Betydningen av å ha sosiale nettverk

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Fritid, kultur og venner
Bok: Betydningen av å ha sosiale nettverk
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: torsdag, 28. oktober 2021, 14:15
Gruppebilde av ungdommer

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er at du som en ressursperson for mennesker med utviklingshemming skal kunne få kunnskap om hva begrepet sosialt nettverk innebærer og hvorfor det er så viktig at mennesker sosialiseres. Det å sosialiseres betyr at enkeltindivider gjennom en utviklingsprosess gjøres til samfunnsmennesker. Alle mennesker har bruk for å ha tilhørighet til noen som man samhandler med. God kontakt med andre mennesker har stor betydning for vår livskvalitet. Undersøkelser viser at mennesker med utviklingshemming ofte er utsatt for ensomhet.

For at du skal få bedre kunnskap om hva et sosialt nettverk innebærer skal vi se nærmere på følgende punkter:

  • Livskvalitet
  • Hva begrepet sosialt nettverk innebærer
  • Sosiale relasjoner
  • Utvikling av sosialt nettverk
  • Sosial kompetanse

Læringsmål

Når du er ferdig med dette kapitlet skal du ha tilegnet deg en grunnleggende forståelse for hva sosialt nettverk og sosiale relasjoner innebærer i arbeid med mennesker.

Når du har gjennomgått dette kurset er det et mål at du har fått økt:

  • Kunnskap og en grunnleggende bevissthet om hva som ligger i begrepet sosialt nettverk.
  • Forståelse av betydningen ved å ha et sosialt nettverk.
  • Kunnskap om begrepet relasjon og relasjoners betydning for utvikling av sosiale nettverk.
  • Kunnskap om kompetanse som bør innehas for å kunne ha et bedre sosialt nettverk.
Foto av mennesker ute vinter

Foto: Sidsel Andersen

Livskvalitet

Hva kjennetegner god livskvalitet? Mennesker er ikke like. Derfor vil ingrediensen i det som oppfattes som livskvalitet for den enkelte person være forskjellig. Vi opplever alle i vårt liv at det som gleder et menneske slett ikke trenger å glede en annen. Nettopp fordi vi som mennesker har ulike behov.

Å Komme frem til en felles definisjon om hva som er livskvalitet for den enkelte vil derfor være vanskelig, og er nærmest uoppnåelig. For å få en større enighet er der laget flere definisjoner. En av dem er beskrevet av Mastekaasa m.fl. (1988) som sier at enkeltindividers bevisste positive og negative, kognitive og følelsesmessige opplevelser handler om deres livskvalitet. Det er menneskets egen opplevelse som er avgjørende. Denne definisjonen legger vekt på den subjektive livskvaliteten.

Den objektive måten å se livskvalitet på handler mer om ytre faktorer som inntekt, egen bolig, jobb og så videre. Da HVPU-reformen trådte i kraft i 1991 var et av målene at alle voksne personer skulle bo i egen bolig og ikke i felles leilighet med andre. Vi har sett i undersøkelser som har blitt gjort at de fleste som bor i egen bolig er både stolte av å ha noe for seg selv og trives med en slik boform. Men den egne boligen vil ikke alltid være nok. Vi må også se på kvaliteten som personen opplever i sin egen bolig.

Livskvalitet innebærer også det å ha et sosialt nettverk. God kontakt med andre mennesker har stor betydning for vår helse. Det er viktig at vi som er ressurspersoner er bevisst på denne betydningen for mennesker med utviklingshemming. En studie gjort i 2004 viser at også personer med utviklingshemming er utsatt for ensomhet og/eller svake nettverk. Noe som lett kan føre til ensomhet, depresjon, stress og mindre sosial støtte. Noen kan selvfølgelig ha gode og stabile nettverk med varierte relasjoner, mens andre føler seg ensomme.

Foto av mennesker som mater ender

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Sosialt nettverk

Mange av problemer vi ser i vårt arbeid med mennesker med utviklingshemminger er nært knyttet til deres nettverk. Det omhandler forholdet mellom mennesker, og samhandlingen dem imellom. Nettverkstilnærming har vært brukt lite når det gjelder mennesker med utviklingshemming. Etter HVPU-reformen trådte i kraft har nettverksarbeid kommet mer fram i søkelyset både innenfor forskning og i ulike fagmiljø.

Ut fra egne erfaringer ute i praksis vil vi påstå at vi har et langt stykke igjen «å gå». Mange av oss blir i for stor grad fokusert på utfordrende atferd og tiltak, og glemmer eller har ikke kunnskap nok til å se at det også kan ha sammenheng med nettverk og sosiale relasjoner. Som Eknes (2000) sier så er det ikke bare metoden alene som må stå i fokus. Utgangspunktet må alltid være det enkelte mennesket og dets behov.

Det er på høy tid å se på hva begrepet sosialt nettverk innebærer. Det finnes ulike definisjoner. Vi velger å bruke definisjonen til Arnstein Finset (1996) som sier: Et sosialt nettverk består av uformelle relasjoner mellom mennesker som samhandler mer eller mindre regelmessig med hverandre.

Ulike studier viser at det ofte er tjenesteytere som er sentrale aktører i nettverket til utviklingshemmede personer. Disse har kommet inn i deres nettverk fordi mange utviklingshemmede har omfattende hjelpebehov, men er også en kompensasjon for at deres nettverk ikke er bra nok. Når de føler seg ensomme er det ofte personalet de henvender seg til. Dermed trer vi inn i deres nettverk. Alle mennesker som er inne i andres nettverk, også tjenesteytere, må være oppmerksom på viktige og fundamentale oppgaver, som det å gi sosial støtte.

Å støtte tjenestemottaker er noe av det viktigste vi gjør i vårt samarbeid med personen. Det vil si at vi viser aksept, forståelse, empati, omtanke, interesse, stimulering, oppmuntring med mere overfor tjenestemottaker. Men det kan også være i form av noe konkret og materielt. Men det er selve måten du gjør dette på som er avgjørende (Aamodt, 2003).

Mange utviklingshemmede har få nære forbindelser utenom offentlig ansatte. Dette kan tære på humøret, og det kan lett oppstå konflikter i samspillet dem imellom. Man kan ikke bare rette opp slike konflikter ved å lage miljøregler. Slike regler fører ikke alltid til at den utviklingshemmedes livssituasjon blir bedre. Vi må finne hva som er den virkelige og underliggende årsaken. På kort sikt kan man gjerne oppnå resultater gjennom tilrettelegging og grensesetting. Men det endrer ikke de forhold som kan være de underliggende årsakene til konflikter som oppstår. Slik som for eksempel det å ha gode venner, hobbyer og aktivitetsfellesskap.

Foto av mann som lager mat

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Bevisst

Det er viktig at du som ressursperson og personalet for øvrig er bevisst på hvilken betydning dere har i tjenestemottakers nettverk. Det er viktig at vi alltid har som utgangspunkt at vi tar hensyn til tjenestemottakers egne oppfatninger og ønsker i relasjon med primærkontakt, støttekontakt og andre. Fokuset må forskyves fra å jobbe med tjenestemottaker til å samarbeide med dem. Det å være med på å bestemme over eget liv er viktig for å kunne utvikle seg som person og for å kunne utvikle egen identitet. Selvbestemmelse er for mange noe som må læres.

Gundersen og Moynahan (1995) påpeker følgende grunnleggende kvaliteter i gode sosiale nettverk:

  • Stabilitet:

    Det vil si at man må legge til rette for at det er regelmessig kontakt mellom de ulike medlemmene i nettverket.

  • Positive følelser:

    De ulike medlemmene i nettverket må like og verdsette hverandre - like å være sammen.

  • Gjensidighet:

    Der kontakten er preget av at medlemmene i nettverket liker hverandre.

  • Mobiliserbarhet:

    Vil si at man er tilgjengelige for hverandre og kan støtte hverandre i vanskelige situasjoner.

  • Aktivitetsfelleskap:

    I slike fellesskap møtes medlemmer i nettverket som har felles interesser

  • Sosiale ferdigheter:

    Betyr at menneskene/medlemmene i nettverket må kjenne til og ikke minst kunne mestre grunnleggende normer for samspill som er med på å regulere forholdet dem imellom.

Som vi ser er det en god del kvaliteter man må legge til rette for dersom nettverket skal fungere godt. For de aller fleste mennesker vil nære, betydningsfulle og gode forhold være preget av alle eller de fleste kvaliteter som er nevnt overfor. For de fleste mennesker vil disse kvaliteter være fordelt på mange personer. Det kan være innen familien, venner, bekjente, kollegaer og skolekamerater. Mange utviklingshemmede får ofte hovedsakelig oppfylt sine behov for kontakt med ansatt personale. Nettopp derfor er det som vi har påpekt tidligere, viktig at tjenesteytere er bevisst på deres egen rolle i nettverket og hvordan man imøtekommer og opptrer overfor tjenestemottaker.

Når man jobber med nettverk er det viktig at tjenesteyter og tjenestemottaker sammen tilrettelegger for at den som er tjenestemottaker skal kunne vedlikeholde, utvide eller utdype sitt sosiale nettverk. Vi må hele tiden tenke på at nettverket ikke bare handler om antall mennesker i nettverket. Like viktig er kvaliteten menneskene seg i mellom. Er den for dårlig og man ikke klarer å bedre samspillet, kan nettverksarbeid også handle om at man noen ganger må erstatte nettverksmedlemmer slik at tjenestemottaker får en bedre livskvalitet og dermed et bedre liv. Det kan også gjelde den som den utviklingshemmede har mest kontakt med, og det kan gjerne være en tjenesteyter. Før man erstatter må man prøve å bli bevisst på relasjonene mellom partene og bedre kvaliteten. Dersom dette ikke hjelper kommer man til neste steg som kan være å erstatte en eller flere personer.

Det som vi også vet er at personer med utviklingshemming ofte er mer sårbare når det gjelder å vedlikeholde og opprette nye kontakter. Ut fra dette ser vi at mange av dem dermed har et lite og sårbart nettverk. Vi opplever svært ofte at nettverket kun består av den nærmeste familie og/eller tjenesteytere. Dermed er faren stor for at nettverket overbelastet, som igjen kan føre til slitasje og stressende forhold. Like viktig er det å se på om bindingene blir så sterke at man utelater andre personer som kan være aktuelle i et kvalitativt godt nettverk.

Nettverksmedlemmer

La oss stoppe litt opp for å se på og sortere ut hvem som kan være nettverksmedlemmer, samtidig som vi tenker på hvilken tilknytning den utviklingshemmede som du er ressursperson for har til disse medlemmene (Gundersen og Moynahan, 2006).

  • Familiemedlemmer:

    Dette er personer som den utviklingshemmede er knyttet til som kan være mor, far, bror, søster eller besteforeldre. Det er ofte de nærmeste.

  • Slektninger:

    Herunder kommer mer fjerne slektninger som kan være tante, onkel, fetter, kusine, oldeforeldre, tremenninger og så videre.

  • Foreldres venner:

    Dette kan også være betydningsfulle personer. Kanskje var tjenestemottaker sammen med mor og far på tur med deres venner i ferier eller var på besøk hos dem? Noen de liker og vil holde kontakt med og som kanskje personen vil like å sende et kort til når de er på ferie? Noen ganger kan de ha like stor betydning som slektninger. Tjenestemottaker kan ha mange gode minner knyttet til dem, som er viktige å ta med seg senere i livet.

  • Personer i nærmiljøet:

    Det kan være personer i butikker der vi går og handler, i banken, i kiosken og så videre. Det å komme seg ut i en butikk og prate med en positiv og service innstilt person er ofte en oppkvikker i hverdagen. Det kan også være en person tjenestemottaker ser opp til, og er stolt over å ha kontakt med. Denne kan også ha en viktig rolle som modell. «Slik vil jeg også være». En av oss forfattere husker selv da jeg gikk på turn da jeg var liten. Turnlærerinnen var som en guru. Hun kunne så mye, var så kjekk og tøff. Slik ville jeg også være, og bli turnlærerinne.

  • Naboer:

    Ingen tvil om at gode naboer kan ha en kjempeviktig funksjon i vårt nettverk. Vi kan spørre dem om å ta inn posten når vi reiser bort, be dem om å få låne hvetemel når vi skal bake og melet mangler. Vi kan snakke med dem når vi er ute i hagen om sommeren og så videre. De trenger ikke være våre venner. Men de er der. Man hilser på hverandre, noe som gjør at tilværelsen kan bli bedre.

  • Skolekamerater eller kollegaer:

    Ofte er det disse vi tilbringer mye av vår tid sammen med. Erfaring tilsier også at slike bekjentskaper kan utvikle seg til vennskap. Vennskap som kan vare i en lang periode, men som også ofte varer livet ut. Derfor er det viktig at vi som er sammen med tjenestemottakerne må vite noe om deres nettverk, og være med på å tilrettelegge for å vedlikeholde nettverket, slik at vennskap ikke går tapt.

  • Offentlige tjenesteytere:

    Vi må heller ikke glemme personalet, læreren, legen, helsesøster, støttekontakt og tilsvarende personer sin betydning i den utviklingshemmedes nettverk.

  • Venner:

    Dette er personer som vi vanligvis har mest kontakt med i vår fritid, og som vi føler en viss tilhørighet til. Et vennskap er bygget på frivillighet. Dersom det meste av forholdet venner seg imellom består av uenighet, sladring om hverandre, mistrivsel, negativ omgang og for lite tid sammen vil vennskap ofte dø ut. Store avstander som gjør at man veldig sjelden eller aldri treffer hverandre kan også være en årsak til at vennskap dør ut. Dette opplevde vi mange ganger å se etter den såkalte HVPU- reformen. Utviklingshemmede flyttet tilbake til sine primærkommuner. Der fikk de nytt personale som ikke ante noe om deres tidligere venner som de bodde sammen med tidligere. Mange ble på en måte «historieløse». De ansatte var mer opptatt av hva de kunne og ikke kunne og så ikke betydningen av den utviklingshemmedes tidligere sosiale nettverk. Mange «mistet» hverandre og man kan ikke se bort i fra at det kunne gå utover deler av den enkelte tjenestemottakers livskvalitet. Mange utviklingshemmede har en sosial- eller kommunikativ funksjonshemming. Det man da som tjenesteyter lett blir oppslukt av er å kun drive med språktrening og glemmer den sosiale siden.

Foto av to gutter

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Mange utviklingshemmede vil trenge hjelp til å komme i kontakt med personer som de har kjent tidligere.

Vennskap kan defineres som:

  • Noen som forstår deg (Empati)
  • En du kan stole på (Trygghet)
  • En som ikke baktaler deg
  • En som er seg selv hele tiden
  • En som har felles interesser med og som du kan dele dem med.
  • En person som kan hjelpe deg og som du kan hjelpe igjen.

Betalte venner som støttekontakter kan i mange tilfeller være den beste vennen den utviklingshemmede har. Derfor kan også dette være en viktig person i vedkommendes nettverk.

Videoen er hentet fra opplæringsmaterialet ESS - Etikk. samliv og seksualitet Videoinnslagene er utformet enkelt, klart og konkret. Dette er gode prinsipper i opplæring for personer med utviklingshemming.

Foto av personer som går ute

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Sosiale relasjoner

Våre møter med andre mennesker er sentrale og viktige. Vi må i en slik rolle aldri glemme at vi tilbringer mye av vår hverdag med å ta del i andre menneskers liv - samtidig som de også blir en del av våre liv (Samuelsen, 2007).

Relasjoner er noe man opparbeider i samarbeid med den utviklingshemmede. Du må være i stand til å kunne skape kontakt, det vil si å etablere en relasjon til tjenestemottaker. Det å inneha relasjonskompetanse handler blant annet om å kjenne seg selv, kunne forstå den andres opplevelse og hva som skjer i samspillet mellom deg og personen med utviklingshemming. Dersom du skal kunne gå inn i en god relasjon må du kunne legge til rette for god kommunikasjon og kunne forholde deg til at det som skjer er til beste for den andre. Vi må ta hensyn til det som er det beste for tjenestemottaker i forhold til hans/hennes opplevelse. Handlingen skal være til beste for den utviklingshemmede, og husk at omsorg er ikke gitt før den er opplevd av tjenestemottaker selv.

Da jeg, en av oss forfattere, for mange år siden var ansatt i en kommune i forhold til å legge til rette for HVPU-reformen husker jeg spesielt en episode. En kollega og jeg var opptatt av tjenestemottakernes følelser og deres opplevelser. Da sa vår sjef: "Dere må tenke med hjernen og ikke med hjertet" Og tenk- dette var til og med i en omsorgsavdeling!

Denne uttalelsen satte dype spor i meg, og jeg ble mer og mer bevisst på skillet mellom det «å være» og «å vite». Innen norsk helseutdanning kan det til tider virke som om det blir lagt for mye vekt på kunnskap, intellektuelle og tekniske ferdigheter, evnen til å kunne systematisere og resonnere. Da bærer vi preg av det som Peter Hjort (1993) kaller en kald hjerne. Det vil til tider være behov for det. Men er det nok? Hjort og flere med ham mener bestemt NEI. Vi trenger også å ha med oss et varmt hjerte som handler om varme, følelser, intuisjon og helhetssyn. Det å være menneskelig og engasjert er nettopp det som skal til for å kunne skape gode relasjoner. Mange utdannelser innenfor helsevesenet blir i dag kritisert fordi de lærer studentene opp til en såkalt instrumentell arbeidsmodell der kartlegging, analyse, valg av mål og tiltak, gjennomføring av tiltak og evaluering står sentralt. En modell som ikke kan stå alene. Vi må alltid huske på i vårt daglige møte med mennesker: relasjonens betydning mellom deg som ressursperson og tjenestemottaker. Det er de mellommenneskelige møtene som gir metodene mening (Røkenes og Hanssen, 2006).

Dersom vi ikke klarer å skape tillit og gjensidig respekt i relasjonen, har du nærmest tapt på forhånd. Det at den utviklingshemmede har en opplevelse av å føle seg forstått vil være med på å skape tillit, trygghet og ikke minst en opplevelse av det å bli trodd og tatt på alvor. Til sist - men ikke minst - så vil man kunne føle og få en opplevelse av tilknytning. Alt dette er med å påpeke at vår væremåte overfor den utviklingshemmede vil være med på å «skaffe» positive opplevelser og resultat. Vår væremåte må være at vi hele tiden samarbeider med tjenestemottaker, ikke at vi arbeider med ham /henne.

Foto av gutt

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Sosial støtte

Vi har sett at relasjonelle faktorer i nettverket omfatter egenskaper som ekthet, varme, ærlighet, humor, innlevelsesevne, selvtillit med mer. Mennesker lever ikke i et vakuum, men er i kontinuerlig samhandling med andre mennesker, som når for eksempel du og den som har utviklingshemming er sammen. Kvaliteten i denne samhandlingen er avgjørende for den enkeltes livskvalitet. En sentral faktor i vårt arbeid vil derfor være å skape gode relasjoner i samhandling med tjenestemottaker.

Som tjenesteyter for mennesker må vi hele tiden gi sosial støtte. Noe som kjennetegner gode nettverk. Det kan være det at vi ser den utviklingshemmede, det at vi har fokus på positiv atferd, gir følelse av tilhørighet og bidrar med stabilitet, personlige rutiner, praktisk hjelp og informasjon. Og ikke minst må vi hele tiden ivareta tjenestemottakers valg. Gundersen og Moynahan (1996) fremmer fram følgende elementer under sosial støtte:

Å bli sett

Alle mennesker har et behov for å bli sett. Mange mennesker har vært i situasjoner der de opplever å bli oversett. Gjerne fordi det er andre personer tilstede som «stjeler» oppmerksomheten. Vi har selv erfart, og sikkert mange andre med oss, at når der er to tjenesteytere tilstede med en tjenestemottaker så blir det ofte slik at man snakker «over hodet» på tjenestemottaker. Plutselig har vi så mange ting å fortelle hverandre. Men det er en tredjeperson til stede som opplever å ikke bli sett og lagt merke til. Noen ganger har jeg i slike situasjoner sett at om man ikke får kontakt på vanlig måte, så skaffer man seg den kontakten ved å vise utfordrende atferd. Negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Vi må alltid huske å bekrefte den enkelte person gjennom blikkontakt og anerkjennelse, som vil være med å bidra til et sterkere selvbilde.

Fokus på positiv atferd

Er det typisk norsk kultur å si fra når noe er galt, og la være å si noe når det omhandler noe positivt? Det handler også om hvilke «briller» vi har på oss, de positive brillene eller de negative. Vi skal gi et eksempel på dette.

En student var ute i praksis på et sykehjem. En dame ønsket stadig kontakt. Studenten opplevde at pleierne da alltid svarte «ikke mas», eller de var enige om å overse henne. Studenten spurte sin kontaktlærer om hvordan hun skulle takle dette. Kontaktlærers svar var da: «Du må velge hvilke «briller» du vil se det ut fra». Studenten valgte de positive brillene. Det å ta damen på alvor og betrakte det som en ressurs å ville ha kontakt. De avtale å møtes en halv time hver dag og prate eller lese sammen.

Tenk om du jobber med en person med utviklingshemming som en dag åpner kjøleskapet, kanskje for første gang Hun finner seg et glass, heller cola i glasset, men halvparten går i gulvet. Hva vil du fokusere på? Colaen som ligger på gulvet eller det positive ved at jenta gikk og hentet drikke selv da hun var tørst og ville drikke? Her må vi se på ressursene og det hun faktisk mestret.

Hun gikk til kjøleskapet på eget initiativ og prøvde å øke sin selvstendighet. Hva skjer dersom du bare ser colaen på gulvet? Du er med å bidra til en følelse av å mislykkes, med tilhørende dårlig selvtillit og til en grunnleggende følelse av at man ikke er god nok. Det avgjørende vil her være at man roser positiv atferd fremfor å kommentere negativ atferd.

Personlige rutiner

Alle har vi våre personlige rutiner. Tenk om du kun likte kaffe med to sukkerbiter, og noen bare kom og tok dette fra deg uten videre. Tenk om du ikke klarte å formidle dette selv, og ingen visste om det. Redusert kommunikativ evne kan ha som konsekvens at en person ikke får formidlet sine ønsker og behov, eller at personen ikke får være med i dialog når det er noe som skal forandres. Dermed kan personen oppleve tilværelsen som uforutsigbar. Det som kan skje er at resultatet blir utfordrende atferd, der et personale setter i gang med et tiltak som er ment som utslokking av den uønskede atferden. Men man kan også møte personen med en forståelse av at denne atferden kan tolkes som savn og uforutsigbarhet på grunn av brutte personlige rutiner og preferanser. Derfor er det viktig å kjenne til tjenestemottakers historie.

Praktisk hjelp

Alle mennesker kan slett ikke klare alt. Det må heller ikke være noe mål. Vi kan da samarbeide og stå til tjeneste for hverandre. Lese for andre, lage pannekaker sammen med en som ikke vil gjøre dette alene og så videre. Slike aktiviteter har ikke det utgangspunkt at dette er noe vedkommende skal lære. Det er selve opplevelse som her blir det vesentlige. Målet blir å trives og ha det kjekt sammen. Det er opplevelsen til personen med utviklingshemming som avgjør om det er kjekt.

Det er ikke alltid det å ha en utdanning eller kurs som er avgjørende for å være med å skape gode relasjoner til andre mennesker. Det er ikke nok å kunne metode og teknikker. I eksempelet over ser du hvor viktig det er å være engasjert og vise oppriktig interesse for tjenestemottaker, være lydhør for den andres ønsker, være tålmodighet og ikke minst vise at en har tro på utvikling for alle.

Dialog og informasjon

Målet må alltid være at man skal være i dialog. At man snakker sammen og lytter til hverandre. Dersom vi skal inngå i en god relasjon må vi forstå den andres språk, enten verbalt eller nonverbalt, og lytte til det de sier. Deriblant deres historier og behov. Dersom den utviklingshemmede mangler kunnskap om et emne blir det vår oppgave å gi ham eller henne informasjon og å være med å tilrettelegge for læring. Eller man kan henvise til hvor nyttig informasjon er å finne.

Initiativ/valg

I alt vårt arbeid sammen med tjenestemottakere er det et mål at det skal være hans/hennes valg som i utgangspunktet bestemmer hvordan tjenesten skal legges opp. Dette kalles brukermedvirkning, Men en del har en bakgrunn som har medført at de ikke er vant til å bestemme selv og foreta valg. Derfor må dette noen ganger læres.En gruppe med vernepleiestudenter hadde vært på studietur hvor de besøkte flere boliger hvor det bodde mennesker med utviklingshemming. Studentene ble spesielt imponert over en bolig der de hadde god struktur, mange fagfolk med imponerende titler, faglige opplegg og tiltak for tjenestemottakerne. Da de ansatte ble spurt om hvordan brukervirkningen fungerte i praksis svarte de ansatte at dette var noe som skulle settes på dagsorden snart. De ansatte skulle reise på kurs og lære om dette. Plutselig var ikke studentene så imponert lenger. Selv om vi kan ha mange grunner for å organisere hverdagen på den måten vi synes er best, må vi både respektere og akseptere at det er mange veier til god livskvalitet. Vi kan motivere for ting som kan bli et gode for vedkommende, men da bør det gjøres gjennom dialog, og med varsomhet og respekt.

Foto av kvinne

Foto: Sidsel Andersen

Kompetanse

Når vi jobber sammen med utviklingshemmede er det viktig at vi er bevisste på at den enkelte skal ha en god livskvalitet. Vi må også være bevisste på at vi skal være med å bidra til at vedkommende kan erverve kompetanse for å mestre de utfordringer som er med på å skape den enkeltes livskvalitet. Generelt kan man si at aktivitet i seg selv er positivt og er med på å bringe mennesker inn i posisjoner der man vil kunne få positiv oppmerksomhet for sine handlinger. Men aktivitetene må bygge på hva som skaper god livskvalitet for dem enkelte. Økt kompetanse på ulike områder vil nødvendigvis ikke føre til et bedre nettverk. Men - det er en faktor som kan gi positiv virkning.

Kommunikasjon

Det å kunne kommunisere er viktig for å kunne påvirke omgivelser i form av å formidle og motta synspunkter fra andre. Kommunikasjon er en sentral kvalitet i nettverksarbeid. Tilrettelegging som tar sikte på å bedre kommunikasjonsevnen vil være et stort gode. Studier av utfordrende atferd hos mennesker med utviklingshemming viser ofte mangel på kommunikasjonskunnskaper som sentral årsak.

Rekreasjon

Dette er noe vi ofte opplever ved at vi innimellom slapper av, eller gjennom aktiviteter som vi liker. Dersom vi mangler interesser og mulighet for rekreasjon gjennom aktiviteter, kan hverdagen lett bli noe kjedelig. Derfor er det viktig at du som ressursperson er med å bidra til at tjenestemottaker tilegner seg kompetanse ut fra sine interesser. Enten som vedkommende kan utføre alene eller sammen med andre. Målet må alltid være bedring i livskvalitet.

Dagliglivets oppgaver

Det å kunne mestre mange av dagliglivets oppgaver vil være en fordel når vi skal bygge nettverk. Ferdigheter som skaper hygge både for den enkelte og for omgivelsene. Det kan for eksempel være at man serverer mat når noen kommer på besøk, og at det er koselig pyntet i omgivelsene. Men klarer man ikke dette må selvfølgelig andre hjelpe til. Det er heller ikke alt man må kunne klare alene i dette livet.

Sosial kompetanse

Sosial kompetanse kommer vi tilbake til i et eget kapitel. Derfor nevnes det bare kort her. Alle mennesker har ulik atferd. Men hva er positiv atferd eller negativ? Det er vanskelig å svare på og kommer an på sammenhengen. Som tjenesteytere har vi heller ikke lov til å bestemme hva som er best for den utviklingshemmede ut fra de normer og regler som er våre egne

Mange ganger er det likevel viktig at vi tilbyr opplæring i sosiale ferdigheter som for mange vil gjøre det lettere å beholde eller for å etablere nettverk.

Kunnskap

Hva fortelles i avisene, på nyhetene osv. Dette er også kompetanse som vi ofte glemmer å fokusere på. Man kan lese noe sammen, se på noe sammen og tilegne seg det som skjer rundt omkring. Vi blir mer attraktive som samtalepartnere og har noe å snakke sammen om. Dette er sentralt i nettverksarbeid.

Foto av menn

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Ressurser