Inkludering i en ulvetid

Foto av bolig og person i rullestol

Fra statlig reform til kommunal hverdag – boligen

En ting er hva som skjer i en hektisk reformperiode med mye oppmerksomhet fra både media og sentrale myndigheter, og der både ambisjoner og ideologi står høyt på dagsorden. Noe annet er hva som skjer på sikt, når medias lys slukkes og den politiske oppmerksomhet søker mot andre tema. Hva skjer da?

Testen på om reformen virkelig la grunnlag for en ny utviklingsbane er ikke hva som skjer i reformårene, men hva som skjer etterpå! Og det vet vi noe om i dag. Det er i en slik sammenheng noen bruker ord som «reform i revers» og «nye kommunale institusjoner». Bildet er imidlertid mer nyansert, og kan oppsummeres med følgende:

  • Type bolig

    Like etter reformen bodde de aller fleste i små bofellesskap, men en betydelig minoritet bodde i bokollektiv og noen ganske få i egen bolig utenfor gruppeløsninger. Fram til 2010 er bildet stabilt når det gjelder bofellesskap, men en større andel av boligene har fellesareal. For bokollektiv og egen bolig har det imidlertid skjedd noe. Bokollektivene er på vei bort, mens en større andel har egen bolig. De siste er i stor grad personer med mindre hjelpebehov som har flyttet ut av foreldrehjemmet.

Bokollektiv vil si at den enkelte ikke har en fullverdig leilighet, men snarere et privat rom i en felles leilighet. Dette var den typiske formen for tidlige gruppeboliger utenfor institusjon, men etter hvert ble det vanligste i Norge og Sverige at en hadde fullverdige leiligheter og da kalles det gjerne bofellesskap her til lands.

  • Gruppesammensetning 1

    I samme periode har det vært en utvikling i retning av mye større grupper i bofellesskapene. Over halvparten av de som har flyttet inn i ny bolig det siste tiåret, har flyttet inn i bofellesskap som er dobbelt så store som det Husbankens retningslinjer fra 1990 tillot. Gjennomsnittlig gruppestørrelse er doblet fra 3,8 til 7,0 og en har eksempler på bofellesskap med både 15, 20 og 25 beboere. Trenden går fram av tabellen her:

Ryktet sier at enda større enheter er under planlegging.

  • Gruppesammensetning 2

    Nesten alle bofellesskap fra reformårene var for utviklingshemmede. I dag er trenden at kommunen vil løse flere problemer i ett byggeprosjekt. Et og samme bofellesskap huser gjerne ulike grupper: personer med utviklingshemming, personer med psykiske vansker med mer.

Det fins eksempler på at ruskollektiv bygges vegg i vegg med boliger for autister. Det minner om de kombinerte anstaltene som forfatteren Alexander Kielland kjempet mot på slutten av 1800-tallet. Andre har brukt betegnelser som omsorgsghettoer og omsorgscontainere.

Institusjonshistorien deles ofte inn i to faser. I første fase (før midten av 1800-tallet) var tendensen at en bygde institusjoner der en samlet alle slags grupper som enten trengte hjelp eller hadde forbrutt seg. Der kunne være lovbrytere, gamle, fysisk funksjonshemmede, foreldreløse barn, folk med psykiske lidelser, osv. De ble omtalt som institusjoner med et heterogent klientell eller kombinerte anstalter.

Kiellands angrep var rettet mot en slik kombinert anstalt i Stavanger. Fra midten av 1800-tallet ble heterogeniteten gradvis redusert ved at institusjonene ble for enkeltgrupper. En fikk separate fengsel, barnehjem, psykiatriske sykehus, institusjoner for utviklingshemmede, vanførehjem, osv.

Til å begynne med var homogeniteten lav. For eksempel var Norges første psykiatriske sykehus (Gaustad utenfor Kristiania) for personer med psykiske lidelser, utviklingshemmede og epileptikere. Senere ble differensieringen sterkere.

  • Svingdørspersonale

    Det har også vært en endring i bruken av personale. Statistisk ser det i at antall ansatte som er på turnusen hos den enkelte bruker har økt med nær 25%, fra 12,6 til 15. Grunnen er trolig en endring i tenkning: tidligere la en vekt på å skape små grupper av ansatte rundt den enkelte beboer, nå legger en større vekt på redusert sårbarhet ved sykefravær. Det siste er enklere å håndtere dersom «alle jobber med alle». Dette kan øke sjansen for uheldige gruppepsykologiske prosesser.

Vi kommer tilbake til spørsmål rundt disse trendene, men la oss først ta endringer på andre felt.