Nettverkskartlegging

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapitlet er at du som ressursperson for mennesker med utviklingshemming skal bli bevisst på tjenestemottakers sosiale situasjon og kunne være med og lage en plan for å forbedre og/eller utvide tjenestemottakers sosiale nettverk. Da er det viktig å lære om observasjon for å kunne kartlegge blant annet de personene som tjenestemottaker kjenner, hvilke forbindelseslinjer det er mellom dem og innholdet og kvaliteten i relasjonene. Der finnes ulike måter å gjøre dette på. Noe vi skal komme nærmere inn på i dette kapitlet. Men husk at du alltid må vite hvorfor du sammen med tjenestemottaker går i gang med å kartlegge nettverket, og hva dere ønsker å vite mer om.

• Nettverkskartlegging
• Ulike grader av nærhet i nettverket
• En enkel metode for oppsett av et nettverkskart for å kunne skaffe seg et overblikk
• Å tegne et nettverkskart
• Nettverkets struktur og kvalitet
• Samspill i nettverket
• Aktivitetsbasert nettverksarbeid

Læringsmål

Når du er ferdig med dette kapitlet skal du ha tilegnet deg grunnleggende forståelse om hva nettverkskartlegging innebærer og hvilke komponenter som er viktige å vite om i kartleggingen.

Når du har gjennomgått dette kapittelet er det et mål at du har fått økt

• Kunnskap om nettverkskartlegging og hvorfor det er så viktig.
• Forutsetning for å kunne skille mellom ulike grader av nærhet og distanse i nettverk.
• Grunnleggende kunnskaper om hvordan man kan lage nettverkskart for å kunne få et overblikk over tjenestemottakers nettverk.
• Kunnskap om grunnleggende ferdigheter, slik at du vet hva samspill i et nettverk innebærer.
• Kunnskap om aktivitetsbasert nettverksarbeid, der man tror at muligheten for gjensidig vennskap mellom parter kan være tilstede.

Om nettverkskartlegging

Vi har i forrige kapittel sett at vi bruker begrepet sosialt nettverk når vi tar for oss forhold mellom mennesker og samhandlingen mellom dem. Litteraturen skiller mellom to begreper: Sosialt nettverk og sosiale støttesystemer. Vi har tatt for oss sosial støtte som innebærer hvor viktig det er at nettverket er støttende, og hvor viktig det er at støtte er tilgjengelig når vi trenger den. Den er både person- og situasjonsbestemt.

Men nettverket er ikke alltid godt eller støttende. Det finnes mange personer i et nettverk som kan oppleves som problemskapende. Det andre begrepet er sosialt nettverk, hvor målet er å kartlegge ressurser i samhandling personer seg imellom - samtidig som målet er å styrke vedlikehold og utvikling. Altså må vi se på hvilke betingelse som skal til for å oppnå dette. Det sosiale nettverket blir strukturen, mens den sosiale støtten blir innholdet/funksjonen i nettverket.

I nettverksarbeid kartlegger vi:

1. De personene som tjenestemottaker kjenner
2. Hvilke forbindelseslinjer det er mellom dem
3. Innholdet
4. Kvaliteten i relasjonene.

Dersom et nettverk skal kartlegges er det alltid sammen med tjenestemottaker. Dersom tjenestemottaker synes dette er vanskelig, er det viktig at det skjer sammen med en person som vedkommende føler seg trygg på, og som kjenner hans/hennes historie og ham/henne godt.

Det vi må være oppmerksomme på i en slik kartlegging er at det kan komme fram opplysninger som er av svært personlig karakter og som kan være sensitive. Derfor er det viktig at tjenestemottaker og/eller hjelpeverge/foreldre samtykker på forhånd. Videre må det alltid lages en avtale om hvem som skal se og analysere de opplysninger som kommer fram på kartet. Det må også lages en avtale på hvordan opplysningene skal oppbevares.

Før man går i gang med nettverkskartlegging er det også viktig å vite hvorfor vi kartlegger og hva ønsker vi å vite noe mer om. Ikke minst er det viktig å vite hvordan man går fram under kartleggingen. Det er ikke nok å tenke at dette høres bra ut. Vi må ha klart for oss hva det skal brukes til.

Å tilrettelegge for nettverk er ikke et engangsforetak, men en kontinuerlig prosess.

Det finnes ingen såkalt rett måte å tegne et nettverkskart på. Kartet konstruertes ut fra det man vil ha fram. Gundersen og Moynahan (2006) nevner eksempler på spørsmål som kan stilles i et kartleggingsmøte:

• Hvem treffer du ofte?
• Hvem i ditt nettverk kjenner hverandre?
• Hvem liker du?
• Hvem bor nærmest der du bor, hvem bor langt borte?
• Hvem gjør du noe gøy med?
• Hvem har du kjent lenge?
  Og så videre.

Man kan sammen kartlegge: Nåværende nettverk, ønsket nettverk og historisk nettverk for å identifisere «gamle» kontakter (Fyrand, 2005). Brukt med sensitivitet kan det å kartlegge eget nettverkskart ha flere positive funksjoner som:

• Den aktiviserer og øker tjenestemottakers interesse for eget nettverk.
• Øker motivasjonen for eventuell problemløsningsprosess.
• Tjenesteyter øker interessen for tjenestemottaker, og blir mer kjent med vedkommende.
• Gir bedre innsikt for hvordan man skal utvikle og vedlikeholde nettverket ved å finne utfordringer.

Ulike grader av nærhet i nettverket

Vi kan skille mellom 4 nærhetsgrader i nettverket:

Det intime nettverket

Her finne vi dem som står tjenestemottaker aller nærmest og som han/hun oftest har et fortrolig forhold til. Ofte ser vi at kontakthyppigheten er høy i det intime nettverket, og at forholdet er preget av gjensidig og følelsesmessig binding. Dermed vil man kunne tåle flere konflikter sammen, uten at kontakten brytes. Lojalitet og tilhørighet er nøkkelord. Her er det lov å utspille følelser. Dersom den utviklingshemmede er i en krise, er syk og så videre, er det ofte disse personene i nettverket som stiller først opp. Gjerne også over tid dersom det skulle bli nødvendig.

Enkelte utviklingshemmede har dårlig kontakt med eller kan ha mistet sine nærmeste. Det viser seg da at mange utviklingshemmede ser på tjenesteytere som sine nærmeste.

En undersøkelse foretatt av hjemmeboende med lett utviklingshemming som da var i alderen 16 - 20 år viser at 9 av 10 opplever at støttekontakten er deres aller beste venn. Dette har med enkeltpersoner og relasjoner å gjøre. Derfor kan en støttekontakt ikke uten videre erstattes av en annen. Det samme vil gjelde de som jobber i boliger. Man kan ikke bare telle hoder og tenke kvantitet. Det at de velger ut personale har oftest med gode og støttende relasjoner å gjøre. Vi må huske at ethvert menneske er unikt.

Det effektive nettverket

Dette er personer i nettverket som vi møter og forholder oss til daglig. Det kan være våre naboer, kollegaer, personale, lærere eller hjemmehjelpere. Hyppigheten av kontakt er ofte høy og disse personene er ressurspersoner overfor tjenesteyter. Det er ingen selvfølge at relasjonene er gode. Det kan være begge deler. Derfor oppstår det gjerne misnøye og stress i det effektive nettverket.

Det tilgjengelige nettverket

Det er dem vi møter sjelden. De er personer vi ikke har så omfattende eller nær kontakt med. Naboer kan mobiliseres i en krise selv om vi ellers ikke har så nær kontakt med dem. Det kan også være fjernere venner, tidligere skolekamerater, kollegaer eller folk som har flyttet andre steder men som vi fortsatt har kontakt med via epost, telefon, Facebook og lignende

Det utvidede nettverket

Det er disse medlemmene i nettverket som vi kaller for bekjente. Mennesker som vi på en måte kjenner og de kjenner oss. Disse kan være mennesker som bor på samme boligfelt, de som jobber på samme arbeidsplass, går på samme skole. Videre kan det være en fysioterapeut vi bruker, bibliotekaren på biblioteket hvor vi låner bøker, frisøren vi går til og så videre. Det er mennesker vi snakker mer overflatisk med, og som vi hilser på når vi treffer dem.

En enkel metode for oppsett av nettverkskart

Kartlegging av nettverk kan gjøres på flere måter. Det er to hovedmåter å gjøre dette på

• Uten nettverksdiagram
• Ved hjelp av nettverksdiagram/nettverkskart.

Du har på foregående side sett et oppsett av et nettverkskart. Et slikt kart kan ha ulikt innhold alt etter hva man ønsker å fokusere på. Noe som vi alltid på forhånd må ta stilling til.

De fleste nettverk består av en rekke personer i det intime nettverket, det effektive nettverket, det tilgjengelige nettverket og det utvidede nettverket. Derfor må vi, når vi skal kartlegge, avgrense hvilke deler av nettverket vi vil kartlegge. Dette kan vi gjøre ved å stille ulike typer spørsmål. Tenk samtidig over hvilken nærhetsgrad som skal kartlegges. Eksempler på spørsmål som stilles kan være:

• Hva heter mor og far?
• Hvem liker du å være sammen med?
• Hvem kan du spørre om å være med på kino?
• Hvem liker du å besøke?
• Hvem arbeider du sammen med?
• Hvem går du på skole med?
• Hvem snakker du med hver dag
• Hvem inviterer deg hjem?
• Hvem ringer du til?
• Hvem hilser du på når du treffer dem på gata?

Og så videre.

Valget av type spørsmål er avhengig av hvilken type kart dere vil bruke. Dersom man skal hjelpe en person som har kommunikasjonsvansker, er vi avhengig av en eller flere personer som kjenner tjenesteyter og vet noe om hvilke personer som er i nettverket. Vi har i det forrige kapitlet tatt opp hvem som kan være nettverksmedlemmer; familie, slekt, venner, kollegaer, skolekamerater og offentlig ansatte.

Å tegne et nettverkskart

Ikke glem at det er tjenestemottaker som er i fokus. Har du antipatier til noe som kommer fram på kartet, så hold det for deg selv. Kartleggingen tar utgangspunkt i de personen opplever som følelsesmessige viktige - de tjenestemottaker har nærmest kontakt med. Når kartet skal tegnes er det viktig å ha et stort ark. Man starter med en liten sirkel i midten, hvor navnet til tjenestemottaker skal stå. Når det er gjort tegnes det utenfor en stor sirkel som deles inn i fire eller fem komponenter, avhengig av den kategori som skal velges ut.

Dersom hensikten er å rangere nettverksmedlemmer ut fra det som betyr mest for tjenestemottaker, kan han/hun plassere dem tettest opp mot den indre sirkel. De personer vedkommende føler minst tilknytting til kan plasseres gradvis ned mot ytterste sirkels ytterkant.

På tegningen nedenfor har vi i samarbeid med en ung gutt som heter Olav prøvd å illustrere hans nettverkskart. Her kan du se at han velger å rangere de medlemmene som betyr mest for ham i sirkelen nærmest seg selv.

Her ser dere at mor og far er plassert nærmest i kategorien familie. Under slekt er det mormor han opplever som nærmest. Søskenbarna er noe fjernere, men har fått lik plassering. Under venner ser dere at der trekker han fram Thorleif som nærmest. Thorleif er også et søskenbarn, men de har så nær og god kontakt at Olav velger å sette ham inn i kategorien venner. I tillegg til å plassere de ulike personene i kartet ut fra hva Olav opplever at de betyr for ham, bør det også tenkes gjennom hvilke følelser han har knyttet til de ulike personene. Det kan være problemer i nettverket.

Nettverkets struktur

Vi skal nå se på nettverkets struktur og oppbygging, noe som kalles strukturelle nettverksvariabler. Det kalles også for kvantitative egenskaper.

Størrelse eller omfang

Dette betegner antall nettverksmedlemmer som er i en persons sosiale nettverk. Størrelsen vil være avhengig av hvilken definisjon vi gjør bruk av. Det vil for eksempel være forskjell på størrelsen av nettverk dersom man skal se på hvem som er viktige personer i tjenestemottakers liv, kontra det å se på bekjentskaper. Familie og slekt har ofte et tettere nettverk, noe som lett medfører en sterkere sosial kontroll.

Dersom man ser at hovedtyngden av nettverket er familie, kan man se to sider. På den ene siden sier det noe om hvilken hjelp man får dersom man trenger det, mens man på den andre siden kan legge merke til den sosiale kontrollen som opprettholdelse av gamle tradisjoner, normer og verdier. Noe som kan oppleves som innsnevrende for tjenestemottaker. Andre grupper i nettverket kan være løsere og være mer åpne og utadvendte.

Studier viser at nettverk til personer med utviklingshemming ofte er små og består av tjenesteytere og andre med utviklingshemming. Små nettverk kan ofte brenne ut fordi man sliter på hverandre. Vi må også være bevisste på at forholdet til de nærmeste som regel forbedres når nettverksfunksjoner fordeles på flere.

Tetthet eller klynger

Et nettverkskart der man ser mange forbindelseslinjer mellom nettverksmedlemmene betegnes som tett nettverk. Der kjenner de fleste hverandre. Sagt på en litt annen måte, de fleste medlemmene i tjenestemottakers nettverk inkluderer hverandre i sine nettverk. Dersom alle inkluderer hverandre er tettheten 100%. Nettverket betegnes som løst dersom de ulike personene i nettverket ikke kjenner hverandre.

Nettverkskartet kan også vise til om tjenestemottaker er medlem av en eller flere grupper med større grad av tetthet. En slik gruppe kalles klynge. Sagt på en litt annen måte: man kan se om det er eventuelle klikker i nettverket der nettverket har større tetthet enn andre deler.

Et eksempel på klynge der tettheten er maksimal kan være et leilighetskompleks hvor det bor 4 personer med utviklingshemming i hver sin leilighet. Til leilighetene hører det også en personalbase.

Minuset ved å organisere det på en slik måte er at man kan være med på å hindre utvikling av nye bekjentskaper eller utelukke andre kjente. Arbeidsoppgaver for personalet og turnus kan her være med på å begrense muligheter for individuell oppfølging og samarbeid. Alle de som bor der har for eksempel lørdagskosen sammen, og man «glemmer» å invitere andre. Vi ser her et eksempel på hvor lett det er å binde en såkalt gruppe sammen, selv om det kanskje ikke er det tjenestemottakernes ønsker.

Nøkkelpersoner

Med begrepet nøkkelperson menes det personer i nettverket som kjenner hverandre. Det kan være en eller flere nøkkelpersoner,. De er personer som er sentralele når det gjelder informasjon og handling, og de kan dermed være til god hjelp i nettverksarbeid. Den ene av oss forfattere jobbet på 80-tallet på en større institusjon der beboerne var fra forskjellige kommuner i fylket. Da HVPU reformen trådte i kraft flyttet alle hjem til sine respektive kommuner. Selv begynte jeg å jobbe i habiliteringstjenesten og reiste rundt til de ulike kommuner dersom de trengte hjelp og veiledning i forbindelse med sine «nye» tjenestemottakere. Det viste seg da at det nye personalet ikke visste noe om hvem beboerne hadde bodd sammen med og kjente fra tidligere. Jeg kunne dermed introdusere dem til gamle venner og bekjente og ble en brobygger som kjente personer i tjenestemottakeres gamle nettverk.

Privat - bekjent

Det viser seg at det er viktig å ha en person i nettverket som ingen andre i nettverket kjenner. Det kan oppleves som lettere å betro seg til, og kan være en sikkerhetsventil.

Nettverkets kvalitet

Skal vi kunne si noe om nettverket fungerer bra må vi se på forhold som sier noe om innhold i samhandling og relasjonene i nettverket.

Varighet i bekjentskap

Et relevant spørsmål er hvor lenge man har kjent de ulike nettverksmedlemmene. Gode relasjoner har oftest vart over en tid. Når et vennskap har vart over tid er det ikke alltid så viktig å treffes ofte. Vi har ofte sett at når mennesker med utviklingshemming flytter kan de trenge hjelp til å opprettholde kontakten med gamle venner. Nytt personale vet gjerne lite om tidligere vennskap, og kontakten kan i verste fall forsvinne. Igjen ser vi hvor viktig det er at vi kjenner noe til tjenestemottakers historie. Vi må alltid tilrettelegge for at personer ikke skal bli historieløse

Tenk om du mistet din taleevne, ikke hadde venner eller familie og ble lagt inn på sykehus. Tenk om ingen var interessert i deg som person med din historie, og at det bare ble laget til tiltak for at du skulle bli bedre til å snakke og at du fikk gjort de høyst nødvendige ting som det å få i deg mat og gå på toalettet. Hvordan ville du følt deg? Et menneske eller bare en ting?

Hyppighet

Spørsmålet her blir hvor ofte man har kontakt med de enkelte nettverksmedlemmene. Like viktig er det hvordan forholdet til dem er. Det kan ha noe å si for hvor ofte man treffer dem. For hyppige treff kan føre til slitasje. Mange med utviklingshemming har gjerne ikke muligheter for å kommunisere godt nok til å fortelle hvem de vil treffe og at de vil treffe dem. Du som ressursperson må være obs på dette og være med å tilrettelegge for at denne personen også får treffe mennesker som ikke er tjenesteytere.

Tilgjengelighet/avstand

Hvor tilgjengelig er tjenestemottakers nettverk? Hvor stor er avstanden mellom dem? Bor man så lang fra hverandre at man dermed ser hverandre svært sjelden? Den fysiske avstanden kan være et hinder for hvor ofte man treffes. Som tjenesteyter har du en viktig oppgave med å samarbeide med tjenestemottaker for at han/hun skal kunne opprettholde kontakten med nettverksmedlemmer som bor andre steder. Det kan være å ordne transport, ta en telefon, sende sms, reise på helgebesøk osv. Derfor er det viktig at tilgjengelighet og avstand blir kartlagt slik at man sammen kan tilrettelegge for å opprettholde nettverket.

Variasjon

Hvor stor variasjon er det mellom de enkelte nettverksmedlemmene? For eksempel kjønn, alder, utdanning, interesser osv. Det å ha et varier nettverk er viktig for å få tilgang på ulike ressurser.

Nettverkets mobiliserbarhet

Vil tjenestemottakers nettverk stille opp i en vanskelig situasjon? Dersom man setter opp et nettverkskart ut fra for eksempel «hvem kommer til meg når jeg er syk og trenger ekstra omsorg?» kan man få svært nyttig informasjon.

Arena

Med dette mener vi i hvilke aktiviteter (arenaer) treffer vi våre ulike nettverksmedlemmer. En slik oversikt kan være nyttig å lage for å få en oversikt og bli bevisstgjorte. De ulike arenaer har sine ulike normer og regler og vil kreve ulike ferdigheter av oss. I forbindelse med sosial ferdighetstrening er det viktig å kjenne til ulike normer og regler som gjelder på ulike arenaer.

Samspill i nettverket

Det er reist tvil om den sosiale verdien av relasjoner mellom utviklingshemmede og tjenesteytere. Hovedgrunnen til at det er sådd tvil om dette er at personer med utviklingshemming som er avhengig av hjelp, og tjenesteyter som er betalt for å yte denne hjelpen, sjelden har valgt eller trenger å ha gjensidighet til tjenestemottaker.

Ofte vil relasjonene falle vekk når lønnen opphører. Vi kaller dette for komplementære roller når den ene yter hjelp og den andre mottar hjelp. På noen områder er det da nokså klare roller knyttet til hvordan man skal oppføre seg i forhold til hverandre. Men rollen kan også være utydelig på noen områder, og i noen situasjoner.

Hva skal innholdet i det vi formidler til tjenestemottaker være? Skal vi være grensesetter hvor vi regulerer en persons sosiale atferd? Å være i en omsorgsrolle er en rolle der tjenesteyter er et medmenneske, i en kontakt som er preget av gjensidig relasjon og likeverd. Det handler om mer enn konkret og praktisk hjelp, det handler også om å være observant på den andres behov og kommunisere på en måte der man klarer å få frem respekten, menneskelig varme og hensynet til den andre. Her kan du også gå tilbake til sosial støtte som vi tok opp i forrige kapittel.

Å inneha rolle som pedagog innebærer at man skal lære tjenestemottaker nye ferdigheter. Det kan være matretter, vaske tøy og så videre. Man driver med opplæring. Opplæring kan også være å opprettholde ferdigheter. Å være nettverksmedlem innebærer først og fremst å ivareta sosiale støttefunksjoner. En hjemmehjelper inntar sin rolle ved å yte hjelp til definerte oppgaver i hjemmet. En «libero» rolle er å være med å hjelpe en person som trenger og selv ber om hjelp. Eller at man er med på å peke på konsekvensene av ulike handlinger uten å ta ansvar fra personen.

Balanse og retning

Her ser vi hva som karakteriserer forholdet mellom to personer. Hvem er det som bestemmer og hvem er det som får mest igjen i relasjonen eller forholdet? Er det et likeverdig forhold eller har en av partene større makt enn den andre? I så tilfelle bør man stille seg spørsmålet hvorfor.

Cato Wadel (1988) sier at samhandling kan sees på ut fra 3 begreper:

1. Inkorporasjon (omsorg/empati) «Jeg gjør noe for deg fordi jeg er den jeg er og du er den du er».
2. Makt. «Hvis du ikke gjør det jeg vil, så skal jeg gjøre noe mot deg som du ikke setter pris på».
3. Bytte. «Hvis du gjør noe for meg/gir meg noe, skal jeg gjøre noe/gi deg noe tilsvarende».

Vi ser at de fleste samhandlingssituasjonene inneholder elementer av alle disse tre forholdene. Tyngdepunktet/tyngdepunktene forskyves blant annet avhengig av den rollen du har til tjenestemottaker.

Aktivitetsbasert nettverksarbeid

Sosialt samvær vil si at vi gjør noe sammen. Det kan være å gå på kino sammen, gå i klubb sammen osv. Det er forskjell på aktiviteter. Noen krever få og andre mange ferdigheter.

Utgangspunktet for nettverksarbeid er å ta utgangspunkt i de aktiviteter tjenestemottaker liker. Det kan være alene eller sammen med andre. Alle tjenestemottakere er ikke vant med å velge selv. Ofte er det andre som har valgt for dem. Da er det viktig å la dem få lære å velge. Ikke alle vet heller hva de ulike aktiviteter dreier seg om.

Erfaring blir et nøkkelord. Et eksempel her kan være at du spør en utviklingshemmet om han/hun vil være med på karneval, Nei er svaret. Vedkommende aner ikke hva det er og det man ikke vet hva er/har erfaring med kan virke litt skremmende. Men så finner du ut at vedkommende ikke aner hva det er. Da er det viktig med ekstra motivasjon slik at han/hun blir med. Når erfaringen er der, og den blir positiv vil det oftest stimulere til gjentagelse.

For å kartlegge tjenestemottakers interesser kan man i samarbeid foreta en kartlegging av hva tjenestemottaker liker å være med på. Disse aktiviteter/hobbyer kan grupperes på følgende måte:

• Inneaktiviteter alene
• Inneaktiviteter sammen med andre
• Uteaktiviteter alene
• Uteaktiviteter sammen med andre
• Lag og foreninger

De aktiviteter som betyr mest plasseres nærmest i tjenestemottakers innerste sirkel.

Figur 3 Aktivitetskart (Gundersen og Moynaham, 2006)

Det er mange ting man kan gjøre sammen - deriblant kravfrie aktiviteter som for eksempel opplevelser i et sansehus eller kroppsmassasje. Dette er eksempler på aktiviteter hvor man slapper av sammen, samtidig som man har opplevelser sammen. Et annet eksempel kan være oppmerksomhet om en felles aktivitet som å se på TV sammen. Også her deler man opplevelser uten at man trenger å ha store krav til språk eller regelforståelse.

Det å gå tur sammen er også en enkel aktivitet. Derimot så ser vi at det å spille fotball krever at man har en viss forståelse av regler. Man må også kunne visse teknikker i spillet og inneha sosiale ferdigheter i samhandling. Skal man etablere et vennskap må man ta utgangspunkt i det alle / begge parter mestrer. Husk at felles aktivitet kan være med på å bygge vennskap. Venner er alltid gode å ha.

Avslutningsvis i dette kapitlet vil jeg ta med en opplevelse jeg hadde da jeg jobbet i habiliteringstjenesten. Et samboerpar, der begge var meget godt fungerende personer med utviklingshemming, ble anbefalt å invitere hjem noen venner. Deilig mat ble tilberedt, og alt syntes å ligge godt til rette for at det skulle bli en vellykket kveld.

Da vi som tjenesteytere noen dager etterpå spurte hvordan de hadde hatt det var svaret «greit», men det var ingen tegn på begeistring. Det viste seg at gjestene hadde gått etter en halv time. En ville se på TV, den andre tok seg av hunden, tredje person ville bare snakke om søsteren, den fjerde snakket om sitt eget liv. Her ser vi klart mangel på regler og kommunikasjon. Det er så lett for tjenesteytere å si at det ikke gikk og sette punktum der. Og ikke bidra til flere invitasjoner. Men her er det noe å gripe fatt i. Vi må i samarbeid med tjenestemottaker legge til rette for at de får kunnskap om de regler som gjelder, og legge til rette for utvikling av sosial kompetanse.

Ressurser

• Bø, I. og P.M. Schiefloe(2007): Sosiale landskap og sosial kapital. Innføring i nettverkstenking. Oslo: Universitetsforlaget.
• Bø, I. (2000): Barnet og de andre. Oslo: Universitetsforlaget
• Drabløs, J. (2000): «Styrka tilgang og tilknytning til sosialt fellesskap - ein veg til trivsel og helse» i J. Eknes (red.) Utviklingshemming og psykisk helse. Oslo: Universitetsforlaget.
• Fyrand, L. (2005): Sosialt nettverk. Teori og praksis. Oslo: Universitetsforlaget.
• Gundersen, K., og L. Moynahan (2006): Nettverk og sosial kompetanse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
• Gundersen, K., og L. Moynahan (1995) Nettverk og sosiale ferdigheter. Nærbø: Haugtussa forlag
• Greta Marie Skau (2003): Mellom makt og hjelp. Om det flertydige forholdet mellom klient og hjelper. Oslo: Universitetsforlaget.
• Wadel, C, (1988): Den samfunnsvitenskaplige konstruksjonen av virkeligheten. Flekkefjord: Seek AS