Inkludering i en ulvetid

Reform i revers: Hvordan kunne dette skje?

Selv om bildet har mange nyanser, er det liten tvil om at vi siste tiår har beveget oss bort fra reformens idealer – spesielt på to områder: bolig og sysselsetting. Spørsmålet er hvordan dette kunne skje. I perioden har det ikke vært noen endring i nasjonale politiske idealer. Storting og Regjering har flere ganger slått fast at idealene fra reformårene gjelder. Kanskje har prinsipp som medvirkning og selvbestemmelse blitt løftet sterkere fram, men det kan ikke forklare endringene vi har sett.

Det har skjedd mer med rammene.

  • Oppmerksomheten fra media er mindre, og også fra sentrale politiske myndigheter. Utviklingshemmede var lenge ute av dagsordenen.
  • Det er mindre regulering fra sentralt hold. Øremerkingen av midler opphørte kort tid etter reformperioden (1991-1995), Husbankens spesielle låneordning ble avviklet og erstattet av bredere ordninger for omsorgsboliger uten samme type krav. Departementets årlige oppfølging av utviklingen ble avsluttet ved århundreskiftet.
  • Tjenestene har rett og slett blitt kommunal hverdag.

Og i den kommunale hverdagen står utfordringene i kø. Det handler blant annet om å skaffe tjenester til flere, slik som utviklingshemmede som bor hos familien, men også andre brukergrupper. Som hverdag blir tjenester for utviklingshemmede en del av generelle prioriteringer og problemløsning. Da er det kanskje ikke rart om kommunen ser etter løsninger de tror er billigere, eller at de søker løsninger som skal løse flere problemer i ett tiltak – for eksempel bofellesskap for flere brukergrupper.

Jeg har ikke som ambisjon å forklare hvordan eller hvorfor vi opplever en «reform i revers», men på de neste to sidene skal jeg gå nærmere inn på debatten om de nye store bofellesskapene. På neste side skal jeg se nærmere på de argumentene som kommunene bruker. Deretter skal jeg se på om ikke en del generelle endringer i kommunal styring kan ha medvirket til utviklingen.