulig finne individuelt tilpassede løsninger. Det skal foretas en konkret, individuell vurdering i det enkelte tilfellet. Tjenesten skal tilpasses den enkelte brukeren. Dersom brukeren etter en konkret individuell vurdering oppfyller vilkårene i loven, kan kommunen ikke unnlate å oppfylle sin lovpålagte plikt ved å gi hjelpen som et ulovfestet tiltak gjennom eksempelvis deltakelse i fritidsgrupper eller andre lovpålagte aktiviteter.

Knutepunktet Fritid for alle som er organisert ved Nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser har et ansvar for å styrke og videreutvikle feltet «støttekontakt, kultur- og fritidsdeltakelse». Det nasjonale nettstedet Fritid for alle har blitt sentralt i dette arbeidet. Her formidles bl.a. kunnskap, erfaringer og nyhetsstoff knyttet til tjenestetilbudet støttekontakt.

Ta gjerne en titt på nettsiden og les mer om hvordan tjenesten støttekontakt kan organiseres.

Foto av to personer på idrettsarrangement.

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Fritid med Bistand

Stadig flere kommuner tilbyr innenfor sin støttekontakttjeneste de som ønsker det et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon hvor en benytter metoden «Fritid med Bistand» (Midtsundstad 2013, Kristiansen m.fl. 2018). Her legges det vekt på å hjelpe mennesker med ulike bistandsbehov inn i selvvalgte fritidsaktiviteter. Metoden bygger på et mestringsperspektiv, med fokus på den enkeltes ønsker, drømmer og behov. Målsetningen er at deltakeren i løpet av en begrenset tidsperiode, blir inkludert i en aktivitet. Kommunens saksbehandler i tjenestetilbudet følger opp den enkelte deltaker, i samarbeid med tilrettelegger i den organisasjonen som vedkommende har valgt å delta i.

I metoden «Fritid med Bistand» vektlegges betydningen av kartlegging av aktuelle fritidsorganisasjoners innhold, rutiner og struktur. Dette er avgjørende for å finne frem til alternativer som innfrir deltakerens ønsker, behov og forutsetninger. Sentralt i dette arbeidet er avklaring av om personen vil ha muligheter til å få en verdsatt sosial rolle. Metoden kan inndeles i følgende arbeidsprosess:

  • Uforpliktende informasjonsmøte
  • Kartlegge interesser, drømmer og ønsker
  • Kartlegge aktuelle fritidsaktiviteters innhold
  • Gjøre et valg av aktivitet
  • Lage en plan for deltakelse i aktiviteten
  • En person i aktiviteten får oppgaven som tilrettelegger/ kontaktperson
  • Tiltaket følges opp og evalueres

Metoden har sitt teoretiske fundament knyttet til normalisering og empowerment. Empowerment kan her forstås som en prosess hvor mennesker bygger opp evnen til å handle på egne vegne, og på denne måten styrke selvbildet sitt. I tråd med dette legges det vekt på at inkludering bare er meningsfull dersom det er tale om sosial inkludering gjennom samhandling og aksept (Midtsundstad 2013).

Historien til Knut er et eksempel på en slik inkluderingsprosess. Han er en gutt på 14 år som med en lettere utviklingshemming som ønsket seg en fritidsaktivitet. I løpet av kartleggingen finner han frem til at bowling er en aktivitet som han kan tenke seg å bli bedre kjent med. Saksbehandleren i kommunen tar kontakt med bowlingklubben i nærmiljøet som inviterer dem til å komme å se og gjerne bli med på treningen. De møtes i bowlinghallen litt før de andre ungdommene kommer til treningen, slik at Knut kan bli litt bedre kjent med treneren. Knut får raskt tillit til treneren, og når han fikk spørsmål om han hadde lyst til å prøve, ville han det. Når de andre kommer på treningen en stund senere har Knut allerede spilt sin første serie med tett instruksjon fra treneren som har bred erfaring fra elitespill i denne sportsgrenen. Knut blir introdusert for de andre. På denne måten ble de første stegene tatt i en prosess hvor det ble lagt vekt på at han skulle lykkes både sportslig og sosialt. I løpet av de første månedene ble Knut sikret en tilpasset opplæring. Over ti år senere er han en fortsatt en aktiv bowlingspiller på et av klubbens seniorlag. Knut har fått en aktivitet han har blitt glad i, men minst like viktig har dette blitt en arena hvor han opplever mestring som har styrket hans selvfølelse sammen med andre som deler hans interesse for bowling.

Foto av jente som løper.

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Treningskontakt

«Treningskontakt» er en annen måte å organisere tjenestetilbudet støttekontakt på, når fysisk aktivitet er ønsket. Tilbudet har mange likhetspunkter med arbeidsformene i metoden «Fritid med bistand», og kan gis individuelt eller i gruppe. Det er utviklet flere regionale varianter av dette tilbudet som presenteres som for eksempel tur- og treningskompis. I flere fylker organiseres arbeidet i samarbeid med frivillige organisasjoner.

Målet er at den enkelte kan overta ansvar for egen trening i selvvalgte aktivitetstilbud. Kommunene kan gjennom intensjonsavtaler med idrettslag og andre aktuelle organisasjoner sikre deltakere som trenger det en individuell oppfølgning også etter vedtaksperioden. Noen av deltakerne ønsker ikke dette, eller har behov som innebærer at en må finne frem til andre måter å organisere dette tilbudet. En løsning kan være å etablere en fast aktivitetsgruppe som sikrer muligheten til å trene sammen med andre.

Personer som engasjeres som treningskontakt må gjennomføre et kurs som avsluttes med en eksamen.

Foto av jente som smiler.

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Ressurser

  • Hege Gjertsen, Line Melbøe, Gunn Elin Fedreheim & Ingrid Fylling (2017): Kartlegging av levekårene til personer med utviklingshemming i samiske områder. Harstad: UiT Norges Arktiske Universitet.
  • Anna Kittelsaa (2008) Et ganske normalt liv. Utviklingshemning, dagligliv og selvforståelse. PhD-avhandling. Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse. Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap. NTNU.
  • Marte Kollstad (2008): Klare seg selv. Faglige utfordringer i arbeid med unge funksjonshemmede. Oslo: Gyldendal akademiske
  • Kristjana Kristiansen, Anders, Midtsundstad og Dag Ofstad (2018): Fritid sammen med andre. Tilrettelagte fritidstjenester i endring. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Anders Midtsundstad (2013) Fritid med Bistand. En metode for å støtte sosial inkludering. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Anders Midtsundstad (2016): Aktiv i eget liv. Muligheter på ulike livsarenaer for mennesker med utviklingshemming. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Anders Midtsundstad & Trond Bliksvær (2015): Deltakelse på fritiden. Perspektiver på fritidsdeltakelse for mennesker med utviklingshemming. Bergen: Fagbokforlaget.
  • NOU 2016:17 På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. Barne- og likestillingsdepartementet
  • Sosial- og helsedirektoratet (2007) Sammen med andre. Nye veier for støttekontakttjenesten
  • Jan Tøssebro (2015): Fritid før og nå. Anders Midtsundstad og Trond Bliksvær (red): Deltakelse på fritiden. Perspektiver på fritidsdeltakelse for mennesker med utviklingshemming. Bergen: Fagbokforlaget
Andre ressurser til inspirasjon

www.fritidforalle.no

Aktive muligheter (PDF)