Selvskading ved lett utviklingshemning

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Utfordrende atferd
Bok: Selvskading ved lett utviklingshemning
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: lørdag, 16. oktober 2021, 20:07

Hensikt og læringsmål

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Hensikten med kapittelet

Hensikten med kapittelet er at du etter å ha gjennomgått det kan beskrive noen viktige momenter som dreier seg om selvskading hos personer med lett utviklingshemning.

Læringsmål

  • For å forstå og endre selvskading må man gjennomføre en funksjonell analyse av atferden.
  • Selvskading kan forverres gjennom uheldig samspill med omgivelsen slik at resultatet er "onde sirkler".
  • Selvskading trigges ofte av at personen opplever intense negative følelser som han/hun ikke klarer å regulere på annen måte enn selvskading fordi man mangler sosiale eller emosjonelle ferdigheter.
  • Forståelse og håndtering av selvskading bør fokusere på å samarbeide med personen om identifisering, læring og trening av ferdigheter som kan erstatte selvskadende atferd.
  • Det finnes flere behandlingsmetoder som er dokumentert effektive for personer som selvskader.

Når du har gått gjennom kapitlet er målene at du

har en forståelse av selvskading som baserer seg på oppdatert forskning, og derfor er mer motivert til å hjelpe og følge opp personer som skader seg.

Fra tabu til åpenhet

sorwrisb

Oppmerksomheten om selvskading har de siste årene endret seg fra å være forstått som et bisart symptom hos pasienter med alvorlig psykisk lidelse til å bli forstått som et relativt vanlig symptom hos personer med og uten diagnostiserte psykiske lidelser.

Kunnskapen både hos "folk flest" og fagfolk er økende, men fremdeles er det knyttet tabu og misforståelser til fenomenet. Mye tyder på at selvskading har blitt tiltagende vanlig de siste årene. På den annen side har økt fokus og kunnskapsnivå også ført til utvikling av flere dokumentert effektive og lovende behandlingsmetoder.

Innen habiliteringsfeltet har man lenge vært oppmerksom på fenomenet, og det finnes mange eksempler på gode intervensjoner. Likevel har fokus her vært mer på selvskading hos personer med moderat og alvorlig utviklingshemming.

Klinisk nyttig kunnskap om selvskading

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Både i media og faglitteraturen blir ofte personer som skader seg beskrevet negativt. Selvskading kan beskrives som manipulasjon, og personene som oppmerksomhetshungrende og egoistiske. Forskning gir ikke støtte for at dette er typisk, og i virkeligheten er det nok like mange grunner til å skade seg som det finnes personer som gjør det. For å hjelpe den som skader seg er det uansett nødvendig å gå et steg videre fra generell kunnskap, diagnoser og kasusbeskrivelser. Målet må være at man gjennom et samarbeid med den det gjelder, kan gjennomføre en funksjonell analyse av atferden; hvilke situasjoner trigger avmakt som fører til selvskading og hvilke ferdigheter kan brukes for å få mer kontroll over eget liv.

Mer informasjon

Se videoblogg og annen informasjon på http://selvskading.info hvor både behandlere og forskere snakker mer om akkurat dette

Maktesløshet

Men dette er vanskelig. Hjelpere og de som ellers må forholde seg til den som selvskader har lett for å bli overveldet av det urolige og tidvis desperate uttrykket selvskadingen gir. De som skader seg vet ofte ikke selv hvorfor de kutter seg, om de vil motta hjelp eller ei, eller hva de trenger. De opplever lettere skam enn andre og preges ofte av humørsvingninger. Det gjør at både den som skader seg, deres familie og hjelperne ofte opplever maktesløshet. Maktesløsheten lammer. Den gjør hjelpere defensive eller fører til at mange ikke ønsker eller tør å hjelpe personer med selvskading. Og maktesløsheten gir håpløshet til den som skader seg, noe som igjen forsterker følelsen av at selvskading er den eneste løsningen som virker. Med andre ord skaper dette en typisk ond sirkel.

Les mere om dette hos Landsforeningen for forebygging av selvmord og selvskading (brukerforening).

Manipulering og oppmerksomhet

Det finnes personer som skader seg som er drevet av ønske om oppmerksomhet, og som manipulerer og som er preget av psykotiske episoder. Men disse er ikke representative. Dette er ekstremvariantene og disse personene er preget av flere års opplevelse av maktesløshet. De fleste som har erfaring med selvskadende personer med personlighetsforstyrrelse eller utviklingshemming vet dessuten at disse personene/brukerne heller ikke er så veldig dyktige manipulatorer. De bruker ofte lett gjennomskuelige metoder og blir relativt raskt avslørt. Det skyldes nok deres desperasjon som gjør at de planlegger på kort sikt, noe som igjen bør gi oss en bekreftelse på hvor enormt intenst ubehag de opplever i det daglige.

Sosiale ferdigheter

Undersøkelser viser at mange som skader seg oppgir at de gjør det i en konfliktsituasjon eller når de overmannes av en svært ubehagelig tanke eller følelse. Utviklingshemmede personer har ofte begrensede sosiale ferdigheter. De har i tillegg vansker med å overføre mestring fra et område til et annet. De har ofte vansker med å uttrykke seg. Alt dette bidrar til at de har vansker med å be om hjelp, forklare sin opplevelse, og løse sosiale konflikter når de oppstår. Selvskading kommer ofte som en reaksjon på livshendelser eller en opplevelse av at de ikke klarer å kommunisere en vanskelig følelse eller indre smerte.

Se også Tidsskrift for suicidologi som har flere artikler om dette. Gratis abonnement.

Klinisk nytte av kunnskapen

Foto: MaryJane - Pixabay
Foto: MaryJane - Pixabay

Hva betyr dette i praksis? I møte med en som skader seg kan det være nyttig å ta utgangspunkt i særlig fire forhold.

En relasjon som tåler krenkelser

I utgangspunktet kan man bruke de samme metodene for håndtering av selvskading hos personer med lett utviklingshemming som hos personer uten utviklingshemming. Med andre ord kan du bruke dine erfaringer fra personer uten utviklingshemming, eller oppdatere deg på litteratur om emnet selv om litteraturen ikke omtaler utviklingshemming spesifikt. Men personer med selvskading er uansett evnenivå ofte mer preget av skam, håpløshet og intense negative affekter enn andre. Utviklingshemmede tilhører dessuten en gruppe som ofte har opplevd flere krenkelser og traumer enn andre. Det kan gjøre at de på tross av å gi inntrykk av det motsatte, trenger lengre tid for å oppleve en trygg relasjon og reagerer sterkere på brudd i relasjoner. Relasjonsbygging og oppfølging må derfor ta hensyn til det.

Fokus på mestring av ubehagelige følelser

Som nevnt kommer selvskading ofte som en reaksjon på en intens negativ følelse eller tanke. Det kan for eksempel være sterke hukommelsesbilder eller situasjoner som minner på tidligere negative opplevelser som mobbing, ekskludering, seksuelt misbruk eller annet traume. De vil bare ut av den vanskelige situasjonen. De vet bare at de ikke har det bra nå, og at et eller annet må gjøres for å endre dette.

Forståelse og håndtering av selvskading blir således å ha fokus på hvordan man sammen kan hindre den uønskede følelsen å komme, å oppdage den før den har blitt for sterk til at motstand er nytteløst, og hvordan ubehaget kan mestres med andre metoder. Isteden for å stirre seg blind på såret eller fokusere på øyeblikket forut selvskadingen, bør fokus heller være på situasjoner, tanker og tolkninger forut for oppbyggingen av den ekle følelsen som igjen fører til behovet for selvskading. Gjennomgang av situasjoner som førte til selvskadingen er selvsagt gode utgangspunkt for dette, men det krever at fokus er mer på atferd og reaksjoner forut for selvskadingen enn på selve krisesituasjonen. I tillegg er det en forutsetning at man faktisk snakker om selvskadingen, og at man sammen med personen gjennomgår atferd og tanker istedenfor at hjelperen spekulerer over dette på egen hånd. Mange vil gjenkjenne den type forståelse og arbeid fra håndtering av utagering, og kan derfor benytte erfaring derfra tilpasset til arbeidet med selvskading.

Fokus på mestring av ubehagelige sosiale situasjoner

"Ekkelheten" knyttet til selvskadingen påvirker forholdet til venner og sosiale relasjoner generelt. De som skader seg vil ofte feiltolke sosiale situasjoner som for eksempel "Det var det jeg visste. Hun bare sa hun var glad i meg. At jeg aldri lærer. Jeg er bare en tjukk ekkel dritt. Jeg fortjener ikke annet". Slike negative selvinstruksjoner bygger opp ekkelhetsfølelse og kan føre til at personen reagerer med sinne eller skam i situasjoner der det rett og slett er grunnløst. Eller at hun/han reagerer langt sterkere enn hva som er nødvendig. Konsekvensen kan bli en selvoppfyllende profeti; at personen oppfører seg på en måte at hun/han blamerer seg og faktisk forårsaker den situasjonen som de trodde var tilfelle i starten. Ofte fører dette til at de som skader seg blir ensomme, sinte og bitre. Noe som igjen forverrer vennskap, øker opplevelsen om at de ikke har noe å tape, og at selvskadingen er deres eneste venn.

Forståelse og oppfølging av selvskading bør derfor ha fokus vennerelasjoner spesielt og sosial samhandling generelt, og bruke situasjoner fra dagliglivet aktivt for å forbedre kompetansen på tolking og handling i sosiale relasjoner. Igjen bør dette normaliseres. Det er snakk om onde sirkler og konsekvenser av tidligere dårlige erfaringer som gjør seg gjeldende, ikke psykisk svakhet eller personlige feil. Å beskrive følelser er vanskelige for alle. Det er ofte ekstra vanskelig for personer med utviklingshemming. Ofte kan det derfor være hensiktsmessig å bruke tegning, dikt og musikk som aupplement til det å snakke sammen.

Fokus på egne positive løsninger

Mange som skader seg kunne ha skadet seg i langt større grad. Sannsynligheten er stor for at han/hun allerede har noen teknikker eller har en forståelse av sitt problem som han/hun bruker uten at hjelperen er klar over det. Husk at mange som skader seg har dårlig selvbilde og er uvant med å få positive tilbakemeldinger. Konsekvensen av dette er at den som vil hjelpe ikke bare fokuserer på når selvskadingen er et faktum, men like mye på situasjoner der han/hun har unngått å skade seg.

Å oppdage og tematisere slike situasjoner kan lære begge parter like mye som ved et negativt fokus. I tillegg får han/hun oppmerksomhet på noe godt for en gangs skyld. Målet vil da være å gjøre mer av det som er bra, og utvide dette til andre områder i livet.I den forbindelse er det viktig å huske at fravær av den utfordrende atferden ofte fører til avslutning av en hjelperelasjon. Det kan i seg selv være skremmende eller trist dersom relasjonen har vært trygg og støttende. Avslutningsfasen av behandling eller oppfølging er alltid en vanskelig fase for de som er lettkrenkbare og har dårlige erfaringer fra andre relasjoner. Personer med utviklingshemming er dessuten ofte såre for endringer og avlutning av relasjoner. Oppfølgingen bør derfor fortsette en god stund etter at selvskadingen er opphørt. Fokus bør da være på en støtte av det personen gjør for å holde ut vanskelige følelser uten å skade seg og anerkjennelse av at det krever mye at bedringen opprettholdes.

Behandlingsformer

Foto- Gerd Altmann - Pixabay
Foto- Gerd Altmann - Pixabay

Som sagt er det i de siste årene utviklet flere behandlingsformer spesielt tilrettelagt for personer med selvskading, men forskningen har i hovedsak fokusert på personer uten utviklingshemming.

De best dokumenterte behandlingsformene er Dialektisk adferdsterapi (DBT), Skjemafokusert terapi (SFT), Mentaliseringsbasert terapi (MBT), Manual assistert kognitiv terapi (MACT), og Overføringsfokusert terapi (TFT).

Det finnes en viss støtte for effekt av DBT ovenfor personer med lett psykisk utviklinghemming. 

Dialektisk atferdsterapi

I Norge er særlig Dialektisk atferdsterapi (DBT) i fokus gjennom et eget landsdekkende og statlig finansiert forsknings og behandlingsprosjekt (http://www.med.uio.no/ipsy/nssf/dbt/). DBT ble opprinnelig utviklet som en behandling for suicidale og selvdestruktive kvinner med borderline personlighetsforstyrrelse. DBT er etter hvert tilpasset til andre diagnoser og problemområder som ungdommer med selvskading, eldre mennesker med depresjon, menn som mishandler familiemedlemmer, personer med rusmisbruk, og rettspsykiatriske personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Innen DBT er opplæring og bruk av ulike ferdigheter sentralt i behandlingen. Dette fordi selvskading forklares å ha en følelsesregulerende effekt for personen, og fordi personen ikke har alternative metoder for å oppnå samme effekt. DBT gir personen tilbud om individualterapi og gruppeterapi for å gjenkjenne egne vaselssignaler og utløsende situasjoner. Fokus er at man skal få hjelp til å tilegne seg andre ferdigheter som kan omsettes utenfor terapirommet eller institusjonen. DBT kan tilpasses miljøterapi og deres pårørende.

Håp og muligheter

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Det er i utgangspunktet ingen grunn til å være negativ med hensyn til behandling av personer som skader seg selv. Vi vet nå langt mer enn tidligere om selvskading og hvordan vi kan hjelpe de som skader seg. Men fremdeles preges både "folk flest" og fagfolk av å møte personer som skader seg med ikke-oppdatert kunnskap. På den annen side kan man gi god hjelp og forståelse uten å beherske de behandlingsformene som her er nevnt. Men det krever at man tar inn over seg det som finnes av oppdatert kunnskap og handler deretter.





Hvilke råd vil du gi til kolleger som jobber for personer med selvskading?

Har du fått:
  • Forståelse for at man må gjennomføre en funksjonell analyse av atferden?
  • Forståelse for at selvskading kan forverres gjennom uheldig samspill med omgivelsen?
  • Kunnskap om at selvskading ofte trigges av at personen opplever intense negative følelser som han/hun ikke klarer å regulere på annen måte enn selvskading, fordi man mangler sosiale eller emosjonelle ferdigheter?
  • Forståelse for at håndtering av selvskading bør fokusere på å samarbeide med personen om identifisering, læring og trening av ferdigheter som kan erstatte selvskadende atferd?
  • Kunnskap om at det finnes flere behandlingsmetoder som er dokumentert effektive for personer som selvskader?

Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom kapittelet på nytt.

Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

Send oss dine kommentarer på epost til post@stiftelsensor.no. Ta kopi av url-adressen for den aktuelle siden og lim den inn i e-posten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til.

Tekst:

Svein Øverland

Foto:

Side: "Selvskading ved lett utviklingshemning". Foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Fra tabu til åpenhet", Foto:

Side: "Klinisk nyttig kunnskap om selvskading". Foto: Hanne Engelstoft Lund.

Side: "Klinisk nytte av kunnskapen", Foto: Pixabay

Side: "Behandlingsformer". Foto: Pixabay

Side: "Håp og muligheter". Foto: Hanne Engelstoft Lund

Redaktør:

Jarle Eknes

Billedredaktør:

Hanne Engelstoft Lund

Prosjektleder:

Jarle Eknes

Utviklingen av dette kapittelet og resten av e-læringskurset "Utfordrende atferd" er hovedsakelig finansiert gjennom midler fra Bergen kommune.

I tillegg har vi mottatt midler fra Fylkesmannen i Oppland, Buskerud, Aust-Agder, Nordland, Rogaland, Nord-Trøndelag, Østfold og Møre og Romsdal.

Ressurser

Nettside

Helsebibliotekets avsnitt om selvmord og selvskade: 2006 http://www.helsebiblioteket.no/Psykisk+helse/Selvmord+og+selvskade

Litteratur

Nilssen, Camilla Heiberg (2010). Kors på halsen; tre søstre om selvskading. Dinamo Forlag

Øverland, Svein (2006). Selvskading. En praktisk tilnærming. Bergen; Fagbokforlaget.

Øverland, Svein (2008). "Ustabilitet og selvskading" i Berge og Repål (red.) Håndbok i kognitiv terapi, Gyldendal Akademisk Forlag

Avisoppslag

VG artikkel og video (2011). Ida skadet seg i 12 år: Blodet var mine tårer