Hvem utøver?

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Vold og seksuelle overgrep mot barn - skolekurset
Bok: Hvem utøver?
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: tirsdag, 19. oktober 2021, 11:32

Beskrivelse


Innledning

Vi skal i dette kapittelet se nærmere på ulike grupper av personer som utøver vold eller seksuelle overgrep. Din jobb i skolen handler ikke om å spekulere i hvem som kan ha utført en voldelig eller seksuell handling mot et barn, men det er likevel viktig å vite litt om noen risikofaktorer for å kunne være oppmerksom på tegnene. For eksempel er det viktig å være bevisst på at kvinner også kan begå vold og overgrep mot barn, slik at tegnene på dette ikke blir oversett. Ettersom barn og unge også kan ha atferd som kan være seksuelt krenkende for andre barn, er det også viktig å ha kunnskap om barns seksuelle utvikling, utfoldelse og utforskning. I siste del av kapittelet vil du derfor lære litt om hva som er normal seksuell utforskning mellom barn, og hva som kan gi grunn til bekymring. Til slutt i kapittelet skal vi gå nærmere inn på seksuelle krenkelser mellom barn.


Hengivenhet, Beach, Foreldre, Barn, Familie, Jente

Personer som utøver vold

I samarbeidet mellom skolen og foreldrene vil du i noen tilfeller også ha møtepunkter med menn eller kvinner som har utøvd vold mot barn og/eller partner. Det er derfor viktig å være bevisst på hvilke holdninger du har til disse foresatte. I samfunnet finnes det holdninger som umenneskeliggjør eller demoniserer de som utøver vold. Det er viktig å huske at det er en stor forskjell mellom de destruktive handlingene som disse foreldrene har gjort, og hvem de er som personer.

Kvinne, Desperat, Trist, Tårer, Gråte, Depresjon, Sorg

Det kan aldri presiseres sterkt nok at det er grunner for at de som utøver vold har utviklet voldsatferden. Barnet kom til verden i en kulturell virkelighet og i en familie med gitte omsorgsbetingelser, som har bidratt til utviklingen av voldsatferden (Heltne og Steinsvåg, 2011).

Vold i nære relasjoner er et tema den enkelte av oss har både profesjonell kunnskap om og personlige synspunkter og forestillinger om. I dette nettkurset vil det derfor være viktig at du som kursdeltager bruker litt tid på å reflektere over dine egne tanker og antagelser om utøvere av vold i nære relasjoner som du «møter» studiestoffet med. Du vil for eksempel kunne merke at noen av temaer kan være ekstra vanskelig å lese om, dersom du har egne erfaringer med vold.


Årsakene til at en person utvikler et problem med vold kan være mange og sammensatte. Det er også stor grad av enighet om at ikke alle årsaker er å finne i voldsutøverens personlige livshistorie. Da kvinnebevegelsen på 70- og 80-tallet løftet kvinnemishandling opp i den offentlige debatten som et samfunnsskapt problem, var hovedanalysen av at vi som et patriarkalsk samfunn sosialiserer gutter og jenter inn i kjønnsroller preget av mannlig dominans og kvinnelig underordning. Siden da har både praksismetoder og forskning vist at voldsutøvers personlige livshistorie er av relativt stor betydning. Vi må således lete i skjæringspunktet mellom samfunnsfaktorer (faktorer på samfunnsnivå som legger til rette for vold og øker toleransen for vold) og livserfaringer knyttet til utøverens personlige livshistorie for å nærme oss en mer helhetlig forståelse av hvorfor noen utvikler et voldsproblem.

Årsaksfaktorer kan deles inn i fire kategorier; individuelle, samfunnsrelaterte, situasjonelle og voldsrelaterte (Isdal, 2000). Med individuelle årsaksforhold menes betingelser i individets læringshistorie (oppdragelse, tilknytningsforhold, omsorgssituasjon, erfaring med vold osv.) som har bidratt til å skape et voldsproblem. Med samfunnsrelaterte forhold menes et samfunns toleranse for vold og alle andre påvirkningsfaktorer som ligger i et samfunn i kraft av alle de rammer og betingelser som til enhver tid settes for menneskelig adferd (politiske, kulturelle, økonomiske forhold og lignende). Situasjonelle årsaksfaktorer viser til forhold ved situasjonen volden utspiller seg i som kan være med på å forklare hvorfor volden finner sted. Voldsrelaterte årsaker refererer til kunnskapen om at voldsutøvelse i seg selv senker terskelen for at voldsutøvelse gjentar seg.

Forskning i dette fagfeltet har primært vært opptatt av tre områder; studier som undersøker hvor utbredt familievold er i samfunnet, studier som ser på hvor virksom behandlingstilbud og behandlingsmetoder er og studier av psykologiske karakteristika hos voldsutøvere. Fagfeltet har blant annet vært opptatt av sammenhengen mellom utsatthet for vold i oppveksten og voldsutøvelse senere i livet. Flere studier viser at mellom 60 og 80 % av menn som utøver vold mot samlivspartner har opplevd vold som barn, enten ved at de har vært direkte utsatt og/eller har opplevd vold mellom foreldrene. Forskning på personene som søker behandling ved Alternativ til Vold viser også at mange sliter med ulike psykiske plager som angst, depresjon, traumereaksjoner og rusmisbruk. (Askeland et. al. 2012, 2014). Å oppleve vold hjemme som barn utgjør en betydelig risikofaktor og påvirker barns utvikling på flere måter. Å bli traumatisert som barn gjennom å oppleve vold hjemme kan påvirke hjernens utvikling. Voldserfaringer påvirker også barnets relasjoner til andre barn og voksne. Opplevelsen av trygghet og tilliten til andre mennesker kan bli skadet. Også andre betydningsfulle oppveksterfaringer som rusmisbruk og alvorlige psykiske vansker i familien kan være noe av det som ligger bak utviklingen av et voldsproblem.

Det er sjelden slik at en utøvers voldsproblem bare har én årsak. Som oftest er alle de ulike årsaksfaktorene som er nevnt av betydning for utviklingen av en utøvers voldsproblem, men at vektingen av de enkelte faktorene varierer fra person til person.

I tillegg til å undersøke og utvikle kunnskap om hva som har forårsaket at volden startet på et tidspunkt i utøverens liv, er det viktig å forstå hva som bidrar til at voldsproblemet forblir et problem over tid. Slik sett blir kunnskap om opprettholdende faktorer like viktig som årsaksfaktorer. Isdal og Råkil (2002) beskriver noen sentrale voldsopprettholdende faktorer som knytter seg til voldsutøverens tenkesett og måten utøveren forholder seg til de følelsesmessige sidene ved å utøve vold.

Mange som utøver vold opplever skam og skyld. Skam og skyld er i sin natur ubehagelig, noe vi som mennesker vil unngå. Gjennom ikke å tenke på volden og ikke snakke om den, blir ubehaget ved det å ha utøvd vold mindre. Hos de som utøver vold kan dette utvikles som mestringsstrategi. Volden vekker både skam og redsel for tap av kjærlighet. For å bevare kjærligheten og orke å leve med seg selv prøver den som utøver vold å omskrive volden slik at den blir mindre problematisk å forholde seg til. I dette ligger det at den som utøver vold skjønner at vold er galt og skadelig, men uten å klare å forholde seg til den følelsesmessig.

Benekting og bagatellisering handler om å tenke på og beskrive volden som mindre omfattende og alvorlig enn den faktisk er. Det å eksternalisere volden betyr å forklare volden med forhold som ligger utenfor seg selv. Enten i form av situasjonsforklaringer (egen vanskelige barndom / vanskelig livssituasjon her og nå), eller i form av å gi andre ansvaret for at volden skjedde («Hadde ikke hun oppført seg slik hun gjorde, hadde jeg aldri slått henne»). Dette er allmennmenneskelige måter å mestre vanskelige livserfaringer på. Det kan være store forskjeller i hvordan de som utøver vold forholder seg til seg selv og sitt voldsproblem.

I tillegg til de nevnte to faktorene er det også viktig å forstå hvordan et patriarkalsk kvinnesyn og de umiddelbare positive gevinstene volden kan ha for utøveren, kan bidra til at et voldsproblem fortsetter. Volden kan gi utøveren en umiddelbar opplevelse av makt, kontroll, styrke og avreagering. Volden kan også gi en følelse av å få sin vilje igjennom. Volden kan fungere som konfliktstopper, og den kan være virkningsfull i forhold til å stoppe vanskelige følelser eller snu avmaktsfølelse og følelse av litenhet til opplevelse av kontroll og styrke.

Teksten du nå har lest viser at vold ikke er noe som bare skjer av seg selv. Dersom utøvelsen av vold undersøkes nærmere, finner vi som vist både årsaker og opprettholdende faktorer. Det finnes alltid andre handlingsvalg enn vold. Det finnes alltid alternativer til vold.

Barn som mobber

I avsnittet om mobbing, i kapittelet Hva er vold og seksuelle overgrep, brukte vi denne definisjonen:

”Med mobbing mener vi gjentatt negativ eller ”ondsinnet” atferd fra en eller flere, rettet mot en person som har vanskelig for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing.”

Det kan i mange tilfeller være vanskelig å avgjøre hva som er ”ondsinnet”. Barn kan gjøre slemme ting, uten at de dermed må sees på som ”slemme barn” eller enda verre, som ”onde”. Dette utelukker ikke at enkelte barn kan gjøre andre vondt med hensikt.

Spille Tallene, Grønt, Blå, Spiller, Wood, Tallene

Det bakenforliggende motivet behøver dog ikke nødvendigvis være et ønske om å plage eller å skade andre, men å heve sin egen selvfølelse. Det barnet som mobber kan oppleve at dette gir det oppmerksomhet, og i noen tilfelle popularitet fra andre barn. Barns atferd handler som oftest om forsøk på å regulere seg selv, enten atferden er positiv eller negativ. Det er her viktig å huske på at barn som mobber svært ofte, selv er eller har vært utsatt for mobbing fra andre barn eller voksne. Vold avler vold, og mobbing avler mobbing.

Mobbing kan utføres på flere måter. De tradisjonelle måtene å mobbe på, ser du i tabellen under:

FYSISK

VERBALT

NON-VERBALT

  • Slag
  • Spark
  • Lugging
  • Klyping
  • Holding
  • Materiell skade (ødelegge klær og eiendeler)
  • Negative kommentarer
  • Erting
  • Kallenavn
  • Ryktespredning
  • Utfrysing
  • Markere avstand
  • Blikking
  • Fysisk avvisning (snu seg bort, gå bort, ikke svare)
  • Nekte deltagelse/tilhørighet
  • Ikke å invitere i bursdager o.l.
  • Invitere med, for så å avvise


Den fysiske mobbingen kan være dramatisk og lettest å observere, men er ikke den hyppigste formen. Den verbale mobbingen forekommer oftest, men den non-verbale, eller «skjulte» mobbingen kan bli ganske subtil, og være vanskelig å få oversikt over.

Mobbing kan foregå i barnehagen eller på skolen, men også på alle arenaer utenfor barnehagen og skolen. Den kan skje på hjemveien, i hjemmet, på fritidsarenaen – og ikke minst digitalt på sosiale medier, tekstmeldinger eller mail, med ord, uttrykk, bilder og filmer. Mens mobbing i barnehage- eller skolesettingen kan minimeres med sterkt oppmerksomhet på det psykososiale læringsmiljøet, vil mobbingen utført i fritid og på nett reise ganske mange andre utfordringer. Det er vanskeligere å utøve voksenkontroll på arenaer utenfor skole eller barnehage, og enda vanskeligere å gjøre det på nett.

Generelt kan en si at gutter totalt sett er mer direkte i sin form for mobbing, mens jenter er mer indirekte. Jenter mobber i hovedsak andre jenter, mens gutter mobber elever av begge kjønn (Roland, 2007; Olweus, 1992). Det er gjort undersøkelser som viser at mange barn helt nede på barnetrinnene opplever å bli mobbet ukentlig eller oftere. Omfanget i barnehage er ennå ikke kjent, men det er påbegynt forskning også på dette. Tradisjonell mobbing synes å avta utover i ungdomsskolen og videregående skole, mens digital mobbing øker.


Voksne som utøver seksuelle overgrep

Både norsk og internasjonal forskning har vist at når barn utsettes for seksuelle overgrep så er det fra personer de kjenner og har et tillitsforhold til. I NKVTS-studiene (2014, 2015 og 2019) fant man at de viktigste gruppene av utøvere var naboer, andre kjente voksne, familie og annen slekt enn foresatte, både når det gjaldt seksuell kontakt og seksuell omgang med barn under 13 år. Dette betyr ikke at barn ikke kan utsettes for overgrep fra fremmede voksne, men dette er altså ikke det vanligste.

Jente, Bamse, Kose, Søt, Barn, Unge, Glede, Tilfredshet

Vi vet også at seksuelle overgrep mot barn som oftest utøves av voksne menn over 18 år. Dette innebærer ikke at kvinner ikke utøver seksuelle overgrep mot barn. Det innebærer heller ikke at unge ikke begår seksuelle krenkelser mot barn. Både norske og internasjonale studier viser at bortimot 30 % av alle seksuelle overgrep (inkludert voldtekt) begås av personer under 18 år. Dette skal du få lære mer om senere i kurset.

I de neste avsnittene skal vi si litt om tilstander som er assosiert med å begå overgrep. Husk på at det er mange som har slike tilstander, men som aldri begår overgrep. Årsakene til at noen begår seksuelle overgrep mot barn er vanligvis mange og sammensatte. Det er sjelden én enkelstående årsak, for eksempel seksuell interesse for barn (det som ofte kalles pedofili). Selv personer med sterkt avvikende seksuell interesse kan være i stand til å avstå fra å utøve overgrep mot barn.

Når foreldre eller foresatte begår seksuelle overgrep mot egne barn (inkludert adoptivbarn), kalles det incest. Det regnes også som incest om man begår overgrep mot noen man er i slekt med i rett nedadstigende linje. Utøveren kan altså også være besteforeldre (eller oldeforeldre). Incestbegrepet omfatter også overgrep i horisontal linje, det vil si mellom søsken (søskenincest).
Selv om overgrepene skjer mot små barn, er ikke alle incestutøvere pedofile (se neste fane). Årsaken til at noen begår overgrep mot egne barn (eller barnebarn) kan være manglende forståelse av barns utviklingsbehov, egne seksuelle frustrasjoner eller store samlivskonflikter. Overgrepene kan også for noen være en del av det å utøve kontroll og makt (se avsnittene om voldsutøvere). Seksuelle overgrep kan også utøves mot stebarn, fosterbarn og andre barn man har primæromsorg for.

Noen personer begår seksuelle overgrep mot barn fordi de er seksuelt tiltrukket av barnekroppen før barnet har kommet i puberteten eller er i tidlig pubertet (cirka før 11-12 år). Dette kalles pedofili. Andre har en seksuell tenning rettet mot barn som er i senpubertet og som har utviklet kroppen noe, men enda ikke er fullt utviklet (cirka 14-15 år). Dette kalles hebefili. Det er en tendens til å kalle alle som begår overgrep mot barn under 16 år pedofile, men dette er altså ikke riktig. Noen begår imidlertid overgrep både mot førpubertale barn og yngre tenåringer, og kan ha en avvikende seksuell interesse for begge.
Noen tenner ikke seksuelt på barnekroppen, men begår seksuelle overgrep mot barn av andre årsaker. Det kan handle om at barn er lettere tilgjengelig som seksuelt objekt for dem, eller det føles tryggere å utføre seksuelle handlinger med barn enn med voksne partnere. Dette kan handle om alt fra kynisme, og at man oppfatter det som mindre risikabelt (les ikke så lett blir avslørt), til det å ha store emosjonelle og relasjonelle vansker i samspill med voksne. Noen bifile eller homofile menn kan begå overgrep mot yngre gutter fordi de ikke klarer å forholde seg til sin egen seksuelle orientering i en voksenrelasjon.

Noen kan begå seksuelle overgrep i en psykose. I psykose mister man mye av evnen til å tenke rasjonelt og regulere sin egen atferd. Man kan for eksempel ha stemmer i hodet (stemmepåvirkning) som befaler en å gjøre visse handlinger (imperative stemmer). Det er ikke psykosen i seg selv fører til seksuelle overgrep. Noen personer som begår slike handlinger under psykose vil også ofte ha andre risikofaktorer for å begå seksuelle overgrep.
Det er også noe forskning som tyder på at enkelte personer som begår overgrep har andre psykiske lidelser, som angst, depresjon og tvangslidelser, men også her er det slik at det som oftest er flere andre risikofaktorer tilstede. Psykiske lidelsers innvirkning på kognitive funksjoner, synes å være fellesnevneren.
Noen begår overgrep fordi de har forstyrrelser i personligheten sin og svekkede eller manglende evner som for eksempel innlevelsesevne i andres behov og følelser (empati) og impulskontroll (klarer ikke regulere sine egne følelser og behov). Noen kan også ha trang til å plage og skade andre (psykopati og sadisme). 

Voksne personer og ungdom med fysiske funksjonshemninger, utviklingshemming eller gjennomgripende utviklings- eller atferdsforstyrrelser kan være i risiko for å begå seksuelle overgrep mot barn.
Dette kan for noen handle om manglende tilgang på aldersadekvat seksualpartner. Seksuell kontakt med barn kan være den eneste måten vedkommende kan få utløp for sine seksuelle behov på eller den eneste formen for seksuell kontakt med andre vedkommende "mestrer".
Personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser eller psykisk utviklingshemming kan ha vansker med å kontrollere sine seksuelle impulser og regulere sin egen atferd. De kan mangle evnene som er nødvendig for både å lære seg og å forstå seksuelle normer og regler for seksuell samhandling. De forstår ikke hva som er lov, med hvem og når. Dette kan medføre at de krenker andre uten å mene det, fordi de ikke forstår kodene som regulerer intim samhandling mellom mennesker.
Slike tilstander fjerner ikke ansvar, men kan påvirke det strafferettslige aspektet. Personer med psykose, utviklingshemming eller annen tilstand med sterk svekkelse av kognitiv fungering og atferdsregulering (for eksempel demens) kan medføre at man blir funnet utilregnelig. Noen blir overført til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg dersom man vurderer gjentagelsesrisiko som høy.

Mennesker med rusbrukslidelser, som rusavhengighet og/eller rusmisbruk kan ha svekkelser i kognitive, emosjonelle og relasjonelle evner. Det kan være forbigående under aktiv rus eller vedvarende ved langvarig rusmisbruk. Evnen til å ta rasjonelle beslutninger og regulere egne følelser og handlinger kan være nedsatt. For noen kan dette innebære at de begår seksuelle overgrep i ruset tilstand, eller fordi rusmisbruket har gitt varige svekkelser i evnen til å regulere intimitet og nærhet med andre mennesker. Det kan også skje i forbindelse med manglende kontroll på aggressive impulser, der utagering kan være i form av seksuell eller seksualisert vold.
Rus alene er imidlertid sjelden alene forklaringen på at en person begår seksuelle overgrep mot barn. Også her er det som oftest flere andre risikofaktorer tilstede. Samtidig vet vi fra forskning at noen kan bruke rus bevisst eller ubevisst for å redusere motforestillinger og øke overgrepsstøttende tanker og fantasier.

Vi vet at voksne kvinner og unge jenter også kan utsette barn for seksuelle overgrep, men vi vet lite om hvor mange de er eller i hvilke relasjoner og sammenhenger de utøver overgrepene sine i. Det er mye som tyder på at gutter som utsettes for seksuelle overgrep som barn/unge relativt ofte har en kvinnelig overgriper, men jenter kan også utsettes for overgrep fra voksne kvinner. Med den store økningen i bruk av internett og særlig sosiale medier, er det tegn på at flere unge jenter kan utsette andre (både gutter og jenter) for seksualiserte handlinger tilsvarende seksuallovbrudd. Ulovlig bildedeling (se kapittelet om ulike former for seksuelle overgrep) er et eksempel på dette. Selv om motivet kanskje ikke er seksuelt vil det likevel kunne være straffbart.

Kvinner kan begå overgrep mye av de samme årsakene som mannlige overgripere. Det er imidlertid sannsynlig at kvinner i enda mindre grad enn menn velger et tilfeldig offer, eller at de utøver overgrep mot barn som er ukjente for dem fra før. Det er mer sannynlig at de begår overgrep mot egne barn, eller mot barn de har en omsorgsrelasjon eller annet tillitsforhold til. Det er også sannsynlig at de seksuelle overgrepene begått av kvinner skjer i omsorgs- og stellesituasjoner, under "dekke" av nærhet og kos. Overgrepene skjer oftere uten uttalt tvang, bruk av vold eller trusler om vold og den seksuelle motivasjonen er sannsynligvis også mindre uttalt enn hos mannlige utøvere. Det vil si at kvinner i mindre grad er motivert av egne seksuelle følelser og behov når de begår overgrep mot barn.

Dette betyr imidlertid ikke at overgrepene er mindre straffbare eller mer akseptable eller at de har mindre traumatiserende potensiale for barnet. Det utelukker heller ikke at enkelte kvinner begår klart seksuelt motiverte overgrep for egen nytelse og seksuell behovstilfredsstillelse, eller at noen kvinner kan begå overgrep med klart preg av tvang, trusler eller vold. Det er også viktig å være klar over at kvinner også kan utøve penetrerende handlinger mot barn, både mot gutter og jenter. Dette kan være i form av seksuell omgang som samleie eller innføring av fingre, tunge eller gjenstander i deres kroppsåpninger. Dersom en voksen kvinne har seksuell omgang i form av samleie eller handlinger tilsvarende samleie med et barn under 14 år, kan det straffes som voldtekt.

Dette er en svært sammensatt gruppe mennesker, slik at det er umulig å si noe generelt om dem. Enkelt sagt kan vi si at personer som kommer fra land eller samfunn med stor kulturell forskjellighet fra den norske, vil kunne oppleve betydelige utfordringer når det kommer til seksuell samhandling i en norsk kulturell kontekst. Andre verdier, holdninger, normer og regler med hensyn til kjønn, likestilling, seksualitet og seksuell atferd kan medføre misforståelser, frustrasjon og konflikter. Dette kan for noen føre til at seksuelle grenseoverskridelser skjer eller til direkte seksuelle overgrep.

Det er svært viktig å ikke generalisere og stigmatisere mennesker fra andre kulturer med tanke på deres forhold til seksualitet. Ofte er likhetstrekkene mellom mennesker med norsk bakgrunn og de med innvandringsbakgrunn flere enn forskjellene, både med hensyn til seksuelle holdninger og normer og med hensyn til seksuell atferd.

Gutt, Dårlig, Redd, Frykt, Trist, Person, Barn, Krigen

Det er ikke noe som tyder på at menn med innvandringsbakgrunn oftere begår seksuelle overgrep mot fremmede barn enn den mannlige befolkningen forøvrig. Det er heller ikke noe holdepunkt for at det forekommer incest oftere i familier med innvandringsbakgrunn enn i andre norske familier. Vi vet imidlertid at seksualisert vold kan forekomme som del av negativ sosial kontroll og æresrelatert vold i noen befolkningsgrupper med innvandringsbakgrunn, og at dette kan utøves både av familiemedlemmer og andre. Hvor utbredt dette er vet vi ikke.

Dessverre ser vi eksempler på at ansatte begår seksuelle overgrep mot barn i skolen. Dette er heldigvis relativt sjeldent sammenlignet med overgrep på andre arenaer og relasjoner, men de omfatter noen ganger mange barn, over lang tid. Slike hendelser slås forståelig stort opp i media, da skolen nest etter hjemmet skal være barnas aller tryggeste sted.

Det er svært viktig at ikke alle ansatte i skolen føler seg mistenkeliggjort når slike hendelser inntreffer. Spesielt gjelder dette mannlige ansatte, ettersom slike saker nesten alltid handler om menn som utøver. Det er ikke slik at overgrep begås av noen som ikke i utgangspunktet har en risiko for det. Sannsynligvis er det slik at mennesker med seksuell tiltrekning mot barn søker seg til jobber eller andre roller der de får være i kontakt med barn.

Det er vanskelig å beskytte seg fullt ut mot at slike hendelser skal skje. Du vil få noen tips i kapittelet "Hvordan forebygge".

Barn og unge med skadelig seksuell atferd

Før vi går inn på hva som er skadelig, skal vi se på barns seksualitet i sin alminnelighet.

Barn, Søsken, Brother, Søster, Venner


Seksualiteten vår er medfødt, men måten vi utfolder den på er lært. Barn lærer om sin seksualitet direkte, gjennom utforskning av kropp og utfoldelse av seksuelle handlinger. De lærer også indirekte, gjennom  sosialisering hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt å føle, si eller gjøre seksuelt. Alle samfunn har sine særegne normer og regler for hvordan seksualiteten skal være. Dette formidles til barnet, både direkte og indirekte. Dette starter allerede fra barnet er født, og skjer gjennom samspillet med foreldre, eldre søsken, jevnaldrende og med andre voksne. Som deg, som jobber i skolen der barnet går.

Vi snakker ofte om hva som er normalt og naturlig når vi snakker om seksualitet. Det naturlige er egentlig bare det faktum at seksualiteten er medfødt og at den biologiske hovedfunksjonen med den er å få barn. Normalitet betyr som regel bare vanlig (det de fleste er eller gjør) og ikke som ensbetydende med naturlig eller unaturlig. Om vi voksne husker på disse skillene når vi vurderer barns seksuelle utfoldelse og utforskning, skapes økt forståelse og aksept for mangfoldet og variasjonen i barns seksualitet. Slik får barn best mulig utviklingsvilkår for akkurat sin seksualitet.

For eksempel er det naturlig og normalt at Pia, 10 år onanerer. Om Pia går på toalettet flere ganger om dagen i skoletiden for å onanere er det unormalt i betydningen uvanlig sammenlignet med hennes jevnaldrende klassevenninner, men ikke nødvendigvis tegn på at noe er alvorlig galt eller "unaturlig". Det kan være hun er i en fase med sterke seksuelle følelser og ikke klarer å la være og agere på dem. Samtidig kan det forstyrre hennes skolehverdag, både med hensyn til læring og sosialt, dersom det skjer i undervisningstiden eller i friminuttene. Det kan gi grunn til bekymring, men først og fremst med tanke på at Pia trenger rettledning på når og hvor onani er greit. Vi skal se mer på slik atferd som mulig tegn på seksuelle overgrep senere i kurset. Da kaller vi det seksualisert atferd.

Skyld og skam er viktige følelser, også når det gjelder seksualitet. Evnen til å kunne føle skyld når man gjør noe galt og skjemmes om man blottlegger seg for mye, hjelper oss å regulere forholdet vårt til andre mennesker. Dette er den sunne skam og skyldfølelse. Om barn kommer til å føle at normale handlinger ikke er lov eller naturlige følelser og behov ikke er tillatt, vil det kunne utvikle usunn skam og skyldfølelse. Det er viktig at du som jobber med barn anerkjenner det faktum at du også bidrar til barnets seksuelle utvikling, på lik linje med alle andre funksjonsområder.

Barn utforsker og utfolder sin seksualitet som del av sin utvikling. Dette handler ikke bare om seksualitet og seksuelle behov, men også om intellektuell, relasjonell, emosjonell og sosial utvikling. Seksualiteten er ikke en avgrenset del av barnet, men påvirker og påvirkes av, utvikling på alle andre funksjonsområder. Utviklingen av seksualiteten er sterkt knyttet til utvikling av kjønnsidentitet og identitet forøvrig.

Barn utforsker og utfolder sin seksualitet på ulike måter, for eksempel gjennom lek (doktorleker, mor-far-og-ungeleker og lignende) og gjennom mer direkte utforskning av egen og andres kropper. Hva som er normal utforskning og utfoldelse av seksualiteten vil i stor grad følge av barnets alder og fysiske og psykiske utviklings- og modenhetsnivå.

Evnen til ereksjon (stivhet i penis) hos gutter og lubrikasjon (våthet i skjeden) hos jenter, er medfødt. Det samme er evnen til å få orgasme. De fleste barn oppdager tidlig at ulike former for stimulering kan føre til gode følelser i underlivet. Stimuleringen av underlivet kan være alt fra å klatre i tau, sile på trappegelenderet og klemme beina rundt dynen, til direkte berøring av eget kjønnsorgan. Mange barn kan oppnå orgasme ved indirekte stimulering, men de fleste oppdager ikke sammenhengen mellom direkte onanering og orgasme før de nærmer seg pubertet.

Mange barn utforsker og utfolder sin seksualitet med andre barn av begge kjønn, mens noen gjør det kun med andre barn av  motsatt kjønn eller barn av samme kjønn som seg selv. De fleste barn gjør det med andre barn på samme alder, mens noen gjør det med barn som er eldre  enn seg eller med barn som er yngre enn seg. Det er heller ikke veldig uvanlig at søsken  har slik seksuell samhandling, på tvers av kjønn og alder, før de kommer i puberteten.

Barns valg av hvem de utforsker og utfolder sin seksualitet med er normalt sett styrt av tilgjengelighet. Dette vil ganske enkelt si at barnet gjør det med andre barn han eller hun har i sin umiddelbare nærhet. Kjønn og alder på den barnet leker seksuelle leker med gjenspeiler altså ikke hva barnet seksuelt foretrekker. Spesielt gjelder dette de minste barna.

Med økende alder kommer også økende bevissthet om egen seksualitet, i form av fysiske behov, kjennskap til egen kropp, og måter å tilfredsstille sine seksuelle behov på. Større barn har også større evne til bevisst beslutningstagning, noe som gjør at de velger mer selektivt hvem de utforsker og utfolder seg seksuelt med.

Fra 6-7-års alderen har barn en gryende bevissthet om egen seksuell orientering (heterofil, bifil, homofil eller lesbisk) og sin kjønnsidentitet (gutt, jente, trans- eller interkjønn). Noen homofile eller lesbiske barn (og bifile) oppdager svært tidlig sin følelsesmessige og seksuelle dragning mot barn av samme kjønn. Imidlertid innebærer ikke dette at barn som utforsker og utfolder seksualiteten sin med andre sammekjønnsbarn er homofile, bifile eller lesbiske.

Det er stor variasjon i når puberteten starter og hvor lenge den varer. I Norge regnes vanlig pubertetstart for både gutter og jenter fra 12-13, men kan hos noen starte betydelig tidligere eller betydelig senere (9-15 år). Normal varighet på pubertet er 2-3 år. Hovedtrekket ved pubertet er at barnet blir kjønnsmodent, ved at gutter begynner å produsere sæd og kan få utløsning (ejakulasjon) og jentene får eggløsning og menstruasjon. Pubertet karakteriseres av fysisk vekst, og at de såkalte sekundære kjønnskarakteristika utvikles. Hos jenter er dette utvikling av brystene og mer fett på hofter og bak, mens det for gutter er at de ytre kjønnsorganene vokser og de får mer muskelmasse. Felles for begge kjønn er hårvekst under armene og rundt kjønnsorganene. Parallelt med den kroppslige utviklingen skjer det også en utvikling av barnets kognitive funksjoner (tenkning), sosiale ferdigheter og seksuelle atferd. Barnet får mer bevissthet om sin kropp og seksualitet, og atferden blir mer bevisst og målrettet. I all hovedsak dreier det sistnevnte seg om en større bevissthet om, og hyppighet av onanering, særlig hos gutter. Utforskning av seksualitet med personer av samme kjønn avtar/opphører hos de fleste i løpet av pubertet, og noen starter utforskning med jevnaldrene kjærester. Hos barn på de øverste barnetrinnene er dette vanligvis begrenset til lett petting (kyssing, stryke på hverandre utenpå klærne). For de fleste 12-åringer er imidlertid den seksuelle atferden autoseksuell. Det vil si som onanering alene. Dette gjelder begge kjønn.

Puberteten kan være en psykisk påkjenning for mange barn, særlig om de er mye tidligere ute enn sine jevnaldrene. Negativ selvbevissthet, sjenanse og skam kan prege mange. Jenter som kommer i pubertet tidlig kan oppleve negativ eller uønsket seksuell oppmerksomhet fra jevnaldrende eller eldre gutter. Puberteten er også en kritisk alder med hensyn til læring av koder og regler som styrer seksuelt samspill. Den intellektuelle, emosjonelle og sosiale utviklingen kommer ofte i utakt med den kroppslige utviklingen. For noen medfører dette at de ikke forstår hva som skjer med dem, får negative følelser knyttet til seg selv og egen kropp, og vet ikke hvordan de skal håndtere seg selv i forhold til andre. Dette er ofte en del av forklaringen på hvorfor noen barn kan utvikle en skadelig seksuell atferd, som vi nå skal se nærmere på.

Seksuell samhandling mellom barn kan innebære at noen gjør noe de ikke vil, noe som er vondt eller som på annen måte oppleves ubehagelig. Også barn kan utøve handlinger som i seg selv kan oppfattes som seksuelle overgrep. Det er imidlertid viktig å skille mellom voksne og barn når det kommer til hvordan disse handlingene skal forstås og hvordan barnet skal følges opp. Vi snakker derfor ikke om barn som "overgripere" eller sier at de "begår seksuelle overgrep". Det vanligste er å snakke om "barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd" når vi snakker om de over 12 år (cirka ved pubertet) og "barn med seksuelle atferdsvansker" om de yngre barna.

Når man skal vurdere seksuell kontakt mellom barn er det viktig å vurdere grad av modenhet hos partene, samt grad av frivillighet og jevnbyrdighet mellom partene med hensyn til å inngå i den seksuelle kontakten "etter eget ønske og behov". Aldersforskjell er ikke bekymringsfullt i seg selv dersom det ikke er slik at barnet foretrekker seksuell utforskning og utfoldelse med andre barn som er mye yngre enn seg selv. Hva som er "mye" yngre, må sees relativt til det eldste barnet sin alder, utviklings- og modenhetsnivå. En 8-åring er eksempelvis ikke mye yngre enn en 10-åring, relativt sett. Dette kan imidlertid variere mye fra barn til barn.

En seksuell lek kan imidlertid oppleves som subjektivt krenkende (vondt, flaut, skremmende eller ekkelt) for den ene eller den andre part, underveis i leken eller i ettertid. Dette innbærer imidlertid ikke at handlingen da automatisk vil være å regne som en problematisk eller skadelig seksuell atferd. I slike tilfeller kan det likevel være behov for oppfølging av barnet som opplever seg krenket, både i forhold til bearbeiding av egne reaksjoner og eventuelle tiltak for å beskytte barnet mot at det skjer igjen. Det andre barnet kan også ha behov for ekstra ivaretakelse i slike tilfeller. 

Det er viktig å skille på alder og relativ aldersforskjell når man vurderer seksuell kontakt mellom barn. Dersom den eldste av barna er eldre enn 12 år, og/eller det er mer enn 4 års aldersforskjell, kan forholdet anses å være bekymringsfullt. "Fireårsregelen" gjelder altså der den eldste av barna er yngre enn 12 år.

Dette er et eksempel på en bekymringsfull seksuell atferd. Når barn under 12 år har en bekymringsfull eller grenseoverskridende seksuell atferd, sier vi at barnet kan ha en seksuell atferdsforstyrrelse. Det er svært viktig å ikke stigmatisere barn, så vi må vite mye mer om Trine før vi kan vite om det som skjedde er uttrykk for at hun har en slik forstyrrelse. Det kan for eksempel være at hun selv har vært utsatt for seksuelle overgrep eller andre seksuelle grenseoverskridelser, og at hun har det vi kaller en seksualisert atferd. Det er viktig å følge opp både Jens og Trine etter en slik episode. 

Som du så i kapittelet Hvem utsettes? viser både norske og internasjonale studier at bortimot 30 % av alle seksuelle overgrep (inkludert voldtekt) begås av personer under 18 år. Den vanligste alderen for skadelig seksuell atferd synes å være i aldersgruppen 13-15 år. Både behandlingserfaring og forskning tyder også på at mange voksne personer som utøver seksuallovbrudd har startet sin overgrepsatferd allerede som barn eller som yngre tenåring. Som du har sett, kaller vi ikke barn for overgripere, men sier at de krenker andre seksuelt eller har seksuelle atferdsvansker. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er normal seksuell utforskning og utfoldelse, og hva som er uttrykk for en begynnende skjevutvikling.

En måte å differensiere på er ved å gruppere seksuell atferd hos, eller mellom, barn, som følger (etter Gil & Johnson, 1993, oversatt og bearbeidet av kursutvikler):

1) Normal seksuell utprøving/atferd

  • Seksuell lek og utforskning som er vanlig for alderstrinnet, sammen med jevnaldrene barn
  • Barna regulerer seg selv og hverandre i leken (når noen vil stoppe, synes noe er vondt og så videre)
  • Barna lar seg lett korrigere av voksne, uten frustrasjon, om leken må begrenses eller stanses

2) Reaktiv seksuell atferd

  • Barnet er mer opptatt av seksualitet og sex enn vanlig for alderstrinnet
  • Seksuell atferd utløses lett, ved mulighet (derav reaktiv)
  • Barnet kan ha vært utsatt for uvanlig seksuell stimulans (for eksempel sett porno eller voksne ha sex)
  • Slutter når de blir bedt om det, men noen ganger med frustrasjon

3) Omfattende seksuell atferd

  • Barnet utfører voksenlignende seksuelle aktiviteter man ikke kan forvente fra barn på det alderstrinnet
  • Den seksuelle atferden til barnet virker mer planlagt og målrettet
  • Bruker ikke trussel eller tvang, men overtalelse for å få andre barn med seg.
  • Det er mer sannsynlig at barnet er utsatt for seksuelle traumer, vold eller omsorgssvikt

4) Aggressiv/truende seksuell atferd

  • Barnets seksuelle atferd er impulsiv, og virker tvangspreget
  • Den seksuelle atferden er klart planlagt og målrettet
  • Skjuler sin krenkende atferd
  • Barnet kan bruke tvang og makt for å få andre med, og bruke trusler for å hindre avdekking
  • Barnet har ikke evne til å leve seg inn i hvordan det føles for de andre barna (mangler andre-empati)
  • Lar seg ikke korrigere av voksne/viser sterk frustrasjon når hindret
  • Om den seksuelle atferden blir oppdaget av voksne, benekter barnet skyld eller bagatelliserer den
  • Barnet er svært sannsynlig utsatt for seksuelle traumer, vold eller omsorgssvikt

Dette er ikke absolutte kategorier, der de enkelte trekk kun finnes i en kategori. Det kan være overlapp og glidende overganger. Imidlertid kan den fungere veiledende for deg i dine observasjoner og vurderinger av et gitt barn sin seksuelle utforskning og utfoldelse. 

Et barn med en vedvarende, stabil reaktiv seksuell atferd må vurderes med tanke på oppfølging. Dette vil først og fremst være i form av monitorering (systematisk observasjon) og veiledning. Dersom det ikke er andre faktorer som bidrar til bekymring, kan en foreldresamtale være riktig tiltak. Om foreldrene ikke vil eller evner å følge det opp i tilstrekkelig grad og/eller det foreligger flere bekymringer rundt det aktuelle barnet, kan det være aktuelt med bekymringsmelding til barnevernet. 

Ved kategori 3 (omfattende seksuell atferd) må man vurdere direkte melding, gjerne etter en drøfting med barneverntjenesten. Det skal være færre tilleggsbekymringer for dette barnet, for at meldeplikten skal anses utløst.

Et barn med kategori aggressiv/truende seksuell atferd skal utløse bekymringsmelding til barnevernet. Dette vil være et barn som trenger profesjonell behandling og oppfølging. Hvorvidt de foresatte skal informeres i forkant av melding, avgjøres av eventuelle indikasjoner man har på at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep i hjemmet (se kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde )

Du vil finne mer om vurderinger av barns seksuelle atferd i den digitale ressursen, seksuellatferd.no utviklet i fellesskap av de fire RVTS-ene.

Refleksjonsoppgave

  1. Med bakgrunn i det du har lest i dette og foregående kapitler og eventuelt diskutert med kollegaer; hvilke tanker har du om følgende spørsmål:
    • Hvilke personlighetstrekk forbinder du med voldsutøveren?
    • Hva tror du er voldsutøverens motiver for å utøve vold (fysisk og psykisk vold) mot partner og barn?
    • Hvilken betydning kan disse betraktningene ha i ditt møte med foreldre du tror, eller vet, slår eller har slått sine barn?

    Skriv et kort notat og diskuter gjerne videre med kollegaer.

  2. I dag vet vi at det er mulig å hjelpe voldsutøvere til å slutte med vold, og det finnes anerkjente tilbud til voldsutøvere. Drøft følgende påstander og begrunn dem;
    • Det er ikke mulig å behandle utøvere av seksuelle overgrep.
    • Det er mulig å hjelpe en utøver av seksuelle overgrep til å slutte med overgrep.

    Skriv et kort notat og diskuter gjerne videre med kollegaer.

Puzzle, Kamp, Enig, Mangler, Hullet, Tomme, Spiller