Samværsformer

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Utfordrende atferd
Bok: Samværsformer
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: mandag, 25. oktober 2021, 23:20

Hensikt og læringsmål

Foto: Joaquin Villaverde
Foto: Joaquin Villaverde

Hensikten med kapittelet

Hensikt med kapittelet er at du reflekterer over hva det vil si å bo i bofellesskap og motta hjelp i sitt eget hjem. Kapittelet legger vekt på de prosessene som ligger bak våre valg. Vi ønsker at du skal reflektere over hvordan det er å være hjelpemottaker. I tillegg ønsker vi å belyse hvordan ulike måter å påvirke beboerne får forskjellige konsekvenser.

Læringsmål

  • innsikt i forskjellige samværsbetingelser
  • evne til å kunne gjøre rede for fenomenet tillit
  • kunnskap om ulike måter å påvirke andre mennesker
Krevende, men nyttig

Vi har gjort et forsøk på å skrive dette kapittelet i en lite teknisk stil, for det er et emne som angår alle som skal arbeide med mennesker. Vi har ønsket å gjøre innholdet tilgjengelig for andre enn dem med faglig utdanning. Men selv om vi har forsøkt å gjøre dette kapittelet tilgjengelig for en bredere lesergruppe, er det ikke til å komme fra at det enkelte steder kan være krevende, og dette skyldes simpelthen at emnet til tider er krevende. Det kreves en egeninnsats.

Om litt skal du lese at samvær kan deles opp i flere kategorier. Til vanlig er dette noe vi ikke trenger å forholde oss til. Men forhåpentligvis vil vi klare å vise deg viktigheten av å ha et bevisst forholdt til dette når en skal hjelpe andre mennesker med å leve livet sitt.

Avsnittet med Løgstrup kan kanskje være det som er mest krevende, og det som har vært mest truet av redigering. Trolig må det leses flere ganger over et lengre tidsrom. Men slik er det, skal en arbeide med mennesker som krever mye tålmodighet og forståelse, synes vi at en god start kan være å ta seg tid til å sette seg inn i teoretisk fagfilosofi som er krevende.


I dette kapittelet vil du møte på noen begreper som trolig er nye for deg. Oversikt over disse begrepene finner du her:

Praxis
Samvær som mål i seg selv. Det primære er å ha gode felles opplevelser sammen med bruker.

Poiesis
Samvær som middel for å nå et annet mål.

Techne
Kunnskapsbasert praksis.

Episteme
Tro (kunnskap) med innsikt.

Doxa
Tro (kunnskap) uten innsikt

Tillit
Tilliten kommer først, og er ubegrunnet

Mistillit
Mistillit må begrunnes

S-S
Subjekt – subjekt, likeverdige parter, symmetri

S-O
Subjekt – objekt, asymmetrisk relasjon, ene parten blir tingliggjort

O-O
Objekt – objekt, passivt samvær, der ingen tar ansvar Autoritær tilnærming Subjektet bruker maktstrategier for å oppnå noe. S-O

Manipulerende tilnærming
Subjektet bruker manipulerende strategier for å oppnå noe. S-O

Dialektisk tilnærming
To likestilte parter, begge sine argumenter er gyldige, det beste argumentet skal ”vinne”. Bygger på en grunnleggende respekt/ anerkjennelse for den andre.

Metabevissthet
Analyseferdigheter.

I tillegg har vi delt inn det å arbeide med andre mennesker i ulike samværsformer. Eksempler på dette kan du finne her:

Eksempler og forklaringer på kategoriene:

Ureflektert manipulerende påvirkning
”Hvis du snakker til ham på rette måten kan du få ham til å gjøre hva som helst.”

Ureflektert autoritær påvirkning
”Selvbestemmelse er vel og bra, men nå må vi ta grep.”

Unnfallenhet kamuflert som selvbestemmelse
”Jeg gav ham tilbud om å stå opp, men han takket nei.”

Reflektert manipulerende påvirkning
”Vi fikk ham endelig ned i vekt da vi tok i bruk avtalestyring med belønningssystem.”

Har tenkt i gjennom, brukt relevant kunnskap/ metoder, vet hva en skal gjøre, og har erfaring om at det virker.

Reflektert autoritær påvirkning
”Hun ble så urolig og truende i fellesstuen at vi måtte føre henne til sin egen leilighet. Enkeltmelding har blitt skrevet.”

Dialektisk tilnærming/ påvirkning
”Gjennom tillit og trygghet over tid har vi fått en så god relasjon at vi kan diskutere når vi er uenig med hverandre, i stedet for gå til angrep slik han gjorde før.”

Samvær som middel og mål

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

I dette kapittelet skal vi snakke om to forskjellige måter å være sammen med hverandre på. Vi tenker da på ulike samværsformer mellom mennesker. Både som yrkesutøvere og som privatpersoner har vi forskjellige måter å opptre og ha samvær med hverandre på ut fra hvem og hvor vi er (kontekst). Vi opptrer forskjellig om vi er hjemme hos far eller mor eller om vi er på byen med kamerater, eller om vi er selgeren som prøver å påvirke en kunde til å kjøpe et produkt.

Spørsmålet her er hvilke samværsformer vi har med utviklingshemmede? Er det mor-barn som skal være forbildet? Er det venninnetreffet på kafé som skal være rettesnoren? Eller er det lærer og elev relasjonen som skal danne grunnlaget for samværet?

I tusenvis av år har filosofer vært opptatte av hvordan mennesker omgås med hverandre. Allerede noen hundre år før Kristus hevdet noen greske filosofer at vi kan være med hverandre på to forskjellige måter. Vi kan være sammen med hverandre som middel for å nå et annet mål (dette kalte de for Poiesis), eller vi kan være sammen med hverandre som et mål i seg selv (dette kalte de for Praxis).

Hvordan kan vi relatere denne gamle tenkingen til arbeidet med utviklingshemmede i dag? Vi skal se på noen eksempler:

Eksempel på samvær som middel for å nå et annet mål (Poiesis)

Hans skal på kino med Mons. Utover det å se en film sammen med Mons, ønsker Hans å bruke bekjentskapet med Mons til å bli nærmere kjent med Mons sin søster. Dette er en søster han har et godt øye til, og som Hans godt kunne tenke seg å være kjærester med. Det å gå på kino med Mons, og dermed bli mer kjent med Mons, kan føre til at han ved en senere anledning kan komme i kontakt med hans søster. Hans primære mål med kinobesøket er dermed ikke utelukkende å ha det hyggelig med Mons på kino, men han har et annet mål med samværet. Han ønsker å bruke Mons til å komme i kontakt med hans søster. Dermed blir kinobesøket med Mons et middel for å nå et annet mål.


Eksempel på samvær som mål i seg selv (Praxis)

Ole og Petter drar på hyttetur sammen. Før turen har de planlagt hva de skal ha med seg og hva de skal gjøre på turen. Under oppholdet er de til stede for hverandre og sammen tar de avgjørelser som må gjøres. Både Ole og Petter har turen og samværet som mål i seg selv. De ønsker ikke å oppnå noe annet med turen utover det å ha det hyggelig sammen. Dermed blir turen mellom Ole og Petter en tur som er et mål i seg selv.

Det gode ved livet rommet muligheten for det onde

I forrige århundre, kom den danske filosofen, teologen og presten Knud Løgstrup med noen innspill om fenomenet tillit og den etiske fordringen som ligger i det å være menneske.


Knut Løgstrup

Knud Ejler Christian Løgstrup (født 2. september 1905, død 20. november 1981) var en dansk filosof, teolog og prest. Løgstrup var professor ved Universitetet i Århus, og er Danmarks mest kjente filosof ved siden av Søren Kierkegaard (som han tok et oppgjør med). Les mer om Løgstrup på Wikipedia

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Noe av det Løgstrup vil ha fram, er at tillit mellom mennesker ikke trenger noen begrunnelse, mens mistillit mellom mennesker gjør det. Er det slik at et lite barn møter sine omgivelser med en grunnleggende tillit? Mens mistenksomhet og mistillit er en konsekvens av noe en har lært eller erfart?

Og Løgstrup mener med dette at tillitsfenomenet ikke kan være vårt eget, det hører med til livets gitte vilkår. Løgstrup mener at tillit er noe grunnleggende som ligger mellom mennesker fra fødselen av.

Annerledes er det med mistillit, det er vårt eget. Det er opp til hver enkelt om vi ønsker å ta vare på hverandre eller om vi ønsker å bryte tilliten til hverandre. Men som Løgstrup sier videre; det er rimelig å skille mellom livets vilkår og det vi gjør ut av dem. Iakttakelsen av tillitsfenomenet legger det nær å hevde at menneskets vilkår - grunnleggende - er gode. Men det er en truet godhet i tilliten. I dette fenomenet ligger muligheten for at vi begår overgrep mot hverandre, fordi vi blottstiller oss for hverandre. Det som er godt ved livets vilkår, er samtidig en mulighet for det onde. Tragedien i menneskenes liv er at vilkårene for det gode også rommer mulighetene for det onde i seg, og de mulighetene klarer vi ofte ikke å la være å benytte. Ved å vise noen tillit blottstiller vi oss, vi risikerer at noen bryter tilliten vi har gitt dem og ut av dette kan mistillit oppstå.

Løgstrup forklarer hvordan vi er i tilliten med det som han kaller grunnsituasjonen. For å forstå hvordan mennesket er, må vi se på hvordan mennesket henger sammen. Og vi henger sammen på den måten at vi har hverandres liv i våre hender. Dette er lett å få øye på når det gjelder våre private forhold. Om vi går inn for det kan vi ødelegge hele dagen for våre nærmeste. På den måten kan vi si at vi har en avgjørende makt over våre nærmeste. Og det samme gjelder selvsagt dem, på samme måten som vi kan ødelegge deres dag, kan de ødelegge vår. De har den samme makten over oss som vi har over dem.

Løgstrup mener at på alle plan gjelder grunnsituasjonen - vi har hverandres liv i våre hender. Vi velger det ikke, vi er i det. Men er det ikke bare å ikke bry seg om denne grunnsituasjonen? Hvorfor må den gjelde alle, spør Løgstrup? Det kan vi gjøre ved å snu på flisen, ved å spørre hva en forventer eller ønsker av andre, de nærmeste og andre. En forventer at andre skal handle rimelig mot oss, når de har med oss å gjøre. Dette er en rimelig normal tanke, det er ikke noe egoistisk i det. Løgstrup hevder at dette er livets egne vilkår. Slik som våre dypeste forventninger er, er også alle andres dypeste forventninger. Problemet er at vi selvsagt ikke alltid handler rimelig med hverandre. Løgstrup argumenter for at når en ikke handler rimelig mot noen andre er det fordi en av ulike årsaker har gått ut av tilliten. Det er når vi forventer at andre ikke vil handle rimelig mot oss, vi handler urimelig mot dem. Og den ytterste konsekvensen av dette er ikke forenelig med liv, dypest sett. Det er tillit som kommer først, en må ut av tilliten for å komme til mistilliten. Ikke omvendt.

.
Hans Skjervheim

Senere i samme århundre gikk den norske filosofen Hans Skjervheim til angrep på en tankegang som ville gjøre mennesker til et middel for å oppnå andre mål. Han er foruten å være skeptisk til etikken i dette, også opptatt av å faglig argumentere for hva en må ta med seg når en skal ha med mennesker å gjøre. Han spør om hva en kan gjøre for å påvirke andre mennesker til å ta andre valg når en har samvær med dem. Dette spørsmålet kan være relevant når en arbeider med mennesker som ikke alltid tar de valgene som vi oppfatter som hensiktsmessige.

Les mer

Hans Skjervheim (født 1926, død 1999) var en norsk filosof med stor betydning for den såkalte positivismestriden.

Les mer: Wikipedia, UIBmagasinet, Dagbladet

Skjervheim setter først opp to måter en kan påvirke hverandre på, autoritær påvirkning og manipulerende påvirkning.


Eksempel på autoritær påvirkning

Personale som ved hjelp av makt (verbale eller fysiske virkemidler) får gjennomført eller forhindret noe mot en annen sin vilje. Dette er en åpen måte å påvirke andre ved bruk av makt.

Per vil på spillbutikk for å kjøpe nytt dataspill. Personalet synes Per har kjøpt nok dataspill den siste tiden, så da Per er på vei inn i butikken sier de at dette får han ikke lov til. Da Per protesterer, henviser personalet til at det er de som bestemmer og at han heller må kjøpe vaffelrøre til kveldskosen siden det er det som står på ukeplanen. Personalet velger ikke å undersøke om Per har penger til å kjøpe spill eller om hvor lenge det er siden han sist gjorde det. I personalgruppen er det en rådende oppfatning at Per spiller for mye og at dette er en lite meningsfull aktivitet.


Eksempel på manipulerende påvirkning

Personale som ved hjelp av teknikker/ metoder påvirker beboere i en bestemt retning som personalet ønsker. Slike teknikker/ metoder kan for eksempel være bruk av belønning eller ignorering. Denne formen for påvirkning er mer skjult enn den autoritære og kan bære preg av luring og skjulte motiver.

Neste uke er Per på vei til spillbutikken igjen, for atter en gang å kjøpe dataspillet. Personalet som er med ham denne gangen har fanget opp at personalgruppen synes lite om at Per bruker så mye tid og penger på spill. På forrige personalmøte diskuterte de problemet og de kom fram til noen strategier som kunne avlede oppmerksomheten til Per mot dette. De kom fram til at de skulle tilby Per noe positivt hvis han unnlot å kjøpe spill. Personalet sa derfor til Per at hvis han ikke kjøpte spill skulle han få taco til middag når de kom tilbake til leiligheten.


Skjervheim sier at det problematiske med slike måter å møte eller påvirke andre mennesker på er at begge to fører til kunnskap uten innsikt, eller det som bare er meninger (Doxa). I eksemplene over blir Per en ting som personalet kan påvirke i stedet for en person som har en tanke bak sine handlinger. Med dette mener han at den som driver autoritær eller manipulerende påvirkning gjør den utviklingshemmede om til en ting som han forsøker å forme, lik en kunstner som former en leirklump. Dette kalles for objektivisering. Personalet prøver i dette eksempelet å styre Per i den retningen de selv ønsker. Om personalet lykkes, kan Per i beste fall gjøre det som personalet har befalt, men hvorfor Per skal gjøre dette, vil ha åpenbare mangler. Han vil ikke selv få noen innsikt i hvorfor han ikke må kjøpe spill. At dette blir en tro uten innsikt, kan også vises ved at personalet ikke vil lære noe av Per. Personalet har ikke fått noen ny innsikt i hvorfor Per hele tiden ønsker å kjøpe spill. De to partene kommuniserer ikke og dermed kan det ikke oppstå noen ekte dialog. Når personalet tilnærmer seg Per på denne måten kaller Skjervheim det for en subjekt-objekt tilnærming, der personalet blir subjekter som skal påvirke objektet Per.

Opp mot disse to måtene å påvirke andre mennesker på, spør Skjervheim om det finnes et tredje alternativ. Og dette tredje alternativet mener han at vi har. Ved å henvise til eldre gresk filosofi, finner Skjervheim et tredje alternativ som han kaller dialektikk. Også dialektikk dreier seg om påvirkning, men ikke den samme måten å påvirke på som ved autoritær eller manipulerende påvirkning. Dialektikk fordrer noe annet enn et subjekt-objekt forhold. I dialektikken skal det være to likestilte/ likeverdige parter som sammen skal søke etter ny eller høyere innsikt i et saksforhold.

Dialektisk tilnærming

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Dialektisk tilnærming fordrer at begge parter har en grunnleggende respekt for hverandre, noe som krever at den gjensidige tilliten er til stede. Begge parter skal ved hjelp av kritisk analyse og logikk om ulike saksforhold sette ulike argumenter opp mot hverandre. Slik kan en komme fram til stadig bedre argumenter som kan kaste nytt lys over saken. Dette krever en subjekt-subjekt tilnærming, og at en eventuell ny innsikt skal være for begge parter. En slik måte å samtale med hverandre på har potensial for å skape ny eller høyere innsikt i et saksforhold (Episteme).


Eksempel på dialektisk tilnærming

Personalet ønsker ved hjelp av samtale og undersøkelse av beboers meninger å komme frem til hvordan han resonnerer rundt ulike saksforhold. Samtidig som personalet tar beboers meninger og ytringer på alvor, ønsker personalet også å gi beboer nye meninger og tanker via dialog. De to partene påvirker hverandre gjensidig, og sammen kommer de frem til ny kunnskap.

Per kommer til personalet og synes det er dumt at han alltid møter motstand når han vil kjøpe spill. "Hvorfor sier hele tiden personalet nei når jeg vil kjøpe spill?" Personalet prøver å forklare Per at de synes han bruker altfor mye penger på spill og at det er viktig å spare penger til andre sosiale ting som kino og kaféturer som han liker så godt. Per sier at han liker de tingene også, men at nå er det veldig lenge siden han har fått seg nye spill. Han er lei av de gamle han allerede har. Etter å ha diskutert en stund blir de enige om at personalet skal hjelpe Per å se de økonomiske konsekvensene når han vil kjøpe nye spill. Hvis han velger spill, vil han ikke kunne gå på kino i helgen. Per sier også at han kjeder seg mye i bofellesskapet og at det er derfor han ønsker å kjøpe spill så ofte. Dermed har begge parter fått ny innsikt i problemstillingen. Per har fått en forståelse av at personalet ønsker å hjelpe ham, og personalet har fått med seg at å hjelpe Per handler ikke bare om å sette grenser. Det å kunne gi han alternative aktiviteter innenfor hans interesseområder kan være med på å regulere innkjøp av spill.


Med dette kan en si at ekte dialoger bare er mulig om en tar til seg skillet mellom de to første påvirkningsmodellene og den dialektiske tilnærmingen. Eller slik som Skjervheim sier; at en ekte dialog bare er mulig om en tar til seg skillet mellom episteme og doxa, mellom det som er sann innsikt og det som bare er meninger.

Hva om man ikke har språk?

Vi mener at likeverd, samspill og medbestemmelse, det vi kaller for praxis-samvær, ikke forutsetter verbalt språk. Tillit og trygghet er også viktige elementer i møtet med personer uten verbalt språk. Og på samme måte som for mennesker med verbalt språk er det naturlig at en også hos personer som ikke kommuniserer med ord knytter kontakt og presenterer seg selv som en genuin person en kan ha tillitsfulle relasjoner til. Hos noen brukere kan det være svært vanskelig å nå i gjennom med kommunikasjon, og dermed blir det også vanskelig å få til praxis-samvær. Relasjonen mellom hjelper og hjelpemottaker blir da redusert til å dreie seg om praktisk omsorg, stell og pleie. I møtet med de som kommuniserer uten ord finnes det praksiser både i Norge og andre steder i verden hvor en knytter kontakt ved hjelp av imitasjon av den andre. Dette er inspirert av de tidligste "dialogene" i et spedbarn sitt liv, hvor mor imiterer barnets lyder, bevegelser og så videre, og kontakt knyttes.

Under er et klipp hvor den engelske psykologen Phoebe Caldwell knytter kontakt med en ung mann med autisme:

Autism and interaction

Engelsk tale, autogenerert tekst


Å bo i bofellesskap

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

En kan skille mellom behandlingstiltak, opplæringstiltak og livslang bistand i egen bolig. De to førstnevnte tiltakene mener vi må være klart avgrenset når det gjelder tid og omfang. Ved denne typen tiltak er det naturlig at samværet bærer mye preg av påvirkning og har en tydelig tidsavgrensning.

Mennesker som skal leve sine liv i bofellesskap er som oftest ikke under livslang behandling eller opplæring. Dermed blir det de ansatte i boligene sin oppgave å samarbeide med beboer om ønsker og behov. Når dette er sagt kan det oppstå situasjoner som krever samværsformer som bærer preg av behandling eller opplæring. Planlagte skadeavvergende tiltak ved bruk av tvang og makt, etter Helse og omsorgstjenesteloven Kapittel 9, kan være et eksempel på dette.

Slik vi ser det er den dialektiske tilnærmingen den mest funksjonelle og etiske for livslang bistand i egen bolig. Psykisk utviklingshemmede trenger reell medbestemmelse i eget liv og å møte personal som setter samvær som mål i seg selv. Ingen bør stå under behandling eller opplæring hele livet. Brukermedvirkning handler om mer enn å få velge mellom gul eller rød saft til middag.

Samværsbetingelser som årsak til utfordrende atferd

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

I eksempelet med Per, som skulle kjøpe spill, viste vi at han ble møtt med strategier av personalet med mål om at han ikke skulle kjøpe spill. Både ved bruk av autoritær og manipulerende påvirkning kan Per sitte igjen med en følelse av å bli motarbeidet. Han får i disse eksemplene heller ikke noen innsikt i hvorfor personalet ikke ønsker at han skal kjøpe spill. Om personalet velger å bruke slike strategier for ofte, kan konsekvensen av dette være mistillit mot dem som skal hjelpe ham. En slik mistillit mot hjelpeapparatet kan føre til at den psykisk utviklingshemmede velger å bruke egne strategier for å håndtere den frustrasjonen slike samværsformer kan medføre. Og disse strategiene kan føre til mer utfordrende atferd.

Her må det presiseres at det ikke er et mål at en ikke skal påvirke Per til å kjøpe spill. Men det bør gjøres av mennesker Per har tillit til. Vi har prøvd å vise gjennom eksemplene at bruk av autoritær og manipulerende påvirkning over tid kan føre til mistillit mellom beboer og personal.

Vi mener at personalet må bruke det tredje alternativet, dialektisk tilnærming. Og på denne måten sammen med Per komme fram til hvordan han kan disponere pengene sine på et fornuftig vis. Alt for ofte sitter personalet sammen og vurderer beboerne sine behov, men de glemmer å ta beboerne selv med på råd.

Hvordan arbeide med samværsbetingelser?

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Det trengs mer tid til samvær der samværet i seg selv er målet. Ved slike samværsformer legger en til rette for tillitsfulle relasjoner, slik at personalet gjør seg fortjente til å ha meninger om Per sitt liv. Som fagpersoner ønsker vi å ha metoder som virker. Menneskene vi skal hjelpe gir oss utfordringer i hverdagen som noen ganger er så komplekse at vi skulle ønske at vi hadde oppskrifter på hvordan vi kan løse dem.

Dette er naturlig, ingen av oss ønsker å gjøre det dårlig når vi er på arbeid. Om vi skal legge til rette for tillitsfulle relasjoner må vi møte de menneskene vi skal hjelpe som medmennesker. Våre møter med andre medmennesker inneholder ikke oppskrifter på hvordan vi skal samhandle med hverandre. Vi er til stede for hverandre og prøver så godt vi kan å forstå den andre. Er vi usikker på hva den andre vil og ønsker, gjør vi det vi kan for å tilnærme oss på en annen måte. En oppskrift på en slik tilnærming er det ingen av oss som hadde likt å bli utsatt for. Vi hadde følt oss som et objekt av den andre. Et objekt som den andre skulle prøve å påvirke eller endre, altså en subjekt – objekt relasjon.

Trolig ville vi ha gjort det vi kunne for å unngå slikt samvær. Om vi likevel hadde blitt påtvunget et slikt samvær, er det nærliggende å tro at vi hadde brukt ulike strategier for å motarbeide det. Noe annet blir det om vi tar det mennesket vi skal hjelpe på alvor. Vi må derfor etter samvær med de menneskene vi skal hjelpe, tørre å stille oss spørsmålet om vi når har behandlet dem som objekter. Kanskje har det vært nødvendig akkurat denne dagen. Men vi har uansett ikke arbeidet for å legge til rette for tillitsfulle relasjoner.

Skille mellom reflektert og ureflektert manipulerende og autoritær påvirkning

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

I noen tilfeller kommer den dialektiske tilnærmingen til kort, og en må bruke metoder eller teknikker for å løse ulike utfordringer. Beboer kan for eksempel vise atferd som gjør at han eller hun setter seg selv og andre i fare.

Når dette inntreffer blir skillet mellom reflektert og ureflektert påvirkning viktig. Vi mener at ingen personalgrupper skal sette i gang manipulerende eller autoritære tiltak uten å tenke seg godt om på forhånd.

Viktige spørsmål som personalet må reflektere over:

  • Er grunnlaget for å gripe inn avklart og tilstrekkelig drøftet?
  • Er den etiske forsvarligheten sikret?
  • Hva er målene med tiltaket?
  • Hvor lenge skal tiltaket vare?

Introduksjon og forklaring av skjema

Reflekterende manipulerende påvirkning Likeverd, samspill og selvbestemmelse Reflektert autoritær påvirkning
"Petter ønsket ikke å gå i dusjen, så jeg sa at hvis han først tok en dusj kunne vi ta en biltur etterpå." "Gjennom tillit og trygghet over tid har vi fått en så god relasjon at vi kan diskutere når vi er uenig med hverandre, i stedet for gå til angrep slik han gjorde før." "Hun ble så urolig og truende i fellesstuen at vi måtte føre henne til sin egen leilighet.."
Poiesis Praxis Poiesis
Doxa Episteme Doxa
Forming Dialog Forming
Personalet har makten Likeverdige parter Personalet har makten
Mistillit → Tillit ← Mistillit
Ureflektert manipulerende påvirkning Unnfallenhet kamuflert som selvbestemmelse Ureflektert autoritær påvirkning
"Hvis du snakker til ham på rette måten kan du få ham til å gjøre hva som helst." "Jeg ga ham tilbud om å stå opp, men han takket nei" "Selvbestemmelse er vel og bra, men nå må vi ta grep."
Poiesis   Poiesis
Doxa Passiv Doxa
Forming   Forming
Personalet har makten Ingen kommunikasjon
Ingen har makten
Personalet har makten

Vi vil dele inn samværet mellom personal og beboer i ulike kategorier for å øke bevisstheten om hvilke samværsformer personer med utviklingshemming blir "utsatt" for. Vår påstand er at det tas alt for mange friheter i veien fram mot et gitt mål.

Hovedmålsetningen må være at det som er den normale samværsformen utenfor bofellesskapets vegger, i samhandling mellom våre venner og familie, må være malen for samværet innenfor. Alt for ofte er det slik at i det vi trer over dørterskelen til bofellesskapet, kommer vi inn i en verden der personalet hele tiden blir målt etter hvor mye endring en får til.

Vi vil nyansere dette ved å vise til at vi av og til må ta i bruk teknikker for å påvirke, men det er en avgjørende forskjell i hva som ligger bak begrunnelsene for hvorfor en bruker slike teknikker.

Vi ønsker å vise at den grønne kategorien i illustrasjonen nedenfor er der vi bør være, men i møte med utfordrende problemstillinger må man av og til være i de gule. Om en beveger seg i de gule kategoriene vil det være avgjørende om en har bevissthet om hvorfor en er der, hvor lenge en har vært der og hvordan en skal komme seg tilbake til den grønne kategorien. Videre vil vi vise at vi ikke trenger å være i de røde kategoriene, men at vi altfor ofte havner der.

Den andre grøftekanten: Den passive "påvirkningen"

Som dere ser har det kommet til en sjette kategori som er grå. Denne ser vi av og til hos dem som misforstår hva som ligger i begrepet selvbestemmelse og det vi har valgt å kalle for dialektisk tilnærming.

Passiv "påvirkning" kan beskrives som manglende engasjement og forståelse for den komplekse oppgaven det er å bistå andre mennesker med å leve livene sine. Selvbestemmelse er ikke det som samme som at beboer skal ta alle avgjørelser i sitt eget liv uten at personalet engasjerer seg, veileder og kommer med råd.

Når vi har en passiv tilnærming til mennesker som har et hjelpebehov står vi igjen med ingenting. Å la Per bruke alle sine penger på spill, uten at personalet involverer seg med ønske om å hjelpe ham, er ikke god praksis. Det er åpenbart at Per har behov for bistand til å få oversikt over egen økonomi.


Gjensidig tillit

Foto: Mikkel Hegna Eknes
Foto: Mikkel Hegna Eknes

Å arbeide med mennesker med ulike behov for bistand er både komplisert og utfordrende. Gjennom kapittelet har vi prøvd å vise at gjensidig tillit er avgjørende for hva en kan oppnå. Og tillit har best vilkår når en er sammen med hverandre når samværet er et mål i seg selv.

Ved å legge til rette for at personalet har samvær og samspill med likeverdighet og dialog, kan en også skape rom for utvikling og nære relasjoner.

Ved for mye bruk av åpne og skjulte teknikker og metoder, står vi i fare for å dyrke fram en mistillit hos beboer.

Vi har i dette kapittelet prøvd å vise at mistillit mellom beboer og personal er et dårlig utgangspunkt for å gi hjelp. I tillegg kan dette lede fram mot en utfordrende atferd, som kan skyldes uheldige samværsbetingelser.

Dessverre møter vi ofte utfordrende atferd med å behandle symptomene framfor å se på årsakene.


Refleksjonsspørsmål

  1. Hvorfor kan bruk av metoder på mennesker skape mistillit?
  2. Hvorfor er tillit viktig når en skal motta bistand?
  3. Hvorfor kan dialektisk tilnærming være en god måte å påvirke andre mennesker på?
  4. Hva er problemet med passiv ”påvirkning”?
  5. Hva kan skje dersom en møter mennesker med bare teknikker og metoder? ?

Jarle er en ung utviklingshemmet mann i starten av 20 årene. Han har litt verbalt språk. Den siste tiden har det vært en utvikling der det blir vanskeligere og vanskeligere å få ham opp av sengen om morgenen og videre på jobb. Personalgruppen rundt ham er rådvill, og føler at de mislykkes i arbeidet rundt Jarle.

Hvordan bør personalgruppen gå frem for å løse utfordringene med Jarle om morgenene på en dialektisk måte?

Har du fått økt:
  • innsikt i forskjellige samværsbetingelser
  • evne til å kunne gjøre rede for fenomenet tillit
  • kunnskap om ulike måter å påvirke andre mennesker
  • kunnskap om forskjell mellom poiesis og praxis
  • kunnskap om skille mellom reflektert og ureflektert påvirkning

Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom kapittelet en gang til.

Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

Send oss dine kommentarer på epost til post@stiftelsensor.no. Ta kopi av url-adressen for den aktuelle siden og lim den inn i e-posten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til.

Tekst:

Tore Andre Strand og Halvard Hordvik

Foto:

Side: "Samværsformer" (forside). Foto: Joaquin Villaverde

Side: "Samvær som middel og mål". Foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Dialektisk tilnærming". Foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Å bo i bofellsesskap" Foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Samværsbetingelser som årsak til utfordrende atferd". Foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Hvordan arbeide med samværsbetingelser?". Foto: Hanne Engelstoft Lund.

Side: "Skille mellom reflektert og ureflektert manipulerende og autoritær påvirkning". Foto: Hanne Engelstoft Lund.

Side: "Gjensidig tillit",Foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Ressurser": Jakub Hlavaty

Redaktør:

Jarle Eknes

Billedredaktør:

Hanne Engelstoft Lund

Prosjektleder:

Jarle Eknes

Utviklingen av dette kapittelet og resten av e-læringskurset "Utfordrende atferd" er hovedsakelig finansiert gjennom midler fra Bergen kommune.

I tillegg har vi mottatt midler fra Fylkesmannen i Oppland, Buskerud, Aust-Agder, Nordland, Rogaland, Nord-Trøndelag, Østfold og Møre og Romsdal.


Ressurser

Hellesnes, Jon (1999). Om Hans Skjervheim. Oslo: Samlaget.

Lorentzen, Per (2006). Slik man ser noen. Oslo: Universitetsforlaget.

Løgstrup, Knud E. (2008). Den etiske fordring. Oslo: Gyldendal.

Skjervheim, Hans (1992). Filosofi og dømmekraft. Oslo: Universitetsforlaget.

Skjervheim, Hans (2002). Mennesket. Oslo: Universitetsforlaget.