Kulturelt mangfold

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Fritid, kultur og venner
Bok: Kulturelt mangfold
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: fredag, 16. april 2021, 17:15
Foto av teater

Foto: Usedvanlig teater

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er å gi deg som er ressursperson for mennesker med utviklingshemming grunnleggende kunnskap om hva kunst- og kultur er. Denne basiskunnskapen er en viktig bakgrunn for deg når du skal hjelpe utviklingshemmede til å delta i kulturlivet der de bor. Dette gjør vi ved å se nærmere på følgende punkter:

  • Det utvidet kulturbegrepet
  • Kulturpolitikk
  • Det kulturelle mangfold
  • Etnisk og estetisk mangfold
  • Det flerkulturelle og det minoritetskulturelle
  • Ulike kunstfags særegenhet

Læringsmål

Når du har tatt dette kapittelet skal du ha tilegnet deg en grunnleggende forståelse for hva kunst- og kultur er og for de ulike kunstfagenes særegenhet.

Når du har gjennomgått dette kapittelet er det et mål at du har fått økt
  • bevissthet om betydningen av kulturelt mangfold for den enkelte og for samfunnet vårt
  • kjennskap til forholdet mellom norsk kulturpolitikk og funksjonshemmedes rolle i kulturlivet
  • kunnskap om innholdet i det utvidede kulturbegrepet i Norge
  • forståelse for betydningen av både etnisk og estetisk mangfold
  • forståelse for hva det flerkulturelle og det minoritetskulturelle er
  • kjennskap til de ulike kunstfagene og deres særegenheter

Det utvidede kulturbegrepet

Kultur er fremdeles for mange ensbetydende med den såkalte finkulturen. Med det mener vi som regel klassisk musikk, opera, teater, ballett og billedkunst. Men på 1970 tallet i Norge fikk vi en protest mot denne forståelsen av kulturbegrepet, med en ny kulturmelding som tok i bruk «det utvidede kulturbegrepet». Nå skulle kultur innbefatte mer enn bare kunsten. Nå skulle også idrett, speider, rock og håndverk inn i varmen.

Barrierene mellom de uttrykkene vi til nå hadde snakket om som kunst og de aktivitetene vi omtalte som hobby skulle nå alle omtales som kultur. Fotball er et godt eksempel på dette.

Forskjellene mellom profesjonell og amatør skulle også bygges ned gjennom å oppfordre til samarbeid på tvers av disse.

Foto av teater

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Kulturpolitikk for utviklingshemmede

Etter HVPU-reformen tredde i kraft, 1.januar 1991, skulle utviklingshemmedes deltakelse i det offentlige kulturliv håndteres av kultursektoren i stat og kommune innenfor det utvidede kulturbegrep. Før 1991 hadde helse- og sosialsektoren hatt ansvaret for segregerte kulturtilbud for utviklingshemmede. Målet med reformen innen kultursektoren var å integrere utviklingshemmede i det lokale, regionale og nasjonale kulturlivet. Gjennom ansvarsreformen som ble satt i kraft fikk altså hjemstedskommunen ansvaret for totaltilbudet for mennesker med psykisk utviklingshemming. Etter reformen trådde i kraft ble det St.meld. nr. 61 (1991-92) Kultur i Tiden som satte rammene for kulturlivet også til funksjonshemmede. Dette fordi alle menneskers kulturliv etter reformen skulle reguleres av kulturmeldingen. Også «spesielle grupper», for å bruke kulturmeldingens eget språk. I dag er det kulturmeldingen Kulturpolitikk fram mot 2014 som er styrende for norsk kulturpolitikk.

Det kulturelle mangfold

«Kultur» er et ord som ofte brukes i dagligtale, og det omtales stadig i media. Av den grunn går vi ut fra at alle forstår hva begrepet betyr. Men kulturbegrepet kan knyttes til mange ulike arenaer, og brukes i forskjellige betydninger.

Kulturbegrepet brukes ofte ensbetydende med begrepet kunst, men også utenfor kunstfeltet bruker man begrepet «kultur» når vi snakker om fenomener som fremmedkultur, kulturforskjeller, minoritetskultur og flerkultur. Da er det tale om forskjeller mellom etniske grupper, mellom nasjoner og tradisjoner. Men gjennom denne begrepsbruken er det fare for at overforenkling og skepsis kan føre til at man oppfatter kulturkløftene som dypere enn de egentlig er, hevder sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen. Av den grunn må kulturbegrepet i denne sammenheng brukes med varsomhet.

I det moderne samfunnet eksisterer en rekke hverdagsarenaer der inkludering og likeverd er viktige prinsipper for det sosiale samspillet mellom mennesker. På disse kollektive arenaene i Norge ønsker man et mangfold, i følge stortingsmeldinger og offentlige debatter.

Innen kunsten finnes et naturlig mangfold av menneskelige «fingeravtrykk». Kunsten er en sfære der en kan gi uttrykk for personlige erfaringer gjennom en kunstnerisk form. Fra menneskets opprinnelse har individer og grupper brukt roller og ritualer for å stadfeste sin begynnende nasjonale og eller lokale kultur. Dette er opphavet til kunsten slik vi kjenner den i dag.

Fruktbarhetsritualer, helleristninger og rytmisk relasjonell sang har etter hvert utviklet seg til teater, billedkunst og musikk.

Mangfoldet i kunsten er et kjennetegn ved kunstens vesen, og noe av det som skiller kunsten fra andre felt i samfunnet. I kunsten har friheten til individuelle uttrykk og pågangsmot til nytenkning stått sentralt. Det opprinnelige mangfoldet som stammer fra ulike mennesker og forskjellige folkegruppers kunstneriske uttrykk, har etter hvert blitt institusjonalisert, profesjonalisert og smalnet inn i den vestlige kunsttradisjonen.

Kunsten er blitt delt inn i fag og sjangere som et ledd i modernisering av samfunnet. Den ivaretas nå utenfor hverdagslivets arenaer, inn i kunstinstitusjoner som teatre, dansestudioer, museer og orkestre.

I løpet av utviklingen fra kunstens opprinnelse til i dag, har mye av mangfoldet gått tapt, fordi såkalt kunstnerisk kvalitet er dyrket frem gjennom elitedyrking og skiller mellom høy- og lavkultur. I Norge betraktes fremdeles noen kunstneriske uttrykk som høyverdig kunst, og noen som en del av det mangfoldige lokale kulturlivet. I det lokale kulturlivet finner vi såkalte kunstneriske uttrykksformer som kan betraktes som et sammensatt felt av amatørers og profesjonelles praksis. Denne kan foregå på hverdagsarenaer og innen mer tradisjonelle kunstneriske rammer. Eksempler på slike uttrykk er ungdomsteater på torget, sagaspill på bygda, revy på samfunnshuset, dramaterapi i fengselet eller teater improvisasjonsøvelser i næringslivet.

Mange nordmenn skiller fremdeles mellom for eksempel «de som går i konserthuset» og «oss som går på dansegalla». Slike bås-settinger er en del av det sosiale spillet der mennesker posisjonerer seg i forhold til hverandre. I dette spillet blir enkelte mennesker definert ut, stemplet og forkastet som uinteressante.

Denne prosessen finner vi i alle miljøer uavhengig av klassetilhørighet. En del mennesker som har en funksjonshemming opplever en slik stempling. Funksjonshemmede som ønsker å være kunstneriske utøvere blir ikke akseptert inn i finkulturen i Norge. Utøvere med en annen hudfarge, en annen religion eller en annen etnisitet enn flertallet diskrimineres også ved opptak ved kunsthøgskolene og ansettelsesprosesser ved kunstinstitusjonene (Kelly, 2008:4, Gürgens, 2004). Det usedvanlige mennesket som skiller seg ut fra A-4 mennesket defineres derfor ofte utenfor og ikke innenfor det institusjonelle kunst-Norge.

Foto av teater Beaivvas

Foto: Marit Anna Evanger

Ulike kunstfags særegenheter

Vi kan dele kunstfeltet inn i scenekunst, arkitektur, litteratur, musikk, billedkunst og skulptur. Disse feltene produserer og presenterer kunsten på ulike arenaer og gjennom forskjellige medier. Inndelingen i kunsten gjøres hierarkisk, og nivåene kan beskrives visuelt slik:

  • Kunstfelt
  • Kunstfag eller kunstart
  • Sjanger

Scenekunstfeltet rommer flere kunstfag, men alle har til felles det å opptre foran et publikum i et scenerom, enten det er inne i et tradisjonelt teaterbygg, på en utescene, i naturen eller på andre private eller offentlige arenaer. Scenekunstfagene i vår kultur er teater, opera, musikk og dans.

Arkitektur er vitenskapen og kunsten om bygningskonstruksjon. Kunstfeltet omhandler alt fra planlegging av byer og organisering av bystrukturer som helhet til formgiving av landskap, hager og anlegg i det offentlige rom, design av bruksgjenstander og møbler, samt tegning og beregning av bygninger/hus. Sjangrene er da tradisjonell arkitektur(hus), landskapsarkitektur og industridesign.

Litteraturkunsten er knyttet til det skrevne ord. Forfattere, dramatikere og diktere er kunstnerne som skaper ordene vi leser. Vi skiller mellom sjangrene drama, lyrikk og epikk.

Et drama er et rollespill eller skuespill som er skrevet gjennom replikker som knyttes til manuskriptets rollefigurer. Drama stammer fra gresk og betyr «handling». Vi finner i dramaet også sceneanvisninger der dramatikeren beskriver hvorledes han/hun ser for seg at dette skuespillet kan fremstå for det indre øye. I dramaet er det åpent for leseren å tolke budskap, stemning og mening i replikkene som utspilles mellom rollefigurene. Noen drama kan fungere godt som lesedrama, mens andre drama fungerer bedre som iscenesatt teater.

Lyrikkbegrepet kommer fra gresk «lyra» og ble brukt om sangtekster til lyreinstrumentet. Lyrikk brukes i dag om tekster som er knyttet til musikalske, stemningsfulle virkemidler vi ofte omtaler som rim og rytme. Tekstene er skrevet slik at den er fortettet, kort og beskriver mange tanker, følelser og stemninger med få ord.

Epikkbegrepet stammer fra det greske ordet «epikos» eller dikterkunsten. Epikksjangeren brukes om fortellende tekster som romanen og novellen.

Billedkunsten er en omfattende kunstform som bruker billedflaten som sitt medium. Vi kan skille mellom sjangrene; maleri, tegning, grafikk, kollasj, graffiti, fotografi, film, videokunst, tegneseriekunst, datakunst og mosaikk/glassmaleri.

Skulpturkunsten er kjennetegnet ved at den er tredimensjonal og at den utspilles innen mange ulike materialer som stein, tre, metall og tekstil. Vi kan snakke om sjangrene relieff, installasjon og tradisjonell skulptur som alle kan betraktes fra alle diagonaler i rommet.

Foto av kvinne som spiller piano

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Etnisk og estetisk mangfold i forhold til funksjonshemming

Kulturelt mangfold kan forstås på ulike måter. Vi kan snakke om «estetisk mangfold» og «etnisk mangfold». Etnisk mangfold handler om å inkludere mennesker med ulik etnisk opprinnelse i kulturlivet lokalt, nasjonalt og globalt. Estetisk mangfold derimot handler en åpenhet i samfunnet for forskjellige kunstneriske uttrykk. Dette estetiske mangfoldet kan oppnås gjennom å inkludere alle former for virkningsfulle uttrykk inn i kunsten uten å stemple noe som mer eller mindre verdt. Ordet estetikk kan knyttes til læren om det skjønne, men det skjønne i betydningen det virkningsfulle, i følge Aristoteles.

Men hvordan betraktes funksjonshemming som en del av det etniske og estetiske kulturelle mangfoldet i Norge? For å finne ut det er det da interessant å se på året 2008 som var markeringsåret for kulturelt mangfold. St.meld. nr. 17, (2005-2006) beskriver hensikten med satsningen. Mangfoldsåret hadde som mål å synliggjøre og styrke det mangfoldet som finnes i Norge.

Regjeringen ønsket mer kunnskap om, og respekt for kulturelt mangfold i hele samfunnet - i institusjoner, i media, i kulturlivet, i politikken og i befolkningen som helhet. Norges markeringsår kan betraktes som ledd i en internasjonal satsning på mangfold, fordi det sammenfaller med det europeiske året for interkulturell dialog. Vi kan lese på nettsidene www.kultureltmangfold.no/ at UNESCO slår fast at kulturelt mangfold er en grunnleggende karakteristikk ved menneskehetens kulturarv, og en helt nødvendig forutsetning for fred og bærekraftig utvikling. FN fastslår altså mennesker kan ha flere og sammensatte identiteter, og de presiserer at nasjoner ikke behøver å velge mellom nasjonal enhet og kulturelt mangfold. Undersøkelser viser at de to hensynene kan sameksistere og faktisk ofte gjør det. Både UNESCOs og Norges satsning på kulturelt mangfold er dermed knyttet til både «det utvidede kulturbegrepet» og til alle folkegruppers «etniske kulturer». Dessverre var en relativt liten andel av aktivitetene i satsingen på Mangfoldsåret knyttet til funksjonshemming som del av mangfoldet. Det er urovekkende at mangfoldet i så sterk grad begrunnes gjennom minoritetskulturell argumentasjon, det vil si at språk, etnisitet, hudfarge og religion betraktes som det viktigste i mangfoldsåret, mens funksjonshemming nærmest er fraværende som begrunnelse for deltagelse i markeringsåret. Når den norske stat satser på mangfold og det flerkulturelle i kulturpolitikken gjennom de siste kulturmeldingene, faller dessverre de fleste grupperinger av mennesker med en funksjonshemming utenom denne satsningen, fordi det minoritetskulturelle også der kommer mest i fokus. Man kan forstå det dit hen at 'det usedvanlige mennesket' ikke blir sett og løftet frem i kulturmeldingen, fordi det kommer i skyggen av 'det etniske mennesket'.

Oppsummering

Kulturmeldingene og de store norske kulturinstitusjonene ser ut til kun å fokusere på det etniske kulturelle mangfold og glemme det naturlige mangfold som den norske befolkning alltid har hatt i form «det usedvanlige mennesket». Sosiale-, kognitive-, seksuelle-, emosjonelle- og manuelle usedvanligheter er en del av enhver befolkning, og burde i det moderne kunst- og kultur Norge defineres inn i et mangefasettert mangfold uavhengig av etnisitet.

Foto av abstrakt bilde og sitat

Foto: Sidsel Andersen

Det flerkulturelle og det minoritetskulturelle

Begrepet «det minoritetskulturelle» brukes når det etniske blir bestemmende. Begrepet «det flerkulturelle» kan man derimot bruke når det sammensatte i kulturen blir mer bestemmende enn det etniske. Det viser seg i den norske kulturpolitikken, og dermed i det norske kulturfeltet, at det minoritetskulturelle begrep blir ufunksjonelt å bruke dersom man ønsker å inkludere funksjonshemminger inn i helheten av annerledeshet i vårt samfunn. Det flerkulturelle perspektiv er derimot mer inkluderende og funksjonelt.

Studier av funksjonshemmede kunstnere viser at betydningen av deres kunstneriske praksis er knyttet til deres «to-kulturelle identitet» og deres opplevelse av å ha en «bindestreksidentitet». De to identitetsbegrepene, «to-kulturell identitet» og «bindestreksidentitet», er opprinnelig utviklet på bakgrunn av studier av innvandrergrupper i det norske samfunn. Men både mennesker med en funksjonshemming og innvandrere ønsker på samme måte en tilhørighet både til minoritetskulturen og til majoritetskulturen i samfunnet.

De ønsker å ha en bindestreksidentitet, altså tilhøre for eksempel sin indiske-, pakistanske-, gahnesiske kultur, eller sin utviklingshemmingskultur, samtidig som de vil delta i den norske kulturen på likeverdige premisser som etniske funksjonsfriske nordmenn. Dette faktum er det som støttespiller for mennesker med en utviklingshemming viktig at du kjenner til.

Vi ser at det flerkulturelle perspektivet åpner muligheter i kunsten for mennesker med en utviklingshemming Gjennom god tilrettelegging i kulturlivet kan også utviklingshemmede skape kunst på kunstens egne premisser. Men da må kulturlivet være villige til å åpne opp for annerledesheten i egne institusjoner og på egne skoler. «Det usedvanlige mennesket» må løftes frem. Fokus må flyttes fra ensidig forståelse av etnisk mangfold som noe truende for institusjonen, forstått som dårlig kvalitet kunstnerisk sett, til en forståelse av estetisk og naturlig mangfold som en inkluderende selvfølgelig faktor i en sammensatt human kunstverden. Ved aksept, åpenhet og reelt mangfold vil kunstneridentiteten kunne bli en felles plattform for alle, uansett funksjonshemming, som kan skape grobunn for mellommenneskelige møter som gir både publikum og utøvere spennende kunsterfaringer.

Foto av jente

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Ressurser