Hva er skadene?

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Vold og seksuelle overgrep mot barn - skolekurset
Bok: Hva er skadene?
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: lørdag, 29. januar 2022, 15:17

Beskrivelse


Innledning

"(...) vold mot barn innebærer et totalitært maktovergrep og kan være et fullstendig ødeleggende angrep på barnets liv, utvikling, læring, fysiske og psykiske helse, her og nå og i et livsløp. Volden representerer et tillitsbrudd i en situasjon der barnet ikke kan verge seg selv og er hjelpeløst avhengig av den andres godhet." (Lillevik, 2016).

Det å bli utsatt for vold eller seksuelle overgrep kan gi både fysiske og psykiske skader. De fysiske skadene vil som oftest raskt leges, ofte uten varige men (dog ikke ved alvorlig skadepåførsel), men de psykiske skadene kan for mange være livsvarige. Vi skal derfor konsentrere oss om disse i dette kapittelet. Som du vil se vil mange av skadevirkningene også kunne fremkomme som tegn. Det er derfor viktig å se kapitlene Hva er tegnene og Hva er skadene i sammenheng.


Hjernen, Anatomi, Abstrakt, Art, Greiner, Beregning

Typiske vansker etter vold og seksuelle overgrep

Her er en oversikt over mulige vansker et volds- eller overgrepsutsatt barn kan få i ettertid:

Glass, Brutt, Fragmentert, Hullet, Sprekk, Platen

Typiske skader/vansker
Fysiske Mentale (kognitive) Følelsesmesige (emosjonelle) Atferdsmessige

Over-/underaktivering

Muskelspenninger

Søvnproblemer

Endret matlyst

Fordøyelsesproblemer

Svekket immunforsvar

Fysiske skader

Smertetilstander

Svekket informasjonsbearbeidingsevne

Hukommelsesvansker

Svekket sansning

Feilaktig tenkning

Konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemer

Lav selvtillit og selvverdi

Gjenopplevelser

Dårlig problemløsningsevne

Sjokk og mistro

Tristhet og fortvilelse

Selvbebreidelser

Skyld og skam

Angst og uro

Sorg

Aggresjon

Humørsvingninger

Impulsivitet

Høy aktivitet og rastløshet

Lav aktivitet og stagnasjon

Regressiv atferd (faller tilbake til tidligere utviklingstrinn)

Seksualisert atferd

Voldelig atferd

Skole (eldre barn/ungdom) Sosialt Rus (eldre barn/ungdom) Diagnoser

Dårligere prestasjoner

Reduserte krav kan være nødvendig

Ensomhet

Problemer i forhold til andre mennesker

Manglende sosial støtte (følelsesmessig, praktisk, vurdering og informasjon)

Deltagelse i negative miljø (eldre barn/ungdom)

Alkohol

Narkotika

Sniffing

PTSD

ADHD

Angst (fobier, generalisert angst, panikkanfall, sosial fobi, tvangslidelse)

Depresjon

Atferdsforstyrrelse


Som du ser kan vanskene være på alle funksjonsområder og livsarenaer. Spesielt viktig er det å vite at vanskene et volds- eller overgrepsutsatt barn har, kan ligne på vanskene barn med oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse (ADHD) og andre atferdsforstyrrelser har. Dette kan gjøre at overgrep mot noen barn ikke avdekkes, men oppfattes som uttrykk for slike forstyrrelser. Store, raske endringer i et barns psykososiale fungering - altså der barnet forandrer seg mye, veldig plutselig - vil kunne være et tegn på at det har vært utsatt for vold eller overgrep. 

Det som ofte kjennetegner et volds- eller overgrepsutsatt barn, er at det kommer i en vedvarende alarmberedskap. Det må hele tiden være på vakt for å unngå ny fare. Problemet er at barnet ikke klarer å skille på trygge steder og relasjoner, og hvor og med hvem det virkelig er fare på ferde. Dette skjer ubevisst for barnet, og bunner i menneskets iboende overlevelsesinstinkt. Her er en oversikt over typiske trekk:

A) Svikt i evne til å regulere følelser (affekt) og kroppslige tilstander

  • Barnet kommer fort inn i sterke følesesmessige tilstander (intens affekt) og klarer ikke å roe seg selv ned
  • Barnet blir oversensitiv for følelsesladde stimuli (for eksempel ansiktsuttrykk og bevegelser), og for lyder og berøring
  • Barnet klarer ikke sette ord på følelser og kroppslige tilstander
  • Barnets motoriske utvikling (bevegelsesferdigheter) hemmes
  • Barnet får spise- og fordøyelsesvansker

B) Svikt i regulering av oppmerksomhet og atferd

  • Barnet får en overdreven oppmerksomhet på mulige trusler, og utvikler mistillit til andre mennesker
  • Barnet får en svekket evne til å beskytte seg selv, og kan sette seg selv i farlige situasjoner (risikoatferd)
  • Barnet utvikler usunne strategier for å trøste seg selv, for eksempel selvskading og overspising

C) Svikt i evne til å regulere mellommenneskelige, følelsesmessige relasjoner (sosio-emosjonell regulering)

  • Barnet opplever seg verdiløs og skammer seg over seg selv
  • Barnet utvikler en overopptatthet av å bli tatt vare på, og er hele tiden i beredskap for avvisning (forventer avvisning eller føler seg lett avvist)
  • Barnet blir for fysisk, eller seksualisert, i sin kontaktetablering til andre
  • Barnet kommer i opposisjon til andre, og får vansker med å ta andres perspektiv

(Kilde: RVTS-Vest, bearbeidet av kursutvikler)

Det er viktig å være bevisst på at alder, utviklingstrinn og modenhetsnivå spiller inn her. De minste barna har ikke utviklet evnene og ferdighetene som beskrevet over. Vold og seksuelle overgrep vil altså kunne hemme eller forsinke utviklingen av disse evnene og ferdighetene. For noe eldre barn som har kommet lengre i utviklingen vil vold og seksuelle overgrep kunne forstyrre fungeringen, slik at de "mister" evnene og ferdighetene de hadde etablert. Noen kan også regrediere, altså falle tilbake til tidligere utviklingstrinn. Dette kan være i form av infantilt (barnslig) språk, væremåte og atferd, eller ved å begynne å tisse og bæsje på seg igjen. Den videre utviklingen vil også kunne forsinkes.

Konsekvensene av mobbing vil for mange barn være å regne som like alvorlig som annen vold. De kan påføres traumer gjennom mobbing, og senskadene av disse vil for noen være store og varige. Det er vanskelig å forutse hvilke barn som reagerer på hvilken form for, eller grad av, mobbing. Ulike barn reagerer ulikt.

Vi skal nå se litt nærmere på hva traumer er og hvordan disse påvirker barnet, både psykisk og fysisk.


Traumer

Traume betyr skade (fra gresk) og en traumatisk hendelse innebærer at den utsatte har en opplevelse av å være i direkte livsfare. Tradisjonell traumeforståelse ser opplevd dødsangst, eller reell fare for død som forutsetning for at det å oppleve en traumatisk hendelse medfører en traumatisering eller skade i ettertid. Dette var tidligere et hovedkrav for å få diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Psykisk Sykdom, Depresjon, Mental, Trist, Sykdom, Sorg

Moderne traumeteori har imidlertid utvidet traumebegrepet til også å omfatte hendelser der den utsatte opplever seg truet på sin personlige integritet, altså opplever seg i "psykologisk livsfare". Dette innebærer at hendelsen medfører et tap av evne til å regulere sin egen indre tilstand, med et opplevd tap av kontroll over egen kropp og vilje (integritet) som følge. Barn kan altså få posttraumatisk stresslidelse av å utsettes for vold og seksuelle overgrep selv om de ikke har opplevd seg truet på livet.

Det er vanlig å skille mellom type 1 og type 2 traumer:

  • Type 1 traumer kalles ofte isolerte hendelser i trygge liv, og kan være det å bli utsatt for en enkeltstående ulykke, naturkatastrofe, en voldsepisode eller et seksuelt overgrep (fra en ikke nærstående annen). Dersom barnet i utgangspunktet har vokst opp med god omsorg og voksenstøtte, og etter traumet tas godt vare på av sine omsorgspersoner, vil de psykologiske skadene kunne være færre, mindre sterke og mer forbigående.
  • Type 2 traumer er kroniske (varige), repeterte (gjentatte) og pågående eksponeringer for traumatiske påkjenninger, samt fravær eller bortfall av beskyttende faktorer (dette blir det mer om senere i kapittelet). Dette gjelder spesielt for barn som utsettes for vold eller seksuelle overgrep i en nær relasjon (fra en nærstående annen), flere ganger og over lengre tid.

Man har også sett at det å være vitne til at andre utsettes for traumatiske hendelser, særlig vold eller seksuelle overgrep, kan innebære et traume. Dette gjelder både det å se og høre det. Spesielt sårbare er barn som er vitne til vold eller seksuelle overgrep mellom foreldrene eller fra foreldrene rettet mot et av barnets søsken.

I moderne traumeteori har det kommet til flere traumebegreper:

  • Kompleks (sammensatt) traumatisering:
    - Store, gjentatte og ulike belastninger over tid
  • Utviklingstraumer:
    - Belastninger (ofte komplekse), før forbindelseslinjene og funksjonene i de ulike delene av hjernen er ferdigutviklet
  • Relasjonelle traumer:
    - Traumer rettet mot individet personlig (for eksempel vold eller seksuelle overgrep fra nærstående annen)
  • Tilknytningstraumer:
    - Traumer som hemmer tilknytningsprosessen (hos spebarn) eller forstyrrer tilknytningsevnen (hos større barn)
  • Retraumatisering:
    - Nye traumer eller reaktivering av tidligere traumer

Dette har mest betydning når det kommer til psykologisk behandling av traumatiserte barn, men det kan være nyttig å vite også med tanke på hvordan oppfølgingen i skolen av barn med ulike traumer må være tilpasset det enkelte barn. Det er imidlertid viktig å vite at mange av begrepene overlapper og brukes om hverandre, og at det ikke er full enighet blant fagfolk om hvordan de skal benyttes.


Vi vet fra forskning at det å bli utsatt for traumer i barndommen gir seg utslag i sykelighet som voksen. ACE-studien er et stort studie fra USA der voksne ble spurt om sine barndomserfaringer av blant annet fysisk og psykisk mishandling, seksuelle overgrep, fysisk og emosjonell omsorgssvikt, rus eller psykisk sykdom hos omsorgspersoner, omsorgsperson i fengsel eller institusjon, tap av forelder og vold mellom foreldre. ACE står for adverse childhood experience. På norsk blir dette uønskede, eller negative barndomserfaringer.

Resultatene viste at risikoen for helseplager økte dersom personen hadde flere negative barndomserfaringer. Ikke bare i forhold til psykiske helseplager, men i like stor grad fysiske. Man fant blant annet en forhøyet risiko for hjerte-/karlidelser, sykelig overvekt, diabetes type II, kreft og kroniske lungesykdommer hos de som hadde hatt minst en slik negativ barndomserfaring. Hadde man to negative barndomserfaringer økte risikoen, hadde man tre økte risikoen enda mer, og så videre.

Forskerne bak studien forklarer dette med at sterkt negative barndomsopplevelser fører til et svekket immunforsvar, innebærer eksponering for dårlige rollemodeller (det vil si omsorgspersonene), samt at de ulike reguleringsvanskene (se avsnittet over) fører til risikoatferd og dårlig selvivaretagelse. I sum medfører altså dette økt sykelighet som voksen.

NKVTS-studien, som du leste om i Hvem utsettes, viste at jenter utsatt for seksuell omgang (samleie) før fylte 13 år, hadde syv ganger større sannsynlighet for å bli utsatt for voldtekt i voksen alder, enn kvinner som ikke hadde opplevd dette. Blant gutter førte utsatthet for seksuell omgang før fylte 13 år til fem ganger høyere risiko for å oppleve alvorlig vold som voksen. Det er med andre ord større risiko for retraumatisering hos de som allerede har vært utsatt, enn for at en som aldri har vært utsatt blir traumatisert

Traumatisering

Ikke alle belastninger medfører traumatisering, og ikke alle som utsettes for like hendelser, blir traumatiserte. For å forstå hvordan vold og seksuelle overgrep kan medføre traumatisering er det viktig å vite litt om hvordan hjernen er bygget opp og fungerer.

Det er viktig å være klar over at selv om barn (de aller fleste) er født med en fullt utviklet anatomisk hjerne (det vil si at alle hjernedelene er der), så er ikke hjernens fungering fullt utviklet. Gjennom ulike former for stimulering skjer det vi kaller en organisering av hjernen, der kommunikasjon mellom de ulike hjernedelene etableres og vedlikeholdes. Dette handler om hjernens evne til pågående informasjonsbehandling som er viktig for læring, hukommelse, og andre kognitive (tankemessige), affektive (følelsesmessige) og relasjonelle (mellommenneskelige) funksjoner.

Vei, Asfalt, Mark, Landskap, Bort, Ensom, Frihet

I hjerneforskningen har man en talemåte om at "What fires together, wires together!". Dette innebærer enkelt sagt at fyring (utladning av elektrisk ladede nerveimpulser) i en nervecelle setter igang fyring i nabocellen, som igjen trigger sine naboceller. Dersom det samme fyringsmønsteret gjentas mange nok ganger forsterkes forbindelsen mellom de involverte nervecellene.

Noe av det følgende er hentet fra Handlekraft, som er et mer omfattende program om vold og seksuelle overgrep (bearbeidet for dette kurset). Du kan se hele programmet ved å trykke på linken (du finner den også i Ressursbank).


Menneskehjernen har utviklet seg gjennom millioner av år. Den er hierarkisk bygget opp (nivådelt), og ulike deler av hjernen har ulike funksjoner. Grovt sett kan hjernen deles i tre deler eller områder. Du ser disse delene på bildet, markert med to blå streker. Del 3 ligger over den øverste blå streken, del 2 ligger mellom de to blå strekene, og del 1 ligger under den nederste blå streken.

Hjernen

Det er jo sånn at alle tingene vi gjør, tenker, føler og opplever har en biologisk referanse i hjernen, og at den består av mange deler. En måte å grovinndele den på er å sette skiller ved de lyseblå strekene slik du ser på bildet over.

Del 1: Fra nederst opp til omtrent den første blå streken ligger den delen av hjernen som har funksjoner vi mennesker har felles med dyr som ligger mye lavere i utviklingskjeden, slik som reptiler. Hjernestammen heter denne. Her ligger veldig mange grunnleggende funksjoner som regulering av søvn, pust, våkenhet og så videre.  

Del 2: Mellom de blå strekene ligger det limbiske system. Her ligger andre relativt grunnleggende funksjoner, som regulering av matinntak og hormonregulering. Denne delen inneholder med andre ord funksjoner vi har felles med dyr som ligger litt høyere i utviklingskjeden, som for eksempel hunder og katter. Her har også de fleste følelsene sitt hovedsete.

Del 3: Den delen som er over den øverste blå streken, kan man kalle tenkehjernen. Her ligger sentre som er viktig ved blant annet problemløsning, språk, prioritering og styring av impulser, men også evne til å forestille seg hva andre tenker og føler. Funksjonene her deler vi ikke på samme måte med andre dyr.

Hvis vi ser på hvordan hjernen fungerer så fungerer den ved at nesten hele hjernen er involvert eller aktivert, både når den skal bearbeide informasjon fra her og nå, og når den skal lagre informasjon.

Sanseinformasjon fra verden rundt oss sendes da inn til thalamus ("egget" i midten på tegningen), som videresender informasjonen til resten av hjernen. Den er et slags sentralbord. Blant annet sender den informasjon til den blå figuren, hippocampus, for det man kan kalle hovedarkivering. Litt avhengig av hva som er fremtredende her og nå, for eksempel lukt, smerte, bevegelse så kan en eller noen deler av hjernen være spesielt viktige. For eksempel er lillehjernen viktig for å kunne sykle.

Også når vi er redde kommer signalene inn til thalamus først, men hvis thalamus registrerer noe som er skremmende så sender den signaler videre til amygdala, som er den lilla strukturen på bildet.

Amygdala er på en måte røykvarsleren som setter i gang kroppens alarmfunksjoner. Den sender nevrale impulser til ulike deler av kroppen, og setter i gang kjemiske prosesser ved hjelp av nervesystemet, som får hjertet til å pumpe raskere, pulsen øker, vi svetter, vi blir anspente osv.

Det som kjennetegner amygdala er at den reagerer umiddelbart hvis det er fare på ferde, for amygdala har tatt vare på skremmende minner slik at vi senere raskt skal kunne passe oss. Den setter i gang reaksjonene før vi har rukket å tenke gjennom hvilken situasjon vi er i.

Hvis situasjonen ikke er så farlig, eller hvis situasjonen varer veldig kort vil som regel hippocampus, som var den blå strukturen med hovedarkivet, blåse av hele aksjonen. Det kan den gjøre fordi den inneholder veldig mange forskjellige minner og kan korrigere amygdala. Hippocampus er også viktig som første etappe mot å forme en tanke om hva som skjer, og til å se én hendelse i sammenheng med andre.


Men hvis hendelsen er skremmende nok og amygdala setter kroppen i sterk alarmberedskap, blir forbindelsen mellom amygdala og den øverste delen av hjernen veldig mye dårligere. Da mister også hippocampus sin korrigerende funksjon, og det hjernen prosesserer lagres ikke integrert med andre minner. Hvis dette først har skjedd så blir minnet vanskeligere å innhente og håndtere. Det skal veldig lite til før minnene utløses og kroppen reagerer som om faren fremdeles er til stede, selv om den kan være over.

For personer som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep kan hjernen og kroppen deres være i alarmmodus veldig ofte. Og innimellom de gangene de har det slik så roer ikke kroppen seg helt ned. Kroppen og hjernen er ofte i en lavere, men konstant spenning, og er vaktsom overfor nye ting som kan skje.

Det at hjernen er hierarkisk betyr at ”høyere deler” av hjernen bearbeider informasjon som kommer fra ”lavere deler” av hjernen. De mer høyerestående funksjonene kan overstyre de laverestående, samtidig som mer primitive deler (del 1 og 2) også kan overta kontrollen i gitte situasjoner. Hos traumatiserte barn kan følelser ofte overstyre fornuften. Overaktivering er nevrologisk sett en konsekvens av at alarmberedskapen gjør at de delene av hjernen som regulerer følelser "overstyrer" de delene av hjernen som regulerer fornuft og innsikt.

Traumatisering innebærer at organiseringen av hjernen hemmes. Med organisering menes hvordan hjernens ulike deler snakker sammen og virker sammen. Dette har stor betydning for utvikling av ulike ferdigheter og funksjoner. Desto yngre barnet er når det utsettes for traumatiske hendelser, dess større blir de utviklingsmessige konsekvensene.

Det er et stort spenn blant barn. For eksempel vil det være store individuelle forskjeller på når og hvor nyansert barn klarer å sette ord på følelser og kroppslige tilstander, når de blir i stand til å ta andres perspektiv samt i utviklingen av en rekke kognitive funksjoner. De minste barna vil kanskje ikke vil være i stand til å forklare noe som helst. Ved lengre traumatisering så kan det også hende at de ikke nødvendigvis fremstår som aktiverte, men mer forvirrede og/eller apatiske uten at de er i stand til å si så mye om hvordan de har det. Vi som voksne må kanskje tolke mer.

Vi skal forklare dette enda litt nærmere. Men før du leser videre bør du ta en titt på denne filmen:

Nervesystemet vårt er delt i to hoveddeler: Sentralnervesystemet, som vi i stor grad kan påvirke (kalles også det viljesstyrte nervesystemet), og det autonome nervesystemet, som er utenfor vår kontroll (det selvstyrte nervesystemet). Det autonome nervesystemet er igjen delt i to deler: Den sympatiske delen, som øker aktivering i kroppen, og den parasympatiske, som demper aktivering i kroppen.

Når vi opplever farlige og skremmende situasjoner er hjernen og nervesystemet vårt fra fødselen av programmert til å utløse en såkalt orienteringsrefleks. Denne refleksen skjerper blant annet vår konsentrasjon og oppmerksomhet slik at vi lettere får oversikt over situasjonen. Den påvirker vår pust og våre muskler (slik at vi lettere kan flykte eller forsvare oss) og intensiverer våre følelser (slik at vi raskere skjønner alvoret). Dette gjør at vi klarer å unngå fare og skade. Orienteringsrefleksen reguleres ved hjelp av stresshormoner som gir beskjed til hjernen om at det er fare på ferde. Når faren er over reduseres mengden av stresshormoner og orienteringsrefleksen avvikles igjen. Organismen finner tilbake til sin naturlige balanse.

Dette er normalt fra naturens side. Det handler om overlevelse og viktige forsvarsbarrierer. Kroppen og hodet skal være i alarmberedskap i en periode etter opplevd traume, for at vi skal lære. Hjernen husker spesielt godt det som innebærer fare for oss og vil unngå at vi skal bli overrasket på ny. Alarmklokkene ringer tidlig når noe minner om det som skjedde. Slik lærer vi å unngå fare eller håndtere fare bedre.

Når et barn utsettes for psykiske, fysiske og seksuelle overgrep er faren imidlertid aldri over. Det betyr at produksjonen av stresshormoner fortsetter, og dermed fortsetter også orienteringsrefleksen uavhengig av situasjon. Det traumatiserte barnet er nærmest i konstant alarmberedskap med en organisme som hele tiden er rettet inn mot å flykte eller å slåss. Eller å gi opp og "spille død", slik Dag Nordanger forklarte i videoen. Det utsatte barnet vil hele tiden lett feiltolke nye signaler som trusler og dermed utløse overreaksjoner. Når et barn blir traumatisert blir de alltid på vakt, forberedt på ny fare. Det klarer ikke å finne ro noe sted eller med noen.

Tilstanden av lett antennelig alarmberedskap kalles for hyperaktivering eller overaktivering. Et hyperaktivert barn vil ha behov for hjelp fra voksne til å regulere ytre stress og regulere ned følelsesnivået sitt. Andre traumatiserte barn opplever det motsatte, nemlig en hypoaktivering eller underaktivering. De kan trenge hjelp fra en voksen for å regulere opp følelsesnivået sitt. Dette vil du lære mer om i kapittelet om hvordan man følger opp volds- og overgrepsutsatte barn.

PTSD kan ikke diagnostiseres uten at symptomene som utvikler seg settes i sammenheng med en traumatisk hendelse. Denne hendelsens karakter skal være av usedvanlig truende eller katastrofal art; en hendelse som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. Det er imidlertid svært ulike hendelser som faller inn under denne definisjonen, og denne ulikheten bidrar til ulikhet i reaksjonsmønster og varighet. Vold og seksuelle overgrep mot barn er ofte ikke et avgrenset traume; barnet kan leve med trusler, vold og ulike former for psykiske eller seksuelle overgrep gjennom hele oppveksten, og dette vil ha innvirkning på det kliniske bildet.

For å få diagnosen PTSD, må man ha vært utsatt for en ekstrem belastning eller en alvorlig trussel mot liv eller helse. Hendelsen(e) og de emosjonelle reaksjonene knyttet til denne utgjør en ”stressor”. Barn som har opplevd en slik hendelse og har utviklet PTSD, vil i ulik grad ha symptomer på gjenopplevelse, unngåelse og økt fysiologisk respons.

Gjenopplevelse 
Ulike symptomer beskriver hvordan hendelsen kan gjenoppleves. Gjentatte og uønskede tanker og bilder fra det som skjedde kommer stadig tilbake både i våken tilstand og som drømmer. Mange opplever også såkalte “flashbacks” som er å oppleve at hendelsen, eller deler av det som skjedde, faktisk skjer igjen. I tillegg kan det å bli minnet om hendelsen vekke intense følelser eller fysiologiske reaksjoner.

Unngåelse 
Denne symptomgruppen inkluderer symptomer på unngåelse og følelsesmessig nummenhet. Det å unngå hendelsen kan skje på et indre plan; ved at barnet unngår å ta frem hendelsen i samtaler eller i tanker. Det samme kan skje på det ytre plan; barnet unngår å gjøre aktiviteter eller unngår steder som kan få barnet til å tenke på hendelsen.

Følelsesmessig nummenhet handler om at en kan oppleve at følelsene har endret seg, f.eks. at barnet får mindre interesse for aktiviteter som var viktige før hendelsen. Barnet føler seg fremmedgjort i forhold til nære familiemedlemmer eller venner, og opplever at følelseslivet har endret seg etter hendelsen.

Økt fysiologisk respons
Økt fysiologisk respons knyttet til autonome reaksjoner etter hendelsen gir bl.a. utslag i vansker med å sovne og hyppige oppvåkninger, redusert terskel for sinneutbrudd og vansker med å samle tankene. Sansene er i høyere beredskap enn ellers, og reagerer på lavere stimuli enn ellers, f.eks. kan smell i en dør vekke sterke reaksjoner. Barn blir urolige og ukonsentrerte, og kan vise endret atferdsmønster.

Film om traumer og virkning av traumer

Denne filmen (ca 20 minutter) handler om traumer og traumeforståelse, og hvordan traumeerfaringer i tidlige leveår påvirker barns utvikling. Den tar også opp traumeerfaringer og konsekvenser for selvregulering, tilknytning kognisjon og selvbilde.



Beskyttelsesfaktorer

Vold og seksuelle overgrep er traumatiske hendelser, og det å bli utsatt for det eller være vitne til at nærstående andre blir det, kan være traumatiserende. Dette vil si at slike hendelser per definisjon er skadelig for barn, og slik sett blir utsatte barn traumatisert. Imidlertid er det en rekke faktorer som avgjør hvor skadet (traumatisert) barnet blir. Ettersom alder er av betydning for utvikling og modning av indre egenskaper i ytre evner, vil alder på sett og vis være en beskyttelsesfaktor. Alder alene, er imidlertid ikke nok til å forklare forskjellene i traumatisering.

Hender, Åpne, Stearinlys, Levende Lys

Det gjøres mye forskning på hvorfor det er slik at noen barn blir mindre traumatisert enn andre barn som opplever nøyaktig samme type hendelse. Man har kommet fram til at dette til en viss grad har med evner og egenskaper hos barnet og ytre forhold rundt barnet.


Medfødte temperamentskvaliteter og personlighetstrekk (som innadvendthet og utadvendthet) er eksempler på indre egenskaper som kan beskytte mot traumatisering.

Temperament er den affektive (følelsesmessige) siden av personligheten vår. De mest sentrale temperamentskvaliteter er aktivitetsnivå, humør (både smil, latter og gråt), fryktsomhet, affektregulering, frustrasjonstoleranse og utholdenhet. Det er store temperamentsforskjeller mellom nyfødte. Tvillingstudier har vist at temperament, særlig hvordan spedbarn reagerer på forandringer, og irritabilitet, til en viss grad er arvelig. Utviklingen av det individuelle temperamentet skjer gjennom et samspill mellom barnet og omgivelsene, der både barnets medfødte egenskaper, særtrekk ved omgivelsene, og deres gjensidige reaksjoner på hverandre spiller inn.

Man har også sett på mestringsstil (hvordan man løser utfordringer og problemer), tilknytningsmønster (hvordan man knytter seg til omsorgspersoner), og attribusjonsstil (hva man oppfatter som årsak til ytre hendelser og indre tilstander eller følelser).

Mestringsstil kan være problemorientert eller emosjonsorientert. Dette betyr at noen er mest opptatt av å fokusere på problemet for å finne løsninger, praktisk eller gjennom tenkning. Andre blir mer fokusert på de følelsesmessige reaksjonene på problemet og prøver å løse problemet gjennom regulering av egne følelser.

Attribusjonsstil kan være internaliserende eller eksternaliserende. Dette betyr at ett barn kan tilskrive årsaken til vonde hendelser til seg selv som person (internalisering - "Det var min skyld"). Et annet barn vil se andre personer eller situasjonelle forhold som årsak til vonde hendelser og ikke seg selv (eksternalisering).

Tilknytning er utvikling av sterke, følelsesmessige bånd mellom barn og omsorgsgiver som finner sted i løpet av barnets første leveår.Tilknytningsteorien ble opprinnelig utviklet av amerikaneren John Bowlby for å forstå og beskrive de prosessene som resulterer i et psykologisk bånd mellom barn og omsorgsgiver. Barnet har en genetisk betinget tendens til å søke nærhet og tilknytning til sine nærmeste omsorgspersoner for å bli beskyttet mot fare. Bowlbys medarbeider Mary Ainsworth har videreutviklet teorien gjennom å utforske individuelle forskjeller i tilknytningsmønster, hovedsakelig ut fra dimensjonene trygg og utrygg. Forskjeller i tilknytningsmønster tilskrives primært ulik grad av tilgjengelighet og sensitivitet hos omsorgspersonen for barnets signaler og behov.

Mary Ainsworth beskriver fire tilknytningsmønster:


Tilknytningsstil

Typisk atferd

Trygg tilknytning

Karakteriseres av at barnet kan ha tillit til at forelderen er tilgjengelig, som en trygg base. Barnet kan uttrykke emosjoner og tilknytningsbehov åpent og direkte, og det evner å balansere nærhet og autonomi fleksibelt.

Utrygg tilknytning, type engstelig–ambivalent

Har barnet gjort erfaringer med at forelderens tilgjengelighet veksler, inkonsistent med dets egne behovssignaler. Forelderens uforutsigbarhet er truende for barnet. For å håndtere dette og sikre seg forelderens tilgjengelighet, svarer barnet med å bli overresponderende på tilknytningsbehov og øke det affektive engasjementet.

Utrygg tilknytning, type engstelig–unnvikende

Oppstår ved forelderens mer konsekvente avvisning av barnets tilknytningsbehov. Barnet har lært seg at tydelige emosjonsuttrykk, særlig negative, fører til at forelderen blir enda mer utilgjengelig. Strategien for å håndtere dette og sikre seg en optimal nærhet og trygghet blir for barnet å undertrykke emosjoner og minimalisere tilknytningsbehov.

Desorganisert tilknytningsmønster

Barnet kan vise både unngåelsesatferd og ambivalens. Det har særegne symptomer for eksempel i form av å «fryse» bevegelser, utføre stereotype bevegelser, utføre motsetningsfylte handlinger, bli stirrende og kontaktfjern. Det desorganiserte i strategien kommer av at barnet er stilt overfor en uløselig situasjon, nemlig at barnet er avhengig av forelderen som en tilknytningsperson samtidig som det er forelderen som representerer kilden til frykt og utrygghet.


Det er ikke slik at det å ha en viss type temperament, personlighet, mestringsstil, attribusjonsstil eller tilknytningsmønster i seg selv vil motvirke skadene etter vold og seksuelle overgrep. Helheten er også her mer enn summen av delene. Likevel er det grunn til å tro at visse kombinasjoner av disse evnene og egenskapene vil gjøre noen barn mer robuste enn andre.

I den senere tid har man forsket mye på så kalt resiliens, som på norsk ofte kalles motstandskraft. Dette er en benevnelse på en sammensatt evne til å håndtere stress og store påkjenninger. Man har også sett på evne til mentalisering, som er evnen til å tolke egne og andres handlinger, følelser, tanker og motiver. Volds- og overgrepsutsatte barn som skårer høyt på resiliens og mentaliseringsevne skårer ofte lavere på ulike traumesymptomer.

Tidligere traumatiske belastninger vil kunne svekke disse evnene og gjøre barnet mer såbart ved retraumatisering (nye traumer).

Vi vet ikke nok til å si om utsatte barn med psykiske lidelser, psykisk utviklingshemming eller gjennomgripende utviklingsatferdsforstyrrelser blir mer eller mindre traumatisert enn andre barn som opplever samme type krenkelse. Vi vet bare at de er i høyere risiko for å bli utsatt.

Den aller viktigste ytre faktoren som avgjør grad av traumatisering er kvaliteten på de(n) primære omsorgspersonen(e). Traumeutsatte barn som omgående blir tatt hånd om av en trygg, nær og forståelsesfull omsorgsgiver vil jevnt over klare seg bedre enn et tilsvarende traumatisert barn som overlates mer eller mindre til seg selv. Foreldre med svak, men tilstrekkelig omsorgsevne for et ikke-traumatisert barn vil kunne trenge mye støtte fra deg dersom barnet blir utsatt for et traume. Dette får du lære mer om i kapittelet om oppfølging.

Enkelte sider ved det konkrete traumet kan ha betydning for grad av traumatisering:

  • Type vold eller seksuell handling
  • Grad av tvang/vold
  • Grad av smerte/frykt
  • Relasjon til utøver
  • Mulighet til å kjempe imot/flykte fra overgrepet
  • Ett enkelt eller gjentatte overgrep
  • Overgrepsrelasjonens varighet (for eksempel ved incest)
  • Det enkelte overgreps varighet

Forskningen på slike ytre omstendigheter, eller situasjonelle faktorer, er imidlertid ikke entydig i sine resultater.