Inkludering i en ulvetid

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Inkludering og deltakelse
Bok: Inkludering i en ulvetid
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: lørdag, 16. oktober 2021, 20:29

Beskrivelse


Vestlandsheimen

Hensikten med kapittelet

Debatten om tjenester til personer med utviklingshemming har tatt en ny vending de siste årene. Det snakkes om en «reform i revers» og framvekst av nye institusjoner. Det er tegn til at tjenestene beveger seg bort fra idealene som ble knesatt i forbindelse med «reformen for personer med utviklingshemming» tidlig i 1990-årene. Ordet ulvetid i tittelen viser til nettopp dette.

Hensikten med dette kapitlet er å gi økt innsikt i de siste års trender, særlig når det gjelder bolig. Her har en sett framvekst av bofellesskap som er mye større enn det en tidligere mente var forsvarlig. I dette kapitlet skal vi se på trendene i seg selv, men også sette dem i sammenheng med historisk utvikling, politiske idealer og faglige debatter. Og vi spør hvordan siste års dreining kunne skje.

Læringsmål

Når du er ferdig med dette kapittelet skal du:

  • Ha innsikt i viktige utviklingstrender i omsorgen for utviklingshemmete det siste tiåret
  • Se hvordan noen nye trender bryter med statlige politiske idealer og tidligere utviklingslinjer
  • Få innsikt i begrunnelsene og debattene bak idealene som lå til grunn for utviklingen, og som kulminerte med reformen for utviklingshemmede på 1990-tallet
  • Få en oversikt over argumentene som benyttes i dagens debatt om de nye store bofellesskapene
  • Danne deg en selvstendig mening om dagens utviklingstrekk og hva som eventuelt skal til for å få «reformen tilbake på sporet»

Kapitlet er lagt opp med 14 sider. De første sidene har en historisk profil og tar opp debatter og utviklingstrekk fram mot 1990. Hensikten er å vise hvordan «reformen» ikke var et enkeltstående løft, men en del av en utvikling. Deretter går vi nærmere inn på reformen for utviklingshemmete, så vel visjoner som virkelighet. Blant annet ser vi på hvorfor bofellesskap for flere enn fire ble sett som for store. Siste del tar opp utviklingen de siste ti åra, inkludert mulige forklaringer på «reversen» og hva som eventuelt kan gjøres for å få reformen tilbake på sporet.

Jordklode

Foto: Rob Stradling

En bred internasjonal trend

I 1988 vedtok Stortinget enstemmig å legge ned institusjonene for utviklingshemmete (HVPU). Det slo ned som en bombe. Foreldre ville ha seg frabedt et slikt eksperiment – at en la ned det etablerte for å erstatte det med noe nytt og uprøvd. Ansvaret ble sågar overført til kommunene, som så langt hadde utmerket seg ved ansvarsfraskrivelse.

Slik kan det ses, og mange så reformen som et eksperiment. Men det var egentlig ganske nærsynt. Nedbygging av institusjoner hadde pågått i nesten 20 år i land som Sverige, England og USA. På 1980-tallet var det bevegelse i hele den engelsk-språklige verden og hele Norden. I boksen under kan du se utviklingen i Norge sammenlignet med Sverige, og deretter en som viser fire Nordiske land og som også tar med seg oppbygning av tjenester utenfor institusjon.

Graf som viser avvikling av institusjoner i Norge og Sverige mellom 1970 og 1999.
Graf som viser antall i institusjon og bolig i fire nordiske land mellom 1960 og 2005.

Norge var egentlig sent ute. Det mest radikale ved den norske reformen var at når noe først skjedde, så skjedde det raskt. Vi kom sent i gang, men var først i verden med å avvikle alle institusjoner for personer med utviklingshemming. Trenden gjelder ikke bare mange land, men også mange sektorer, blant annet:

  • spesialundervisning
  • barnevern
  • psykiatri
  • eldreomsorg
  • fysisk funksjonshemmete

Startpunktet var forskjellig i ulike sektorer. Antall plasser i psykiatriske sykehus sank fra midten av 1950-årene i USA og England. Italia hadde sin revolusjon på 1970-tallet. I Norge endret barnevernet policy fra barnehjem til fosterhjem ved lovendring i 1953. Trenden er så bred at en engelsk forsker, Stanley Cohen, har kalt det en endring av «master pattern» i behandlingen av utsatte og uvanlige mennesker – med institusjonsbygging og segregering fra midten av 1800-tallet og nedbygging av det samme systemet fra en gang rundt 1960. Takten og tidspunktet er forskjellig i ulike land og sektorer, men i et fugleperspektiv er det ikke vanskelig å se en gjennomgripende internasjonal trend.

Denne trenden er i dag nedfelt i internasjonale avtaler, blant annet FN konvensjonen om Rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne fra 2006. Der ses spørsmål om institusjoner og segregering i lys av menneskerettighetene.

Gutter på rekke

Hva var galt med institusjonene?

Da institusjonene ble lagt ned, hadde det både praktiske og ideologiske begrunnelser. Den ideologiske debatten var internasjonal og går tilbake til rundt 1960, og med to hovedlinjer: «den nye optimismen» og «utviklingen av velferdsstaten».

Den nye optimismen

Institusjonsomsorgen utover på 1900-tallet fikk i stor grad karakter av oppbevaring: et sted man plasserte visse mennesker – så var de ute av veien. Fra slutten av 1950-årene er det økende tegn til misnøye med dette, ikke minst mangelen på adekvat behandling. Denne misnøyen fikk næring av nyvinninger i medisin og psykologi som viste at det var mulig å gjøre mye mer på behandlingssiden.

Portrettfoto av Leo Kanner

I en bok om utviklingshemmedes historie fra 1964, omtalte den berømte barnepsykiateren Leo Kanner 1960-tallet som starten på en ny era. Han siktet ikke til normalisering eller integrering, men til framveksten av en ny optimisme. Han knyttet dette blant annet til oppdagelsen av Føllings sykdom. Her var årsakene til en viktig form for utviklingshemming oppdaget, og ikke bare det. Oppdagelsen førte til effektiv behandling. Det ga næring til en ny optimisme rundt hva en kunne oppnå medisinsk, og etter hvert også via pedagogisk og psykologisk innsats.

Dette førte i sin tur til en endring av hva en tenkte om målene med institusjoner. De skulle være behandlingssteder, ikke oppbevaringssteder. Men da må de utvikles slik at de kan fylle den rollen. De eksisterende institusjonene ble oppfattet som å virke mot sin hensikt. De hindret personlig utvikling. De var utviklingshemmende. I enkelte land, som USA, ble det etablet fond for forskning om utviklingshemming, og i liten skala skjedde det samme i Norge knyttet til SOR.

Ikke minst gjorde resultatene fra små familielignende behandlingsenheter i England inntrykk.

På 1950-tallet gjorde Tizard en serie eksperiment der han flyttet utviklingshemmede barn ut av institusjoner og inn i små familieaktige boliger, der de skulle motta mer normale stimuli enn i institusjonene. Resultatene viste at disse barna utviklet seg mye bedre en de som var i institusjon, og det ga inspirasjon til både lignende forsøk andre steder, blant annet etableringen av satelitter utenfor Emma Hjorts hjem i Norge. Funnene inspirerte røster som var kritisk til institusjonsomsorg og levekårene i institusjon i Norge.

Misnøyen hentet også næring fra to andre felt:

  1. Fra forskning om avvik hentet en inspirasjon fra stemplingsteorien. Den handler om hvordan behandlingen som avvikende personer utsettes for kan forsterke snarere enn å dempe avviket. For utviklingshemmede gikk argumentet slik: Hvordan kan en vente at personer med lærevansker skal lære i et miljø med færre stimuli enn i samfunnet for øvrig? Institusjoner for utviklingshemmede er utviklingshemmende!

Stemplingsteorien er en generell teori fra avvikssosiologi, som i første omgang særlig handlet om kriminalitet. Poenget var at den som ble stemplet som kriminell også gjerne ble utsatt for en behandling som forsterket avviket. Vedkommende ville gradvis miste kontakt med vanlige miljø og bli tettere integrert i miljø av andre kriminelle. I siste instans ville vedkommende bli fengset, og dermed komme i et miljø der en mister kontakt med vanlige folk, får kontakter og tips om lovbrudd, og et nettverk der kriminalitet er verdsatt.

Dette ble overført til mange slags avvik. Psykiatriske institusjoner ble hevded å skape langtidspasienten. Institusjoner for utviklingshemmede hadde underskudd på normal stimulering og førte til at de som havnet der ble mer utviklingshemmet enn de ellers ville blitt. Det er i det lyset en må se tidligere overlege Rasmussen på Klæbu pleiehjem sin påstand: «Du skal ha høy intelligens for å klare deg på en sentralinstitusjon» og også påstanden om at det enkleste grepet en kan gjøre for å utvikle utviklingshemmede er å tilby dem vanlige levekår.

Portrettfoto av Nic Waal

Politikken overfor utviklingshemmede barn ble sterkt endret rundt midten av 1960-tallet.

Før 1960 var prinsippet «enten det offentlige eller familien». Når det offentlige overtok ansvaret, gjorde de det på 24-timers basis i form av institusjon eller internat på spesialskole. Da barnepsykiateren Nic Waal på 1950-tallet begynte å rette kritikk mot dette, var resonnementet på mange måter i pakt med stemplingsteorien. Fra å anta at foreldrene ikke hadde kompetanse til å mestre sine barn, hevdet hun at ingen institusjon kan tilby like utviklingsstøttende omgivelser og stimuli som familien. Det beste for en så normal utvikling som mulig, er omgivelser som er så normale som mulig.

Det politiske idealet skiftet fra å overta omsorgen mer eller mindre fullstendig, til at det offentlige skulle støtte familiene slik at barnet kunne vokse opp hjemme. Mottoet ble «både familien og det offentlige».

Dette er meget klart uttrykt i Stortingsmeldinger fra 1960-tallet, og fikk også rask konsekvenser for hvordan en tenkte om barnehager. I en melding fra 1967 heter det at «Det er alminnelig enighet om at sterke sosiale og medisinske hensyn tilsier at funksjonshemmede barn i størst mulig utstrekning skal behandles i vanlige barnehager».

  1. Fra sosiologi og kritisk psykiatri hentet man en strøm av ideer knyttet til de psykososiale effektene av langvarige institusjonsopphold. Det mest kjente bidraget er trolig Goffmans bok Asylums fra 1961. En sentral påstand er at langvarige opphold fører til enda lengre opphold, noe som ligger bak praksisen med rask utskrivning i våre dagers psykiatri.

Foto av boken Asylums.

Boka Asylums fra 1961 er en bok om de psykososiale virkningene av såkalt totale institusjoner. Det vil steder der noen tilbringer hele døgnet over større deler av livet. Hovedeksempelet var psykiatriske sykehus, og data han bygde på var fra et stort psykiatrisk sykehus. Poengene var imidlertid mer generelle om segregerte og totale institusjoner. Han viste hvordan det førte med seg forhold som gruppebehandling, avindividualisering, invadering av privat område med mer. Mange av forholdene han beskrev ble en del av den gjengse institusjonskritikken i årene som fulgte.

Velferdsstaten

Rundt 1960 er ambisjonene for velferdsstaten klart økende. Innføring av uføretrygd er rett rundt hjørnet og folketrygden er på tegnebrettet. Ideen om velferdsstaten handler blant annet om at det offentlige har et ansvar for å sikre alle anstendige levekår. Men gjorde den det? Mange falt utenfor. Det utgis bøker med titler som Myten om velferdsstaten. Kritikken er ganske bred, men tar også opp institusjoner og utviklingshemmede. Særlig var spaltist og regissør Arne Skouen aktiv, ikke minst som initiativtaker til aksjonen «Rettferd for de handikappede».

Kritikken handlet om uakseptable levekår i datidens institusjoner og spesialskoler, men hadde også prinsipielle sider. En var stigmatisering.

Foto av boken Stigma.

Stigmatisering er et begrep som kom i bruk etter en annen bok av Erving Goffman, Stigma, fra 1963. Stigma er opprinnelig et gammelt gresk begrep som viser til at noen får et merke stemlet på seg nærmest som straff, og for at alle skal se at denne personen er det noe galt eller mistenkelig med.

Goffman benyttet det begrepet i utvidet betydning til alle som hadde egenskaper som ble nedvurdert. Hans hovedpoeng var imidlertid at slike egenskaper eller stigma påvirker hvordan andre forholder seg til vedkommende.

Det behøver ikke bare handle om negative holdninger, men for eksempel at en ikke helt vet hvordan en skal oppføre seg, og derfor unngår personer med slike stempel. Det kan like gjerne være usikkerhet som negative holdninger som gjør at mange unngår å sette seg ved siden av en person med Down syndrom på bussen, men effekten er likevel den samme. Hun blir sittende alene.

Segregerte institusjoner forsterker gjerne den nedvurderingen som beboerne utsettes for. Hvordan kan en velferdsstat planlagt og med hensikt plassere utsatte grupper et sted en vet medfører stigmatisering?

Førte institusjonene til stigmatisering? Var det ikke slik at utviklingshemming i seg selv førte til stigma? Jeg vil illustrere det med en historie fra egen barndom. I oppgangen ved siden av meg bodde en litt yngre gutt med Down syndrom. Da jeg var 10-12 år ble han «sendt til» Klæbu pleiehjem. Jeg var dypt sjokkert: «han var da ikke sånn». Jo, han var akkurat sånn, men det bildet en gutt fra Trondheim hadde av institusjonen to mil utenfor byen, var mye sterkere, farligere og mer truende enn virkeligheten. En stor ansamling av annerledes personer virket til å forsterke bildet av avvik, og gjorde det til noe helt annet og verre. Stigmaet ble forsterket.

Et annet argument var at når en utsatt gruppe over tid lever utenfor samfunnet og innenfor en isolert organisasjon, da er sjansen overhengende for at det utvikler seg egne standarder for hva som greit og hva som ikke er det. Det kan gjelde levekår, men også overgrep er sett i et slikt lys.

For Skouen ble det et hovedpoeng å løfte fram i lyset, det som ikke tåler dagens lys. Noen koblet argumentene om stempling og levekår sammen, blant annet overlege Rasmussen ved Klæbu pleiehjem. Han mente det enkleste grepet for bedre behandling ganske enkelt var å tilby gode og alminnelige levekår. Og i dette klimaet ble normalisering en fane og veiviser for framtida.

Foto fra 1960-tallet av barn på en plen.

Normaliseringens første fase -forbedring av institusjonene

Jeg skriver foran som om trendene snur rundt 1960. Men er det rett? Avviklingen av institusjoner for utviklingshemmete hører 1990-tallet til. Rundt 1990 argumenterte en sågar med at det hadde skjedd fint lite i årene før. En slik konstatering var imidlertid å ta i så det holdt. Det var riktig at Norge ikke hang med på den utviklingen som skjedde i blant annet Sverige, der folk flyttet ut av institusjoner og til gruppeboliger. Men for øvrig skjedde det ganske mye:

  1. En sluttet å ta inn barn i institusjon.

    Andelen barn sank jamt og trutt fra midten av 1960-tallet – fra nær halvparten og til tre prosent da institusjonene ble avviklet. Barn vokste opp hjemme.

Historisk foto fra et barnehjem

Fra midten av 1960-tallet ble det en grunnplanke i politikken om funksjonshemmete barn at de skulle vokse opp hjemme. Spesialskoler ble uten internat, og nye barn ble sjelden skrevet inn i institusjon. Det samme skjedde i svært mange land, og også på andre sektorer.

I 1953 endret en for eksempel politikken i barnevernet fra plassering i barnehjem og institusjoner til å prioritere hjelp i hjemmet. Og hvis det ikke var mulig eller nok, skulle alternativet være en annen familie – et fosterhjem.

  1. HVPU etablerer vernede boliger og dagtilbud for hjemmeboende.

    Fra 1970 til 1989 var det en tidobling i antallet som bodde i vernete boliger og en tredobling i antallet med dagtilbud i verksteder og lignende.

  2. Institusjonene blir mye mindre.

    Etter 1980 bygde HVPU knapt noen institusjon for flere enn ti personer.

Graf over antall beboere per institusjon fra 1965 til 1990.
  1. Det var en betydelig tilførsel av personal og penger
Graf over ansatte per bruker, 1950-1989.
Graf som viser økonomisk vekst i HVPU og helseinstitusjoner i forhold til BNP.
  1. Standarden på institusjonene ble klart bedre

    Både i forhold til aktivitet og boforhold.

Det er derfor mer i pakt med fakta å si at normaliseringsbølgen startet på 1960-tallet, men at den i første omgang handlet om forbedring av institusjonene – normalisering av institusjonene. Og som figurene under punkt 3 og 4 viser: forbedringen var betydelig.

Men det var ikke nok. Selv om det hadde vært en betydelig forbedring, framsto HVPU utover på 1980-tallet i økende grad som et problem i forhold til de standarder, krav og forventninger som gjaldt i samfunnet rundt. Derfor foreslo «Lossius-utvalget» nye radikale grep.

Lille julaften 1982 ble det oppnevnt et utvalg for å gå gjennom og vurdere tilbudet som ble gitt i institusjoner under HVPU. Det kalles gjerne Lossius-utvalget etter lederen, psykiater Ole Petter Lossius. Det kalles også tidvis «Lossius II» fordi samme person også ledet et utvalg på feltet tidlig på 1970-tallet. Utvalget leverte sin innstilling i oktober 1985, og kom med en knusende kritikk. De gikk langt ut over sitt mandat ved å foreslå HVPU nedlagt og at ansvaret ble overført til kommunene.

Institusjonene ble blant annet kritisert for (1) at levekårene var alt for dårlige, (2) at de stred mot gjeldende politikk i forhold til integrering og normalisering, (3) at organisering av alminnelige omsorgstjenester innenfor en spesialisthelsetjeneste stred mot måten offentlige tjenester ellers var organisert, og (4) selve eksistensen av fylkeskommunale institusjoner gjorde det alt for lett for kommunene å fraskrive seg ansvar.

Det du må huske ut fra tallene som presenteres i fordypningsboksene på denne siden, er følgende: Reformen kom ikke på et tidspunkt med stillstand. Den skulle forsterke en utvikling som var i gang, og den skulle ikke være et engangsløft!

Reformen for utviklingshemmede - visjoner og virkemidler

Reformen ble vedtatt i 1988 og skulle gjennomføres i løpet av fem år fra 1991. Det innebar at alle HVPU’s institusjoner skulle legges ned og at ansvaret for de nye tjenestene ble lagt til kommunene. Det siste ble sett som i tråd med to rådende prinsipp i organiseringen av velferdstjenester: LEON-prinsippet og sektoransvarsprinsippet. Begge deler peker i retning av kommunalt ansvar.

LEON prinsippet eller prinsippet om Laveste Effektive OmsorgsNivå handler om at tjenester skal ytes på et nivå som ligger så nært brukeren som mulig. Derfor skal alminnelige omsorgstjenester ytes av kommunen, mens mer spesialiserte tjenester som f eks kreftbehandling må gis fylkesvis eller reigonvis.

Sektoransvarsprinsippet handler om at utdanning er utdanning og skal ytes av skoleetaten, bolig er bolig og involverer Husbank og kommunale boligkontor, tjenester er tjenester osv. Det handler om at hver sektor skal ha ansvar for alle innen sin sektor. Dette i motsats til en organisering som følger diagnosegrupper, der en myndighet har ansvar for alle sider av livet til folk med en bestemt diagnose, slik de totale institusjonene gjorde.

Reformens mål handlet imidlertid i hovedsak om livskvaliteten til de som mottar tjenester. Det ble brukt ord som normalisering, institusjonsavvikling og bedre levekår. Litt mer utfyllende kan målene beskrives som følger:

  1. En utvidelse av velferdsstaten:

    En skulle legge til grunn de samme krav for hva som er akseptable levekår som det en bruker for andre grupper. Det var ikke lenger «godt nok for utviklingshemmede» hvis det ikke var godt nok for andre. Derfor ble f eks Husbanken bedt om å lage kriterier for hva som er en god nok bolig for en-person-hushold.

Foto av noen som låser opp en dør.

Husbankens kriterier i forbindelse med reformen kom som to rundskriv, HB1212 fra 1990 og HB 1255 fra 1993. Utgangspunktet var generelle krav til en brukbar bolig for en husstand med en person.

Når det gjelder selvstendige boliger stilte Husbanken krav om at de skal være fullverdige leiligheter på 55 kvm. For bofellesskap heter det at de normalt ikke skal være for flere enn fire personer, at privatarealet skal være en fullverdig leilighet på fortrinnsvis 55 kvm og ikke mindre enn 40 kvm og at fellesareal kommer i tillegg.

  1. Normalisering og integrering:

    Målene i politikken for funksjonshemmede var siden FNs internasjonale år i 1981 formulert som «likhet» og «full deltakelse». De nye tilbudene skulle bygges opp på en slik måte at en fremmet deltakelse og integrering, og en skulle normalisere levekårene.

  2. Grunnlag for framtidig utvikling:

    Reformen skulle ikke bare være et engangsløft, men legge grunnlaget for framtidig utvikling – en ny og bedre utviklingsbane. Levekårene for utviklingshemmede skulle utvikle seg i takt med andres. Samtidig kunne ikke alle problemer løses med en gang. I reformperioden ble bolig prioritert. Etter hvert skulle en lignende utvikling komme for sysselsetting, fritidsaktiviteter med videre.

Reformen var vedtatt av Storting og regjering, og var slik sett nasjonal politikk. Men ansvaret for å gjennomføre den ble lagt til kommunene. Kommunene fikk riktignok overført øremerkete midler til utviklingshemmede, det ble innført reguleringer av boligbyggingen knyttet til en låneordning i Husbanken, og departementet fulgte relativt tett opp hva som skjedde. Men til sjuende og sist var det kommunene som hadde ansvaret. Spenningen var derfor stor blant folk som fulgte reformen:

  • Ville kommunene gjennomføre den etter intensjonene?
  • Hva ville skje på lenger sikt?

Det skal de neste sidene handle om.

Foto av hus

Reformen for utviklingshemmede - noen hovedresultater

I tilknytning til reformen ble det satt i gang et forskningsprogram som skulle evaluere utviklingen. Dette programmet var en viktig del av utviklingen av en mer permanent og systematisk samfunnsfaglig forskning om funksjonshemming i Norge. Det fikk drahjelp av internasjonal oppmerksomhet: Et land som avvikler alle institusjonene i løpet av fem år! Det var det sus over.

Forskningen som ble gjennomført, viser et bredt spekter av resultater, blant annet noen hovedtrender i levekår og tjenester. De kan sammenfattes i fire punkt:

  1. Boligene ble klart bedre

    De aller fleste fikk sin egen leilighet i et bofellesskap med 2-3 andre. De tilsvarte de kriteriene Husbanken hadde utarbeidet og som var bygd på det de mente var en brukbar bolig for et en-person-hushold. Forbedringen handlet imidlertid ikke bare om standard eller fysiske forhold, men også det sosiale.

Tre av fire flyttet inn i bofellesskap, der de aller fleste var for 3-4 personer (snitt 3,8). Leilighetene var jamt over på 50 kvm eller mer, bortsett fra i bokollektiv. Ca 15% flyttet til bokollektiv som var betydelig mindre. Disse er imidlertid gradvis avviklet og i dag bor nesten ingen slik.

Når det gjelder sosiale forhold kan en notere følgende:

Andelen som i følge personalet har problemer i forhold til de en bor sammen med, synker fra 55 til 26%. En annen illustrasjon er at 80% av de pårørende sier det føles lettere å besøke den utviklingshemmede etter reformen. For noen skyldes dette praktiske forhold som kortere avstand til der foreldre bor, men to av tre krysser i spørreskjema av for at «besøket føles som et mer privat besøk nå».

  1. Familienes syn

    Familiene var i utgangspunktet svært skeptiske, selv om Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) var for. Etter reformen skiftet familiene syn og oppfattet reformen som en klar forbedring.

Graf over Familienes syn, 1989, 1994 og 2001.
  1. Flere får tjenester.

    Reformen var først tenkt for personer som bodde i institusjon, men etter hvert ble det klart at minst like mange voksne bodde med familien. Det ble derfor klart at flere måtte få et tilbud, og antallet med bolig og tjenester økte fra rundt 6500 i 1989 til over 10 000 i 1999. Lignende økning etter avvikling av institusjoner finner vi også i andre nordiske land.

Graf over antall i institusjon og bolig i fire nordiske land, 1960-2005.
  1. Revolusjonen som forsvant.

    Utenom boligsektoren var det mindre utvikling enn mange hadde håpet på. Det var en viss økning i kontakten med familien og noe mer selvbestemmelse, mens det skjedde lite med sysselsettingen og de sosiale nettverkene. De fleste ble raskt akseptert i sine nye nabolag, men knapt integrert. Det er feil som mange hevder at flere ble ensomme. Mange er ensomme, men det var de også i institusjonene. Fritida framsto som taperen, med et lavere aktivitetsnivå.

Selv om mange var skuffet over at det ikke skjedde mer på andre felt enn bolig, var det på et vis i pakt med reformens intensjoner. Andre ting skulle komme etter hvert.

Portrettfoto av Karl Grunewald

Karl Grunewald

Den lille gruppens prinsipp – om størrelsen på bofellesskap

Retningslinjene rundt reformen la opp til at bofellesskapene normalt ikke skulle være for flere enn fire. Tallet fire er kanskje ikke så viktig, men de skal være små! I Sverige heter det maks fem, og i statistikk fra USA bruker en seks som kriterium. I lys av dagens debatt om de nye store bofellesskapene må en likevel spørre – hvorfor er det så viktig at et bofellesskap huser få personer? I den internasjonale debatten går spørsmål om institusjonsavvikling og størrelse noe over i hverandre, men det er særlig fire grunner til at bofellesskap bør være små:

  1. Gruppepsykologi

    Nestoren i svensk omsorg for utviklingshemmede, Karl Grunewald, fremmet på 1970-tallet det han kalte «den lille gruppens prinsipp». Han bygde på gruppepsykologi: hva skjer med personlige relasjoner når en gruppe blir stor? Når en gruppe blir fire, blir den med personale minst seks og i praksis og med små stillingsandeler mellom 15 og 20. Det blir rett og slett for mange for å utvikle personlige relasjoner. Den ansatte vil kjenne den utviklingshemmede for dårlig og vise versa. Man slutter å framstå som en person, og blir en del av en gruppe. Ansvar pulveriseres.

Problemet ble i sin tid illustrert av den amerikanske satirikeren Michael Moore på følgende vis:

Moore gjorde et eksperiment der han lot en skuespiller falle om på gata i sentrum av New York, Toronto og London. Spørsmålet var: Hvor vil noen reagere først? Det skjedde først i Toronto, så London og til sist New York.

Hovedpoenget var imidlertid at det tok lang tid alle stedene.

Det du bør tenke gjennom er: Hvor lang tid ville det ta dersom det var bare tre personer til stede, eller to? De ville nok reagert straks. For det skjer noe når en gruppe blir stor. Ansvar pulveriseres og vi blir usikker på om ting er vår sak. I en bolig for utviklingshemmede er det viktig å unngå at slike mekanismer inntrer.

  1. Integrering i nabolaget

    I noen politiske dokument legges det vekt på at bofellesskapet ikke må være større enn at det glir inn som en naturlig del av nabolaget. Svært ofte vil et bygg for flere enn fire utviklingshemmede framstå som noe annet enn et vanlig boligbygg. Dette er imidlertid i noen grad avhengig av omgivelsene.

  2. Avviksbilder

    Noen personer har egenskaper som gjør at de risikerer å bli nedvurdert. Dersom en samler mange slike personer samme sted, øker sjansen for at hele stedet får en aura av avvik – et sted for «sånne». Det smitter i sin tur over på og forsterker nedvurderingen av de som bor der, og det blir enda ett et hinder for integrering.

  3. Læring

    Institusjonene ble kritisert for å gi dårlige betingelser for læring. Det er en omfattende forskning om læring etter utskrivning fra institusjon som støtter en slik tenkning. Det er uklart om gyldigheten begrenser seg til institusjoner eller også kan generaliseres til store bofellesskap.

Det er gjennomført en lang rekke studier i ulike land om utskrivning fra institusjon til mindre settinger har noen betydning for læring. Mange studier er fra USA og Storbritannia. Det en særlig har målt er utvikling av såkalt «adaptive behaviour» og «maladaptive behaviour», som kan oversettes med «ferdigheter» og «utfordrende atferd».

Ulike studier viser ulike resultat, men såkalte metastudier som oppsummerer resultatene fra mange undersøkelser, er ganske entydige:

Ferdighetene blir bedre mens det er mindre virkning på utfordrende atferd. Slike metastudier ble blant annet gjort rundt 1990 i USA (Larsson & Lakin, 1989) og senere av engelske forskere i f eks 2009 (Kozma, Mansell & Beadle-Brown).

Kort sagt, de tre første punktene antyder at størrelse i seg selv øker risikoen for at en bolig blir institusjonspreget. Dette er imidlertid omdiskutert og vi kommer tilbake til det.

Foto av bolig og person i rullestol

Fra statlig reform til kommunal hverdag – boligen

En ting er hva som skjer i en hektisk reformperiode med mye oppmerksomhet fra både media og sentrale myndigheter, og der både ambisjoner og ideologi står høyt på dagsorden. Noe annet er hva som skjer på sikt, når medias lys slukkes og den politiske oppmerksomhet søker mot andre tema. Hva skjer da?

Testen på om reformen virkelig la grunnlag for en ny utviklingsbane er ikke hva som skjer i reformårene, men hva som skjer etterpå! Og det vet vi noe om i dag. Det er i en slik sammenheng noen bruker ord som «reform i revers» og «nye kommunale institusjoner». Bildet er imidlertid mer nyansert, og kan oppsummeres med følgende:

  • Type bolig

    Like etter reformen bodde de aller fleste i små bofellesskap, men en betydelig minoritet bodde i bokollektiv og noen ganske få i egen bolig utenfor gruppeløsninger. Fram til 2010 er bildet stabilt når det gjelder bofellesskap, men en større andel av boligene har fellesareal. For bokollektiv og egen bolig har det imidlertid skjedd noe. Bokollektivene er på vei bort, mens en større andel har egen bolig. De siste er i stor grad personer med mindre hjelpebehov som har flyttet ut av foreldrehjemmet.

Bokollektiv vil si at den enkelte ikke har en fullverdig leilighet, men snarere et privat rom i en felles leilighet. Dette var den typiske formen for tidlige gruppeboliger utenfor institusjon, men etter hvert ble det vanligste i Norge og Sverige at en hadde fullverdige leiligheter og da kalles det gjerne bofellesskap her til lands.

  • Gruppesammensetning 1

    I samme periode har det vært en utvikling i retning av mye større grupper i bofellesskapene. Over halvparten av de som har flyttet inn i ny bolig det siste tiåret, har flyttet inn i bofellesskap som er dobbelt så store som det Husbankens retningslinjer fra 1990 tillot. Gjennomsnittlig gruppestørrelse er doblet fra 3,8 til 7,0 og en har eksempler på bofellesskap med både 15, 20 og 25 beboere. Trenden går fram av tabellen her:

Ryktet sier at enda større enheter er under planlegging.

  • Gruppesammensetning 2

    Nesten alle bofellesskap fra reformårene var for utviklingshemmede. I dag er trenden at kommunen vil løse flere problemer i ett byggeprosjekt. Et og samme bofellesskap huser gjerne ulike grupper: personer med utviklingshemming, personer med psykiske vansker med mer.

Det fins eksempler på at ruskollektiv bygges vegg i vegg med boliger for autister. Det minner om de kombinerte anstaltene som forfatteren Alexander Kielland kjempet mot på slutten av 1800-tallet. Andre har brukt betegnelser som omsorgsghettoer og omsorgscontainere.

Institusjonshistorien deles ofte inn i to faser. I første fase (før midten av 1800-tallet) var tendensen at en bygde institusjoner der en samlet alle slags grupper som enten trengte hjelp eller hadde forbrutt seg. Der kunne være lovbrytere, gamle, fysisk funksjonshemmede, foreldreløse barn, folk med psykiske lidelser, osv. De ble omtalt som institusjoner med et heterogent klientell eller kombinerte anstalter.

Kiellands angrep var rettet mot en slik kombinert anstalt i Stavanger. Fra midten av 1800-tallet ble heterogeniteten gradvis redusert ved at institusjonene ble for enkeltgrupper. En fikk separate fengsel, barnehjem, psykiatriske sykehus, institusjoner for utviklingshemmede, vanførehjem, osv.

Til å begynne med var homogeniteten lav. For eksempel var Norges første psykiatriske sykehus (Gaustad utenfor Kristiania) for personer med psykiske lidelser, utviklingshemmede og epileptikere. Senere ble differensieringen sterkere.

  • Svingdørspersonale

    Det har også vært en endring i bruken av personale. Statistisk ser det i at antall ansatte som er på turnusen hos den enkelte bruker har økt med nær 25%, fra 12,6 til 15. Grunnen er trolig en endring i tenkning: tidligere la en vekt på å skape små grupper av ansatte rundt den enkelte beboer, nå legger en større vekt på redusert sårbarhet ved sykefravær. Det siste er enklere å håndtere dersom «alle jobber med alle». Dette kan øke sjansen for uheldige gruppepsykologiske prosesser.

Vi kommer tilbake til spørsmål rundt disse trendene, men la oss først ta endringer på andre felt.

Foto av mann

Fra statlig reform til kommunal hverdag – andre områder

Når det gjelder andre områder, var ambisjonen fra reformårene at forbedringer skulle komme etter hvert. Det har ikke skjedd. Nedenfor oppsummerer jeg noen viktige punkt:

Sysselsettingen

ser ut til å bevege seg motsatt av ambisjoner om normalisering.

  • Andelen uten dagaktivitet øker
  • Andelen med tilrettelagt arbeid synker
  • I kommunale dagsenter skjer en forskyvning fra produksjon til aktivisering
Personer flyttet ut av institusjon Alle med hjemmetjenester
1989 1994 2001 2001 2010
Arbeid/tiltak*
7 7 4 4 6**
Varit tilrettelagt arbeid
15 23 31 30 13
Dagsenter - produksjon
27 31 21 24 17
Dagsenter - blandet
- - 7 8 11
Dagsenter - aktivisering
24 25 28 23 32
Utdanning
25 7 2 2 3
Ingen
3 5 8 10 16

* Omfatter bl.a. tiltak som arbeid med bistand, praksisplass, lønnstilskudd
** Avviker fra kilden fordi personer med inkonsistente svar er utelatt Tabell: Type dagaktivitet fra 1989 til 2010. Prosenter. Kilde: Söderström & Tøssebro, 2011

Sosiale nettverk

skjer det mindre med. Det er noe økning i familiekontakt fordi færre bor langt unna familien. Andre indikatorer peker i litt ulike retninger, og personalet rapporterer om mindre isolasjon. Bildet er fortsatt at ensomhet er utbredt, men ikke mer enn i institusjon, heller omvendt. Ideen om at avviklingen av institusjoner førte til mer ensomhet savner rot i virkeligheten.

Fritida

var reformens taper, men der ser det ut til å ha skjedd en positiv utvikling.

  • En liten økning i aktivitetsnivå
  • En liten økning i deltakelse på aktiviteter for alle
Selvbestemmelsen

synes å være redusert, men den viktigste endringen er kanskje at begrunnelsene personalet bruker for lite selvbestemmelse, nå ligner mer de som ble brukt i institusjon:

  • Det er stabilt få som bestemmer over forhold som hvor en bor og med hvem
  • Andelen som bestemte en del i hverdagen økte utover på 1990-tallet, for så å falle tilbake til nivået rett etter reformen i 2010
  • Flere ansatte viser til turnus, tid og rutiner når de forklarer hvorfor en person har lite selvbestemmelse

Reform i revers: Hvordan kunne dette skje?

Selv om bildet har mange nyanser, er det liten tvil om at vi siste tiår har beveget oss bort fra reformens idealer – spesielt på to områder: bolig og sysselsetting. Spørsmålet er hvordan dette kunne skje. I perioden har det ikke vært noen endring i nasjonale politiske idealer. Storting og Regjering har flere ganger slått fast at idealene fra reformårene gjelder. Kanskje har prinsipp som medvirkning og selvbestemmelse blitt løftet sterkere fram, men det kan ikke forklare endringene vi har sett.

Det har skjedd mer med rammene.

  • Oppmerksomheten fra media er mindre, og også fra sentrale politiske myndigheter. Utviklingshemmede var lenge ute av dagsordenen.
  • Det er mindre regulering fra sentralt hold. Øremerkingen av midler opphørte kort tid etter reformperioden (1991-1995), Husbankens spesielle låneordning ble avviklet og erstattet av bredere ordninger for omsorgsboliger uten samme type krav. Departementets årlige oppfølging av utviklingen ble avsluttet ved århundreskiftet.
  • Tjenestene har rett og slett blitt kommunal hverdag.

Og i den kommunale hverdagen står utfordringene i kø. Det handler blant annet om å skaffe tjenester til flere, slik som utviklingshemmede som bor hos familien, men også andre brukergrupper. Som hverdag blir tjenester for utviklingshemmede en del av generelle prioriteringer og problemløsning. Da er det kanskje ikke rart om kommunen ser etter løsninger de tror er billigere, eller at de søker løsninger som skal løse flere problemer i ett tiltak – for eksempel bofellesskap for flere brukergrupper.

Jeg har ikke som ambisjon å forklare hvordan eller hvorfor vi opplever en «reform i revers», men på de neste to sidene skal jeg gå nærmere inn på debatten om de nye store bofellesskapene. På neste side skal jeg se nærmere på de argumentene som kommunene bruker. Deretter skal jeg se på om ikke en del generelle endringer i kommunal styring kan ha medvirket til utviklingen.

Foto av kvinne

Debatten om store bofellesskap

Framveksten av de nye store bofellesskapene startet langsomt like etter reformårene, og uten særlig debatt. Noen reiste kritikk om «omsorgsghettoer», men den kommunale hverdagen fortsatte som før. Etter hvert som de store bofellesskapene ble mer vanlig, økte kritikken, blant annet fra NFU. Kommunene måtte derfor i større grad begrunne sine valg. De synes i stor grad å bygge på tre argument, og her skal vi se om disse argumentene er holdbare i lys av norsk og internasjonal forskning.

Ensomhet er et stort problem blant utviklingshemmede. Større bofellesskap vil motvirke dette.

Dette argumentet har vokst fram som følge av forestillingen om at nedleggelsen av institusjonene førte til mer ensomhet. Denne forestillingen har av en eller annen grunn hatt god grobunn, til tross for at den ikke har dekning i verken norsk eller utenlandsk forskning. Ensomhet er et problem, men det var det også i institusjonene. Spørsmålet om hvorvidt ensomhet er et mindre problem i store enn små bofellesskap er lite berørt internasjonalt, men det som fins av internasjonal forskning peker i motsatt retning. Nasjonalt har Kittelsaa og Tøssebro (2011) gått gjennom sosiale nettverk i bofellesskap av ulik størrelse. De finner, slik en kunne vente, at det ikke er noen sammenheng mellom størrelse på bofellesskapet og sosiale nettverk. Det er ikke størrelsen det kommer an på.

Det er nødvendig å skape større, mer stabile og robuste fagmiljø. Det vil i sin tur skape bedre tjenester.

Her er det mindre å bygge på, men en undersøkelse fra Taiwan viser at det er større tilfredshet med jobben i små bofellesskap. For norske forhold gjennomgår Kittelsaa og Tøssebro (2011) en serie indirekte indikasjoner, som for eksempel faglig støtte, stabilitet og muligheter for å yte individtilpasset omsorg. De viser at ansatte i små bofellesskap opplever bedre tilgang på faglig støtte, stabiliteten i tjenesteytingen er bedre, og det samme gjelder klart mulighetene for å gi individtilpasset støtte. Det er ingen forskjeller i forhold til bruk av individuell plan og lignende, men små bofellesskap har mer orden i sysakene i forhold til helseoppfølgingen av brukerne. Med andre ord, de fleste indikatorene peker i retning av at «smått er godt». Resultatene resultat indikerer at en bør unngå bofellesskap med mer enn seks beboere.

Det er behov for å yte tjenester til flere for de samme pengene.

Implisitt betyr dette at en forventer at store bofellesskap er billigere. Jeg har ikke sett noen nyere norsk undersøkelse av dette, men en gjennomgang fra 1992 av Westeren antydet at stordriftsfordelene opphørte når bofellesskapet overskred fire. Dette er i pakt med en internasjonal kunnskapsoppsummering av Stancliffe og Lakin fra 2005. Den viser at det kan være noe å spare på nattevakt ved overgang fra svært små (2-3personer) til litt større (4-6 personer) bofellesskap. Ut over det er det lite å hente. Problemet når en undersøker økonomi, er imidlertid at det er vanskelig å skille to forhold fra hverandre: Om noe er billigere eller om noen benytter anledningen til å gjøre det billigere. Her hjemme forteller personalet i store bofellesskap oftere at de er satt under økonomisk press, noe som peker i retning av at kommuner prøver å benytte store bofellesskap til å gjøre ting billigere.

Kort oppsummert:

Argumentene for store bofellesskap savner rot i virkeligheten.

Om kommunene faktisk tror på argumentene kan jeg ikke svare på, men det er fristende å anta at det framfor alt ligger en forestilling om innsparing under.

Den nye kommunen – new public management

I perioden siden reformens dager har det skjedd betydelige endringer i måten kommuner styres på. I faglitteraturen går det ofte under betegnelsen «new public management», og en litt nærmere beskrivelse av det kan du finne her:

  • Styrket ledelse (toppledelse)
    • – Effektivitet
    • – Delegering
    • – Økonomisk ansvarlighet og kontroll
  • Indirekte styring og kontroll
    • – Politikerens rolle mer strategisk enn opptatt av detaljer
    • – Innføre markedsprinsipper
    • – Målstyring
    • – Kvalitetssikring
    • – Benchmarking (sammenligning med andre)
  • Brukeren som konsument
    • – Valgfrihet, undersøkelser av brukertilfredshet
    • – Rettigheter

I forlengelsen av dette forventes politikere å ha en mer strategisk rolle og bry seg mindre med detaljer, økonomisk styring får økt vekt, sektorinteresser får mindre spillerom, og profesjonene får en rolle som tar modell av tradisjonelle arbeidsgiver-arbeidstaker relasjoner. I tillegg innføres et skille mellom utfører og bestiller, samtidig som brukerens valgmuligheter skal styrkes.

Dette har ikke nødvendigvis de negative følgene jeg har beskrevet på sidene foran. Men i praksis kan det ha store konsekvenser for hvilket spillerom ulike aktører har og i neste omgang hva som påvirker utviklingen. Det er derfor grunn til å spørre deg som leser dette om du kjenner igjen disse mulige endringene i forhold til ulike aktører:

Brukerne:

Hensynet til brukerne og brukernes valg skal veie tyngre. Samtidig har formen endret karakter. For det første er brukernes organisasjon, som NFU, mye svakere på lokalt enn på nasjonalt nivå. For det andre er «brukeren» i mindre grad organisasjonen og i større grad individet. Men i en sak om bygging av store bofellesskap kommer ikke individet på banen før på et sent tidspunkt, gjerne først når bygget er ferdig og tildeling av plasser skjer. Da blir lett valget for brukeren «take it or leave it». Det er ikke noe reelt valg om en har ventet lenge på tjenester og ikke vet når neste mulighet dukker opp. I praksis er derfor brukernes røst i utviklingen av tjenester sterkt svekket, til tross for alt snakket om det motsatte.

Tjenesteytere:

I reformens dager fungerte mange ansatte som vaktbikkjer for reformens idealer, og mange så normalisering som en ny faglig giv. Ansatte spilte en liten rolle som drivkraft bak reformen, men spilte de en stor rolle lokalt ved iverksettingen. Men i takt med at sektorpolitikk blir et skjellsord og at ansatte forventes å legge til side profesjonelle hensyn og te seg som arbeidstakere, blir albuerommet for vaktbikkjene mindre. Kravene til lojalitet blir sterkere og profesjonelles rolle i utviklingen av tjenester svekkes.

Det er fristende å vise til uttrykkene «exit, voice and loyalty». Det stammer fra en berømt bok av Hirschman fra 1970. Den handler om hvordan misfornøyde forbrukere ter seg, men har blitt en generell modell for atferd eller valgmuligheter når en er misfornøyd.

Lojalitet handler om at en er misfornøyd, men ter seg som før, lojalt.

Voice handler om at en protesterer og bråker, men blir.

Exit vil si å forlate. For konsumenter vil det være å slutte med produktet eller skifte bank. For ansatte vil det være å slutte, å søke en annen jobb.

Det som synes å skje i tjenestene for utviklingshemmede er at ansattes muligheter for «voice» svekkes, og alternativene blir «lojalitet» eller «exit».

Problemet forsterkes av at de som kjenner brukerne best, blir utførere med liten innvirkning på «bestillingen».

Politikerne:

Det er sikkert ikke dumt at politikere skal konsentrere seg om større linjer og overlate detaljer til administrasjonen. Men ofte er det slik at djevelen ligger i detaljene. Det er der en ser konsekvenser i forhold til politiske idealer og for konkrete personer og politikkområder. I så måte er det interessant å merke seg at politikere i flere kommuner stoppet byggingen av store bofellesskap da media-interessen tok seg opp i 2011.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) har i sitt medlemsblad «Et samfunn for alle» hatt en rekke oppslag om bygging av ghettoer og store bofellesskap de siste 2-3 årene. Et eksempel er nr 4-2011 der to slike saker omtales – en i Bamle og en i Øygarden. Det gledelige og interessante med det ene oppslaget er at da lokalpolitikerne skjønte hva som var i ferd med å skje, satte de foten ned. Helse- og omsorgkomiteen i Bamle sa enstemmig nei til planene.

I det lyset kan en fristes til å legge skylda på den administrative ledelsen. Det blir imidlertid feil. Så lenge de lokale politiske signalene er uklare, følger de den logikken de er forventet å følge.

Benchmarking

Benchmarking betyr å vurdere seg selv i forhold til en målestokk, gjerne en sammenligning med andre. Det gjør svært mange kommuner i dag, og en del større kommuner har et formalisert samarbeid på området. Det å sammenligne seg med andre er imidlertid ikke nytt. I reformårene så mange til Sverige: Vi skal ikke være dårligere enn svenskene. I dag rettes blikket andre veier, og mest til kommuner som bruker mindre penger – nyskapningen kommer fra kommuner som gjør ting «rådmannen» tror er kostnadsbesparende. Slik spres modellen med store bofellesskap som ild i tørt gress.

Og resultatet? Drivkreftene bak reformens idealer er klart svekket og det er skapt et rom for at sektoren utvikles i tråd med en helt annen logikk enn det som ligger i de politiske målene.

Foto av to menn

Hva må gjøres?

Det er ikke lett å svare på hva som må gjøres. Jeg tror ikke svaret er å flytte ansvaret bort fra kommunene. Muligens hjelper det med økt oppmerksomhet fra media og sentralt politisk hold. Det at flere kommunestyrer kom på andre tanker i løpet av 2011 kan tyde på at medias søkelys hjelper. På den annen side kan en neppe basere seg på kontinuerlig oppmerksomhet fra media og det sentrale politiske nivå. Logikken på begge felt er slik at dagsorden skifter og nye saker kommer i fokus. En må ha et system som er bærekraftig også når oppmerksomheten er mindre – i en kommunal hverdag.

Kanskje skulle vi se til Sverige på nytt? De ser ikke ut til å oppleve vår bølge av store sammensatte bofellesskap? Der gjør Socialstyrelsen hvert år en gjennomgang av tjenestene og vurderer utviklingstrekkene. Da vil en i det minste kunne se hva som er i ferd med å skje på et mye tidligere tidspunkt. Og kritikk fra Helsetilsynet eller Riksrevisjonen vil trolig veie tyngre enn en forskningsrapport.

Sverige har også sterkere regulering av sektoren enn oss, inkludert mye sterkere rettigheter til tjenester. Muligens burde en tenke i de baner. Jeg tror imidlertid enklere lut er tilstrekkelig eller bør prøves først. Det som framfor noe preget gjennomføringen av reformen på 1990-tallet var de kravene Husbanken stilte for å gi gunstige lån til boliger for utviklingshemmede. Kanskje er det nok å gjeninnføre noe lignende: Mye sterkere føringer fra departement overfor Husbanken, og mye sterkere føringer fra Husbanken overfor kommunene?

Odd Børretsen har en sang der han spør: Er det noen som husker Inger Louise Valle? Hun var justisminister og trodde på alternativ til fengsel. Overfor utviklingshemmede i dag ville det lyde: Er det noen som husker Husbankens rundskriv 1255?

Foto av mann på scene

Ressurser

En generell ressurs til spørsmålet utviklingshemming, tjenester og levekår er Nasjonalt Kompetansemiljø om Utviklingshemming (NAKU), som har aktive nettsider.

Der finner en blant annet en lenke til «Kunnskapsbanken» som har aktuell informasjon, filmer, og rapporter på en rekke områder. Tema fra dette kapitlet fins særlig under lenken til Hjem og Miljø.

Rapporter om de senere års utvikling:

Rapportene kan lastes ned fra henholdsvis:

Det fins en god del materiale om Reformen for utviklingshemmede, for eksempel:

Det fins også en god del bøker og artikler med historisk innhold, men jeg vil kanskje anbefale en svensk. Det er noen forskjeller på Norge og Sverige, men mye er også likt. Jeg anbefaler den fordi den er bredere og dekker en lengre periode enn norske alternativ. I tillegg er den skrevet av nestoren i Skandinavia når det gjelder tjenester for utviklingshemmede: