Samliv og seksualitet

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Fritid, kultur og venner
Bok: Samliv og seksualitet
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: torsdag, 28. oktober 2021, 13:07

Beskrivelse


Foto av gjerde med motiv

Foto: Dalbera

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er å gi deg som ressursperson for mennesker med utviklingshemming grunnleggende kunnskap om samliv og seksualitet.

Ikke bare ved å formidle fakta, men også ved å gi deg mulighet til å tenke gjennom og jobbe med egne holdninger. Dette gjør vi ved å se nærmere på følgende punkter:

  • Historikk og holdninger til seksualitet
  • Hva er seksualitet
  • Seksualitet og utviklingshemming
  • Opplæring til personer med utviklingshemming

Læringsmål

Utvikle egne holdninger slik at du får et mer åpent og romslig til både egen og andres seksualitet. Da vil du som ressursperson være bedre forberedt til å kunne møte seksuelle problemer, kunne snakke om seksualitet og muligens også kunne gi enkle råd.

Når du har gjennomgått dette kapittelet er det et mål at du har fått:

  • Økt bevissthet om holdninger og forventninger knyttet til utviklingshemming og seksualitet
  • Nyttige innspill for å jobbe videre med egne fordommer og myter -eller gi innspill til andre som trenger dette
  • Grunnleggende forståelse av seksualitet og utviklingshemming
  • Forståelse for viktigheten av konkret opplæring
  • Tanker om muligheter og begrensninger

Historikk og holdninger til seksualitet

Omgivelsenes reaksjon på utviklingshemmede og seksualitet har stor betydning for hvordan de «lever ut» sin seksualitet. Den kan aksepteres eller motarbeides, men den kan ikke fjernes. Seksualiteten er en betydningsfull del av det menneskelige liv i alle aldre og på alle utviklingsnivå fra spedbarn til alderdom. Den har en slik kraft at den både lokker og skremmer mennesket. Temaet seksualitet er preget av usikkerhet, fordommer, myter, tabuer og regler. Noen påstår at Mennesker med utviklingshemming ikke har SÅNNE interesser, eller synet kan være motsatt. De er sexgalninger med uhemmet seksualliv.

Ut fra den første påstanden sier man at utviklingshemmede ikke har seksuelle drifter, er seksuelt uinteresserte og uengasjerte. Man betrakter dem som uskyldige barn som er uten «syndige» drifter, eller at de er så lavt fungerende at de ikke har seksuelle følelser. Like vanlig er den motsatte påstanden, nemlig at utviklingshemmede er drevet av ukontrollerte impulser og lever et uhemmet seksualliv. Slike fordommer som beskrives her handler om mangel på kunnskap, hvor man i mangel på kunnskap fyller tomrommet med myter og fordommer.

Rundt 1970-tallet skjedde en utvikling hvor begrepet normalisering ble satt på kartet. Dermed begynte man også å diskutere de utviklingshemmedes rett til seksualitet. På mange institusjoner var der forbud mot onani. Selv jobbet jeg på en stor sentralinstitusjon og husker godt da vi låste belte rundt magen på mange tjenestemottakere som viste lyst til å onanere. Jeg skammer meg i dag. Men reflekterte ikke over det den gangen. Vi bare gjorde det vi ble bedt om. Mange trodde at utviklingshemmedes seksualitet ville vekkes dersom man tillot dem å onanere, og man fryktet at det ville føre til verre ting som blotting, overgrep og så videre.

Foto av Tore Langfeldt

Tore Langfeldt

Tore Langfeldt (1998) henviser til klinisk forskning som viser at et slikt syn er å snu tingene på hodet. Man kan si det slik at utviklingshemmede på institusjoner ble forsøkt avseksualisert. I vår samfunnstradisjon var moral og normer nærmest seksualfiendtlige, som igjen førte til a-seksuelle institusjoner.

Alt dette handler om holdninger. Tjenesteytere inntok en maktrolle hvor tjenestemottaker gikk fra å være et subjekt til å bli et objekt, der man i alt det man gjorde kunne si at grunnen var at man skulle beskytte vedkommende. Makt og kontroll sto i sentrum, og uskrevne regler tilsa tvang istedenfor valg.

Det var stor mangel på kunnskap hos personalet, og ikke minst manglende muligheter for privatliv hos tjenestemottakerne. Behov for kontakt, nærhet og seksualitet ble lett oversett.

En undersøkelse som jeg selv var med på å gjennomføre på 1980-tallet viste at det i kun ett av 12 fylker var tilrettelagt for samboende par med utviklingshemming å få bo sammen. Intervju med ledelsen ved tre institusjoner viste at man var klar over tjenestemottakers seksuelle behov. Men man la ikke til rette for opplæring, og så videre. Da måtte tjenestemottakerne etterspørre dette selv. Først da kunne det vurderes.

Men hvordan kan man spørre om noe som man eventuelt ikke vet hva er, eller som man ikke vet navnet på?

Foto av landskap

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Noe begynner å skje

På midten av -80 tallet jobbet jeg på en større institusjon for mennesker med utviklingshemming, drevet av en fylkeskommune. På avdelingsledermøter begynte personalet så smått å diskutere tjenestemottakernes seksualitet. Det ble noen ganger ganske så ivrige diskusjoner. Vi hadde store planer som jeg gremmes over i dag.

Vi skulle starte med timeplanfestet læring for de tjenestemottakerne som hadde behov for å lære å onanere på rett sted. Videre skulle vi leie inn folk for å lære dem å onanere. Heldigvis kom vi aldri så langt og takk og pris for at ledelsen satte seg i mot. Tenk å timeplanfeste det å onanere! Altså skulle vi bestemme klokkeslett. Det er mennesker med behov vi snakker om og ikke roboter/objekt. Men det satte i gang en prosess hos personalet som ikke minst anså begrepet seksualitet som en del av helheten til menneskers behov.

Dersom vi skal samarbeide med funksjonshemmede og ha et helhetlig perspektiv på mennesket kan vi ikke underslå seksualiteten. Den kan heller ikke sees isolert, helt fra vugge til grav er den en sentral dimensjon i de aller fleste menneskers liv. Dersom vi skal komme videre må vi sette hele mennesket i fokus, ikke bare funksjonshemmingen. Finn Sidselrud (1992:13:14) er veldig tydelig på at det først er da vi kan flytte vår oppmerksomhet fra de problemer og begrensninger som en funksjonshemmingen medfører og over på de ressurser og muligheter som det enkelte menneske har. Det gjelder også seksualitetens område.

Sidselrud er også veldig klar på årsaker til at seksualiteten ennå i våre dager blir underslått eller oversett. Det kan være grunnleggende viten om seksualitetens anatomi, fysiologi og psykologi som Sidselrud mener er et forsømt område i utdannelsen til helse- og sosialarbeidere.

Min egen erfaring tilsier det samme. Jeg underviser og veileder selv i seksualitet, og har de siste årene ikke hatt undervisning på egen arbeidsplass på vernepleierutdanningen. På sykepleierutdanningen har de avsatt 3 timer til seksualundervisning. Da blir det bare så vidt tid til å snakke om holdninger. Mange av fagpersonellet deler sin tids seksuelle myter, tabuer og fordommer, noe som hindrer dem i å møte tjenestemottakere med åpenhet og uten fordommer. Både usikkerhet og angst råder, og ikke minst – mange har også et dårlig forhold til egen seksualitet.

Når utgangspunktet er så dårlig er det enklest å gå ut fra at mennesker med funksjonshemming ikke har seksuelle behov. Presten Karsten Isachsen setter litt andre ord på det, men med samme betydning: «…din viktigste arbeidsplass er ditt eget innvendige landskap».

I løpet av de siste tiår har mange mennesker med utviklingshemming fått anerkjent sine rettigheter til å ha seksuelle følelser, og «fått lov» til å flytte sammen og dannet samboerskap. Det gis i dag også bedre tilrettelegging og hjelp for at utviklingshemmede skal kunne fungere bedre sammen seksuelt. Men det er ennå et godt stykke å gå…

Tone Marie Tveit beskriver følgende som hun kaller for «Englevakt». Det er henta fra et pleiehjem, men kan sammenlignes med de fleste plasser der det jobber helse- og sosialarbeider.

Forlenget rapport.

Det er noen som ikke håndterer det, fisker Torbergsens kjærlighet til det kvinnelige. De må få plukket det av ham. At han er ute med fingrene stadig vekk. Det er ekkelt og plagsomt. Hvis ikke noe gjøres vil pleiersken frabe seg alt ansvar på det rommet. Og at noen får lov begriper hun ikke. Det er uanstendig og har ingenting med deres arbeidsoppgaver å gjøre. Her gjøres driftene til gjenstand for møtevirksomhet. Den som lyster, skal aldri mer ha lyst. Om hele mennesket ikke passer inn, amputeres det.

Englene (helsepersonellet) har makten. De slipper ikke hva som helst inn under vingene sine. Egne, uløste konflikter overføres. Det kalles også omsorg. Blikket innover er forstenet. De har glemt at det kan åpnes. Nino synes synd i. Noen binder seg selv til jorden og skaper hindringer for dem som vil forbi. Det får så være, tenker Nino, sterk av å gå.

Tenk over denne lille, men sterke historien. hva er dine tanker og holdninger til det som skjer her? Har du forslag til en eventuell løsning som er til det beste for fisker Torbergsen uten å amputere hans seksualitet?

Inger Nordkvist (1988) viser til en studie blant personer som jobber i helsevesenet. Undersøkelsen viser at det er en meget klar sammenheng mellom holdningene til seksualitet i sin alminnelighet og holdninger til seksualitet og funksjonshemming, herunder også utviklingshemming. Mennesker som har en positiv holdning til et brett spekter av seksuelle aktiviteter har også en positiv holdning til seksualitet og funksjonshemmede. Sidselrud (1992) trekker også frem myten som finnes blant mange fagpersoner: Mennesker med utviklingshemming må skånes for nederlag og kjærlighetssorg. Ut fra en slik holdning kan man være med på å motarbeide eller hindre at mennesker med en utviklingshemming forsøker å skaffe seg en kjæreste og etablere et forhold. Noe som igjen innebærer at han/hun fratas muligheter for å gjøre egne erfaringer - som er en del av det å leve.

I denne videoen tematiseres muligheter for å leve i gode kjærlighetsforhold, men også utfordringer med ønsker om å få egne barn. Dette er et utdrag fra en video som er laget av NFSS. Videoen egner seg godt som utgangspunkt for diskusjoner, sammen med personer med utviklingshemming.

Foto av to gutter

Foto: Enrico

Hva er seksualitet?

Begrepet seksualitet er et stort og krevende tema å snakke om. For de fleste er ikke dette et hverdagslig tema man samtaler om. Det er en del av vår mest private sfære. Men det er en vesentlig del av det å være menneske. Erfaringer viser at når mennesker snakker om seksualitet, oppdager man raskt at vi legger forskjellig innhold i begrepet.

Verdens helseorganisasjon (WHO, 1986) har valgt en vid definisjon av seksualitet som også tar den erotiske søken opp i seg:

«Seksualitet er en integrert del av ethvert menneskes personlighet; mann, kvinne og barn. Seksualiteten er et grunnbehov som utgjør et aspekt av å være menneske, og som ikke kan skilles fra andre livsaspekter. Seksualitet er ikke det samme som samleie eller evnen til å oppnå orgasme, og er heller ikke summen av hele vårt erotiske liv. Alt dette kan være en del av vår seksualitet, men behøver ikke å være det. Seksualitet omfatter så mye mer, den finnes i energien som driver oss til å søke kjærlighet, kontakt, varme og nærhet. Den uttrykkes i det vi føler, hvordan vi beveger oss, hvordan vi berører andre og selv blir berørt. Seksualiteten handler om å være sensuell, så vel som å være seksuell. Seksualiteten påvirker altså våre tanker, følelser, handlinger, og vårt samspill med andre mennesker.»

Som vi ser er denne definisjonen mer omfattende og allmenngyldig enn vi kanskje i dagliglivet tenker om seksualitet. Den seksuelle driften er universell for mennesker. Behovene kan variere, men driften er den samme.

Tolv år tidligere understreket WHO at:

«Seksualiteten begynner i barndommen. Barn viser seksuelle reaksjoner før fødselen. Onani og seksuelle leker er sunne og normale aktiviteter hos barn, men i de fleste land lider barn av seksuell undertrykkelse. Omgivelsenes holdninger og reaksjoner har en betydelig innflytelse på barnets seksuelle utvikling. Disse vil danne bakgrunnen for i hvilken grad det vil oppstå seksuelle problemer. Barn og voksne har behov for å bli støttet i sin seksualitet, slik at de kan bli i stand til å føle gleden over seg selv som seksuelle individer.»

Som vi ser er seksualitet både medfødt og lært. Våre holdninger til utviklingshemmede og seksualitet vil gjenspeile seg i den enkelte tjenestemottaker. Men vi må også ha i bakhodet tjenestemottakers motoriske og kognitive muligheter fra barndommen av. Dette kan være med å hemme utvikling. For alle mennesker vil kos og kroppskontakt være viktig.

I tidligere arbeidsforhold der jeg har veiledet tjenesteytere om tema seksualitet har jeg ofte erfart hvordan tjenesteytere kan være med å påvirke seksualiteten til å bli noe negativt. Tjenestemottakere som onanerer på eget rom blir passet på og minnet på at de ikke får lov til dette, og at det er forbundet med noe skamfullt. Og om de ikke sier det direkte, så viser de det nonverbalt. I verste fall nekter de tjenestemottakere å få ta på seg selv.

Jeg har også erfart at noen tjenestemottakere har fått så lite opplæring og kunnskap om seksualitet og at de ikke vet hvor de skal onanere. Plutselig kan det skje på gata eller i et fellesrom. Så får de, og takk og lov for det, høre at det ikke er lov der. Men minst like viktig blir det da å fortelle hvor dette kan skje – som for eksempel på badet eller i egen leilighet.

Denne og de andre videoene på denne siden er utdrag fra opplæringsmaterialet ESS -etikk, samliv og seksualitet. Materialet består blant annet av en rekke konkrete videoillustrasjoner som gir gode muligheter for personale til å bistå med opplæring og nyttige diskusjoner. Materialet kan ikke lenger bestilles.

Mennesker med utviklingshemming rammes i større grad av negative seksuelle holdninger enn normalt fungerende fordi de har færre valgmuligheter og er mer avhengig av hjelp fra andre mennesker. Tjenesteyters holdninger og normer til seksualitet vil kunne avgjøre hva mennesker med utviklingshemming skal kunne lære og oppleve, da tjenestemottakerne har færre tilgjengelige informasjonskilder og færre muligheter til eget initiativ (Vildalen, 2000).

Sidselrud trekker fram tre forutsetninger for at barnet skal få et godt forhold til egen seksualitet:

  • Det må aksepteres at barnet er et kjønnsindivid, og miljøet må ha forventninger til at barnet utvikler seg som jente eller gutt.
  • De personer som utgjør barnets opplevelser må ha et naturlig forhold til seksualitet. Er de farget i myter, tabuer og forestillinger om «synd» og «skam», er det sjanse for at barnet vokser opp i et seksualfiendtlig miljø.
  • Omgivelsene må se på barnets seksuelle atferd som et arbeid som barnet utfører for å forstå de voksnes verden. Atferden er altså ikke en lek som gjerne kan erstattes av andre aktiviteter. Barnet må få lov til å utforske sin egen kropp, onanere og leke spennende sexleker med andre barn. Slike leker er både harmløse, nødvendige og høyst normale.

For mange med utviklingshemming må det legges til rette og skapes situasjoner som er med på å legitimere nakenhet og utforsking av egen kropp. Man må også akseptere at mennesker – inkludert utviklingshemmede – har rett på et privatliv som også innebærer retten til å låse døren til egen leilighet.

Man må også respektere homoseksualitet blant utviklingshemmede, på lik linje som for øvrig i samfunnet. Mange utviklingshemmede «overtar» nærpersoners holdninger om hva som er såkalt rett og galt. Da jeg tidligere hadde kurs for utviklingshemmede og vi kom til homoseksualitet, viste vi bilder av mennesker av samme kjønn som for eksempel kysset hverandre. Reaksjonen i salen var ofte fordømmende. Holdninger til homofili har heldigvis vært i endring, og er fortsatt det.

Vær klar, tydelig og respektfull når dere snakker om denne type tema.

Et av de temaene som ofte er særlig populær når vi tilbyr opplæring om seksualitet, vennskap og kjærlighet er hvordan man kan bli kjæreste med noen. Også her er det nyttig å snakke veldig konkret om hva som kan være lurt og hva som ikke er lurt å gjøre.

I første innslaget går det ikke helt greit.

I andre innslaget går det betydelig bedre.

Seksualitet og utviklingshemming

Mennesker med utviklingshemming har de samme seksuelle behov som alle andre mennesker, påpeker den danske sexologen Jørgen Buttenschøn. Måten mange av dem forsøker å dekke sine behov på kan imidlertid skille seg fra såkalt normal atferd. Noe av årsaken er at de kan ha vansker med å forstå hva som skjer når seksuelle behov melder seg, Svært ofte får de ikke delta på arenaer hvor de kunne fått mer kunnskap om seksualitet. Men vær bevisst på at de er forskjellige og at hvert enkelt individ er unikt. Utviklingshemmingen spenner over alle grader. Noen med utviklingshemming fungerer svært dårlig både fysisk og psykisk og kan i tillegg være uten verbalt språk.

Selv om grad av utviklingshemming kan variere sterkt, har vi ingen rett til å frata noen av dem retten til å ha et seksualliv. Likedan kan vi ikke tvinge på dem lyster som de eventuelt ikke ønsker å ha. Langfelt (1998) trekker fram hvordan man tidligere argumenterte med at siden de fungerer på så lavt nivå så hadde de ingen glede av seksualiteten. Det er påvist at intelligens ikke er avgjørende for menneskers følelser. Langfelt hevder at det nesten kan synes som at mange legger stor vekt på seksualiteten fordi de kanskje ikke har så mange andre lystopplevelser i livet sitt. Videre sier Langfelt at for de såkalt lavt fungerende utviklingshemmede er det ikke primært samlivsproblemer det er snakk om, men mer problemer knyttet til å klare å oppnå orgasme gjennom onani.

Buttenschøn (1992) deler mennesker med utviklingshemming grovt sett inn i tre grupper:

Gruppe 1

Viser forståelse for sin egen livssituasjon samtidig som de er mottakelige for trening og læring. De fleste utviklingshemmede hører til i denne såkalte gruppen. Når de første seksuelle impulser melder seg og da ofte når de er i pubertetsalderen, forstår de ikke helt hva som er i ferd med å skje. Derfor må vi som jobber sammen med dem ha kunnskap om, og ikke minst anerkjenne deres seksuelle behov, samtidig som de må ha rett til å leve ut sin seksualitet. Støtte og veiledning er nødvendig. Herunder ligger også det å få lære grunnleggende regler for seksuell atferd og kontakt.

Gruppe 2

Buttenschøn påpeker at de som hører inn under denne gruppen har tydelige seksuelle behov, men forstår dem ikke. De er heller ikke i stand til å tilfredsstille seg selv. Enkelte prøver å rive og slite seg i kjønnsorganene uten å klare å skaffe seg orgasme. Her kan det være behov for å lære seg å onanere eller det kan være aktuelt med tekniske hjelpemidler.

Gruppe 3

Er en meget liten gruppe som tilsynelatende ikke har seksuelle behov, hevder Buttenschøn.

Undervisning og veiledning

Som Skår med flere (1990) påpeker er det viktig at undervisning av utviklingshemmede må være konkret. Innviklede medisinske forklaringer har ingen hensikt. Det er for eksempel mulig å lære seg god menstruasjonshygiene uten å forstå den underliggende anatomi og fysiologi.

Denne videoen fra ESS er et eksempel på konkret opplæringsmateriell om menstruasjon. Fra samme DVD kunne man også hente videoillustrasjoner om øvrig personlig hygiene. Heftene «Mens og hygiene», «Kvinner og hygiene» og «Menn og hygiene» fra Sykehuset Innlandet kan også brukes i konkret opplæring av personer med utviklingshemming.

Utviklingshemmede kan godt lære seg å bruke prevensjonsmidler uten å forstå den medisinske forklaringen på for eksempel P-piller. Skal de lære om samleie og befruktning må man ta utgangspunkt i forandring i kjønnsorganer ved seksuell opphisselse, der man underviser om innføring av penis, samleiebevegelser og orgasme. Tema som kjærester og forelskelse er mange med utviklingshemming opptatt av. Hvordan skal man som tjenesteyter fremstille dette? Det er ikke noe enkelt tema å gå inn på, men man må være konkret og kunne fange tjenestemottakers oppmerksomhet og gjøre det så motiverende som mulig. Det man bør starte med er hva som er forskjellen på en bekjent, en venn og en kjæreste. Man må også legge vekt på bidra til at de forstår hvilken type atferd som er akseptabel overfor hver av disse kategoriene.

Utviklingshemmede må også lære seg å sette grenser - både for seg selv og andre - ikke minst for å forebygge seksuell utnytting.

Alle videoene du har sett på denne siden er hentet fra ESS' pedagogiske materiale for opplæring til utviklingshemmede om etikk, samliv og seksualitet.

Vi ser at Lisa hører med til de som Buttenschøn (1992) definerer under gruppe 1. De som viser forståelse for egen livssituasjon og er mottakelige for læring og trening. Her ser vi tydelig at støtte og veiledning er nødvendig. Hun må få muligheter til å lære grunnleggende regler om seksuell atferd og kontakt. Jeg vil i dette tilfelle få understreke at jeg synes tjenesteyterne har unndratt seg å gjøre en såkalt god jobb sammen med Lisa.

Mennesker med utviklingshemming har vanligvis fått liten eller ingen opplæring om seksualitet. Det kan være mange grunner i forhold til dette, som for eksempel fordommer, tabu og ikke minst mangel på kunnskap om hvordan man underviser og veileder. I 1993 startet det i Norge en seksualveilederutdanning, knyttet til mennesker med utviklingshemming. Målgruppa var helse- og sosialpersonell med 3-årig høgskolebakgrunn. Det var planlagt 4 grupper a 20 studenter i hver. 2 grupper på Øst- og Sørlandet, 1 gruppe på Vestlandet og en i Nord Norge. Til sammen var der plass til 80 studenter. En rekke fagtidsskrifter skrev om utdannelsen, hvor de også roste departementet som endelig hadde tatt grep og igangsatt denne utdannelsen. Men hva skjedde? Jo da søknadsfristen var gått ut var der kun 15 søkere. Var det fordi dette er et «nifst» og tabubelagt emne, eller er det fordi vi nordmenn er så sjenerte og dermed har vansker for å snakke om dette?

En undersøkelse som er foretatt på slutten av 1990-tallet foretatt i syv europeiske land viser at nordmenn er blant de mest sjenerte når det gjelder å ta opp ubehagelige problemer med sin lege. Bare britene er mer sjenerte enn oss. Seksuelle problemer rangerer øverst på lista over hva som er vanskeligst å snakke med legen om.

Foto av kvinne og statue

Foto: Harald Groven

Kompetanse

I helsevesenet kreves en viss kompetanse for å veilede og samtale med personer med utviklingshemming om seksualitet. I vårt arbeid med å tilrettelegge for seksualitet må vi forholde oss til lovverk og offentlige retningslinjer. Utover dette må vi finne de grenser som passer oss selv, innen vår familie og innenfor det samfunnet vi lever i (Syse, 1995). Jeg henviser for øvrig til Syse (1995, s. 557 - 559) og Vildalen (2000, s. 342 - 344) for retningslinjer om seksualopptrening av mennesker med utviklingshemming. Johansen m.fl. (1998) sorterer dette inn i 3 grupper:

Gruppe 1
  1. Dialog, informasjon, råd og veiledning

  2. Bistand til seksualrelaterte aktiviteter som for eksempel innkjøp, gi hjelp til å føle seg attraktiv og hjelpe med forberedende aktiviteter.

Begge disse bør alle helse- og sosialarbeidere kunne sette i verk. De som har behov for mer avanserte former for råd må henvises til andre.

Gruppe 2
  1. Seksualhjelpemidler som demonstrasjon, opplæring, gi hjelp til utprøving og tilpassing

  2. Ferdighetstrening som praktisk opplæring og tilfredstillelse

Begge disse krever mer kompetanse og erfaring enn A og B. Dersom man ikke er i stand til å formidle hjelpemidler og bistå til ferdighetstrening, må man be om veiledning eller henvise til andre.

Gruppe 3
  1. Seksuell tilfredstillelse som å gi fysisk bistand til seksuell tilfredstillelse.

Dette er tiltak som er svært kontroversielle og kan muligens bli oppfylt , teoretisk sett, innenfor juridiske rammer. I praksis er dette neppe mulig, fordi begge parter vil være mennesker med uatskillelig kropp og psyke. Sannsynligheten for at det utvikles følelser og avhengighet i relasjonene mellom partene, er derfor stor, og i så fall kan hjelpen rammes av straffelovens mot å utnytte avhengighetsforhold eller offentlige stillinger. Dessuten kan en slik hjelp reise en rekke spørsmål knyttet til grensesetting og hjelpers integritet (Johansen m. fl.,1998).

Opplæringsspørsmål som hvordan kroppen fungerer seksuelt, hva menstruasjonen er, hva sæduttømming er, hva det er å bli forelsket, hva er forskjellen på bekjente, venner og kjærester, prevensjon og lignende er skolen og skolehelsetjenesten ansvar i samarbeid med foreldre og eventuelt kommunalt ansatte i boliger og lignende Men dersom dette ikke blir gjort har helsearbeidere et ansvar for å gripe tak i dette.

Foto av statuer

Foto: Terence Faircloth

Sammenhengen mellom seksualitet, helse og livskvalitet

En god helse er avhengig av nærhet til andre mennesker. Det er nærmest en forutsetning. Vi er alle avhengig av at noen setter pris på oss, og at vi har noen som vi setter pris på. Det handler om gjensidighet. Det anses som «god medisin» å få klem av noen man liker eller få et kyss på kinnet av en venn. Like viktig er det å si hvor glad man er i en person. Det kan også være ved å gi en klem, et klapp på skulderen eller stryke over kinnet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer seksuell helse som:

  • Frihet fra frykt, skam, skyldfølelse, vrangforestillinger og andre psykologiske forhold som hemmer evnen til seksuell utfoldelse og som forstyrrer en seksuell relasjon
  • Frihet fra organisk sykdom, skade eller lyte som forstyrrer de seksuelle og reproduktive funksjoner.
  • Evnen til å glede seg over sin seksualitet og forplantning i samsvar med både personlig og sosialt forankret etisk og verdimessig grunnholdning.

Til slutt

Seksualitet er som vi har hørt om tidligere i dette kapitlet en del av vår utvikling og personlighet. Den er avhengig av hva som skjer i de ulike menneskers liv, hvordan den enkelte har det og hva vi gjør. Derfor kan vi ikke stykke mennesket opp i deler, men tenke helhetlig. Tjenesteytere som samarbeider med utviklingshemmede må ta opp tema som seksualitet i egne forum, hvor man våger å snakke om det. Vi må være bevisste på å se på seksualitet som kilde til glede og nytelse. Som tjenesteytere bør vi innlemme seksualiteten som en del av helheten når vi skal samarbeide med utviklingshemmede for tilrettelegging. Uten å pålegge dem behov som de ikke har, eller ikke har behov for. Det handler om å anerkjenne seksualiteten.

Foto av statue

Foto: Dalbera

Ressurser

Video

I kapittelet har vi vist utdrag fra filmen «Å leve uten barn - en film om sex, prevensjon og samliv». Filmen er laget etter initiativ fra Nordlandssykehuset, avdeling for voksenhabilitering, med Grethe Rønvik som prosjektleder. Filmen er produsert med støtte fra Sosial- og helsedirektoratet. Filmen kan bestilles ved å sende mail til voksenhabilitering@nlsh.no. De har også produsert opplæringsmaterialet Kropp, identitet og seksualitet. Dette er materiell som kan brukes i undervisning, veiledning og i samtaler om temaet kropp, identitet og seksualitet. Materialet består av:

  • CD med tegninger, bilder og filmer.

  • Perm med 230 sider muntlig tekst og historier til CD. Se Nordlandssykehuset

Vi har også vist videoklipp fra ESS -etikk, samliv og seksualitet. Dette er en opplæringspakke for mennesker med utviklingshemming. Du finner mer informasjon om prosjektet fra 2004 hos Stiftelsen Dam.

Litteratur

  • Barstad, B. (2006): Seksualitet og utviklingshemming. Oslo: Universitet5sforlaget AS.
  • Berndtsson, K. E.(2002): Et undervisningsopplegg i samliv og seksualitet (for høgskolestudenter) Prosjektrapport ved Praktisk Pedagogisk Utdanning, Høgskolen Stord/Haugesund.
  • Berndtsson, K.E., J. Blikfeldt Pettersen og A. Hella (1980): Psykisk utviklingshemmedes muligheter til samliv/ekteskap. Prosjektoppgave nr. 71, Lillehammer: Oppland Distriktshøgskole
  • Buttenschøn, J. (1992): Sexologi. Danmark: E.I.B.A. – Press
  • Fjeld, W. (1999): Mens og hygiene. Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark.
  • Fjeld. W. (2000): Kvinner og personlig hygiene. Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark.
  • Fjeld, W. (2001a): Menn og personlig hygiene. Habiliteringstjenesten for voksne i Hedmark.
  • Fjeld, W. (2001b): Veileder til opplæringsprogram – utviklingshemmede, samliv og seksualitet. Habiliteringstjenesten i Hedmarrk.
  • Fjeld, W. og B. Barstad (2002): Seksualitet og funksjonshemming. Habiliteringstjenestens kunnskaper og behov. NFSS
  • Gerland, G. (2004): Autism; relationer och sexualitet. Stockholm: Cura.
  • Hanssen, T.M. (1994): Englevakt. Oslo: Vidarforlaget.
  • Johansen, M. E.M. Thynes og J. Holm (1998): Seksualitet på alvor. Etiske utfordringer for helse- og sosialarbeidere. Oslo: Fagbokforlaget
  • Kolltveit, D., J. Tveitastøl og Aa. Utvik (1988): Samlivslærens ABC. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag
  • Langfeldt, T. (1998): Sexologi. Oslo: Ad Notam Gyldendal A/S
  • McCarty, W. Og L. Fegan (1993): Udviklingsshæmmede og seksualitet. En vejledning for forældre og behandlere. København: 1993
  • Nordkvist, I. (red.) (1988): Kunskap, Känslor, Kärlek, och Kropp. Sexologi – Om människor med och utan funktionshinder. Stockholm: Handicapinstitutet.
  • Pedersen, L. og D. Haracopus (1997): Autisme og seksualitet. Center for autisme.
  • Sidselrud, F. (1992): Mennesker med funksjonshemming. Kriser – vekst – samliv – seksualitet. Oslo: Cappelen/ Norges Handicapforbund.
  • Skov, A og U. Henningsen (2001): Udviklingshæmmede som forældre. Formidlingscenter Øst.
  • Skår, J.E., W.-T. Mørch, A.B. Andesgaard (1990): Funksjonshemmede – samliv og seksualitet. Profesjonalitet og etikk i arbeid med seksualitet. Klepp: Info Vest Forlag.
  • Syse, A. (1995): Rettsikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmede. Oslo: Ad Notam Gyldendal A/S
  • Vildalen, S. (2000): ”Utviklingshemmedes seksualitet. Fra tabu til omsorg”. I J. Eknes (red.) Utviklingshemming og psykisk helse. Oslo: Universitetsforlaget AS.
  • Vildalen, S. (1998): Ansvar og Seksualitet. Samfunn for alle. Nr. 5, s. 20 – 24.
  • Vildalen, s. og J. Eknes (1997): Bedre seint enn aldri – opplæring for psykisk utviklingshemmede. Embla. Tidsskrift for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere. Nr. 6, s. 46 – 51.
  • Vildalen, S. og2001b): J. Eknes (1995): Det de aldri lærte. Å undervise psykisk utviklingshemmede om seksualitet. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Vol. 32, nr. 4, s. 311 – 317.
  • Studiemateriell i lettlest utgave for studiering. Norsk Forbund for utviklingshemmede, Samfunn for alle (NFU) Kroppen min og følelsene mine. DEL1 Dette kurset ønsker å gi økte kunnskaper om egen kropp og følelser. Veiledningshefte følger med. Norsk Forbund for utviklingshemmede. Samfunn for alle (NFU) Seksualitet og samliv. DEL2. Kurset bygger på ovennevnte kurs. Her ønsker man å gi økt kunnskap om samliv mellom mennesker. Veiledningshefte følger med.
Nettside

Nettverk for funksjonshemmede, seksualitet og samliv har en nettside som viser utdanningstilbud, prosjekter, filmer, informasjonshefter, bøker, konferanser om seksualitet og utviklingshemming.

<< Forrige side Avsluttende kursprøve >>