Omsorgsidelogiske strømninger

Foto av maleri

Illustrasjon: Anne Sofie Duus

Normalisering i politikken

Normaliseringsbegrepet ble introdusert i norsk politikk i St. meld. nr. 88 (1966-67) Om utviklingen av omsorgen for funksjonshemmede. Den trekker opp som mål at funksjonshemmede skal ha rett til samme levestandard som andre, at en skal unngå unødige skillelinjer mellom funksjonshemmede og andre og at alle skal få opplæring med sikte på deltakelse i vanlig arbeidsliv.

I ansvarsreformen for utviklingshemmede var normalisering et grunnleggende ideologisk perspektiv. Reformens hovedmål skulle være å bedre og normalisere levekårene for utviklingshemmede og fremme en selvstendig og aktiv tilværelse (Ot.prp. nr. 49 (1987-88).

Normaliseringsbegrepet har imidlertid hatt samme skjebne som positive honnørpregede begreper ofte får når de går inn i det politiske vokabularet. De skal høste tilslutning fra ulike hold, og innholdet og betydningen blir mer uklar. Forskere har også pekt på at mens normaliseringsbegrepet var en god og tydelig rettesnor i prosessen der institusjonene ble avviklet, gir det ikke på samme måte svar på utfordringene etter som institusjonene har blitt bygd ned. Hva skal da normalisering innebære? Slike spørsmål henger også sammen med at normalisering i den offentlige velferdspolitikken ble viktigere som et symbolsk slagord enn som en praktisk veileder for handling.

Normaliseringsidealene framsto som så vide i sin utforming at de skapte spenninger og usikkerhet for de som skulle realisere dem i praksis. Ansatte i tjenestene kunne lett føle seg usikre på hva idealene innebærer og hvor langt de skulle strekke seg og når de for eksempel burde gripe inn og korrigere individers valg, samtidig som slike inngrep kunne begrense personenes autonomi.