Omsorgsidelogiske strømninger

Normalitet og normalisering

Det ideologiske grunnlaget for ansvarsreformen for utviklingshemmede var normalisering. Normalisering springer ut av begrepet normal. Men hva er det egentlig å være normal? Hvem er normale og hva slags kjennetegn er det som legges til grunn når vi skiller mellom normalitet og ikke-normalitet.

Leif Justers klassiske sketsj «Mot normalt» viser at normalitetsbegrepet lenge har skapt frustrasjon og forvirring.

I litteraturen skilles det ofte mellom tre betydninger av normalitet:

  1. Medisinsk normalitet
  2. Statistisk normalitet
  3. Kulturell eller moralsk normalitet

Særlig de to siste betydningene av normalitet kan knyttes til normaliseringstenkningen.

Foto av graf

Ser vi likevel først på en medisinsk normalitetsforståelse, så er den knyttet til klassisk medisinsk tenkning der kriteriet på normalitet er det sunne og friske, mens sykelighet oppfattes som avvikende eller unormalt. Det unormale ses her i motsetning til det optimale, det sunne, og det er et absolutt skille mellom normalitet og unormalitet. Interessen vil rettes mot sykdommen eller bæreren av sykdommen, det syke individet. Innen psykiatrien kan for eksempel en slik normalitetsforståelse knyttes til en behandlingsform som lobotomi, en behandler sykdommen gjennom en operasjon, men også innenfor deler av rusomsorgen betraktes rusproblemer som sykdom.

Den statistiske normaliteten refererer til det gjennomsnittlige, det vanlige. Den såkalte «Gauss-kurven», eller normalfordelingskurven, som brukes for å vise fordelingen av bestemte egenskaper som høyde, vekt og intelligens er et typisk eksempel på statistisk normalitet. Et annet eksempel er målingen av gjennomsnittstemperatur, som Juster opponerte så kraftig imot i sketsjen «Mot normalt». Innenfor normalfordelingen vil det mest normale befinne seg midt på kurven, mens om en beveger seg fra midten og ut mot sidene, blir det observerte fenomenet mer og mer unormalt eller avvikende.