Samværsformer

Det trengs mer tid til samvær der samværet i seg selv er målet. Ved slike samværsformer legger en til rette for tillitsfulle relasjoner, slik at personalet gjør seg fortjente til å ha meninger om Per sitt liv. Som fagpersoner ønsker vi å ha metoder som virker. Menneskene vi skal hjelpe gir oss utfordringer i hverdagen som noen ganger er så komplekse at vi skulle ønske at vi hadde oppskrifter på hvordan vi kan løse dem.

Dette er naturlig, ingen av oss ønsker å gjøre det dårlig når vi er på arbeid. Om vi skal legge til rette for tillitsfulle relasjoner må vi møte de menneskene vi skal hjelpe som medmennesker. Våre møter med andre medmennesker inneholder ikke oppskrifter på hvordan vi skal samhandle med hverandre. Vi er til stede for hverandre og prøver så godt vi kan å forstå den andre. Er vi usikker på hva den andre vil og ønsker, gjør vi det vi kan for å tilnærme oss på en annen måte. En oppskrift på en slik tilnærming er det ingen av oss som hadde likt å bli utsatt for. Vi hadde følt oss som et objekt av den andre. Et objekt som den andre skulle prøve å påvirke eller endre, altså en subjekt – objekt relasjon.

Trolig ville vi ha gjort det vi kunne for å unngå slikt samvær. Om vi likevel hadde blitt påtvunget et slikt samvær, er det nærliggende å tro at vi hadde brukt ulike strategier for å motarbeide det. Noe annet blir det om vi tar det mennesket vi skal hjelpe på alvor. Vi må derfor etter samvær med de menneskene vi skal hjelpe, tørre å stille oss spørsmålet om vi når har behandlet dem som objekter. Kanskje har det vært nødvendig akkurat denne dagen. Men vi har uansett ikke arbeidet for å legge til rette for tillitsfulle relasjoner.