Tros- og livssynsfrihet

Grunnlovens § 2:

«Alle indvaanere af Riget have fri Religionsutøvelse».

Fri religionsutøvelse regnes som en av de viktigste grunnsteinene som det norske samfunn er bygget på. Ut i fra grunnlovens paragraf 2 har alle innbyggere i Norge en grunnlovfestet rett til fri religionsutøvelse. Dette innebærer at innbyggere av riket av det offentlige garanteres frihet til å tilhøre og praktisere en tro eller et livssyn, og frihet til ikke å høre til og ikke praktisere en tro eller et livssyn.

Den enkelte innbygger skal sikres frihet til å forholde seg til religion og livssyn ut i fra egen fri vilje. I retten til fri religionsutøvelse ligger også at alle skal vises respekt for sin trosutøvelse eller for sitt valg om å tilhøre eller å ikke tilhøre et tros- eller livssynssamfunn. Dette innebærer at ingen skal hindres i, eller å bli forfulgt for sin tro eller sitt livssyn. På den annen side skal ingen tvinges eller presses til å tilhøre, delta i eller utøve en tro eller et livssyns mot sin vilje.

Fri religionsutøvelse er ingen eksklusiv rett som er forbeholdt noen utvalgte. Grunnloven setter ingen begrensninger. Friheten til religionsutøvelse er ikke bundet sammen med evnen til intellektuell forståelse eller kommunikasjonsevne. Også de som ikke har mulighet til å uttrykke med ord hva de ønsker og mener i forhold til tro og livssyn, har del i retten til fri religionsutøvelse.

Grunnlovens § 2 gir ikke samfunnet rett til å unnta enkelte grupper fra retten til fri religionsutøvelse. Her er ingen tekst med liten skrift som sier «unntatt er den som». Mennesker som mottar omsorgstjenester har del i de samme rettigheter som alle andre innbyggere.

Verdenserklæringen om menneskerettighetene som ble vedtatt av De Forente Nasjoners tredje generalforsamling 10. desember 1948, understreker allerede i artikkel 2, at denne erklæring skal gjøres gjellende for alle mennesker, uten unntak.

«Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. understrekes klart og tydelig at alle har krav på de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen, uten forskjell av noen art eller annet forhold.»

Dette kan ikke forstås på annen måte enn at artiklenes innehold, også er gjellende for mennesker som mottar omsorgtjenester. Tidligere Stortingspresident Torbjørn Jagland understreker i et intervju (Deltakelse og tilhørighet DVD 2009) at det fine med menneskerettighetene er at de gjelder for alle.)

Den europeiske menneskerettskonvensjonen er norsk lov gjennom menneskerettsloven av 1999, og sier i artikkel 9 følgende:

«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.

2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

I praksis betyr dette at sosial- og helsetjenester ikke kan ytes på en slik måte at de hindrer noen i å praktisere sitt livssyn eller ta del i livssynsfellesskap.

1.januar 2008 trådte Lov mot forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i kraft. Hele loven finnes på www.lovdata.no. Loven har som formål å sikre like muligheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne.

Ingen samfunnsarenaer er konkretisert, men det understrekes at loven skal gjelde på alle samfunnsområder. Dette innebærer at den også gjelder for deltakelse innenfor tros- og livssynssamfunn og i forhold til tros- og livssynsutøvelse.

Når loven skal konkretiseres i forhold til tros- og livssynsutøvelse, vil dette innebære at mennesker med utviklingshemming skal ha samme muligheter for utøvelse og deltakelse i tros- og livssynssamfunn som alle andre. I de tilfeller mennesker med utviklingshemming ikke får en reell mulighet til å utøve sin tro alene eller sammen med andre, etter egen selvbestemmelse, kan dette være diskriminering etter loven. Loven ligger som basis for den tjenesten tjenesteyterne gir mennesker som mottar omsorgstjenester.

Når en tjenesteyter har ansvaret for at en tjenestemottaker får bistand i dagliglivets gjøremål, har en samtidig ansvar for at disse tjenesten gis i samsvar med loven. Tjenesteyter har ansvar for å sikre at tjenestemottaker får del i de samme rettigheter som andre. Dette vil også gjelde i forhold til tros- og livssynsutøvelse.

Alles rett til tros- og livssynsutøvelse er nedfelt både i lovverk og offentlige føringer. Når samfunnet gir noen en rettighet, har både samfunnet og det enkelte tros- og livssynssamfunn et ansvar for å sikre at denne rettigheten blir reell. En reell fri religionsutøvelse innebærer at alle innbyggere har like muligheter til å utøve sin tro eller sitt livssyn. Når en tjenestemottaker er avhengig av hjelp for å kunne utøve sin tro, må samfunnet samtidig sørge for at noen får ansvaret for å gi den nødvendige hjelpen. Uten hjelp vil retten til fri religionsutøvelse for mange bare være ord uten verdi. Erfaringer fra møter med den offentlige omsorgstjenesten viser at tjenestemottakerens rett til å utøve en tro eller et livssyn, og tjenesteyternes ansvar for å legge til rette for ønsket utøvelse, er lite kjent blant tjenesteyterne.

Uklarheten om retten til tros- og livssynsutøvelse viser at det er nødvendig å avklare i hvilken grad de som mottar omsorgstjenester også har rett til å få nødvendig bistand.

§ 1 Formål

Lovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle uavhengig av funksjonsevne og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes.

§ 2 Virkeområde (del 1)

Loven gjelder på alle samfunnsområder med unntak av familieliv og andre forhold av personlig karakter.

§ 4 Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Retten til fri tros- og religionsutøvelse er i liten grad konkretisert i de forskrifter som regulerer helse- og omsorgstjenestene. Tematikken nevnes eksplisitt i forskrift for sykehjem og boform for heldøgns pleie, Forskrift for sykehjem og for heldøgns pleie.

I «Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns pleie» er det under kapittel IV ( Om beboernes rettigheter) en egen paragraf som slår fast at beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn (§§ 4-6.) Paragrafen blir derimot ikke innholdsbestemt i veiledning eller ytterlige konkretiseringer. En nøyer seg med å fastslå en rettighet. Det er derfor store forskjeller i hvordan denne rettigheten blir ivaretatt.

I forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19.november 1982 nr.66 om helsetjenestene i kommunene og etter lov av 13.desember 1991 nr,81 om sosiale tjenester (Kvalitetsforskriften) nevnes ikke retten til trosutøvelse eksplisitt.

§1 Formål: «Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven får ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkelte menneskes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel».

§ 3 Oppgaver og innhold i tjenestene: Kommunene skal etablere et system av prosedyrer som søker å sikre at:
• tjenesteapparatet og tjenesteyterne kontinuerlig tilstreber at den enkelte bruker får de tjenester vedkommende har behov for til rett tid, og i henhold til individuell plan når slik finnes
• det gis et helhetlig, samordnet og fleksibelt tjenestetilbud som ivaretar kontinuitet i tjenesten
• brukere av pleie- og omsorgstjenester, og eventuelt pårørende/verge/hjelpeverge, medvirker ved utforming eller endring av tjenestetilbudet. Den enkelte bruker gis medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførsel av tjenesten.

Leses kvalitetsforskriften på bakgrunn av det før nevnte lovverk omhandlende retten til tros- og livssynsutøvelse, ligger tema implisitt i både formålsdelsdelen §1, og §3 hvor kommunen skal etablere et system av prosedyrer i forhold til oppgaver og innhold i tjenestene. Denne tolkningen støttes av Helse- og omsorgsdepartementets Rundskriv I – 6/2009 – Retten til egen tros- og livssynsutøvelse hvor det heter:

«I dette må det innfortolkes en plikt for helse- og omsorgspersonell til å legge til rette for den enkeltes mulighet til fri tros- og livssynsutøvelse».

Alle som er avhengige av kommunale helse – og omsorgstjenester, skal få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn. Det slår Helse – og omsorgsdepartementet fast i rundskriv 1-6/2009 Rett til egen tros- og livssynsutøvelse.