Omsorgsidelogiske strømninger

Foto av maleri

Illustrasjon: Sara Lund

Normaliseringstenkningen møter motbør

Normaliseringstenkningen har også møtt motbør fra funksjonshemmede. Ikke minst gjelder dette fra unge funksjonshemmede som har vokst opp i «integrasjonssamfunnet». De kritiserer normaliseringsideologien for å være autoritær og ha assimilering som konsekvens.

Slik verdiene knyttet til normalisering ble forvaltet, har sentralstyring og standardisering blitt konsekvensen, og tilbudene i mindre grad tilpasset den enkeltes interesser. Normative, ideologisk betingede målsettinger har framstått som udiskutable sannheter. Virkeliggjøringen av dem har først og fremst blitt vurdert ut fra om de samsvarer med grunnleggende ideologiske vurderinger bak normalisering.

Profesjonene har framstått som en slags eksperter på normalisering, og normaliseringen har skjedd ut fra deres forestillinger om hva som er vanlig og alminnelig. Ut fra deres forestillinger om hva et normalt liv innebærer, trekkes konklusjoner om hva et normalt liv burde være for en spesiell del av befolkningen. Derfor har tjenestene også i begrenset grad funnet det nødvendig å spørre den enkelte om hva han eller hun ønsker.

Funksjonshemmede kritiserer derfor normaliseringstenkningen og krever selv å bestemme hva som skal være normalt for dem og hvilke verdier de skal legge til grunn for livene sine. De vil selv avgjøre hva en sosialt verdsatt rolle skal innebære for dem.

Kritikken mot hva som oppleves som et autoritært tjenesteapparat er ikke noe som bare har funnet sted blant funksjonshemmede. Ulike grupper tjenestebrukere har i økende grad krevd rett til å ha innflytelse over hvordan deres tjenester skal organiseres og krever å bli hørt når det gjelder hva som er et godt liv for dem. De umiddelbare årsakene er at forskjellige grupper tjenestebrukere opplever velferdsstaten som autoritær og paternalistisk og tjenesteapparatet som lite lyttende og opptatt av brukernes synspunkter.

Slike kritikker henger også sammen med mer grunnleggende samfunnsmessige endringer. Moderniseringen av samfunnet tilbyr enkeltindividet større handlingsrom løsrevet fra tradisjonelle sosiale posisjoner som klasse, kjønn og familie. Økende mangfold og pluralisme har ført til at en mer individualistisk tenkning har skaffet seg et ideologisk hegemoni i samfunnet.

Den enkelte må selv i større grad ta ansvar for å skape sin identitet og krever større frihet til å leve sitt liv i overensstemmelse med egne behov. En slik tankemodell tar et oppgjør med hva som karakteriseres som en konstruert og undertrykkende normalitet og en hierarkisk tenkning som alltid ser noe bedre enn noe annet. I stedet for å kategorisere i normalitet og avvik framheves mangfoldet og forskjelligheten.

Krav om brukerinvolvering, - medvirkning og – styring har kommet på dagsordenen og har framstått som overordnete målsettinger i velferdspolitikken.

Begrepet «integrasjonssamfunnet» er bl.a. introdusert av Anders Gustavsson i kapitlet «Livet i «integrasjonssamfunnet» – en analyse av nærhetens sosiale betydning». I J. Sandvin: Mot normalt? Omsorgsideologier i forandring, Kommuneforlaget 1992.

For utfyllende lesning ellers, se for eksempel O.P. Askheim: «Fra normalisering til empowerment», Gyldendal Akademisk, kap. 6.

Brukermedvirkningsbegrepet dekker over forskjellige betydninger og praksiser.

For det første kan det handle om ulike grader av medvirkning. På det ene ytterpunktet kan brukermedvirkning først og fremst framstå som et positivt, men forholdsvis innholdsløst honnørord. På det andre ytterpunktet kan det innebære at det er brukeren som har det avgjørende ordet.

Et annet skille i faglitteraturen går mellom hva som framstilles som demokratiske vs. nytteorienterte eller instrumentelle begrunnelser.

De demokratiske begrunnelsene springer ut av retten individet har til innflytelse over eget liv som alle har i kraft av menneskeverdet – som fullverdig borger i samfunnet. Det handler om å anerkjenne brukernes borgerstatus. Det er en rettighetsbegrunnelse der medvirkning har verdi i seg selv.

Den instrumentelle begrunnelsen eller nyttebegrunnelsen er knyttet til de resultater medvirkningen fører til. Brukermedvirkning ses som et redskap for å oppnå andre mål, mål som ligger der uten at de problematiseres eller tas opp til debatt. Det er med andre ord snakk om medvirkning som virkemiddel for å oppnå noe annet. Rasjonale er at når brukeren får en opplevelse av å kunne påvirke sine tjenestetilbud (behandling, rehabilitering, mv.), så bidrar det til at mulighetene for å lykkes med tiltakene blir bedre.

For utdyping, se f.eks.: R. Rønning og L. Solheim: Hjelp på egne premisser? Om brukermedvirkning i velferdssektoren, Universitetsforlaget 1996. T.A. Andreassen: Brukermedvirkning i helsetjenesten, Gyldendal Akademisk 2006.