Inkludering i en ulvetid

Portrettfoto av Karl Grunewald

Karl Grunewald

Den lille gruppens prinsipp – om størrelsen på bofellesskap

Retningslinjene rundt reformen la opp til at bofellesskapene normalt ikke skulle være for flere enn fire. Tallet fire er kanskje ikke så viktig, men de skal være små! I Sverige heter det maks fem, og i statistikk fra USA bruker en seks som kriterium. I lys av dagens debatt om de nye store bofellesskapene må en likevel spørre – hvorfor er det så viktig at et bofellesskap huser få personer? I den internasjonale debatten går spørsmål om institusjonsavvikling og størrelse noe over i hverandre, men det er særlig fire grunner til at bofellesskap bør være små:

  1. Gruppepsykologi

    Nestoren i svensk omsorg for utviklingshemmede, Karl Grunewald, fremmet på 1970-tallet det han kalte «den lille gruppens prinsipp». Han bygde på gruppepsykologi: hva skjer med personlige relasjoner når en gruppe blir stor? Når en gruppe blir fire, blir den med personale minst seks og i praksis og med små stillingsandeler mellom 15 og 20. Det blir rett og slett for mange for å utvikle personlige relasjoner. Den ansatte vil kjenne den utviklingshemmede for dårlig og vise versa. Man slutter å framstå som en person, og blir en del av en gruppe. Ansvar pulveriseres.

Problemet ble i sin tid illustrert av den amerikanske satirikeren Michael Moore på følgende vis:

Moore gjorde et eksperiment der han lot en skuespiller falle om på gata i sentrum av New York, Toronto og London. Spørsmålet var: Hvor vil noen reagere først? Det skjedde først i Toronto, så London og til sist New York.

Hovedpoenget var imidlertid at det tok lang tid alle stedene.

Det du bør tenke gjennom er: Hvor lang tid ville det ta dersom det var bare tre personer til stede, eller to? De ville nok reagert straks. For det skjer noe når en gruppe blir stor. Ansvar pulveriseres og vi blir usikker på om ting er vår sak. I en bolig for utviklingshemmede er det viktig å unngå at slike mekanismer inntrer.

  1. Integrering i nabolaget

    I noen politiske dokument legges det vekt på at bofellesskapet ikke må være større enn at det glir inn som en naturlig del av nabolaget. Svært ofte vil et bygg for flere enn fire utviklingshemmede framstå som noe annet enn et vanlig boligbygg. Dette er imidlertid i noen grad avhengig av omgivelsene.

  2. Avviksbilder

    Noen personer har egenskaper som gjør at de risikerer å bli nedvurdert. Dersom en samler mange slike personer samme sted, øker sjansen for at hele stedet får en aura av avvik – et sted for «sånne». Det smitter i sin tur over på og forsterker nedvurderingen av de som bor der, og det blir enda ett et hinder for integrering.

  3. Læring

    Institusjonene ble kritisert for å gi dårlige betingelser for læring. Det er en omfattende forskning om læring etter utskrivning fra institusjon som støtter en slik tenkning. Det er uklart om gyldigheten begrenser seg til institusjoner eller også kan generaliseres til store bofellesskap.

Det er gjennomført en lang rekke studier i ulike land om utskrivning fra institusjon til mindre settinger har noen betydning for læring. Mange studier er fra USA og Storbritannia. Det en særlig har målt er utvikling av såkalt «adaptive behaviour» og «maladaptive behaviour», som kan oversettes med «ferdigheter» og «utfordrende atferd».

Ulike studier viser ulike resultat, men såkalte metastudier som oppsummerer resultatene fra mange undersøkelser, er ganske entydige:

Ferdighetene blir bedre mens det er mindre virkning på utfordrende atferd. Slike metastudier ble blant annet gjort rundt 1990 i USA (Larsson & Lakin, 1989) og senere av engelske forskere i f eks 2009 (Kozma, Mansell & Beadle-Brown).

Kort sagt, de tre første punktene antyder at størrelse i seg selv øker risikoen for at en bolig blir institusjonspreget. Dette er imidlertid omdiskutert og vi kommer tilbake til det.