Samværsformer

I forrige århundre, kom den danske filosofen, teologen og presten Knud Løgstrup med noen innspill om fenomenet tillit og den etiske fordringen som ligger i det å være menneske.

---

Noe av det Løgstrup vil ha fram, er at tillit mellom mennesker ikke trenger noen begrunnelse, mens mistillit mellom mennesker gjør det. Er det slik at et lite barn møter sine omgivelser med en grunnleggende tillit? Mens mistenksomhet og mistillit er en konsekvens av noe en har lært eller erfart?

Og Løgstrup mener med dette at tillitsfenomenet ikke kan være vårt eget, det hører med til livets gitte vilkår. Løgstrup mener at tillit er noe grunnleggende som ligger mellom mennesker fra fødselen av.

Annerledes er det med mistillit, det er vårt eget. Det er opp til hver enkelt om vi ønsker å ta vare på hverandre eller om vi ønsker å bryte tilliten til hverandre. Men som Løgstrup sier videre; det er rimelig å skille mellom livets vilkår og det vi gjør ut av dem. Iakttakelsen av tillitsfenomenet legger det nær å hevde at menneskets vilkår - grunnleggende - er gode. Men det er en truet godhet i tilliten. I dette fenomenet ligger muligheten for at vi begår overgrep mot hverandre, fordi vi blottstiller oss for hverandre. Det som er godt ved livets vilkår, er samtidig en mulighet for det onde. Tragedien i menneskenes liv er at vilkårene for det gode også rommer mulighetene for det onde i seg, og de mulighetene klarer vi ofte ikke å la være å benytte. Ved å vise noen tillit blottstiller vi oss, vi risikerer at noen bryter tilliten vi har gitt dem og ut av dette kan mistillit oppstå.

Løgstrup forklarer hvordan vi er i tilliten med det som han kaller grunnsituasjonen. For å forstå hvordan mennesket er, må vi se på hvordan mennesket henger sammen. Og vi henger sammen på den måten at vi har hverandres liv i våre hender. Dette er lett å få øye på når det gjelder våre private forhold. Om vi går inn for det kan vi ødelegge hele dagen for våre nærmeste. På den måten kan vi si at vi har en avgjørende makt over våre nærmeste. Og det samme gjelder selvsagt dem, på samme måten som vi kan ødelegge deres dag, kan de ødelegge vår. De har den samme makten over oss som vi har over dem.

Løgstrup mener at på alle plan gjelder grunnsituasjonen - vi har hverandres liv i våre hender. Vi velger det ikke, vi er i det. Men er det ikke bare å ikke bry seg om denne grunnsituasjonen? Hvorfor må den gjelde alle, spør Løgstrup? Det kan vi gjøre ved å snu på flisen, ved å spørre hva en forventer eller ønsker av andre, de nærmeste og andre. En forventer at andre skal handle rimelig mot oss, når de har med oss å gjøre. Dette er en rimelig normal tanke, det er ikke noe egoistisk i det. Løgstrup hevder at dette er livets egne vilkår. Slik som våre dypeste forventninger er, er også alle andres dypeste forventninger. Problemet er at vi selvsagt ikke alltid handler rimelig med hverandre. Løgstrup argumenter for at når en ikke handler rimelig mot noen andre er det fordi en av ulike årsaker har gått ut av tilliten. Det er når vi forventer at andre ikke vil handle rimelig mot oss, vi handler urimelig mot dem. Og den ytterste konsekvensen av dette er ikke forenelig med liv, dypest sett. Det er tillit som kommer først, en må ut av tilliten for å komme til mistilliten. Ikke omvendt.

Senere i samme århundre gikk den norske filosofen Hans Skjervheim til angrep på en tankegang som ville gjøre mennesker til et middel for å oppnå andre mål. Han er foruten å være skeptisk til etikken i dette, også opptatt av å faglig argumentere for hva en må ta med seg når en skal ha med mennesker å gjøre. Han spør om hva en kan gjøre for å påvirke andre mennesker til å ta andre valg når en har samvær med dem. Dette spørsmålet kan være relevant når en arbeider med mennesker som ikke alltid tar de valgene som vi oppfatter som hensiktsmessige.

Skjervheim setter først opp to måter en kan påvirke hverandre på, autoritær påvirkning og manipulerende påvirkning.

---

---

---

Skjervheim sier at det problematiske med slike måter å møte eller påvirke andre mennesker på er at begge to fører til kunnskap uten innsikt, eller det som bare er meninger (Doxa). I eksemplene over blir Per en ting som personalet kan påvirke i stedet for en person som har en tanke bak sine handlinger. Med dette mener han at den som driver autoritær eller manipulerende påvirkning gjør den utviklingshemmede om til en ting som han forsøker å forme, lik en kunstner som former en leirklump. Dette kalles for objektivisering. Personalet prøver i dette eksempelet å styre Per i den retningen de selv ønsker. Om personalet lykkes, kan Per i beste fall gjøre det som personalet har befalt, men hvorfor Per skal gjøre dette, vil ha åpenbare mangler. Han vil ikke selv få noen innsikt i hvorfor han ikke må kjøpe spill. At dette blir en tro uten innsikt, kan også vises ved at personalet ikke vil lære noe av Per. Personalet har ikke fått noen ny innsikt i hvorfor Per hele tiden ønsker å kjøpe spill. De to partene kommuniserer ikke og dermed kan det ikke oppstå noen ekte dialog. Når personalet tilnærmer seg Per på denne måten kaller Skjervheim det for en subjekt-objekt tilnærming, der personalet blir subjekter som skal påvirke objektet Per.

Opp mot disse to måtene å påvirke andre mennesker på, spør Skjervheim om det finnes et tredje alternativ. Og dette tredje alternativet mener han at vi har. Ved å henvise til eldre gresk filosofi, finner Skjervheim et tredje alternativ som han kaller dialektikk. Også dialektikk dreier seg om påvirkning, men ikke den samme måten å påvirke på som ved autoritær eller manipulerende påvirkning. Dialektikk fordrer noe annet enn et subjekt-objekt forhold. I dialektikken skal det være to likestilte/ likeverdige parter som sammen skal søke etter ny eller høyere innsikt i et saksforhold.