Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Utfordrende atferd
Bok: Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor personer med psykisk utviklingshemning. Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: mandag, 25. oktober 2021, 21:39

Hensikt og læringsmål

Foto: Karro Lean
Foto: Karro Lean

Som følge av Samhandlingsreformen opphørte Sosialtjenesteloven fra og med 01. 01. 2012. Sosialtjenesteloven og kommunehelseloven er nå slått sammen, og det nye navnet på loven er Helse- og omsorgstjenesteloven. Kapittel 4A som regulerte tvang og makt heter i den nye loven Kapittel 9. Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Innholdet forblir det samme, men navnet endres.

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er å gi deg som arbeider med mennesker med utviklingshemning grunnleggende kunnskap om rettsikkerhet ved bruk av tvang og makt.

Dette gjør vi ved å se nærmere på følgende punkter:

  • Rettssikkerhet
  • Tvang og makt
  • Vesentlig skade
  • Andre løsninger
  • Faglig og etisk forsvarlig
  • Alternative tiltak
  • Lovlig bruk av tvang og makt, samt rett til fravær av tvang
  • Rett til selvbestemmelse
  • Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Læringsmål

Når du har gjennomført dette kapittelet skal du ha tilegnet deg grunnleggende forståelse av lovverket som skal benyttes ved bruk av tvang og makt, samt faglige og etiske utfordringer man møter i arbeid med utfordrende atferd.

Når du har gjennomgått dette kurset er det ett mål at du har fått økt:

  • Bevissthet om betydningen av rettsikkerhet
  • Kunnskap om begrepene tvang og makt
  • Kjennskap til hva som defineres som vesentlig skade
  • Kunnskap om andre løsninger enn tvang og makt
  • Kunne reflektere over hva som er faglig og etisk forsvarlig
  • Bevissthet rundt alternative tiltak
  • Kunnskap om lovlig bruk av tvang og makt, samt rett til fravær av tvang
  • Bevisstgjøring av psykisk utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse
  • Kjennskap til pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a

Rettssikkerhet

Foto: kropekk_pl - Pixabay
Foto: kropekk_pl - Pixabay

I kjølvannet av HVPU-reformen oppstod en diskusjon om hvordan en kunne ivareta rettsikkerheten ovenfor den enkelte person med utviklingshemming når vedkommende skulle flytte inn i egen bolig og være "herre i eget hus". Av rettssikkerhetsmessige årsaker fant helse og sosialdepartementet det nødvendig å etablere lovregler som skulle gi grunnlag for å trekke grensen mellom lovlig tvang i omsorgs- og opplæringsøyemed og uakseptabel maktbruk.

1.1.1999 trådte sosialtjenestelovens kapittel 6A i kraft. Dette var midlertidige bestemmelser. Evalueringen av 6A viste at bestemmelsen førte til redusert bruk av tvang og makt. Med unntak av noen få endringer ble dette et permanent regelverk i sosialtjenesteloven kapittel 4A. Denne trådte i kraft 1.1.2004. Fra 1.1. 2012 fikk denne loven nytt navn; Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9

Formålet med loven er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, samt å forebygge og begrense bruk av tvang og makt.

  • Lovens ordlyd: Formålet med reglene i dette kapitlet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med tjenestemottakerens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.
  • I rundskriv IS -10/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet presiseres dette ytterligere: I formålsbestemmelsens første ledd er det presisert to viktige hensyn som kapittel 9 (tidligere kapittel 4A) skal ivareta. For det første skal reglene hindre at personer med utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for en vesentlig skade. Dette betyr at loven skal bidra til å regulere maktbruk som er nødvendig og at dette skjer gjennom fastsatte prosedyrer, herunder lovlige fattede vedtak. Like viktig er det å forebygge og begrense bruk av tvang og makt. Adgangen til å benytte tvang i særlige situasjoner skal ikke føre til redusert innsats for å bedre kvaliteten og omfanget av det tjenestetilbudet som ytes den enkelte utviklingshemmede. Formålbestemmelsens annet ledd understreker den enkelte utviklingshemmedes rett til å bli respektert for den han/hun er. Det er i denne forbindelse viktig å minne om at tjenestene for en stor del ytes i private hjem og skjer for enkelte utviklingshemmede ofte gjennom hele døgnet. Diagnosen psykisk utviklingshemning medfører ikke i seg selv at personen fratas rettigheter, verken juridisk eller på andre måter. Det er derfor viktig alltid å søke å finne frem til løsninger som den utviklingshemmede selv ønsker, og bidra slik at tjenestemottakeren kan benytte sin rett til å bestemme selv. Det er den utviklingshemmedes behov for støtte og hjelp i dagligdagse situasjoner som skal dekkes, ikke de ansattes. Formålbestemmelsens tredje ledd angår de absolutte skranker for tiltak etter bestemmelsene her. Forbudet mot å behandle tjenestemottakere ”nedverdigende eller krenkende” er tatt inn i formålbestemmelsen for å understreke at terskelen for å benytte tvang og makt er høy.

Virkeområde: Som bruk av tvang eller makt regnes tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt (for eksempel inngripende varslingssystemer)

  • Lovens ordlyd: Reglene i kapitlet her gjelder bruk av tvang og makt som ledd i tjenester etter § 3-2 nr. 6 bokstavene a til d til personer med psykisk utviklingshemning. Som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her regnes tiltak som brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapitlet her. Alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art anses ikke som bruk av tvang eller makt.

  • I rundskriv IS -10/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet presiseres dette ytterligere:

    (I teksten viser vi til kapittel 9 selv om rundskrivet refererer til den tidligere benevnelsen kapittel 4A -tilsvarende skriver vi Helse- og omsorgstjenesteloven der det i rundskrivet vises til den nå utgåtte sosialtjenesteloven. Teksten er med andre ord tilpasset det nye lovverket, som ikke var gjeldende da rundskrivet ble utarbeidet.)

    9.2.1 For hvilke tjenester kan regelverket komme til anvendelse?

    § 9-2 første ledd knytter bruk av tvang og makt, herunder bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger, til utføring av tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Henvisningen til helse- og omsorgstjenesteloven § 9-2 bokstavene a-d innebærer at dette dreier seg om :

    - praktisk bistand og opplæring
    - avlastning
    - støttekontakt
    - opphold i institusjon eller bolig med heldøgns omsorg

    Det vil hovedsakelig bare være aktuelt å bruke tiltak etter kapittel 9 i forbindelse med praktisk bistand og opplæring, avlastning og opphold i bolig med heldøgns omsorgstjenester. Selv om det kan være aktuelt at støttekontakt må iverksette skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner, må det vurderes nøye om det er faglig forsvarlig at støttekontakt gjennomfører planlagte tiltak.

    Kapittel 9 kommer til anvendelse også på dagsenter/aktivitetssenter dersom det er fattet vedtak om at praktisk bistand etter § 9-2 bokstav a skal gis der.

    Det har ingen betydning om det er kommunens egne ansatte som utfører tjenestene, eller om tjenestene er kjøpt av private aktører.

    Foruten omsorgstjenester gjelder kapittel 9 også under utførelsen av pleie og omsorg i hjemmesykepleie eller under opphold i sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie.

    Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 gir ikke hjemmel for tvangsmedisinering, tvungen undersøkelse og behandling av somatiske og psykiske lidelser. Reglene i kapittel 9 gir videre ikke hjemmel for bruk av tvang i skoleverket, i barnehager eller på arbeidsplasser.

    9.2.2 Hvem gjelder reglene for?

    9.2.2.1 Krav om diagnose psykisk utviklingshemning

    Det følger av § 9-2 første ledd at kapittel 9 kun kommer til anvendelse overfor mennesker som har diagnose psykisk utviklingshemning.

    Det er diagnosesystemet ICD-10 som skal ligge til grunn for diagnostikk av psykisk utviklingshemmede. I 6A’s virketid ble det påpekt at primærhelsetjenesten vanskelig kan gjennomføre en slik diagnostikk på forsvarlig vis, idet primærhelsetjenesten ikke har de nødvendige diagnostiske redskaper og tilhørende erfaring på dette området. Diagnostisering skal derfor i hovedsak stilles av spesialisthelsetjenesten, eventuelt gjennom et samarbeid med primærhelsetjenesten.

    9.2.2.2 Andre krav til utredning

    Som en del av arbeidet med diagnostisering må det også vurderes utredning og eventuelt behandling for sykdommer eller skader. Hvor omfattende utredningen skal være må ses i sammenheng med sakens alvorlighetsgrad.

    Rådet påpekte i 6A’s virketid at utredninger måtte belyse 4 hovedområder:

    1. Utviklingshemning.
    Dette må avklares både som diagnostisk kategori, og etter avklaring av funksjoner og funksjonsutfall danne utgangspunkt for tilpasning av tjenestetilbudet til denne brukerens funksjonsevne.

    2. Utfordrende atferdsårsaks-sammenhenger, differensialbetydning.
    Det må kunne sannsynliggjøres betydning av og årsaker til utfordrende atferd som kan knyttes til et eller flere av følgende forhold:

    - Somatiske og/eller nevrologiske faktorer
    - Samværsformer mellom bistandsytere og bruker: kvalitet og forståelse
    - Mistrivsel og lavgradig subjektiv livskvalitet
    - Psykisk lidelse
    - Kombinasjoner av disse.

    3. Tjenestetilbudets kvantitet og kvalitet.
    - Selvbestemmelse og/eller aktiv deltagelse i tjenesteutformingen
    - Stabilitet og størrelse i nære relasjoner inkludert tjenesteytere
    - Individualitet og omfang av tjenestene
    - Fysisk tilretteleggelse

    4. Endringspotensiale og muligheter i tjenesteytingen.
    - Holdninger, kommunikasjonsformer, samværsformer
    - Organisering, ledelse, styring
    - Kompetanse og kvalifikasjoner

    Ut fra disse utredninger kan det framkomme mulige alternative løsninger til tvangstiltak som deretter skal prøves ut. Dersom alternative løsninger ikke fører frem eller er åpenbart uhensiktsmessig må det utarbeides vedtak. De forhold som er opplistet ovenfor vil i stor grad være nødvendige opplysninger knyttet til den dokumentasjon som kreves i forhold til å fatte et vedtak etter § 9-7 jf. § 9-5.

    9.2.2.3 Regelverket er aldersuavhengig
    Reglene i kapittel 9 gjelder både for barn og voksne med diagnose psykisk utviklingshemning. Regelverket er med andre ord aldersuavhengig. I forbindelse med lovforarbeidet knyttet til dette regelverket ble det vurdert av Rådet om ikke foreldre for barn under 16 år skulle gis anledning til å gi samtykke til bruk av tvang. Dette ble ikke vedtatt.

    9.2.3 Hva regnes som bruk av tvang og makt?

    9.2.3.1 Definisjon
    Etter § 9A-2 annet ledd regnes tvang eller makt å foreligge når:

    1. tjenestemottakeren motsetter seg tiltaket eller
    2. tiltaket er så inngripende at det uansett motstand må regnes som tvang eller makt eller
    3. det benyttes teknisk innretning som må vurderes som et inngripende varslingssystem

    Hva som må anses som bruk av tvang eller makt etter denne bestemmelsen må avgjøres etter en helhetsvurdering. Definisjonen i 9-2 annet ledd gir uttrykk for de mest sentrale punktene i en slik vurdering, men kan ikke anses som helt uttømmende. Andre momenter enn de som er nevnt i lovdefinisjonen kan i enkelte saker være relevante i denne helhetsvurderingen.

    Tvang og makt er i kapittel 9 juridiske begreper. Det vil si at det er kun de tiltak som kan tolkes inn i definisjonen som er å anse som tvang eller makt. Det kan tenkes andre tiltak som kan virke vel så inngripende uten at det juridisk er å anse som tvang. Eksempel på dette kan være rigide dagsplaner hvor det er skjevhet mellom tjenestemottakers og tjenesteyters ønsker.

    Definisjonen av tvang og makt setter grenser for hva som omfattes av loven - ikke for hva som etter loven er forbudt eller tillatt. Se § 9-6 om de særlige grenser for tiltak og § 9-1 tredje ledd om de absolutte grensene.

    9.2.3.2 Subjektive forhold - tiltak som vedkommende motsetter seg

    Alle tiltak overfor tjenestemottakeren som utføres i strid med vedkommendes vilje omfattes av definisjonen av tvang og makt, med mindre tiltakene er blant unntakene i § 9-2 annet ledd tredje setning.

    Med “motsetter seg” menes både verbal og fysisk motstand. Definisjonen omfatter både situasjoner der tiltaket skal få personen til å utføre eller unnlate å utføre en handling, og tiltak der vedkommende må tåle selv å bli utsatt for handlinger - tiltak som tradisjonelt omfattes av tvangsbegrepet. Videre omfattes tiltak som griper direkte inn i personens handlinger ved stopping eller korreksjon gjennom bruk av fysisk makt.

    I helhetsvurderingen av om et tiltak innebærer bruk av tvang eller makt må det tas hensyn til vedkommendes evne til å vise motstand eller motvilje. Dersom tjenestemottakeren for eksempel har fysiske funksjonshemninger som vanskeliggjøre fysisk motstand, kan det etter forholdene være riktig å vurdere et tiltak som tvangstiltak selv om det etter sitt innhold normalt vil falle utenfor. Det samme gjelder dersom tjenestemottakeren mangler eller har liten evne til å kommunisere med tjenesteyteren.

    9.2.3.3 Objektive forhold - tiltak som ut fra sin art regnes som tvang eller makt uansett motstand fra tjenestemottakeren

    Et tiltak kan være så inngripende at det etter en objektiv vurdering må regnes som bruk av tvang eller makt, uansett motstand fra tjenestemottakerens side.

    Dersom tiltaket må antas å medføre fysisk eller psykisk ubehag, smerte eller lignende, som enhver person normalt ville reagere på, er det så inngripende at det uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom tiltak som uansett må regnes som tvang eller makt og tiltak der dette avhenger av hva tjenestemottakeren gir uttrykk for. Ved tvil bør bestemmelsene i kapittel 9 benyttes.

    Desto mer inngripende tiltaket er desto større grunn til å anta at tiltaket objektivt sett må anses å være tvang. Herunder faller for eksempel de tiltak som har blitt innlært med bruk av tvang og der tjenestemottager reagerer på instruks slik at atferden som vises ikke er naturlig verken for han/henne eller andre. Dette kan være tiltak hvor tjenestemottaker skal stå opp mot en vegg med hodet vent inn mot veggen eller å legge seg ned på signal fra tjenesteyter. I tillegg vil tiltak uten bruk av fysisk tvang kunne være så omfattende og tidkrevende at det likevel vil være å anse som så omfattende bruk av makt at det faller innenfor definisjonen på objektivt grunnlag.

    9.2.3.4 Inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger skal alltid regnes som bruk av tvang eller makt

    Det fremgår av § 9-2 annet ledd at bruk av inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger alltid skal regnes som bruk av tvang eller makt etter reglene i kapittel 9. Bruk av slike systemer må hjemles som tiltak etter 9-5 tredje ledd a, b eller c, men er mest praktisk knyttet til planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner og som tiltak for å ivareta grunnleggende omsorgsbehov.

    Tekniske innretninger skal ikke erstatte personlig hjelp hvor dette er nødvendig. Hensynet til den enkeltes fysiske og psykiske integritet må vektlegges her som ellers ved utformingen av tjenestetilbudet, jf formålsbestemmelsen i § 9-1. Det avgjørende i forhold til spørsmålet om bruk av slike innretninger skal være tjenestemottakerens behov for tilsyn og hjelp, ikke tjenesteapparatets behov for å spare penger, effektivisering eller lignende.

    Når tjenesteyterne er til stede er det ikke behov for tekniske varslingssystemer fordi tjenesteyterne kan observere og kommunisere med brukeren hele tiden.

    Tjenestemottakernes behov for privatliv varierer. Noen vil mer enn gjerne oppgi sitt privatliv i bytte for sosialt samvær. Andre vil foretrekke mer tid alene. Selv tjenestemottakere som foretrekker å ha noen i nærheten, kan komme til å mislike besøk eller at noen er til stede, i alle fall når tilstedeværelsen er hyppig, langvarig/konstant eller uønsket av andre grunner. Et omfattende hjelpe- eller tilsynsbehov kan derfor i noen tilfeller innebære et omfattende inngrep i brukerens integritet. Det vil derfor i visse tilfeller være behov for et kombinert tjenestetilbud i form av personlig tilstedeværelse og tekniske varslingssystemer.



    Nærmere om inngripende varslingssystemer med tekniske innretninger

    Tekniske innretninger omfatter både mekaniske og elektroniske innretninger. En varsling er et advarende signal. Et varslingssystem er en anordning for å varsle rette vedkommende (som kan være tjenestemottaker og/eller tjenesteyter) om at en situasjon av en eller annen årsak er endret.

    Det er bare inngripende varslingssystemer som omfattes av bestemmelsen. Med dette menes systemer som er basert på at tjenestemottakeren utløser dem automatisk når vedkommende foretar seg visse handlinger, for eksempel står opp av sengen eller går ut av ytterdøren, og som benyttes til å gi omgivelsene (tjenesteyter eller andre) informasjon om hva som skjer. Slike innretninger vil normalt bli ansett som et inngrep i den alminnelige rett til privatliv, med mindre de installeres etter ønske fra vedkommende selv.

    Dersom tjenestemottaker kan gi et informert samtykke til bruk av varslingssystemet, vil det ikke anses som inngripende. Tjenestemottakeren må forstå hva tiltaket går ut på, noe som kan kreve en viss teknisk innsikt. Dersom et informert samtykke ikke kan gis, vil det ikke være tilstrekkelig med samtykke fra hjelpeverge. Det må da fattes vedtak om bruk av varslingssystemet under henvisning til et av alternativene i § 9-5 tredje ledd.

    Alarm- og varslingssystemer som bare kan aktiviseres etter ønske fra vedkommende selv, som for eksempel trygghetsalarmer og forskjellige typer kommunikasjonssystemer, anses ikke som inngripende. Det samme gjelder brannalarmer, sikkerhetsbrytere på elektriske apparater og lignende, selv om disse virker uten medvirkning fra tjenestemottakeren selv. Heller ikke alarm- og varslingssystemer som bare varsler vedkommende selv anses som inngripende. Nevnte innretninger innebærer ikke noen trussel mot den enkeltes integritet eller privatliv.

    Eksempler på varslingssystemer som kan være inngripende er døråpneralarmer, passeringsalarmer og sengealarmer. Det kan vanskelig gis en uttømmende liste da markedet stadig er i forandring og kombinasjonsmulighetene er mange.


    Andre tekniske innretninger

    Varslingssystemer som ledd i medisinsk oppfølging/behandling
    Varslingssystemer som ved varsling krever medisinsk oppfølging som medisinering eller tilsvarende faller utenfor Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Eksempler på slike alarmer kan være hjerteovervåkings utstyr, oksygenapparater og enkelte epilepsialarmer. I forhold til manglende samtykkekompetanse vil det i slike tilfelle være pasientrettighetslovens representasjonsbestemmelser som avgjør om varslingssystemet kan benyttes.

    Innretninger til bruk for observasjon og overvåking
    Observasjon og overvåking innebærer at man registrerer bilde eller lyd slik at det er mulig å registrere hvor tjenestemottakeren til enhver tid befinner seg. Slike tekniske innretninger faller utenfor det som regnes som varslingssystemer etter § 9- 2 annet ledd.

    Det ble lagt til grunn i sosialtjenesteloven kapittel 6A’s virketid at tjenestemottaker kunne samtykke til observasjon eller overvåking dersom gyldig samtykke kunne gis. For at gyldig samtykke skal foreligge må tjenestemottaker forstå konsekvensene av bruken av slike innretninger. Der hvor gyldig samtykke ikke kunne innhentes, ble det lagt til grunn at hjelpeverge kunne samtykke på vegne av tjenestemottakeren.

    Direktoratet kan ikke se at nye kapittel 9 i Helse- og omsorgstjenesteloven endrer på denne adgangen til å bygge på samtykke fra hjelpeverge. Samtykke fra hjelpeverge forutsetter imidlertid at tjenestemottakeren ikke motsetter seg observasjonen/overvåkingen, eller at observasjonen/overvåkingen ikke er så inngripende at det uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt etter § 9-2 annet ledd. Faller bruken av observasjon/overvåking innenfor definisjonen av hva som regnes som tvang eller makt, må i så fall bruken hjemles som tiltak etter § 9-5 tredje ledd. For de tilfelle observasjon/overvåking faller innenfor definisjonen av tvang og makt, antar direktoratet at vilkårene om faglig og etisk forsvarlighet sjelden vil være oppfylt.

    Eksempler på observasjon og overvåking er babycall, elektroniske brikker og lignende.

    Selektiv automatisk lås
    Et system for selektiv automatisk lås brukes som oftest i forbindelse med utgangsdører. Døren låses automatisk når en person med personbrikke på seg nærmer seg døren eller det området hvor føleren er plassert. Alle andre kan passere uten at døren blir låst. Det er mulig å koble systemet til brannalarmen slik at dørene ikke låses i tilfelle brann. Dette systemet blir benyttet for å hindre at tjenestemottakerne går ut. Det vil bli ansett som ulovlig frihetsberøvelse dersom tjenestemottakeren ikke får gå ut når vedkommende ønsker det.

    En selektiv automatisk lås kan også kobles sammen med et varslingssystem slik at det sendes et signal til tjenesteyter som kan komme å låse opp og bli med vedkommende ut. Så lenge tjenestemottakeren får komme ut, eller vedkommende må holdes tilbake på grunn av nødsituasjon, vil det ikke være å anse som ulovlig frihetsberøvelse. Et slikt varslingssystem vil falle innenfor § 9-2 annet ledd annen setning med mindre det er satt inn etter ønske fra tjenestemottakeren selv.

    9.2.3.5 Nedre grense for tvang

    I § 9-2, annet ledd siste setning er det angitt forskjellige typer lettere inngrep som ikke reguleres av kapittel 9, selv om tjenestemottakeren gir uttrykk for motstand eller motvilje mot tiltakene. Dette gjelder ” Alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art”. Ikke alle former for inngrep og påvirkninger kan betegnes som tvang eller makt selv om tjenestemottakeren ikke ønsker dem. Også ellers i samfunnet godtas det en viss bruk av fysiske virkemidler i forbindelse med grensesetting og styring av andres handlinger uten at særskilt hjemmel anses påkrevd. Dette må også gjelde innenfor offentlig tjenesteyting.

    Alminnelige oppfordringer
    Alminnelige oppfordringer regnes ikke som bruk av tvang eller makt. Dette omfatter det å gi beskjeder eller overtale tjenestemottakeren til å gjøre eller unnlate noe, muntlig veiledning, forklaringer, vanlig motiveringsarbeid og lignende.

    Trusler eller stemmebruk som er egnet til å skape frykt eller underkastelse omfattes ikke. Slike virkemidler kan uansett ikke regnes som faglig eller etisk forsvarlige.

    Det er ingen skarp grensen mellom en trussel og en nøytral forklaring av hvilke konsekvenser en handling kan få. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes konkret om det dreier seg om en trussel eller ikke. Det å forklare tjenestemottakeren at en handling kan føre til at vedkommende skader seg selv, kan ikke anses som en trussel. Hvis tjenestemottakeren trues med å bli fratatt grunnleggende goder, som for eksempel mat eller søvn, dersom vedkommende foretar/ikke foretar en handling, vil det lett anses som en trussel.

    Ledelse ved hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art
    Ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art regnes heller ikke som bruk av tvang eller makt.

    Med “fysiske påvirkninger” menes det samme som verbale instrukser, bare med fysiske midler. Det dreier seg om å gi beskjeder eller overtale tjenestemottakeren til å gjøre eller unnlate noe. Dette er først og fremst aktuelt overfor dem som har problemer med å oppfatte eller forstå muntlige instrukser.

    Ledelse med hånden er antakelig den mest brukte typen av fysiske påvirkninger. Vanlig håndledelse, det vil si ledelse med hånden, regnes ikke som tvang. Siden håndledelse bare er en av en rekke teknikker som ikke er egnet for opplisting i selve lovteksten, er “eller andre fysiske påvirkninger av liknende art” inkludert. Dersom det er nødvendig å ty til kraftigere maktbruk, for eksempel holding eller lignende tiltak, må tiltaket følge reglene i kapittel 9.

Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og skal så langt som mulig være i overensstemmelse med tjenestemottakers selvbestemmelsesrett.

Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.




Tvang og makt

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Tvang og makt er definert som tiltak som begrenser en persons valg-, handle- eller bevegelsesfrihet eller som påfører fysisk eller psykisk ubehag. Lovteksten avgrenser begrepet tvang og makt til:

  1. Tiltak tjenestemottakeren motsetter seg (verbal og fysisk motstand)
  2. Når tiltaket er så inngripende at det uansett må defineres som tvang eller makt (for eksempel dersom tiltaket må antas å medføre fysisk eller psykisk ubehag, smerte eller lignende, som en hver person ville reagere på).
  3. Når det benyttes teknisk innretning som må vurderes som et inngripende varslingssystem (alarmer).

Loven definerer også hvilke situasjoner som ikke skal regnes som tvang; alminnelige verbale instrukser eller korreksjoner og håndledelse uten holding.




Tvang og makt er ikke bare aktuelt når det gjelder å hindre eller begrense vesentlig skade, men handler like mye om hvordan vi møter tjenestemottakerne i den daglige samhandlingen. Respekt for retten til selvbestemmelse er svært viktig og må stå i fokus i arbeid med mennesker med utviklingshemning.


Vesentlig skade

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Vesentlig skade: For å kunne anvende tvang og makt må skaden(e) anses som vesentlig. Vesentlig skade er inngrepskriteriet for bruk av tvang i alle sammenhenger hvor det kan være aktuelt. Ved skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner (§ 9-5 tredje ledd, bokstav a og b) og tiltak for å dekke grunnleggende behov (§ 9-5 tredje ledd bokstav c). Det innebærer at skaden må ha et betydelig omfang, eller få alvorlige konsekvenser. Grunnleggende behov er i helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 definert til å omfatte mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet.

Det er ikke avgjørende om adferden er avvikende eller uvanlig. Det skal svært mye til for at det kan anvendes tvang for å hindre eller begrense skade som følge av sosialt fornedrende adferd. Eksempel på adferd som kan være sosialt fornedrende, er å kle seg naken eller onanere på offentlig sted (denne adferden er dessuten straffbar), eller at tjenestemottakeren gjør sitt fornødende andre steder enn på toalettet, eller tilgriser seg med avføring.


  • Rundskriv: Hjemmel for bruk av tvang og makt foreligger bare når det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig skade. I en del skadesituasjoner vil det ikke være tillatt å anvende tvang, fordi skaden ikke kan anses som vesentlig. Vesentlig skade er inngrepskriteriet for bruk av tvang i alle sammenhenger hvor det kan være aktuelt - ved skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner, tiltak for å dekke grunnleggende behov, herunder bruk av inngripende varslingssystemer. Begrepet skade i § 9-5 skal dekke ulike former for påvirkning på legeme eller gjenstander i tillegg til skader av immateriell art, for eksempel krenkelse av personlig integritet og tap av sosial aktelse. Begrepet omfatter både fysisk og psykisk skade og påføring av smerte - både på egen person og andre personer. At skaden må være vesentlig, innebærer at den må ha et betydelig omfang og/eller ha alvorlige konsekvenser.

    Det er ikke avgjørende om atferden er avvikende eller uvanlig. Det må være rom for uortodoks opptreden, og det må aksepteres at tjenestemottakeren har et avvikende syn på for eksempel orden og spisevaner. Om en skade er vesentlig vil blant annet avhenge av hvilken type skade det dreier seg om. De forskjellige typer skader kan inndeles i syv grupper.

  • Du kan lese mer om dette i rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet. Se s. 53-56 i denne publikasjonen: http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-10_2004_1...

Eksempel

Et eksempel på situasjon hvor man ønsker å hindre vesentlig skade kan være der en person med Prader-Willi syndrom overspiser. Vedkommende risikerer alvorlige helseplager med mulig dødelig utfall dersom han ikke stoppes. I et tilfelle som dette, kan det være nødvendig å begrense tilgang til mat/penger, fordi skaden som oppstår ved ikke å begrense tilgangen, vil kunne få alvorlige konsekvenser for vedkommende.


Ulike typer skader

Klikk på alternativene for eksempler

Biter hull på huden, slår seg kraftig til hodet, river av håret, kutter seg med kniv.

Tvangspreget atferd som hemmer utvikling, isolering, nekter å tilegne seg måter å kommunisere på.

Onanere på offentlig plass, blotte seg på offentlig sted, høylytt ufine kommentarer til andre mennesker.

Slå, sparke, lugge, bite.

Spyttes på, befølt, spionert på.

Her må de materielle skadene være av en slik art at det medfører økonomiske konsekvenser. Kaste tv, skade på bil, knusing av komfyr.

Skade på bil, knuse vindu, ødelegge sykkel.


Enhver har krav på respekt og rett til å være seg selv. Dette innebærer også rett til å være annerledes. Utforming av tjenester kan ikke ha som siktemål å gjøre enkeltpersoner like eller tilpasset en "normal" fremtreden. Det må være rom for at tjenestemottakeren kan ha en avvikende adferd, eller adferd som er uakseptabel for folk flest.






Vesentlig skade

Tenk gjennom ulike kriterier i loven som gir adgang til å anvende tvang eller makt og vurder på grunnlag av dette hvorfor/hvorfor ikke tvang eller makt kan anvendes her.

Andre løsninger og alternative tiltak

..

  • Lovens ordlyd: Andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal være prøvd før tiltak etter dette kapitlet settes i verk. Kravet kan bare fravikes i særlige tilfeller, og det skal i så fall gis en begrunnelse.

    Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor inngripende tiltaket er for den enkelte tjenestemottaker. Tiltakene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, og må stå i forhold til det formålet som skal ivaretas. Tvang og makt kan bare brukes for å hindre eller begrense vesentlig skade.

    Det kan anvendes tvang og makt i følgende tilfeller:

    a) skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner,

    b) planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner, eller

    c) tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov for mat, drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak

  • Rundskriv: Et hovedformål med loven er å begrense bruken av tvang og makt. Dette betyr at tiltak som inneholder bruk av tvang kan være aktuelt som siste utvei. I en del tilfeller vil heller ikke tvang være aktuelt som siste utvei fordi det etter en konkret faglig og etisk vurdering ikke under noen omstendighet anses forsvarlig å benytte tvang overfor tjenestemottakeren. Det er tilrettelegging i forhold til den enkeltes behov og tjenester uten bruk av tvang og makt som skal være det sentrale i tjenesteytingen. Skal det fattes vedtak etter kapittel 9 gir loven adgang til å benytte tvang og makt såfremt alle vilkårene i § 9-5 er oppfylt. Det innebærer at tiltak som strider mot ett av vilkårene vil være lovstridige, uavhengig av om de andre vilkårene er oppfylt. Vilkårene gjennomgås punkt for punkt nedenfor.  

    Du kan lese mer om dette i rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet. Se s. 42-60 i denne publikasjonen: http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-10_2004_1...


Andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal være prøvd før det fattes vedtak om bruk av tvang. Kravet kan bare fravikes i særlige tilfeller, og det skal i så fall gis en begrunnelse.

Kommunen plikter å sørge for at forholdene legges til rette for minst mulig bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Dette innebærer også å gi personalet den nødvendige opplæringen/faglig veiledning som trengs for å være i stand til å takle utfordrende adferd og finne forebyggende tiltak til tvang (krav til forebygging § 9-4).

Med forebyggende tiltak i denne sammenhengen, menes alternative måter å forholde seg til adferdsproblemet på. For å kunne prøve ut forebyggende tiltak, er det nødvendig å forsøke å finne årsaken til den aktuelle adferden. Dette innebærer at hele tilbudet til tjenestemottakeren må gjennomgås for å vurdere om det er forhold som kan forbedres, slik at situasjonen endres. Det må sikres at tiltak som fremmer utvikling er godt nok ivaretatt.

Stikkordsmessig kan disse områdene oppsummeres slik:

  • Riktig og tilstrekkelig bistand
    • At bruker får gode faglige vurderte tjenester tilpasset brukers behov
  • Meningsfylt tilværelse, sysselsetting og fritid
    • At bruker har mulighet til å påvirke sin hverdag ut fra egne ønsker og behov, for eksempel at bruker selv bestemmer hvilke fritidsaktiviteter han/hun skal delta på.
  • Kontakt med familie og sosialt nettverk
    • Det må tilrettelegges for at bruker kan tilbringe tid sammen med nærpersoner dersom dette er et behov
  • Kvalitet i samhandlingen mellom tjenesteyterne og tjenestemottaker
    • Skape gode og trygge relasjoner med stor vekt på selvbestemmelse for bruker.
  • Tjenestemottakers muligheter for å utrykke og få gjennomslag for egne meninger
    • Gi opplæring/veiledning som gjør brukerne i stand til å foreta egne valg, for eksempel i forhold til økonomi, kosthold og helse
  • Forutsigbarhet og forståelse for hva som skal skje
    • Gode forutsigbare dags planer, trygghet i hverdagen med et stabilt personale
  • Rimelige forventninger fra omgivelsene
    • At forventningene samsvarer med brukers forutsetninger for mestring

Faglig og etisk forsvarlighet

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor inngripende tiltaket er for den enkelte tjenestemottaker. Tiltakene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet (minst mulig inngripende), og må stå i forhold til det formålet som skal ivaretas. Tvang og makt kan bare brukes for å forhindre vesentlig skade.

Et grunnleggende element i faglig forsvarlighet, er at de metoder som skal anvendes er vitenskapelig aksepterbare. Med det menes at de er godt dokumentert med hensyn til virkninger og bivirkninger og at det er alminnelig enighet i fagmiljøene om denne dokumentasjonen.


Forskning og erfaringer knyttet til arbeidet med kapittel 6A har dokumentert at spørsmålet om bruk av tvang og makt overfor mennesker med utviklingshemning er nært knyttet til og må sees i sammenheng med den utviklingshemmedes livssituasjon. Den enkeltes livskvalitet har å gjøre med graden av påvirkning på eget liv, om man blir sett og forstått. Det å bli respektert og verdsatt har å gjøre med de reaksjoner og eventuelle muligheter den enkelte har til å velge, og om man blir respektert for de valgene man tar. Det har for en del utviklingshemmede vært et misforhold mellom krav som blir stilt og deres funksjonsnivå. Det kan derfor være viktig å endre fokus fra at man skal trene for å oppfylle noens krav, til å vurdere hvilken støtte vedkommende trenger for å kunne delta.

Mangel på individuelle tjenester, uhensiktsmessige fellesskapsløsninger, manglende kompetanse og/eller mange tjenesteytere i personalgruppen kan lede til økt utagering, selvskading med videre, som igjen kan føre til bruk av tvang og makt. Også organisering av tjenestetilbudet kan ha betydning for behovet for å bruke tvang og makt. Erfaring har vist at god ledelse og derigjennom god organisering er viktige faktorer for å redusere eller unngå utfordrende atferd. Bestemmelsen i kapittel 9 gir ikke en utviklingshemmet krav på et vedtak om tvang, men sier at kommunen skal sørge for tjenester som er forsvarlige slik at tvang og makt kan unngås.

Teksten er hentet fra s. 21 i rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet (vi har byttet den gamle betegnelsen kapittel 4A ut med den nåværende gyldige betegnelsen kapittel 9). Les hele publikasjonen her:  http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-10_2004_1...


Etisk forsvarlighet tar utgangspunkt i alminnelige grunnleggende rettigheter. Det kan være vanskelig å utelukkende på teoretisk grunnlag å få en oppfatning av hvordan et tiltak oppleves. Kravet til alminnelige etiske standarder innebærer at det vil være relevant å foreta en vurdering av hvordan en selv ville opplevd samme behandling - både når det gjelder ubehaget den medfører og opplevelsen av inngrep i den integritet og verdighet.

Etisk og faglig forsvarlighet henger ikke nødvendigvis sammen, og dette kan innebære at tiltak som etter en samlet faglig vurdering er forsvarlig, ikke uten videre er etisk forsvarlig.

Eksempel

En tjenestebruker røyker to pakker sigaretter om dagen. Personalet mener dette er mye og at faren for helseskade er stor. Ut i fra en faglig vurdering burde tjenestebrukeren trappet ned røykingen for å unngå eventuell utvikling av sykdommer som kols og kreft. Samtidig medfører det store forbruket med røyk økonomiske utfordringer for tjenestebruker.

Denne faglige vurderingen er ikke tilstrekkelig for å bruke tvang, etisk forsvarlighet må også vurderes. Det er en menneskerett å bestemme over seg selv og sine eiendeler. Å frata ett menneske denne muligheten kan for mange oppleves som nedverdigende.

I denne situasjonen finnes det ikke et fasit svar, det må gjøres en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. For noen vil veiledning rundt faren ved å røyke, samt informasjon om hvilke økonomiske konsekvenser det kan føre til, være tilstrekkelig for å trappe ned. For andre igjen vil ikke slike alternative løsninger fungere. Kanskje økonomien tillater et stort røyke forbruk, og da må tjenestebruker selv få bestemme dette.

Lovlig bruk av tvang og makt

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Det kan anvendes tvang og makt i følgende tilfeller:

a) Skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner: Denne bestemmelsen fanger opp situasjoner som oppstår plutselig og der beslutning om inngrep gjennom bruk av tvang må fattes umiddelbart på stedet (for eksempel at en tjenestebruker går rett ut i gaten med fare for å bli påkjørt). Skadeavverging i nødsituasjoner skal bare være motivert ut fra behovet for intervensjon i øyeblikket, og tiltaket skal opphøre så snart faresituasjonen er over.

b) Planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner: Dersom adferden til tjenestemottaker stadig gjentar seg og tiltaket man anvender er planlagt, fattes vedtak etter bokstav b. Det kan for eksempel være at vedkommende slår til personer som kommer for nærmt.

c) Tiltak for å dekke tjenestemottakers grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak. Et eksempel på ikke-dekt grunnleggende behov, kan være at en tjenestemottaker går ut om natten og ikke er i stand til å orientere seg ute alene. Et annet eksempel kan være at tjenestemottaker motsetter seg å pusse tenner.

  • Lovens ordlyd: Andre løsninger enn bruk av tvang eller makt skal være prøvd før tiltak etter dette kapitlet settes i verk. Kravet kan bare fravikes i særlige tilfeller, og det skal i så fall gis en begrunnelse.

    Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. I vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor inngripende tiltaket er for den enkelte tjenestemottaker. Tiltakene må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, og må stå i forhold til det formålet som skal ivaretas. Tvang og makt kan bare brukes for å hindre eller begrense vesentlig skade.

    Det kan anvendes tvang og makt i følgende tilfeller:

    a) skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner, b) planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner, eller c) tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov for mat, drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak

  • Fra rundskriv: Et hovedformål med loven er å begrense bruken av tvang og makt. Dette betyr at tiltak som inneholder bruk av tvang kan være aktuelt som siste utvei. I en del tilfeller vil heller ikke tvang være aktuelt som siste utvei fordi det etter en konkret faglig og etisk vurdering ikke under noen omstendighet anses forsvarlig å benytte tvang overfor tjenestemottakeren.

    Det er tilrettelegging knyttet til den enkeltes behov og tjenester uten bruk av tvang og makt som skal være det sentrale i tjenesteytingen.

    Skal det fattes vedtak etter kapittel 9 gir loven adgang til å benytte tvang og makt såfremt alle vilkårene i § 9-5 er oppfylt. Det innebærer at tiltak som strider mot ett av vilkårene vil være lovstridige, uavhengig av om de andre vilkårene er oppfylt.

    Les mer om dette i rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet, s. 42-60 (kapittel 4A er erstattet med kapittel 9 i ovennevnte fremstilling). Les hele publikasjonen her: http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-10_2004_1...


Rett til fravær av tvang

Respekt for rett til selvbestemmelse innebærer rett til fravær av tvang. Reduserte evner til å ivareta sine egne rettigheter, innebærer ikke at bruk av tvang generelt sett blir mer legitimt. Grunnlaget for bruk av tvang må være at fri utøvelse av egne rettigheter kan medføre alvorlig krenkelse av andre personers rettigheter eller friheter.

Rett til fravær av tvang


Vurder hvilken bokstav (a, b eller c) i loven situasjonen i filmen kommer inn under. Dersom slike situasjoner oppstår gjentatte ganger, til hvilken bokstav i loven forholder man seg da? Hva ville du selv ha gjort i en lignende situasjon og hvorfor?

Rett til selvbestemmelse

Å få bestemme over sitt eget liv er en av de viktigste forutsetningene for en positiv utvikling og identitet. Alle tiltak må utformes og gjennomføres så langt råd er i samarbeid med den det angår. Utviklingshemningen kan for noen gjøre det vanskelig å foreta valg eller fullt ut se konsekvensene av forskjellige alternativer. Det er en viktig utfordring for tjenesteyterne å legge forholdene til rette, slik at tjenestemottakerne så langt som mulig kan foreta valg ut fra egne forutsetninger. Videre er det viktig å ha nær kontakt med eventuell verge/hjelpeverge og pårørende slik at disse kan bistå tjenestemottakeren.

Uhjemlet tvang: Vil si bruk av tvang, uten at lovreglene i kapittel 4A anvendes. Etter et landsomfattende tilsyn i 2005, ble det avdekket uhjemlet bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning i 41 av de 53 kommunene som ble undersøkt.

En del av den uhjemlete tvangsbruken som foregår, omfatter blant annet tiltak som innebærer regulering/begrensning av tilgang på brukers egne eiendeler (penger, tilgang til mat, klær, godteri, tobakk, alkohol, toalettpapir og så videre).

Selv om du i beste mening nekter en som har utviklingshemning penger til godteri, røyk eller en hamburger, kan du ikke uten videre gjøre dette. Hvordan ville du selv reagert dersom noen ville bestemme over dine penger? For å begrense brukers eiendeler må det være fattet et vedtak om bruk av tvang i henhold til Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Tiltak skal godkjennes av Fylkesmannen på forhånd, men først skal alternative tiltak prøves ut.

Forslag til andre løsninger kan være:

  • Gi tjenestemottaker innsikt/veiledning i egen økonomi: hvor mye penger har vedkommende til rådighet, hvor mye skal dekke faste utgifter og hvor mye som er igjen til lommepenger/ferie
  • Lage skriftlige avtaler om disponering av penger med tjenestemottaker
  • La tjenestemottaker få delta på kostholdskurs tilrettelagt for psykisk utviklingshemmede

Rett til selvbestemmelse


Hvordan kan du som jobber med personer med utviklingshemning forebygge bruk av ulovlig tvang og makt? Bruk eksemplene som vist i videoen. Vurder lovligheten i det som gjøres og kom med forslag til andre løsninger i de tilfellene du mener det blir brukt ulovlig tvang.

Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a

1 januar 2009 trådte ett nytt kapittel i pasientrettighetsloven i kraft (fra 01.01.2012 ble navnet endret til Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a). Dette kapittelet skal sikre nødvendig helsehjelp til pasienter som mangler samtykkekompetanse og som motsetter seg nødvendig somatisk helsehjelp. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A og Helse og omsorgstjenesteloven kap. 9 handler begge om tvang og makt, men det er viktig å kunne skille disse to lovene. For å anvende tvang og makt under Helse og omsorgstjenesteloven kap. 9 er et av kriteriene at man må ha en diagnose som psykisk utviklingshemmet. I Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a er det andre kriterier:

  • Over 16 år
  • Mangle samtykkekompetanse
  • Motsette seg nødvendig helsehjelp

Med samtykkekompetanse menes pasientens kompetanse til å ta avgjørelse i spørsmål om helsehjelp. Samtykkekompetansen må vurderes i det enkelte tilfellet og kan være forskjellig ut i fra hva man skal ta en avgjørelse på. Ett eksempel på dette kan være at en person kan være samtykkekompetent om sin tannhelse, men samme person trenger ikke være samtykkekompetent når det gjelder å avgjøre om han eller hun trenger en livsnødvendig mageoperasjon.

Før man vurderer bruk av tvang i henhold til Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a, er det krav om at tillitsskapende tiltak skal være prøvd ut. Dette innebærer at helsepersonell skal forsøke å legge til rette for helsehjelpen uten å bruke tvang.

I arbeid med mennesker med psykisk utviklingshemning vil vi i hovedsak komme til å anvende denne loven i forhold til når tjenestemottaker skal til lege eller tannlege, det vil da være lege/tannlege som skal ta en vurdering på om tjenestemottaker innfrir kriteriene for å anvende Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a dersom det er nødvendig.




En psykisk utviklingshemmet kvinne på 39 år med diagnosen Down syndrom har i det siste vegret seg for å spise maten sin. Personalet mistenker at hun har vondt i tennene sine. Dette er en utfordring, da denne damen er svært redd for å gå til tannlegen.

Hvordan vil dere gå frem i denne saken med tanke på Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a?

Har du fått økt:
  • kunnskap om Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9
  • kunnskap om Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4a
  • forståelse av rettsikkerhet
  • bevisstgjøring om tvang og makt
  • innsikt i andre løsninger og alternative tiltak til tvang og makt
  • refleksjon rundt faglig og etisk forsvarlighet
  • forståelse av retten til selvbestemmelse

Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom dine tester og refleksjonsoppgavebesvarelser en gang til.

Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

Send oss dine kommentarer på epost til post@stiftelsensor.no. Ta kopi av url-adressen for den aktuelle siden og lim den inn i e-posten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til.

Tekst:

Trude Sundal og Hanne Østby

Foto:
  • Side “Tvang og makt”, Hanne Engelstoft Lund
  • Side “Vesentlig skade”, Hanne Engelstoft Lund
  • Side “Andre løsninger”, Hanne Engelstoft Lund
  • Side “Faglig og etisk forsvarlighet”, Hanne Engelstoft Lund
Redaktør:

Jarle Eknes

Billedredaktør:

Hanne Engelstoft Lund

Prosjektleder:

Jarle Eknes

Innspill til kapittelteksten:

Kari Megrund

Ressurser

Handegård, Tina L. & Gjertsen, Hege. (2008). Kapittel 4A - en faglig revolusjon? Evaluering av sosialtjenestelovens kapittel 4A Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. NF-rapport nr. 1/2008

Kroken, Jørn (2008): For lite kunnskap om tvang og makt. Art. i fagtidsskriftet Fontene 5/2008.

Kroken, J. (2011). Bruk av tvang og makt. Sosialtjenesteloven kapittel 4A i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.

Mørch, W-T, Snoek, J. E & Syse A. (1998) Frivillighet og tvang i behandling av barn og ungdom. Ad notam Gyldendal.

Temanummer

Utvikling (2011). Rettssikkerhet, lov & etikk Nr. 1 2011

Nettressurser

Kapittel 4A. Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning, Lovdata: http://www.lovdata.no/all/tl-19911213-081-005.html

Sosial- og helsedirektoratet (2004). Lov om sosiale tjenester kapittel 4A - Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning (rundskriv) 08/2004 http://www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00001/IS-10_2004_1179a.pdf

E-læringskurs

Helsedirektoratet (2009). E-læringskurs om samtykke til helsehjelp. Kurset gir en innføring i reglene om samtykke til helsehjelp og vurdering av samtykkekompetanse. Kurset er beregnet på helsepersonell, og kan anvendes både som en introduksjon til temaet og som en oppfriskning av kunnskaper. Kurset tar om lag en time å gjennomføre og avsluttes med en frivillig test av kunnskapene. Kurset kan lastes ned her: http://samtykketilhelsehjelp.helsedir.no eller bestilles på CD fra Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet (2008). E-læringsprogram om pasientrettighetsloven kapittel 4 A.
Kurset kan brukes til opplæring av helsepersonell og andre som må kjenne til reglene om helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Kurset er tilgjengelig for alle, og tar ca èn time å gjennomføre. Kurset kan lastes ned her http://pasientrettighetsloven.helsedir.no/ eller man kan bestille programmet på CD-rom fra Helsedirektoratet.

Masteroppgave

Elvegård, Kurt Idar Løkke (2009). Håndtering av utagering -ansattes oppfatning og opplevelse Masteroppgave i sosialt arbeid, NTNU, Trondheim.