Tros- og livssynsfrihet

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Inkludering og deltakelse
Bok: Tros- og livssynsfrihet
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: onsdag, 20. oktober 2021, 16:28

Hensikt og læringsmål

Foto av flere bilder av ulike religiøse bygninger.
Foto av flere bilder av ulike religiøse bygninger.

Hensikten med kapittelet

I dette e-læringskurset vil du få kunnskap om tros- og livssynsfrihet, og hvordan en kan arbeide for å sikre personer med en utviklingshemming bistand slik at de kan få utøve sin tro eller sitt livssyn slik de ønsker, alene eller sammen med andre. Ingen mennesker er like, og det må tas utgangspunkt i den enkeltes behov og rett til å velge.

Kapittelet vil gi kunnskap om de rettigheter mennesker med utviklingshemming har til tros- og livssynsfrihet gjennom lovverk og offentlige føringer, og hvilken grunnleggende kunnskap det er viktig å ha for utøvere av helse- og omsorgstjenester og medarbeidere innenfor tros- og livssynssamfunn. Vi skal se nærmere på følgende punkter:

  • Rett til å bestemme og velge egen tro og livssyn
  • Lovverk og offentlige føringer
  • Den åndelige dimensjon i et helhetlig menneskesyn
  • Utfordringer for tjenesteytere
  • Individuell plan
  • Kartlegging av ønsket tros- og livssynsutøvelse

Læringsmål

Når du er ferdig med dette kapittelet er målet at du har fått økt kunnskap om hva som skal til for å bistå enkeltmennesker med utviklingshemming og andre med bistandsbehov til å kunne utøve sin tro og sitt livssyn slik de ønsker det.

Når du har gjennomgått dette kapittelet er det et mål at du har fått økt:

  • Kunnskap om lover og forskrifter som sikrer tros- og livssynsfrihet
  • Grunnleggende forståelse av tro og livssyn som en del et helhetlig menneskesyn
  • Kunnskap som kan gi økt bevissthet om å sikre selvbestemmelse for mennesker med utviklingshemming knyttet til tros- og livssynsfrihet
  • Økt bevissthet om egne og andres holdninger og forventninger knyttet til tros- og livssynsspørsmål
  • Nyttige innspill for å jobbe videre med å sette tros- og livssynsspørsmål på dagsorden, og gi grunnlag for godt samspill med tjenesteytere og tros- og livssynssamfunn
  • Nyttige innspill til praktisk utøvelse av tros- og livssynsfrihet for mennesker med bistandsbehov
  • Tanker om muligheter og begrensinger

Rettigheter

Foto av løvetann

Foto: Nebojsa Mladjenovic

Rettigheter

I mange år har foreldre og andre nærpersoner kjempet en kamp for likeverd og allmenne rettigheter for mennesker med utviklingshemming. Det som andre har regnet som selvfølgelige rettigheter, har ikke vært like selvfølgelige for mennesker med utviklingshemming.

I mange år har foreldre og andre nærpersoner kjempet en kamp for likeverd og allmenne rettigheter for mennesker med utviklingshemming. Det som andre har regnet som selvfølgelige rettigheter, har ikke vært like selvfølgelige for mennesker med utviklingshemming. Velferdsstatens goder har på mange måter vært forbeholdt de som selv har kunnet kreve det, og gjort seg fortjent til det.

De siste 50-60 årene har det skjedd en stor endring i levekår for folk flest. For mennesker med utviklingshemming har ikke bare den materielle velstand økt kraftig, men også holdningen til dem som likeverdige mennesker har endret seg radikalt. Økt kunnskap, innsikt og informasjon om mennesker med utviklingshemming har vært viktige virkemiddel i utviklingsprosessen.

Det er fremdeles mange arenaer hvor det fortsatt må kjempes om ressurser, både økonomisk og menneskelig. I dag er det imidlertid langt større aksept for at mennesker med utviklingshemming skal ha de samme materielle goder som folk flest. Nå er det nødvendig å ha et større fokus på livskvalitet. Søken etter det gode liv er dypt rotfestet i vår kultur. Vi har alle vår oppfatning av hva det gode liv er, men for mange dreier det seg om et godt indre liv, psykisk velvære, opplevelse av sosial deltakelse og meningsfylt livsinnhold.

For mange handler også god livskvalitet om å ha mulighet for aktiv tros- og livsynsutøvelse.

Den åndelige dimensjonen

Foto av kvinne

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Den åndelige dimensjonen

Den offentlige helse- og omsorgstjenesten er de senere årene blitt mer og mer bevisst på at mennesket er en helhet. Det helhetlige menneskesyn er blitt en naturlig og integrert del av verdi- og strategidokumentene som styrer helse- og omsorgstjenestene i kommunene og helseforetakene. I et helhetlig menneskesyn likestilles de åndelige sider med de fysiske, psykiske, sosiale og kulturelle sider.

Ulike sider av mennesket henger nøye sammen. Det er vanskelig å gi en god omsorg uten å ta hensyn til dette.

I Rammeplan for 3-årig Sosionomutdanningen (fastsatt 01.12.05 av Utdannings- og forskningsdepartementet) beskrives det helhetlige menneskesyn.

Begrepet «et helhetlig menneskesyn» tolkes forskjellig av ulike aktører i helse- og omsorgstjenesten. Dermed blir også praksisen forskjellig. Selv om en legger stor vekt på det helhetlige menneskesyn og understreker respekten for det enkelte menneske, er det ikke selvsagt at den som hører ordene tenker at åndelige sider hører med i det helhetlige menneskesyn.

Vi kan ikke neglisjere en viktig del av det å være menneske uten at vi samtidig reduserer menneskeverdet. Som i så mange andre sammenhenger avspeiles våre holdninger i måten vi forholder oss til åndelige behov på hos mennesker med utviklingshemming. Vi knytter ofte en livsanskuelse til evnen til å forstå og å reflektere over vanskelige og abstrakte tema. I den sammenheng tenker vi gjerne at mennesker med en utviklingshemming ikke har evne og mulighet til å reflektere over så vanskelige spørsmål. Et livssyn reduseres til en tankeøvelse. Men et livssyn er så mye mer.

Jean Vanier, grunnleggeren av det verdensomspennende fellesskapet L’Arche, sier i sitt foredrag på Kirkemøtet i Trondheim 1999:

«De som beskjeftiger seg mye med teologi, søker etter kunnskap om Gud. De menneskene som jeg lever sammen med, søker ikke kunnskap om Gud – de søker Guds nærvær. Og det er noe annet.»

Hvem av oss kan med hånden på hjertet si at vår tro og vårt livssyn kun er tuftet på vitenskap og klare fakta? Hos de aller fleste er det element av undring, av håp og tro, av fellesskap og tillitt. I retten til å være et helt menneske ligger retten til å undre seg over livet, «hvor kommer jeg fra, hvorfor er jeg her, hvor skal jeg hen, og er det noen høyere makt – en Gud?»

Erfaringer viser at det er en klar sammenheng mellom tilrettelegging og utøvelse. Der det legges til rette for at mennesker med utviklingshemming får mulighet for å utøve og praktisere sin tro og sitt livssyn, ser vi også at et rikt åndelig liv kan leves. Der denne muligheten ikke gis, er det en betydelig mindre praksis. Ved bruk av et vidt spekter av sanser og uttrykksformer, viser erfaringer at alle mennesker har mulighet for å leve ut de åndelige sider uten at dette er avhengig av et visst funksjonsnivå.

I vårt samfunn blir gjerne det å ha et livssyn, en tro, noe som regnes for å være privat, og som hører til i den intime sfære. Vi snakker ikke gjerne om vår egen tro i møte med fremmende. Mange opplever det som påtrengende om man blir spurt om sitt eget livssyn. Det kan virke som om dette er en av de siste tabuer vi har. I andre land og andre samfunn er dette annerledes. Der oppleves livssyn som en så viktig del av livet, at det er helt naturlig å presentere sitt livssyn også for dem man ikke kjenner så godt.

Rett til å velge

Foto fra en moske

Foto: Magalie l'Abbé

Rett til å velge

Vi kan ikke si noe om det å være et helt menneske uten å samtidig si noe om autonomi og selvbestemmelse. Retten tiI selvbestemmelse er nedfelt i lover og konvensjoner. I sosialtjenestelovens kap.4A Rundskriv IS-10/2004 heter det:

«Å få bestemme over sitt eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet. Derfor kan ikke en passiverende og overbeskyttende omsorg aksepteres.»

Også i NOU 1991:20 «Rettsikkerhet for mennesker med psykisk utviklingshemming» er det klart poengtert at det er viktig å ha respekt for at mennesker tar valg på egne betingelser og at det å velge kan læres.

Å bestemme over eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet. Derfor kan en ikke akseptere en passiviserende og overbeskyttende omsorg. Å velge kan læres.

Alle tiltak må utformes og gjennomføres så langt råd er i samarbeid med den det gjelder. I denne sammenheng er det viktig å ha respekt for at mennesker tar valg på sine egne betingelser.

NOU 1991:20, side 40.

I praksis vil det si at det er tjenestemottaker selv som skal sette standard og bestemme hva det innebærer å være et helt menneske. Tjenesteyter har ansvar for å gi den nødvendige bistand slik at tjenestemottaker kan gi uttrykk for hva han selv ønsker og hvilke behov han har, uavhengig av den enkeltes kommunikasjonsevne. Der tjenestemottaker har vansker med å gi uttrykk for egen selvbestemmelse, er det tjenesteyters ansvar å finne de metoder og kriterier som i størst mulig grad kan tegne et sant bilde at den enkeltes autonomi og selvbestemmelse.

Den enkelte tjenestemottaker skal møtes som enkeltperson og ikke som del av en gruppe. Det er ikke gruppens selvbestemmelse eller autonomi, men det er den enkeltes selvbestemmelse og autonomi som skal styre tjenestene. En tjeneste som behandler alle i en gruppe under ett, viser ikke respekt for den enkelte, og legger ikke vekt på den enkeltes selvbestemmelse.

Når en ikke selv får være subjekt i sitt eget liv, gir det mange mennesker med utviklingshemming en følelse av avmakt og umyndiggjøring. Det er også noe som vil prege dem for resten av livet, og som vil gjøre det vanskeligere for dem når de senere skal foreta valg og bestemme over viktige arenaer i eget liv. En av disse arenaene er tro og livssyn.

Enhver skal ha mulighet til å utøve sin tro eller sitt livssyn, og respekteres for sine ønsker for utførelse. Samtidig skal den som ikke ønsker en tro eller et livssyn, møtes med like stor respekt for sitt valg. Ingen skal måtte utøve en tro mot sin vilje, og ingen skal hindres i å utøve sin tro slik de ønsker.

Solveig har alltid vært med sine foreldre til kirke og på møter. Hennes nye tjenesteytere ønsker ikke å følge henne dit. Solveig har bare vært med sine foreldre uten selv å ta stilling, sier de. Men hvem er det nå som bestemmer?

Utfordring for tjenesteytere

Foto av kvinne

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Utfordring for tjenesteytere

Praktiske og etiske dilemmaer kan utfordre tjenesteyterne. De fleste voksne med utviklingshemming har bo- og tjenestetilbud som i stor grad er basert på fellesskapsløsninger og svært få kan velge hvem de bor sammen med eller nært inntil.

Begrensede personalressurser kan lett føre til en gruppetenkning hvor fritidsaktiviteter må være felles. Det gir tjenesteyterne lite rom for å legge til rette for individuelle valg også når det gjelder å oppsøke ulike tro- og livssynsarenaer.

Reelle valgmuligheter

Foto av jente og gutt

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Reelle valgmuligheter

Selvbestemmelse i et system uten reelle valgmuligheter gir ikke grunnlag for å snakke om individuelle valg. De fleste fritidsaktiviteter og kulturarrangement foregår på kveldstid. Noen mennesker med utviklingshemming må bryte tidlig opp fra de aktivitetene de er med på for å rekke hjem til vaktskiftet.

Dersom Karin skal være med på en forening som begynner kl. 19.30 er det meningsløst å delta dersom hun må gå hjem kl.20.00 for å rekke vaktskiftet i boligen. Flere steder legges nå vaktordningen om med lengre arbeidsbolker slik at det ikke blir så hyppige vaktskift. Men fremdeles skaper vaktordninger et problem for deltagelse i sosiale fellesskap på kveldstid for mennesker med utviklingshemming.

Når personer med utviklingshemming skal delta aktivt i et tros- eller livssynsfellesskap kan det være behov for å dele taushetsbelagte opplysninger med personalet eller en kontaktperson i det aktuelle tros- og livssynssamfunn. Et grunnleggende prinsipp er at den enkelte tjenestemottaker eier opplysningene om sitt liv. Den enkeltes primærkontakt eller koordinator har ansvaret for å forvalte tjenestemottakerens opplysninger på tjenestemottakerens vegne og sikre dennes interesser.

Erfaring viser at det er stor usikkerhet blant tjenesteytere om dette. Det kan medføre at viktige opplysninger blir tilbakeholdt. Det er nødvendig med en gjennomgang av hvilke opplysninger som det er formålstjenlig å dele med kontaktpersonene eller lederen i vedkommendes tros- eller livssynssamfunn, og hvilke opplysninger det er naturlig at fellesskapet eller deler av fellesskapet får ta del i. Tjenesteyter kan komme til å legge egen referanseramme inn i forståelsen og tolkningen av det enkelte individ.

Særlig gjelder dette overfor mennesker som selv ikke kan gi uttrykk for sine synspunkter med ord.

Dette viser hvor viktig det er at det gjøres et grundig arbeid med å kartlegge personens bakgrunn i hele sin bredde. I en helhetlig kartlegging hører også tro- og livssyn med.

Utilsiktet og ubevisst kan jeg som tjenesteyter komme til å komme til å tolke egne behov og ønsker inn i tjenestemottaker behov og selvbestemmelse. Manglende individuelle planer eller oppfølging av disse gjør at vi lettere prioriterer egne verdisett og ønsker om aktivitet.

Forholdet mellom tjenesteyter og tjenestemottaker er sjelden jevnbyrdig. Mange tjenesteytere har vært vant til å treffe avgjørelser på vegne av andre, og det kan være vanskelig å skille mellom å yte hjelp og å utøve makt og kontroll. Tjenesteyterne skal legge sine egne normer og oppfatninger til side, og tilrettelegge for tjenestemottakers behov. Når ulike verdier møter hverandre oppstår et spenningsfelt hvor den enkeltes subjektive opplevelse av livskvalitet må måles opp mot det som er mulig å yte fra tjenesteyter.

For noen tjenesteytere oppleves det som vanskelig å skille mellom å legge til rette for og delta aktivt. Hvor grensene går for hva tjenesteyter og tjenestemottaker kan gjøre sammen, kan nok variere fra person til person.

Å lese en kveldsbønn for tjenestemottakeren kan for noen tjenesteytere være det samme som å lese en hvilken som helst tekst. For andre kan det oppleves som et overtramp i forhold til ens eget livssyn. Det er nødvendig at dette diskuteres og settes ord på blant tjenesteyterne.

I de fleste situasjoner er det mulig å finne praktiske løsninger. I utgangspunktet skal tjenesteyteren yte de tjenester som tjenestemottakeren trenger. Hovedmålet må være å ivareta tjenestemottakerens behov og ønsker, samtidig som det ikke blir begått overtramp i forhold til tjenesteyter.

Magnhild har med seg en kristen arv hjemmefra, som bla viser seg i at hun alltid ber Fadervår høyt før hun sovner om kvelden. De tilsatte i boligen har vært vant til å høre dette kveldsritualet, men i det siste har hun blitt så svekket at hun ikke har klart å gjennomføre det på egen hånd.

En av de tilsatte som kjenner henne godt , tar da opp på et personalmøte om ikke den som har kveldsvakt hos Magnhild bør hjelpe henne med bønnen nå når «livskvelden hennes er kommet» siden denne bønnen alltid har betydd så mye for henne. Dette utløser en heftig diskusjon i personalgruppen, der noen sier at dette er «så unaturlig» for dem, fordi de «ikke har peiling på slike religiøse greier og knapt nok kan Fadervår.» En av de ansatte sier også at det å gjøre noe slikt ville «være i strid med hennes overbevisning», og at det å be en bønn som hun ikke selv trodde på ville være å hykle foran Magnhild, som hun hadde så stor respekt for.

Helhetlig menneskesyn

Foto av mann

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Helhetlig menneskesyn

Med et helhetlig menneskesyn menes at menneskets fysiske, psykiske, sosiale og åndelige dimensjon er en enhet. Mennesket er en udelelig enhet av kropp, sjel og ånd, og disse dimensjonene er likeverdige. De fleste av oss har vel også erfart at dimensjonene er uløselig knyttet til hverandre, og at problemer i en av dimensjonene vil påvirke de andre. Det er vanskelig å finne en definisjon på livets åndelige sider som gjelder for alle mennesker. Vi må lytte til den enkeltes opplevelser av hva de åndelige sidene innebærer for dem før vi kan gi en nærmere definisjon.

Hanne Mathiassen har Down Syndrom og uttrykker tanker om livet og menneskeverdet i diktsamlingen «En bok om livet». Sammen med kjente musikere har hun turnert i ti norske byer med sine dikt og gitt utviklingshemmede et ansikt. Hanne Mathiassen er et menneske som deler noen av sine drømmer gjennom diktene sine. Poesi og kunstneriske uttrykk understreker og løfter frem viktige sider av livet som gir oss mulighet for ny refleksjon. Hun fikk Livsvernprisen i 2005 sier noe om sin tro og hva den betyr for henne i diktet:

GUD ER LIVET

Regnbuen er stor som en sol.
Gud er som en strålende sol
Som lyser på jorden

Varmen fra Deg, Gud min Far
Som har skapt regnbuen for meg.

Du er god mot meg,
Gud, Du er god mot meg.
Solen skinner fra deg,
Min Gud og Far.
Du er min Far.

Når den åndelige dimensjon tas opp i fagliglitteraturen er det heller ingen felles forståelse av hva den åndelige dimensjon innebærer. Her relateres den åndelige side til kultur, religion, eksistensielle opplevelser, etikk, estetikk eller metafysikk. Møte med tjenesteytere innenfor omsorgen for mennesker med utviklingshemming kan enkelte ganger gi inntrykk av at de åndelige sidene ikke behandles likeverdig med menneskets øvrige sider. Det er derfor viktig å sette temaet åndelighet på dagsorden slik at tjenestemottakere blir møtt som hele mennesker og får den hjelpen de trenger for å kunne forholde seg til alle livets dimensjoner. Viktigheten av å se på hele mennesker, der de åndelige sidene er en naturlig del av helheten også i pleie og omsorgstjenestene, er konkretisert i St.prp. nr. 63 (1997-98) «Opptrappingsplan for psykisk helse 1999 – 2006»:

«En person med psykiske problemer må ikke bare ses som pasient, men som et helt menneske med kropp, sjel og ånd. Nødvendig hensyn må tas til menneskets åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale. Psykiske lidelser berører grunnleggende eksistensielle spørsmål. Brukernes behov må derfor være utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie, og dette må prege oppbygging, praksis og ledelse av alle helsetjenester. Det er en særlig utfordring å utforme tjenestetilbudet på en måte som også imøtekommer behovet hos etniske minoriteter». ( Under 1.2 Opptrappingsplanens mål og verdigrunnlag)

Etter flere tiår der den naturvitenskapelige tradisjon har vært dominerende har det ikke vært så mye fokus på den åndelige dimensjon innenfor pleie- og omsorgsyrkene. Systemer og prosesser har vært mer i fokus, og dette har gitt lite rom for den åndelige dimensjonen i sykepleie og miljøarbeid. I et helhetlig menneskesyn må menneskets åndsdimensjon betraktes som en kvalitet ved det enkelte menneske, uavhengig av alder og intellektuell kapasitet.

Etter flere tiår der den naturvitenskapelige tradisjon har vært dominerende har det ikke vært så mye fokus på den åndelige dimensjon innenfor pleie- og omsorgsyrkene. Systemer og prosesser har vært mer i fokus, og dette har gitt lite rom for den åndelige dimensjonen i sykepleie og miljøarbeid. I et helhetlig menneskesyn må menneskets åndsdimensjon betraktes som en kvalitet ved det enkelte menneske, uavhengig av alder og intellektuell kapasitet.

I arbeidet med å møte de åndelige sider hos tjenestemottaker, og legge til rette for en forsvarlig praksis, kan følgende punkter være et godt utgangspunkt;

  1. Grunnleggende respekt som menneske. Alle mennesker har lik verdighet og samme grunnleggende behov. De skal derfor møtes med dyp og grunnleggende respekt.
  2. Det sjelelige eller mentale. Når en skal tilrettelegge for de åndelige sider skal dette gjøres med utgangspunkt i å skape gode relasjoner mellom mennesker. Det handler om å møte enkeltmennesker med varhet, og lytte til den enkeltes behov og tanker. Det handler også om å tørre å undre seg over livets opprinnelse og livets slutt. Her må vi være åpne for vidt forskjellige livstolkninger. Beskrivende ord i et slikt møte er; nærhet, verdighet, innlevelse, skjønn, sårbarhet, dømmekraft osv.
  3. Tros- og livssyn. Det handler om å gi tjenestemottaker mulighet til å forholde seg til, bekjenne seg til, eller utøve en tro eller et livssyn. Det kan innebære konkret utøvelse i form av ritualer, handlinger og aktiviteter, alene eller sammen med andre. De forskjellige livssynssamfunnene har forskjellige definisjoner og nyanser når de skal beskrive hva de åndelige sidene betyr innenfor deres samfunn. Det må avklares hvilken type bistand den enkelte tjenestemottaker ønsker og har behov for.
  4. Syn på verdier og etikk Våre livsverdier og vår etikk ligger som referanserammer og orienteringspunkt for det livet vi lever. Det tros- og livssynet vi er en del av eller har sympati for vil prege våre holdninger og styre våre handlinger. Tjenesteytere må gjøre sin tjeneste i samsvar med den enkeltes verdigrunnlag. Tros- og livssynet preger hele livet til et menneske.

Det kan virke litt merkelig at det fortsatt er behov for å rettferdiggjøre den åndelige omsorgens plass i tjenesteyterens arbeid med utviklingshemmede. God praksis har et helhetlig menneskesyn som bakteppe, og her hører åndelig omsorg med som en del av helheten.

Individuell plan

Individuell plan

Individuell plan er innført som et virkemiddel for å kunne gi et bedre tilbud til tjenestemottakere med behov for langvarige helse- og /eller omsorgstjenester, og trådte i kraft allerede i 2001 og 2004

Veilederen til individuell plan henviser til erfaringer som viser at det viktigste for tjenestemottakere er å bli lyttet til, bli møtt med respekt , tillit og oppmuntring, og ikke minst få hjelp til å se muligheter. Tjenestemottakerens ønsker og behov er basis for hele arbeidet med planen.

Når en individuell plan skal lages, skal alle livets sider, behov og ønsker komme fram. For å understreke at de åndelige sidene hører med til prosessen rundt en individuell plan, er forholdet til tros- og livssynsutøvelse og deltakelse i tros- og livssynssamfunn konkretisert i revidert utgave av Individuell plan 2007 – Veileder til forskrift om individuell plan.

«Tjenestemottakerens rett til medbestemmelse ved utforming av det tilbudet som skal gis er et sentralt prinsipp i sosial- og helselovgivningen.

I forbindelse med behandlingen av Ot. prop. Nr 54 (2002 - 2003) om lov om endringer til lov om sosiale tjenester, fattet Stortinget følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen sikre at brukerrettighetene er en sentral del av arbeidet med forenkling og harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen». Dette innebærer at hensynet til tjenestemottakerens ønsker, synspunkter, ytrings- og trosfrihet skal stå sentralt. Jf Innst. S nr 150 (2006–07) side 46 der det går fram at tjenestemottakere må sikres å kunne utøve sin tro eller livssyn også på områder der det ytes omsorgstjenester. Prinsippet om brukermedvirkning er nedfelt i sosialtjenesteloven § 8-4, pasientrettighetsloven § 3-1 og kvalitetsforskriften § 3 første avsnitt. Se forskriftens § 4 om tjenestemottakerens rettigheter (vedlegg 1).I tillegg til å gi tjenestemottaker en individuell rettighet, gir individuell plan tjenestemottaker tilgang til et verktøy for samarbeid mellom ulike forvaltningsnivåer, etater og sektorer også utenfor helse- og sosialtjenestene. Utarbeiding av planen styres gjennom en planprosess der berørte instanser og tjenestenivåer deltar sammen med tjenestemottaker».

Også i veileder til forskrift om individuell plan 2010 s. 28 er tro og livssyn nevnt under nyttige stikkord ved kartlegging av behov for tjenester som tar utgangspunkt i brukerens mål.

Den som er ansvarlig for å lede prosessen for å utarbeide en Individuell plan, må forsikre seg om at brukers ønsker og behov i forhold til tros- og livssynsutøvelse kommer tydelig fram, og nedfelles i den individuelle planen. Der Individuell plan ikke foreligger, lages det en plan som viser hvordan vedkommende ønsker å delta, hvordan dette skal gjennomføres i praksis og hvem som har ansvaret gjennomføringen.

Eksempel på Årshjul der tros- og livssynsutøvelse er ivaretatt. Fra boka Utviklingshemning og tros- og livssynsutøvelse. s.97-100

De kirkelige høgtider:
  • Advent: - Gjør leiligheten i stand til adventstid – julestjerna opphengt i vinduet, adventstake i vinduet, lilla lys i adventsstaken, lilla duk. - Baker tradisjonen tro følgende julekaker: Sjokoladesmåkaker, pepperkaker, pepperkaker og rundstykker. - Har tradisjon med å inviterer foreldre og søsken til adventsmiddag 3. søndag i advent. - Har tradisjon med å delta på lysmesse 2 søndag i advent i kirka, Luciamorgen i Storkirken den 13 desember og julekonsert i Bakke kirke 3. søndag i advent. - Pynter leiligheten til jul; julekrybba, julegardinene. Pynter juletreet lille julaften.

  • Julaften: - Feirer dagen sammen med familien – pleier å kommer hjem utpå på kvelden. 1. Juledag: - Deltar på julegudstjeneste i kirka 1. juledag. 2. Juledag: - Ser tradisjonen tro på døve - gudstjenesten på NRK 1 kl. 11.00. Faste: -Har fastebøsse hvor Synnøve legger på 20 kr hver dag.

  • Påske: - Pynter hjemmet sitt til påske. ( pynter leiligheten til påske bl.a. med gule lys, lager liten påskegrav.) - Deltar i påskerytmen i kirken. (Se egen oversikt. Jfr. samarbeid med diakonen.) - Inviterer venner på påskelam på påskeaften.

  • Vår: - Deltar på 8. mai gudstjenesten i kirken.

  • 17. mai: - Deltar på gudstjeneste i Storkirken etter barnetoget - salg av pølser og tilbehør.

  • Pinse: - Deltar på høgtidsgudstjenesten 1. pinsedag. - Deltar på friluftsgudstjeneste på «Storneset» 2. pinsedag kl. 12. (Ta med grillmat)

  • Sommer: - Deltar på leir i regi av organisasjonen Tro og lys.

  • Generelt: - Deltar ved den ukentlige søndagsgudstjeneste. Går til nattverd. Trenger ikke bistand

Månedshjulet:
  • Uke 22: Møtested kirken i Østsiden kirke onsdag kl. 18.00 Møte opp kl. 17.30 skal bære kors og tenne lys. Støttekontakten ansvarlig. Primærkontakt legger til rette. Kirkemøte på Kirkekroa fredag 17.00 – (serveres middag). Primærkontakten ansvarlig for transport.

  • Uke 23: Konsert tirsdag i kirka kl. 18.30. Skal delta i prosesjonen i kirka på søndag. Transport: drosje. Primærkontakten bestiller og forbereder.

  • Uke 24: Tur til Tro og lys på Ås lørdag – avreise kl. 13.00 Diakonen ansvarlig. Primærkontakten legger til rette.

  • Uke 25: Invitert til misjonsforeningen hos Magda Svendsen i Bjerkebveien 7d. kl. 18.00.Ta med gevinst, primærkontakten ansvarlig. Mannen til Magda er ansvarlig for transport.

Ukeshjulet:
  • Mandag: Intet spesielt program.

  • Tirsdag: (Koret EKKO. Avreise kl. 1755. Støttekontakten ansvarlig.?)

  • Onsdag: Møtested kirken kl. 18.00 – Storkirken. Støttekontakten ansvarlig. Skal være klar for henting kl. 17.15. Pent tøy – legges fram av primærkontakten.

  • Torsdag: (Besøk av Truls etter jobben. Lage middag sammen.)

  • Fredag: Kirkemøte på Kirkekroa – middag kl. 17.00. Primærkontakten ansvarlig for planlegging og transport.

  • Lørdag: Planlegge og motivere til søndagens gudstjeneste – gjør klærne klare og planlegge frokost. Tale positivt om morgendagens gudstjeneste. Primærkontakten ansvarlig.

  • Søndag: Avreise til kirken kl. 10.30. Kirkebilen henter. Primærkontakten legger til rette og passer tiden. Gudstjeneste i Storkirken kl. 11.00 Kirkekaffe. Skal være med foreldrene hjem til middag etter gudstjenesten. Husk å ha med turantrekk. Dagshjulet. Generell dagsrytme: Bruker bordvers/bordbønn ved starten av måltidene. Leser i andaktsboka etter frokost – ber for dagen. (trenger bistand.) Ber Fader vår før hun skal legge seg for å sove – (trenger bistand). Lytter på kristen musikk når hun skal slappe av Søndag: Vekkes kl. 09.00 – fortelles om dagens planer. Tar opp rundstykke fra frysen – legges i stekeovnen på svak varme. Går på badet - dusjer og vasker håret. Forberede frokosten - trenger bistand for å koke egg. Frokost normalt ca. 09.40. Rydde frokosten ca. 1010. Pusser tenner og gjør seg klar til å bli hentet av kirkebilen innen kl. 10.40. Primærkontakt ansvarlig for tidsskjema. Gudstjeneste kl. 11.00 – feires sammen med Bernt og Kari Olavesen. Kirkekaffe etter gudstjenesten. Skal til foreldrene på middag etter gudstjenesten. Ta med tur antrekk. Foreldrene er ansvarlig for transporten fra kirken og hjem på kvelden.

- Se også helsedirektoratets hefte: «Gjør det så enkelt som mulig» Tipshefte om Individuell plan. S. 20 – 21.(IS – 1544 Helsedirektoratet)

Når vedtatte og nedskrevne planer og avtaler ikke følges opp av tjenesteyter, må det skrives avvik med begrunnelse. Når de vedtatte planer og avtaler ikke overholdes, er dette like alvorlig som avvik på andre livsområder. Avviket må begrunnes og det må gjøres rede for at det ikke var mulig å gjennomføre de vedtatte planer og avtaler. Avvik gjennomgås av avdelingsleder, og tiltak for å kvalitetsskire gjennomføring tas.

Kartlegging

Foto av jente som holder bok

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Kartlegging

Det er vanlig å bruke ulike former for kartleggingsverktøy innenfor helse -og omsorgssektoren for å få oversikt over hvilke tjenester som trengs, og hvordan disse tjenestene skal ytes. En kartlegging vil kunne avdekke på hvilke områder tjenestemottaker har behov for hjelp og støtte. Dette gjelder også i forhold til å kunne utøve tro og livssyn.

Erfaring tilsier at kunnskap om tjenestemottakerens tros- og livssynshistorie er en nødvendig forutsetning for å kunne gi tjenestemottakeren den nødvendige hjelpen i forhold til tros- og livssynsutøvelse. Denne kartleggingen har til formål å sikre at tjenestemottaker får mulighet til å praktisere sin tro eller sitt livssyn etter egen bestemmelse. Opplysningene skal kun brukes for å sikre en praksis i forhold til utøvelse som er i samsvar med tjenestemottakerens ønsker. Både opplysninger om religiøs oppfatning, tilhørighet og ønsker for tros- og livssynsutøvelse er taushetsbelagte jfr. Lov om behandling av personopplysninger.

Det må innhentes samtykke fra den som har samtykkekompetanse og det må avklares hvilke opplysninger det er behov for å kartlegge, hvordan disse er tenkt brukt og hvem en anser som nødvendig at disse opplysningene deles med. En kartlegging skal alltid skje på tjenestemottakers premisser. Også mennesker som har vanskelig for å gi uttrykk for hva de de ønsker har rett til en kartlegging etter egen selvbestemmelse. Omsorgstjenesten er ansvarlig for å utvikle metoder og håndgrep som så langt det er mulig sikrer at det er tjenestemottakerens ønsker som kommer fram.

En samtale med det formål å nedtegne sin tros- eller livssynshistorie er selvsagt frivillig for tjenestemottaker og de foresatte, og må bygge på gjensidig tillit og forståelse. Når en ikke ønsker å snakke om sine ønsker i forhold til tros- og livssynsutøvelse betyr det for dem som er avhengig av bistand at de i praksis gir avkall på selv å bestemme i forhold til egen tros- og livssynsutøvelse. En kartlegging gjelder ikke bare dem som ønsker å delta aktivt i et tros- eller livssynssamfunn. En kartleggingsprosess skal også få fram hva en ønsker å reservere seg mot. Det vil skape trygghet og forutsigbarhet både hos tjenesteyteren og tjenestemottakeren.

Tilbakemelding fra kommuner viser at det er stor usikkerhet om hvem som sitter med ansvar for å ta initiativ til å kartlegge tjenestemottakeres ønsker i forhold til tros- og livssynsutøvelse.

Gjennom Innst. S. nr. 150 (2006-2007) - stortinget.no Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om framtidas omsorgsutfordringer ( Mestring, muligheter og mening). understreker Stortinget at mennesker med utviklingshemming skal ha samme rett som andre til å utøve sin tro eller sitt livssyn som andre og samtidig har det plassert ansvaret for tilretteleggingen hos tjenesteyteren i samarbeid med tjenestemottakeren og hans/hennes nærmeste.

Komiteens merknader 2.21: Styrket rettssikkerhet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, mener at mennesker med psykisk utviklingshemming må sikres å kunne utøve sin tro eller sitt livssyn. Dette området kan lett bli oversett av personalet som yter omsorgstjenester.

Mennesker med psykisk utviklingshemming eller som har nedsatt kommunikasjonsevne, har ikke samme mulighet til å formidle sine behov for tros- og livssynsutøvelse eller til å praktisere sin tro/sitt livssyn som andre uten bistand fra omsorgspersonell.

Flertallet vil understreke at det er tjenesteyter som sammen med tjenestemottakeren og hans/hennes nærmeste som har ansvar for å tilrettelegge for tros- og livssynsutøvelse. Kartlegging av behovet for den enkelte på dette området, eventuell kontakt og samarbeid med tros- og livssynssamfunn, skal som andre viktige områder nedfelles i individuell plan for å sikre ivaretakelse av en viktig side i et menneskes liv.»

Tilbakemelding fra kommuner viser at det er nødvendig å bruke god tid på å bearbeide tjenesteyternes holdninger til å skulle kartlegge de åndelige sidene. For noen dreier det seg om usikkerhet og uvitenhet, andre er uforstående til at tjenestemottakeren har et behov og ønske om å utøve en tro eller et livssyn.

Enkelte har vært redde for å drive misjonering, og at det skulle bli en arena for livssynskamp. Tro har gjerne blitt synonymt med kirke, og det er i liten grad satt fokus på tro- og livssynsfrihet. Noen tjenesteytere har også gitt uttrykk for at de har for liten kunnskap om, eller kjennskap til, religion og livssyn. De er i liten grad vant til å sette ord på eget tros- eller og livssyn, og synes derfor det er vanskelig å kartlegge tjenestemottakerens tros- eller livssyn.

Det er viktig at dette tema tas opp i personalgruppen som helhet, og at man på den måten får en felles forståelse, og hjelp til å snakke om tro og livssyn. Det er viktig å få forståelse for at tjenesteytere kan begå overgrep mot mennesker med utviklingshemming når tematikken ikke settes på dagsorden.

Når ingen undersøker hva den enkelte tjenestemottaker ønsker, er konsekvensen at muligheten til tros- og livssynsfrihet fratas tjenestemottaker. Hvilken kartleggingsmetode man ønsker å bruke vil variere etter behov.

  1. Tilhørighet

    Hvilket tros- eller livssynssamfunn tjenestemottaker tilhører hører med til den grunnleggende kunnskap en tjenesteyter trenger å vite. Her legges grunnlaget for samtalen.

  2. Bakgrunn – historie

    Både i familiens og tjenestemottakers bakgrunn, tradisjon og kultur i forhold til sitt tros- eller livssynssamfunn, vil vi finne et verdifullt materiale for kartleggingsprosessen. Opplevelser og praksis som kan få på betydning for framtiden vil være naturlig å ta opp her.

  3. Egen tidligere praksis

    Kjennskap til tidligere praksis i forhold til tros- og livssynsutøvelse vil være viktig for kartleggingsprosessen. Her vil det også være nyttig å evaluere tidligere praksis.

  4. Dagens praksis

    Det er viktig å få nedtegnet dagens praksis, og sikre at dette kommer inn i de rutiner og verktøy som styrer hverdagen. Dette punktet er særlig viktig når en tjenestemottaker kommer i ny leilighet eller får nye tjenesteytere. Tjenesteyterne har et stort ansvar i å sikre at tjenestemottaker får kontinuitet i sin praksis i forhold til tros- og livssynsutøvelse ved flytting og ved bytte av tjenesteytere.

  5. Kvalitetssikre praksis

    En viktig del av prosessen er å evaluere og kvalitetssikre dagens praksis. Fungerer dagens praksis, eller er det ting som må justeres? Er de rutiner som er lagt tilstrekkelige for å ivareta tjenestemottakers ønsker?

  6. Inn i planverket

    Erfaringene viser at det er helt nødvendig å nedtegne ønsket om utøvelse i de verktøy som styrer hverdagen. Ute at dette konkretiseres i planverket, er det stor sjanse fort at det blir uteglemt.

I Sarpsborg kommune ble det i 2007 nedsatt en arbeidsgruppe som hadde i oppdrag å utarbeide et kartleggingsverktøy i samtale rundt tro og livssynsutøvelse.

Gruppen var bredt sammensatt med en representant fra virksomhetslederne, en saksbehandler, en ansatt i boveiledningstjenesten, en representant fra seksjon for pleie og omsorg, og kvalitetsrådgiver for helse og omsorg i tillegg til en representant fra tros- og livssynssamfunnene. Kommunen vedtok både prosedyre og kartleggingsverktøy våren 2009 og det er til utprøving i kommunen.

Se prosedyre og kartleggingsverktøy i Sarpsborg kommune: Kartleggingsverktoy i samtale tro- og livssynsutovelse -Sarpsborg.pdf og Sikre tros- og livssynsfrihet -Sarpsborg.pdf.

Mange tros- og livssynssamfunn understreker at mennesker med utviklingshemming skal ha mulighet til å være del av sitt tros- og livssynssamfunn ut fra egne premisser. Ledere uttrykker ønske og vilje til å møte den enkelte ut fra egne premisser og på best mulig måte legge til rette for en best mulig deltagelse for alle. Det er viktig at dette perspektivet ligges til grunn når en skal samtale om deltagelse og tilhørighet i tros- og livssynssamfunn til den enkelte. For tjenesteytere og foresatte/hjelpeverger er det nyttig å samarbeide med ledere og ansatte i det tros- eller livssynssamfunnet vedkommende tilhører og ønsker å ta del i. En samhandling her vil også gi verdifull hjelp til hvilke momenter som det er formålstjenlig å vektlegge i en kartleggingsprosess. Behovene kan variere fra trossamfunn til trossamfunn.

Mange tros- og livssynssamfunn understreker at mennesker med utviklingshemming skal ha mulighet til å være del av sitt tros- og livssynssamfunn ut fra egne premisser. Ledere uttrykker ønske og vilje til å møte den enkelte ut fra egne premisser og på best mulig måte legge til rette for en best mulig deltagelse for alle. Det er viktig at dette perspektivet ligges til grunn når en skal samtale om deltagelse og tilhørighet i tros- og livssynssamfunn til den enkelte. For tjenesteytere og foresatte/hjelpeverger er det nyttig å samarbeide med ledere og ansatte i det tros- eller livssynssamfunnet vedkommende tilhører og ønsker å ta del i. En samhandling her vil også gi verdifull hjelp til hvilke momenter som det er formålstjenlig å vektlegge i en kartleggingsprosess. Behovene kan variere fra trossamfunn til trossamfunn.

I fellesskap med andre

Foto av mann og kvinne

Foto: Mikkel Hegna Eknes

I fellesskap med andre

For mange mennesker er det å leve ut en tro nært knyttet til det å ha et fellesskap med andre som har samme tro. I de fleste av livets sammenhenger ser vi at de som har samme oppfatning gjerne søker sammen. En rekke mennesker har gjennom et åndelig fellesskap også knyttet sterke sosiale bånd. Noen har hele sitt sosiale nettverk i sitt tros- eller livssynssamfunn. I et slikt fellesskap kan en få omsorg, oppgaver og vekstmuligheter, men også oppleve begrensinger og stagnasjon.

Først og fremst må mennesker som har en funksjonsnedsettelse bli møtt som enkeltmennesker, og ikke som grupper. Det utfordrer medlemmene i de ulike tros- og livssynssamfunn til å bli kjent med den enkelte. Da vil funksjonshemmingen komme mer i bakgrunnen og enkeltmenneske med sine sterke og svake sider komme mer fram. Å gi mulighet for individuelle kontakter og kjennskap utfordrer også de som er tjenesteytere til å kjenne sin egen rolle, og å vite hvor grenseoppgangene for deres involvering går.

Når tryggheten i et fellesskap er til stede, vil det også åpne opp for deltakelse. I et fellesskap av likeverdige er det naturlig at alle får delta ut fra sine forutsetninger. Å få være aktiv og prege helheten gir følelse av å være en viktig brikke sammen med andre. Eksemplene på aktiv deltakelse i trosfellesskap er mange. Det er fantasien og ikke funksjonshemmingen som setter grenser. Erfaringen er, så å si uten unntak, at det å få en oppgave har svært mye å si for trivsel og opplevelse av egenverd. Selv de som har store utfordringer fysisk så vel som psykisk vil kunne bidra.

Mennesker som har en utviklingshemming kan ha problemer med selvinnsikt - å kunne se sine egne sterke og svake sider. Gleden ved å være sentral og få oppmerksomhet på egen person kan få noen til å ta rollen som bajas eller klovn. Grenser skal settes ut fra respekt for den enkelte. Mennesker som har en utviklingshemming skal slippe å gjøre seg til latter, eller overta all oppmerksomhet. Ethvert fellesskap vil fort bli utmattet av denne form for fokusering. Det er viktig å stille krav og sette grenser. Men det må gjøres ut fra den kunnskap man har om det enkelte menneske. Grenser gir trygghet og kjøreregler for hvordan man skal forholde seg i et sosialt fellesskap.

Noen vil gjerne gjøre seg fortjent til sin plass ved å gjøre alle til lags. Det er viktig at man er bevisst faren for utnytting og overtramp. Sårbare mennesker er ekstra utsatt, og det er et felles ansvar å også ha oppmerksomhet rundt dette.

For mange mennesker, kanskje særlig innenfor tro - og livssynssamfunn, kan mennesker med funksjonsnedsettelse bli gjenstand for stor omsorg. Man ønsker å gjøre vel mot den som har behov for bistand. Det kan resultere i at den man hjelper får en passiv mottakerrolle og blir stakkarsliggjort. For noen vil dette være med på å ufarliggjøre den som er hjelpetrengende.

Det er mindre utfordrende å hjelpe noen enn å ta dem imot som likeverdige medlemmer. Hensikten er velmenende, men gir sterke signal om hvem som er sterk, og hvem som er svak, hvem som gir, og hvem som tar i mot.

Knut på 38 har sin faste plass i dugnadsgjengen som møtes hver 14.dag for å gjøre forefallende arbeid i kirken. Han kommer sammen med sin støttekontakt.

Knut har lite verbalt språk og støttekontakten er med å formidle det han ønsker å si.

I dugnadsgjengen opplever Knut at hans arbeidsbidrag er etterspurt og han er også en del av et større sosialt fellesskap. Han møter kjente ansikt når han går til gudstjeneste, og han savnes når han ikke kommer. Fremfor alt opplever Knut å være en viktig person for fellesskapet; en som har noe å bidra med.

Sosial isolasjon og ensomhet er et generelt problem, og rammer mennesker i alle aldre og samfunnslag. Ensomhet kan være alt fra å ikke ha noen å prate med, ikke bli buden til fest, til å måtte sitte alene på kirkebenken. For den som er ensom kan alle innenfor fellesskapet være en stor ugjennomtrengelig masse.
Det å ha en utviklingshemming eller en annen funksjonsnedsettelse kan gjøre det ekstra vanskelig å bryte ensomheten. Fordommer og utrygghet overfor det som er annerledes, er med på å stenge mennesker ute fra fellesskapet. Vi vet at sosial isolasjon kan føre til dårligere fysisk og psykisk helse. Motsatt kan et støttende sosialt nettverk gi trygghet og trivsel som fremmer utvikling på alle områder.

I vårt samfunn tuftes de fleste fellesskap på tanken om likeverd og rettferd. Diskriminering av mennesker som har ulike forutsetninger er i ytterste konsekvens et angrep på demokratiet i vårt samfunn. Derfor må likeverdstanken må holdes høyt både i tros- og livssynssamfunn og i samfunnet generelt.

I eget hjem

Foto av kvinne

Foto: Mikkel Hegna Eknes

I eget hjem

Opplevelsen av å ha og praktisere en tro eller et livssyn er forskjellig fra person til person. Mennesker innenfor samme trossamfunn vil også ha forskjellige behov i forhold til trosutøvelse i hjemmet.

Troen og livssynet vil for de fleste få konsekvenser for hvordan en innretter livet, og vil også sette sitt preg på hjemmet. Tjenesteyteren som er på besøk i hjemmet må også være oppmerksom på disse verdiene og ta hensyn til dette når det for eksempel gjelder språkbruk.

Alter

I flere av trossamfunnene har en holdt tradisjonen med husalter i hevd. Et husalter vil bestå av et bord med symboler som understreker og gir uttrykk for troen, og bilde/ikoner/symboler på veggen over bordet. Noen kan også ha en kneleskammel i forbindelse med alteret. Kneleskammelen er en liten krakk som hjelper en når en skal knele.

Andaktsutøvelse

For mange er den daglige stunden med trossamfunnets hellige skrifter en viktig del av dagens rytme. Enkelte leser eller blir lest for av samfunnets hellige skrifter, eller en bruker en andaktsbok eller liturgibok som utdyper og eksemplifiserer de hellige skrifter.

Bilder

For mange er utsmykning av leiligheten med bilder, ikoner, malerier, figurer osv., som understreker og utdyper troen, en naturlig del av trosutøvelsen i hjemmet. Utsmykningen fungerer samtidig som en bekjennelse eller et signal for dem som kommer på besøk, og som en påminnelse for seg selv om sin tro eller sitt livssyn.

Bordbønn

Bønn før maten spises, og takkebønn etter måltidet, har i generasjoner vært en naturlig del av trosutøvelsen for mange. Bordbønnen uttrykker en bønn om at Gud må velsigne maten på bordet, og en takk for at Gud har gjort det slik at en kan spise seg mett. Samtidig takker en for at Gud hadde latt det vokse på marka. Bordbønnen blir sunget eller lest, her vil tradisjonen være forskjellig.

Mat

I flere trossamfunn er mat en viktig del av trosutøvelsen i hjemmet. Det handler både om mat en ikke skal spise, om mat en kan spise, og om mat en ikke skal spise i forbindelse med høytider. For enkelte er også tilberedning av mat viktig. Noen er avholdende fra alkohol, mens andre stiller sine medlemmer fritt. Andre har egne mattradisjoner som er forbundet med høytidene, men som ikke er en offisiell skikk i det samfunn de tilhører.

Morgen bønn og aftenbønn

Bønn for dagen og for natten er for mange et innarbeidet ritual. Det kan være faste formulerte bønner, eller det kan være frie bønner. Mange bruker bønnebøker som et fast ritual for morgen og kveld.

Musikk

Bruk av musikk er for mange en del av trosutøvelsen. Musikken brukes aktivt i forbindelse med andaktsutøvelse og andre ritualer. For mange er musikk og sang som på forskjellig måte utdyper troen, en stor del av dagsrytmen.

Ritualer

Enkelte legger dagen opp rundt faste ritualer. Det kan være faste ord som leses eller bes, eller det kan være kroppsbevegelser som å knele og å gjøre korsets tegn. Noen har faste bønnetider i løpet av en dag, mens andre ber mer sporadisk. De forskjellige trossamfunn har flere bøker som legger til rette for ritualer i dagliglivet.

Samling

For enkelte vil det være naturlig å invitere andre fra samme tros- eller livssynssamfunn til samling i hjemmet. Det kan være bibelgruppe, samtalegruppe, misjonsgruppe eller bønnegruppe. Noen samles jevnlig hver måned, mens andre mer sporadisk.

Sang

Enkelte har bevart tradisjonen med å synge sanger og salmer som uttrykker troen.

Stillhet

For mange er stillhet og meditasjon en viktig del trosutøvelsen. Ved bruk av forskjellige meditasjonsstillinger, musikk og symboler, legger en til rette for innlevelse og innvielse i troen.

Verdier

Å ha en tro eller et livssyn, handler også om verdier og prioriteringer om hvordan en vil leve. Troen og livssynet vil prege hjemmet og livet. Tjenesteyters ferd i hjemmet må også være preget av de verdier og prioriteringer som gjelder for tjenestemottakeren. Dette handler også om ordbruk.

Årsrytme

De forskjellige tros- og livssynssamfunn har ofte en årsrytme som en orienterer seg ut i fra. Her vil høytidene være viktige elementer. Ofte vil høytidene feires både i fellesskap med andre og i hjemmet. Det er også en lang praksis i de forskjellige tros- og livssynssamfunn at hjemmet pyntes i tråd med høytidene.

Samarbeid med tro- og livssynssamfunn

Foto av kristen symbol

Samarbeid med tro- og livssynssamfunn

Vi er i Norge i dag et flerkulturelt samfunn hvor de forskjellige verdensreligionene er representert med menigheter og enheter. Den naturlige konsekvens av dette er at vi også møter mennesker med ulike religioner og livssynstilhørighet som tjenestemottakere. Fremdeles er de fleste av befolkningen medlemmer av Den Norske kirke (80,7 %) mens 9 % er medlemmer av et annet tros- eller livssynssamfunn.

For å kunne gi tjenestemottakere et fullverdig og godt tilbud må tjenesteyter sette seg inn i de viktigste sider ved tjenestemottakerens tro og livssyn. Her er tjenestemottaker og hans/hennes nærpersoner viktige kunnskapsformidlere. Når ønsket praksis er avklart vil neste skritt være kontakt med vedkommendes tro- og livssynssamfunn.

Det må etableres en dialog hvor det avklares hva tjenestemottaker ønsker å delta i, og hva slags bistand som er nødvendig for å kunne delta i fellesskapet. Det er nødvendig å være konkret i hvilke forventninger tjenesteyterne har til hva de selv og den enkelte forsamling kan bidra med.

De nærmeste pårørende vil ofte kunne formilde en kontakt mellom tjenesteyterne og representanter fra det aktuelle tros- og livssynssamfunn. Det kan variere mye fra sted til sted om hvorvidt de enkelte tros- eller livssynssamfunn er representert på de lokale steder.

Her er en oversikt over hvordan man kan finne fram til noen tros- og livssynssamfunn:

For menigheter innfor den norske kirke:

Rådhusgt. 1-3
0151 Oslo N-0151
Tlf.: 23 08 12 00
Se www.kirken.no

For menigheter tilsluttet Norges kristne råd (de fleste kristne kirkesamfunn)

Rådhusgata 1-3
N-0151 Oslo
Telefon: +47 23 08 13 00
post@norkr.no
http://www.norgeskristnerad.no/

For menigheter og grupper/samfunn tilsluttet Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (de fleste ikke kristne tros- og livssynssamfunn)
Rådhusgt. 1-3
0151 Oslo
23 08 13 39/40 (tel) 23 08 13 01 (fax)
stl@trooglivssyn.no

Veiledningsmateriell: Kirkerådet har i samarbeid med Norges kristne og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn utviklet en veileder omhandlende inkludering av mennesker med utviklingshemming i tros- og livssynssamfunn. Materialet består av et veiledningshefte og brosjyremateriell.

Materialet ligger på prosjektets hjemmeside: www.deltakelse.no

Lovverk og føringer

Foto av jente som holder en bibel

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Lovverk og føringer

Alle innbyggere i Norge har en grunnlovfestet rett til fri religionsutøvelse. Dette innebærer at enhver borger av landet har, ut i fra egen selvbestemmelse, frihet til å tilhøre og praktisere en tro eller et livssyn.

Samme frihet har man også til å ikke tilhøre og praktisere en tro eller et livssyn. Religionsfriheten regnes for å være er en av de fundamentale allmenne rettigheter som den norske rettsstat bygger på.

For de fleste av oss er det en selvfølge at vi kan oppsøke og delta i det tros- og livssynssamfunn vi tilhører. Dette er likevel ingen selvfølge for alle. Vi har lett for å overse eller glemme mennesker som er avhengig av tilrettelegging for å få samme mulighet til deltagelse som andre.

Uten nødvendig bistand kan det være vanskelig- og for noen umulig – å delta i sitt tros- og livssynssamfunn. Dette rammer spesielt mennesker med utviklingshemming.

Grunnlovens § 2:

«Alle indvaanere af Riget have fri Religionsutøvelse».

Fri religionsutøvelse regnes som en av de viktigste grunnsteinene som det norske samfunn er bygget på. Ut i fra grunnlovens paragraf 2 har alle innbyggere i Norge en grunnlovfestet rett til fri religionsutøvelse. Dette innebærer at innbyggere av riket av det offentlige garanteres frihet til å tilhøre og praktisere en tro eller et livssyn, og frihet til ikke å høre til og ikke praktisere en tro eller et livssyn.

Den enkelte innbygger skal sikres frihet til å forholde seg til religion og livssyn ut i fra egen fri vilje. I retten til fri religionsutøvelse ligger også at alle skal vises respekt for sin trosutøvelse eller for sitt valg om å tilhøre eller å ikke tilhøre et tros- eller livssynssamfunn. Dette innebærer at ingen skal hindres i, eller å bli forfulgt for sin tro eller sitt livssyn. På den annen side skal ingen tvinges eller presses til å tilhøre, delta i eller utøve en tro eller et livssyns mot sin vilje.

Fri religionsutøvelse er ingen eksklusiv rett som er forbeholdt noen utvalgte. Grunnloven setter ingen begrensninger. Friheten til religionsutøvelse er ikke bundet sammen med evnen til intellektuell forståelse eller kommunikasjonsevne. Også de som ikke har mulighet til å uttrykke med ord hva de ønsker og mener i forhold til tro og livssyn, har del i retten til fri religionsutøvelse.

Grunnlovens § 2 gir ikke samfunnet rett til å unnta enkelte grupper fra retten til fri religionsutøvelse. Her er ingen tekst med liten skrift som sier «unntatt er den som». Mennesker som mottar omsorgstjenester har del i de samme rettigheter som alle andre innbyggere.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene som ble vedtatt av De Forente Nasjoners tredje generalforsamling 10. desember 1948, understreker allerede i artikkel 2, at denne erklæring skal gjøres gjellende for alle mennesker, uten unntak.

«Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. understrekes klart og tydelig at alle har krav på de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen, uten forskjell av noen art eller annet forhold.»

Dette kan ikke forstås på annen måte enn at artiklenes innehold, også er gjellende for mennesker som mottar omsorgtjenester. Tidligere Stortingspresident Torbjørn Jagland understreker i et intervju (Deltakelse og tilhørighet DVD 2009) at det fine med menneskerettighetene er at de gjelder for alle.)

Den europeiske menneskerettskonvensjonen er norsk lov gjennom menneskerettsloven av 1999, og sier i artikkel 9 følgende:

«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

I praksis betyr dette at sosial- og helsetjenester ikke kan ytes på en slik måte at de hindrer noen i å praktisere sitt livssyn eller ta del i livssynsfellesskap.

1.januar 2008 trådte Lov mot forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i kraft. Hele loven finnes på www.lovdata.no. Loven har som formål å sikre like muligheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne.

Ingen samfunnsarenaer er konkretisert, men det understrekes at loven skal gjelde på alle samfunnsområder. Dette innebærer at den også gjelder for deltakelse innenfor tros- og livssynssamfunn og i forhold til tros- og livssynsutøvelse.

Når loven skal konkretiseres i forhold til tros- og livssynsutøvelse, vil dette innebære at mennesker med utviklingshemming skal ha samme muligheter for utøvelse og deltakelse i tros- og livssynssamfunn som alle andre. I de tilfeller mennesker med utviklingshemming ikke får en reell mulighet til å utøve sin tro alene eller sammen med andre, etter egen selvbestemmelse, kan dette være diskriminering etter loven. Loven ligger som basis for den tjenesten tjenesteyterne gir mennesker som mottar omsorgstjenester.

Når en tjenesteyter har ansvaret for at en tjenestemottaker får bistand i dagliglivets gjøremål, har en samtidig ansvar for at disse tjenesten gis i samsvar med loven. Tjenesteyter har ansvar for å sikre at tjenestemottaker får del i de samme rettigheter som andre. Dette vil også gjelde i forhold til tros- og livssynsutøvelse.

Alles rett til tros- og livssynsutøvelse er nedfelt både i lovverk og offentlige føringer. Når samfunnet gir noen en rettighet, har både samfunnet og det enkelte tros- og livssynssamfunn et ansvar for å sikre at denne rettigheten blir reell. En reell fri religionsutøvelse innebærer at alle innbyggere har like muligheter til å utøve sin tro eller sitt livssyn. Når en tjenestemottaker er avhengig av hjelp for å kunne utøve sin tro, må samfunnet samtidig sørge for at noen får ansvaret for å gi den nødvendige hjelpen. Uten hjelp vil retten til fri religionsutøvelse for mange bare være ord uten verdi. Erfaringer fra møter med den offentlige omsorgstjenesten viser at tjenestemottakerens rett til å utøve en tro eller et livssyn, og tjenesteyternes ansvar for å legge til rette for ønsket utøvelse, er lite kjent blant tjenesteyterne.

Uklarheten om retten til tros- og livssynsutøvelse viser at det er nødvendig å avklare i hvilken grad de som mottar omsorgstjenester også har rett til å få nødvendig bistand.

§ 1 Formål

Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle uavhengig av funksjonsevne og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

§ 2 Virkeområde (del 1)

Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og andre forhold av personlig karakter.

§ 4 Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Retten til fri tros- og religionsutøvelse er i liten grad konkretisert i de forskrifter som regulerer helse- og omsorgstjenestene. Tematikken nevnes eksplisitt i forskrift for sykehjem og boform for heldøgns pleie, Forskrift for sykehjem og for heldøgns pleie.

I «Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns pleie» er det under kapittel IV ( Om beboernes rettigheter) en egen paragraf som slår fast at beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn (§§ 4-6.) Paragrafen blir derimot ikke innholdsbestemt i veiledning eller ytterlige konkretiseringer. En nøyer seg med å fastslå en rettighet. Det er derfor store forskjeller i hvordan denne rettigheten blir ivaretatt.

I forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19.november 1982 nr.66 om helsetjenestene i kommunene og etter lov av 13.desember 1991 nr,81 om sosiale tjenester (Kvalitetsforskriften) nevnes ikke retten til trosutøvelse eksplisitt.

§1 Formål: «Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel».

§ 3 Oppgaver og innhold i tjenestene: Kommunene skal etablere et system av prosedyrer som søker å sikre at:
• tjenesteapparatet og tjenesteyterne kontinuerlig tilstreber at den enkelte bruker får de tjenester vedkommende har behov for til rett tid, og i henhold til individuell plan når slik finnes
• det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud som ivaretar kontinuitet i tjenesten
• brukere av pleie- og omsorgstjenester, og eventuelt pårørende/verge/hjelpeverge, medvirker ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Den enkelte bruker gis medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførsel av tjenesten.

Leses kvalitetsforskriften på bakgrunn av det før nevnte lovverk omhandlende retten til tros- og livssynsutøvelse, ligger tema implisitt i både formålsdelsdelen §1, og §3 hvor kommunen skal etablere et system av prosedyrer i forhold til oppgaver og innhold i tjenestene. Denne tolkningen støttes av Helse- og omsorgsdepartementets Rundskriv I – 6/2009 – Retten til egen tros- og livssynsutøvelse hvor det heter:

«I dette må det innfortolkes en plikt for helse- og omsorgspersonell til å legge til rette for den enkeltes mulighet til fri tros- og livssynsutøvelse».

Alle som er avhengige av kommunale helse – og omsorgstjenester, skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn. Det slår Helse – og omsorgsdepartementet fast i rundskriv 1-6/2009 Rett til egen tros- og livssynsutøvelse.

Oppsummering

Foto av hender som holder bibel

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Oppsummering

Lovverket viser at alle som mottar omsorgstjenester fra det offentlige, har rett til å få nødvendig hjelp slik at en kan få reell mulighet til å utøve sin tro eller sitt livssyn etter eget ønske og egen vilje. Retten til å utøve sin tro eller sitt livssyn gjelder også for dem som mottar omsorgstjenester. Dette er godt dokumentert både i lovverk, i menneskerettighetene, i forskrift, i rundskriv og i offentlige føringer.

Det er viktig at de om utfører omsorgstjenester forsikrer seg om at tjenestemottakeren får nødvendig hjelp til å kunne utøve sin tro eller sitt livssyn, alene eller sammen med andre. Det er den enkeltes rett til å velge som må stå i sentrum for den hjelp som gis. De som leder omsorgstjenestene i kommunene har et særlig ansvar for at tjenesteyterne blir opplært i dette.

Å legge til rette for tros- og livssynsutøvelse handler ikke bare om retten til å ha og praktisere en tro eller et livssyn, men også om retten til å bli inkludert i tros- og livssynssamfunn på like vilkår som andre.

Ressurser

Foto av jente som ber

Foto: Danumurthi Mahendra

Ressurser

Referanser:
  • Andreassen, Bård A. og Ryan, Odd A. (red.) 1991 : Menneskerettigheter: En dokumentsamling. Oslo: Humanist forlag
  • Bjørnrå, Guneriussen og Sommerbakk,(red.) 2008: Utviklingshemming, autonomi og avhengighet. Oslo: Universitetsforlaget
  • Dahle, Sølvi, Torgauten, Tor Ivar (red.) 2010: Utviklingshemming og tros- og livssynsutøvelse. Rettigheter og tilrettelegging
  • Ellingsen, Karl Elling, 2008 i SOR Rapport nr.6, side 16-22.
  • Ellingsen, Karl Elling (red.) 2007. Selvbestemmelse. Egne og andres valg og verdier. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Ellingsen, Karl Elling, Jacobsen, Karl og Nicolaysen, Kari (red.) 2002: Sett og forstått. Alternativer til tvang og makt i møtet med utviklingshemmede. Oslo: Gyldendal
  • Helsedirektoratet 2008: Gjør det så enkelt som mulig – et tipshefte om Individuell plan.
  • Helsedirektoratet, rapport 2007: Vi vil, vi vil, men får vi det til – Levekår, tjenestetilbud og rettsikkerhet for personer med utviklingshemming.
  • Helse- og omsorgsdepartementet: Rundskriv 1-6/2009: Rett til egen tros- og livssynsutøvelse.
  • Henriksen, B.Lenau 1992: Livskvalitet. Gad, København
  • Innst. S. nr. 150 (2006): Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om framtidas omsorgutforming (Mestring, muligheter og mening)
  • Kirkerådet, Norges kristne råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, 2009 : Deltakelse og tilhørighet. Inkludering av mennesker med utviklingshemming i tros- og livssynssamfunn.
  • Kirkerådet, en uttalelse 15.11.2009..http://www.deltakelse.no: Den norske kirkes betjening av mennesker med utviklingshemming; Likeverd, inkludering, tilrettelegging.
  • Kirkerådet: «Som ringer i vann. Kirkens arbeid blant psykisk utviklingshemmede.»Rapport nr. 14, Oslo 1981
  • Lillehaug, Trine 1996: Kirkens møte med mennesker med psykisk utviklingshemming, i lys av HVPU-reformen. En kartlegging av perioden 1985-95.Teologisk fakultet, Universitet i Oslo
  • Luteberget, Laila.2008,i SOR Rapport nr.6, side 4-7.
  • Rammeplan for 3-årig sosionomutdanningen . Fastsatt 1.desember 2005. Utdannings- og forskningsdepartementet
  • Rammeplan for vernepleierutdanningen. Fastsatt 1.desember 2005. Utdannings- og forskningsdepartementet
  • Selbo, Aud. Bollingmo, Leif. Ellingsen, Karl Elling(red), 2005: Selvbestemmelse for tjenestenytere. Oslo: Gyldendal
  • Sosial og helsedirektoratet 2007: Veileder for individuell plan.
  • St. meld. nr. 47 (1989-90): Om gjennomføring av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning
  • Torgauten, Tor Ivar 2006: «Sammen skal vi bygge menighet» Oslo. Verbum forlag.
  • Vanier. Jean: Foredrag på Kirkemøtet Trondheim 1999: «Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid.»