Inkludering i en ulvetid

Foto av kvinne

Debatten om store bofellesskap

Framveksten av de nye store bofellesskapene startet langsomt like etter reformårene, og uten særlig debatt. Noen reiste kritikk om «omsorgsghettoer», men den kommunale hverdagen fortsatte som før. Etter hvert som de store bofellesskapene ble mer vanlig, økte kritikken, blant annet fra NFU. Kommunene måtte derfor i større grad begrunne sine valg. De synes i stor grad å bygge på tre argument, og her skal vi se om disse argumentene er holdbare i lys av norsk og internasjonal forskning.

Ensomhet er et stort problem blant utviklingshemmede. Større bofellesskap vil motvirke dette.

Dette argumentet har vokst fram som følge av forestillingen om at nedleggelsen av institusjonene førte til mer ensomhet. Denne forestillingen har av en eller annen grunn hatt god grobunn, til tross for at den ikke har dekning i verken norsk eller utenlandsk forskning. Ensomhet er et problem, men det var det også i institusjonene. Spørsmålet om hvorvidt ensomhet er et mindre problem i store enn små bofellesskap er lite berørt internasjonalt, men det som fins av internasjonal forskning peker i motsatt retning. Nasjonalt har Kittelsaa og Tøssebro (2011) gått gjennom sosiale nettverk i bofellesskap av ulik størrelse. De finner, slik en kunne vente, at det ikke er noen sammenheng mellom størrelse på bofellesskapet og sosiale nettverk. Det er ikke størrelsen det kommer an på.

Det er nødvendig å skape større, mer stabile og robuste fagmiljø. Det vil i sin tur skape bedre tjenester.

Her er det mindre å bygge på, men en undersøkelse fra Taiwan viser at det er større tilfredshet med jobben i små bofellesskap. For norske forhold gjennomgår Kittelsaa og Tøssebro (2011) en serie indirekte indikasjoner, som for eksempel faglig støtte, stabilitet og muligheter for å yte individtilpasset omsorg. De viser at ansatte i små bofellesskap opplever bedre tilgang på faglig støtte, stabiliteten i tjenesteytingen er bedre, og det samme gjelder klart mulighetene for å gi individtilpasset støtte. Det er ingen forskjeller i forhold til bruk av individuell plan og lignende, men små bofellesskap har mer orden i sysakene i forhold til helseoppfølgingen av brukerne. Med andre ord, de fleste indikatorene peker i retning av at «smått er godt». Resultatene resultat indikerer at en bør unngå bofellesskap med mer enn seks beboere.

Det er behov for å yte tjenester til flere for de samme pengene.

Implisitt betyr dette at en forventer at store bofellesskap er billigere. Jeg har ikke sett noen nyere norsk undersøkelse av dette, men en gjennomgang fra 1992 av Westeren antydet at stordriftsfordelene opphørte når bofellesskapet overskred fire. Dette er i pakt med en internasjonal kunnskapsoppsummering av Stancliffe og Lakin fra 2005. Den viser at det kan være noe å spare på nattevakt ved overgang fra svært små (2-3personer) til litt større (4-6 personer) bofellesskap. Ut over det er det lite å hente. Problemet når en undersøker økonomi, er imidlertid at det er vanskelig å skille to forhold fra hverandre: Om noe er billigere eller om noen benytter anledningen til å gjøre det billigere. Her hjemme forteller personalet i store bofellesskap oftere at de er satt under økonomisk press, noe som peker i retning av at kommuner prøver å benytte store bofellesskap til å gjøre ting billigere.

Kort oppsummert:

Argumentene for store bofellesskap savner rot i virkeligheten.

Om kommunene faktisk tror på argumentene kan jeg ikke svare på, men det er fristende å anta at det framfor alt ligger en forestilling om innsparing under.