Samhandling - om relasjoner

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Utfordrende atferd
Bok: Samhandling - om relasjoner
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: onsdag, 20. oktober 2021, 16:28

Hensikt og læringsmål

Foto: Sidsel Andresen
Foto: Sidsel Andresen

Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapittelet er å gi deg som ressursperson for mennesker med utviklingshemming kunnskap om kommunikasjon, samhandling og relasjonsbygging, fordi denne kunnskapen vil være avgjørende for deg når du skal forebygge utfordrende atferd. Dette gjør vi ved å se nærmere på følgende punkter:

  • Kommunikasjonsvansker -en utfordring for begge parter
  • Selvbestemmelse
  • Samarbeid og maktbalanse
  • Alternativ og supplerende kommunikasjon

Læringsmål

Når du har lest dette kapittelet skal du ha tilegnet deg grunnleggende kunnskap om hvordan du skal lytte, forstå og kommunisere med den andre for å forebygge utfordrende atferd.

Kommunikasjonsvansker - en utfordring for begge parter

Illustrasjon: Gerd Altmann - Pixabay
Illustrasjon: Gerd Altmann - Pixabay

Kommunikasjon kommer av det latinske begrepet comminicare og betyr ”å gjøre felles”. Kommunikasjonsvansker må derfor betraktes som noe vi har sammen, og som vi må løse sammen. Vi utvikler og lærer kommunikasjon i samspillet med andre. Hvordan vi formidler eget budskap, og fortolker det som formidles til oss påvirkes av hele vårt erfaringsgrunnlag. Ved hjelp av talespråk, kroppsspråk, gester og tegn deler vi tanker, følelser, erfaringer, behov og ønsker med hverandre.

Vi velger tema, sender eget budskap og fortolker andre sitt budskap. Språkets form og innhold påvirkes av hvem som formidler det og i hvilken sammenheng det formidles i. Dette innebærer at det alltid vil ligge en utfordring i det å kommunisere med andre mennesker.

Utviklingshemming medfører nedsatt funksjonsevne når det gjelder oppmerksomhet, tenkning, hukommelse, og språkforståelse. Dette er sammensatte problemer som kan gjøre det vanskelig å lære seg og forstå det språket vi benytter.

Tilleggsdiagnoser som epilepsi, depresjon, tvangslidelse, autisme kan også medføre at utviklingshemmede ikke har overskudd eller mulighet til å delta aktivt på ulike samfunnsarenaer. Dette vil bidra til at utviklingshemmede ofte kommuniserer ut ifra et erfaringsgrunnlag som er svært forskjellig fra ditt.

Livskvalitet og verdighet

Foto: MIkkel Hegna Eknes
Foto: MIkkel Hegna Eknes

Vår opplevelse av livskvalitet og verdighet avhenger av at vi opplever å bli sett og forstått av de menneskene vi forholder oss til. Vi tar stadig i bruk talespråket for å påvirke situasjoner vi opplever som problematisk. Selv om utviklingshemmede ikke alltid kan gjøre seg nytte av talespråket vil de allikevel ha en form for språk som de benytter i samspillet med andre.

Utfordringen for deg som tjenesteyter vil derfor være å etablere et samspill som tar utgangspunkt i den utviklingshemmedes uttrykksformer. Du må lære den andre sitt språk, imøtekomme personens ønsker og behov og gjøre ditt eget budskap tilgjengelig. Det er du som må ta ansvaret for å bli en kompetent samtalepartner for den utviklingshemmede. Dersom tjenesteyter mistolker eller ignorer tjenestemottakers budskap kan dette skape frustrasjon og utfordrende atferd.

Slik vi ser det er kommunikasjonsvansker en av hovedårsakene til utfordrende atferd. I samspill med utviklingshemmede er det helt avgjørende at du vise en oppriktig interesse for å forstå hva den andre formidler. Dette gjør du ved å lytte aktivt til ord, stemmebruk, kroppsspråk, gester og tegn. Og du må tolke disse uttrykkene ut fra den sammenhengen dere befinner dere i.

I tilfeller hvor du er usikker på hva som formidles er det viktig å bekrefte overfor den andre at du ser at det er noe som blir sagt. Videre må du ta ansvaret for å stille oppmuntrende og avklarende spørsmål. På denne måten viser du den andre at det som blir sagt har betydning. Men at du trenger hjelp til å forstå hva det er. God tid, aktiv lytting, gjentagelser og oppsummering er verktøy du kan ta i bruk for å oppnå felles forståelse og forbygge utfordrende atferd.


Eksempel

  • Kari hjelper Ronny med å gjøre seg klar til en tur. De har litt knapt med tid men det er rom for å prate litt underveis. Ronny kan noen ord, men benytter seg først og fremst av tegn når han prater med andre. Han har et stort tegnforråd og god språkforståelse.
  • Det har nettopp vært påske og tradisjonen tro har det vært tivoli i byen. Nå som tivoliet har dratt fra byen ønsker Ronny en bekreftelse på at det blir nytt tivoli i mai. Han viser tegn for tivoli, etterpå og mai. Tegnet for mai er også tegnet for vår. Kari tar for gitt at tegnet betyr vår og svarer uten å ha sagt dette høyt.
  • ”Ja neste vår kommer tivoliet tilbake” Ronny rister på hodet og Kari svarer: ” -Jo da, det kan vi stole på. Det kommer alltid tivoli til byen når det er vår og påske.”
  • Ronny skifter tema og går videre i dagen sin. Ved at Kari ikke spør om det er vår han mener får hun ikke klarhet i hva Ronny faktisk ber om bekreftelse på. Ronny gir opp og istedenfor å spørre flere ganger ender han opp med å bli usikker på om tivoliet kommer i mai slik han trodde.
  • Gudrun blir med Ronny ut på tur med naboer. På turen prater han mye om tivoli i tillegg til at han er tydelig frustrert og irritabel. Han lager høye lyder og går rastløs frem og tilbake. Da en nabo spøker med ham reagerer han med å slå henne og de tjenesteyterne som griper inn. Gudrun forteller om hendelsen til Kari når de er tilbake fra tur og det kommer frem at han er opptatt av at tivoliet har dratt. Gudrun sier at det er jo ikke lenge til 17 mai og da er det jo tilbake.
  • Kari innser hva som har skjedd og Ronny reagerer med lettelse når Kari kan fortelle at hun misforstod spørsmålet tidligere. Og kan bekrefte at det kommer tivoli til byen når det blir 17. mai.

Avhengighet og maktubalanse

Foto- Hanne Engelstoft Lund
Foto- Hanne Engelstoft Lund

Mange personer med utviklingshemming er avhengig av din hjelp for å kunne leve sitt liv. Dette skaper en maktubalanse i relasjonen. Som tjenesteyter har du fått ansvaret for å hjelpe den utviklingshemmede. Og det tas gjerne for gitt at du vet bedre enn tjenestemottaker. På samme tid er det den utviklingshemmede selv som er eksperten på hva som er av betydning for å kunne oppleve god livskvalitet.

Din rolle som tjenesteyter innebærer en balansegang mellom ansvaret du har for å hjelpe den andre og hensynet til personens selvbestemmelse og integritet. I kraft av din rolle som hjelper får du makt.

Det er ikke det faktum at du har makt, men hvordan du velger å bruke denne makten som har betydning for den utviklingshemmede. Det er flere forhold som påvirker maktforholdet i relasjonen. Dine språklige ferdigheter gir deg et fortrinn når det gjelder muligheten til å prege samspillet med dine ideer, tanker og meninger. Og i tillegg vil du som en del av en personalgruppe bidra til å etablere og overlevere karakteristikker av den utviklingshemmede.

Som tjenesteyter tillegger man gjerne tjenestemottaker bestemte meninger og egenskaper gjennom de erfaringer og tolkninger man gjør i samspillet. Denne formen for karakterisering kan på den ene siden være et uttrykk for personalgruppens kunnskaper om den utviklingshemmedes ressurser og behov. Men, på den andre siden kan karakteristikker som dette bidra til at du selv og andre møter den utviklingshemmede på en forutinntatt måte. At en ikke evner å se at vedkommende er i stadig utvikling. Og at uttrykksformer, meninger, egenskaper og interesser kan endre seg. Å se den utviklingshemmede der vedkommende befinner seg der og da, og være åpen for at vedkommende kan ha endret seg er viktig for å etablere en god relasjon. Dette handler i bunn og grunn om å ivareta respekten for den andre.

Eksempel

  • Som tjenesteyter må du søke å jevne ut den maktubalansen som preger relasjonen. Du må ta tak i ressursene til personen med utviklingshemming fremfor problemer. Og tilby dine ressurser uten å innta rollen som ekspert.
  • Du må møte personen med utviklingshemming med åpenhet og respekt. Og formidle eget budskap på en forståelig og taktfull måte. Og sist men ikke minst, tilrettelegge kommunikasjonen slik at den utviklingshemmede får uttrykt egne ønsker og behov.

Mulighet til selv å bestemme

Foto: Hanne Engelstoft Lund
Foto: Hanne Engelstoft Lund

Å bestemme selv innebærer å ha kontroll over valg og beslutninger som har betydning for den enkelte i sitt liv. Hva som er av betydning for at vi skal oppleve god livskvalitet varierer fra person til person. Det er derfor viktig at du som tjenesteyter tilpasser deg den du jobber for sine personlige ønsker og behov. Et viktig verktøy vil være å arbeide ut i fra prinsippene om selvbestemmelse.

  • Den aller viktigste forutsetningen for å sikre medbestemmelse er at man tar seg god tid til å lytte til hverandre og til å bli kjent med den det gjelder. Prinsippene bygger på en prosess bygd opp rundt:
  • Å se - og bli sett
  • Å høre - og bli hørt
  • Å kjenne - og bli kjent
  • Å hjelpe - og bli hjulpet
  • Å respektere - og bli respektert
  • Å forstå - og bli forstått
  • Målet er å skape trygghet og forståelse. Det er et godt grunnlag for gjensidig respekt. Respekt i ord og handling er en konkret måte å vise at vi alle er like mye verdt. Medvirkning, selvbestemmelse og ivaretakelse av interesser og behov er grunnleggende forutsetninger for menneskerettigheter og menneskeverd.

For å oppleve selvbestemmelse må man være den primære aktør på områder i livet som man selv opplever er viktig. Det er flest hverdager med enkle og viktige hverdagsvalg. Å bestemme selv dreier seg derfor ikke først og fremst om de vanskelige valgene.

Å bestemme selv når man skal spise snop, om man skal gå på tur eller ikke, og når en skal legge seg om kvelden er eksempler på verdifulle hverdagsvalg. Ikke alle utviklingshemmede får gjøre disse valgene selv. Disse små hverdagsvalg passer bra til å øve seg i å praktisere eller trene på å ta valg og beslutninger. Personer som bistår utviklingshemmede må derfor være forberedt på at en til stadighet blir utfordret ved at beboere tar valg og beslutninger som ikke er i tråd med eget verdisett. Når utviklingshemmede slipper til og får velge å beslutte vil de etter hvert erfare at det virker å velge. Tjenesteyter må derfor evne å legge egne meninger til side.

Hva vi synes er sundt eller best for den andre, må komme i andre rekke. Personen med utviklingshemming må få stå frem som seg selv med sine ønsker og behov.

En anerkjennende relasjon

Foto: Sidsel Andresen
Foto: Sidsel Andresen

Målsettingen for relasjonen er at du som hjelper skal bidra med den hjelp som er nødvendig for at personen med utviklingshemming skal oppnå god livskvalitet. Hva som kan defineres som god livskvalitet vil variere fra person til person. Og det vil ikke være mulig å nærme seg denne målsettingen uten at man er villig til å anerkjenne hovedpersonens uttrykte ønsker og behov.

Har du utviklingshemming vil du til stadighet bli møtt med hindringer, overprøvinger og stengsler når det kommer til å ta valg og beslutninger. Og tjenesteytere er ofte den største hindringen. De mener ofte å vite best. Og et mye brukt argument for ikke å anerkjenne personen med utviklingshemming sine ønsker og behov er faren for at de ikke ser konsekvensene av egne valg. Vi har derfor en stor utfordring i å få frem hva personen ønsker og har behov for i sitt hverdagsliv.

Hvorfor er det slik at vi har så vanskelig for å gi fra oss makt? Hvorfor har vi til stadighet behov for å vurdere utviklingshemmedes intellektuelle ferdigheter om hvorvidt de virkelig forstår konsekvensene av sine valg? Er det ikke slik at vi alle gjør valg med uheldige konsekvenser?

På denne måten kan vi også lære av våre erfaringer og gjøre mer overveide valg siden. Denne utfordringen blir ekstra tydelig i relasjonen til utviklingshemmede som har vist utfordrende atferd. I det øyeblikket man tar i bruk uttrykksmåter som regnes som sosialt uakseptable, får dette konsekvenser for hvordan omgivelsene tenker om deg og møter deg i fremtiden. Utfordrende atferd er en form for karakterisering som blir hengende ved personen, og som ofte benyttes som argument for å legge prinsipper om selvbestemmelse til side.

Eksempel

Nils Ottar slo en gang en forbipasserende da han var på butikken. Etter den gangen har personalgruppen i bofellesskapet kommet frem til at det ikke lenger er forsvarlig å gå på butikken sammen med ham. Dette resulterte i at flere og flere av tjenesteyterne avslo hans ønsker om å delta på andre offentlige arenaer.


Dersom vi opplever at vi ikke blir sett og hørt av vår samtalepartner bidrar dette til å markere en avstand i relasjonen. Dette vil påvirke forventningen vi har til å oppnå en felles forståelse. Og vi mister gjerne motivasjonen for å kommunisere med den andre. Samtalepartnerens anerkjennelse er med andre ord avgjørende for at en ser mening i å formidle egne ønsker og behov.

Eksempel

Kåre var avvisende til å delta i aktiviteter som personalet tok initiativ til og dette uttrykte han ved å nekte å stå opp om morgenen. Han har buss og tog som en stor interesse. Man tok fatt i og møtte ham på denne interessen som han så tydelig formidlet. Personalet måtte redefinere sin rolle som ekspert i saken der de hevdet at tog og bussreiser ikke var mulig å gjennomføre på grunn av risikoen for at han kunne skade andre reisende og stikke av. I dag står han opp, ikke bare for å ta buss, men også for å bli med på andre ting. Han har fått hjelp til å fylle livet med noe han finner lystbetont og meningsfylt. Det noe som i stor grad kan i stor grad forklare at antallet konflikter med og skader på personalet er kraftig redusert.


En annen konsekvens av at tjenestemottakere ikke opplever å bli hørt og sett kan være at han/hun må ta i bruk gester og uttrykksformer som garanterer oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet er tross alt bedre enn ingen oppmerksomhet.

Eksempel

Pål viste stor glede over å få delta på aktiviteter sammen med naboene i bofellesskapet. Men ofte snudde dette, og han kunne etter en stund gjøre forsøk på å skade andre deltakere eller inventaret. Han kunne også velge å gjøre sosialt fornedrende handlinger som medførte at han ble fulgt eller ført tilbake til egen leilighet. Man tolket dette dit at kommunikasjonsvansker hindret Pål i å ta den plassen han ønsket i sosiale lag med naboer. Riktignok fikk han bekreftelser av personale som fulgt ham til aktiviteten, men det handlet gjerne om at han først og fremst ønsket å bli sett av naboer og andre som deltok. Ved å si det han viste tegn for høyt, bidro personalet til at han kunne få påvirke hva gruppen snakket om, og han fikk på denne måten hjelp til å skaffe seg positiv oppmerksomhet. Det var ikke lenger nødvendig å ta i bruk drastiske midler for å bli sett og hørt i gruppen.


Din innblanding vil ikke bare kunne oppleves som et hinder for personen med utviklingshemming sine egne ønsker. Det vil også kunne bidra til en opplevelse av nederlag ved at du understreker manglende kunnskaper og ferdigheter hos den andre. Det er derfor viktig at du overveier om din innblanding virkelig er nødvendig. Og at du i tilfeller hvor du deler av dine kunnskaper, sørger for å ivareta den andre sin opplevelse av selvstendighet. Ved å spille på den andre sine ressurser, presentere et nytt valg og krydre med litt humor og selvironi, kan du gi personen en opplevelse av å mestre problemet ved selv å velge en ny løsning.

Egne valg

Illustrasjon: Nemo -Pixabay
Illustrasjon: Nemo -Pixabay

Når utviklingshemmede slipper til og får velge å beslutte vil vedkommende etter hvert erfare at det virker å velge. Du som tjenesteyter vil til stadighet bli utfordret ved at tjenestemottakere tar valg og beslutninger som ikke er i tråd med ditt eget verdisett. Din evne til å legge egne meninger til side vil derfor være viktig. Hva du synes er sunt, eller best for den andre må komme i andre rekke. Personen med utviklingshemming må få stå frem som seg selv med sine ønsker og behov.

Mange utviklingshemmede med atferdsproblemer har vært utsatt for meget strenge regimer med faste planer og gjøremål hvor de selv har liten eller ingen innflytelse. Vår utfordring blir da å få tjenestemottakere til å stole på oss som hjelpere. Vi må omstille oss fra å fortelle hva utviklingshemmede skal gjøre, til hvordan vi kan hjelpe de andre til å leve det livet de selv ønsker.

Vi skal bevege oss vekk fra å betrakte utviklingshemmede med utfordrende atferd som personer som må håndteres, til personer som må bli forstått. Hvordan skal jeg som hjelper/tjenesteyter få frem hva du mener og ønsker, for så å tilrettelegge for at det kan virkeliggjøres? Dette krever at du bruker deg selv, din nysgjerrighet, ditt engasjement og din kreativitet. På denne måten kan utviklingshemmede få bestemme i eget liv. Vår erfaring med å endre tilnærming fra faste planer med ufravikelige krav til en praksis med lydhørhet og samarbeid, har vært en av hovedårsakene til at antall skader på personale er redusert drastisk.


Behov for alternativ og supplerende kommunikasjon

Illustrasjon: Nemo - Pixabay
Illustrasjon: Nemo - Pixabay

Dine holdninger og rollebevissthet vil være avgjørende for om den utviklingshemmede gis det rom som er nødvendig for å få erfaring med å påvirke og bestemme i sin egen hverdag. Men når utviklingshemmede mangler talespråket helt eller delvis vil bruk av alternativ og supplerende kommunikasjon også være viktig.

Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som helt erstatter talen, dette kalles alternativ kommunikasjon. Andre har behov for kommunikasjonsformer som kan støtte eksisterende tale som er utydelig eller svak. Dette kalles supplerende kommunikasjon. Alternativ og supplerende kommunikasjon forkortes ofte til ASK.

ASK bidrar til å øke utviklingshemmedes mulighet til å formidle egne ønsker og behov. På samme tid som det kan støtte opp under og tydeliggjør budskap som formidles til dem. Dette er kommunikasjonssystemer som kan bestå av materielle, manuelle og grafiske tegn.

Materielle tegn er objekter som kan berøres og håndteres. Og som representerer gjenstander, aktiviteter, personer, steder og hendelser. Det finnes få av disse systemene, men Premacks ordbrikker er et eksempel.

Manuelle tegn er håndtegn som illustrerer talespråket. Tegn-til tale er et manuelt tegnsystem som ofte tas i bruk i samspill med utviklingshemmede.

Grafiske tegn er bilder og symboler som kan erstatte eller forsterke talespråket. Piktogram, PCS (Picture Communication Symbols) og Bliss er noen av systemene som benyttes.

Alternativ og supplerende kommunikasjon

..

Grafiske tegn tatt i bruk gjennom dagtavle, talemaskin, velgeperm og liknende er gode kommunikasjonssystemer. Men det er ikke i alle anledninger det er like praktisk å ta i bruk denne formen for hjelpemidler.

Eksempel

Egil har et begrenset talespråk og uttrykker sine ønsker og behov ved å peke på piktogrammer eller bilder på dagtavlen eller i en velgeperm. Utover dette kan han vise hva han vil ved å trekke deg med seg og peke på gjenstander som presenterer ønsket hans.

På en biltur blir han urolig og lager lyder som uttrykker misnøye. Turid som er sammen med ham stiller en rekke spørsmål om mulige kilder til frustrasjon som han kan si ja eller nei til. Egil slipper opp for tid og han åpner døren når bilen er i fart. Først når de får stoppet bilen og han får komme ut får han vist at han må tisse.

Siden han ikke hadde mulighet til å trekke Turid med til toalettet, eller peke på et piktogram fikk han ikke meldt fra om at han måtte tisse.


På arenaer hvor dagtavle, velgepermer og lignende ikke er tilgjengelig er det en fordel å kunne benytte tegn-til-tale. Hendene har vi tross alt alltid med oss. Selv om tegn- til -tale kan være praktisk innebærer det et større krav til kompetanse hos begge parter. Dette er nok årsaken til at man gjerne velger en løsning hvor man benytter en kombinasjon av grafiske tegn og tegn-til tale.

Eksempel

Pål har ikke talespråk. På grunn av cerebral parese har han begrenset mulighet til å forme tegn med hendene, men han har et repertoar på rundt 30 tegn som er tilpasset ham. Dette består av navn på personer i nettverket, tidsangivelsen i morgen og i kveld, og noen få tegn som viser til høytid, ferie og familie.

Han har også piktogrammer som benyttes i forbindelse med planlegging av dagen, og som supplement når han vil fortelle noe som han ikke har tegn for.

På tross av at språkproduksjonen er begrenset, kan Pål forstå svært mye så lenge den andre gjør følgende tilpasninger: avklarer om han er interessert, avklarer om han har nok ro rundt seg til å fokusere på det som blir formidlet, benytter et forenklet språk, gir ham tid til å ta stilling til det som har blitt sagt, avklarer om han har forstått, eller om det er behov for omformulering eller repetisjon, avklare om han er positiv eller negativ til det man har formidlet.

I tillegg er det av stor betydning for Pål at de han prater med kjenner hans historie, hverdag og interesser. Når den andre besitter denne kunnskapene kan Pål få mulighet til å prate om viktige hendelser i fortid, eller ønsker for fremtiden.

Ved hjelp av et tegn, et piktogram eller at han peker på en gjenstand som representerer noe, kan samtalepartneren finne frem til hvilket tema han ønsker å prate om og bygge videre på dette.


Det er avgjørende at du som hjelper evner å se og forstå de alternative uttrykksformene som den andre tar i bruk. Du må observere mimikk, gester, lyder og kroppsspråk. Du må beherske aktuelle kommunikasjonshjelpemidler. Og du må du evne å tolke disse uttrykkene ut ifra den konteksten personer med utviklingshemming befinner seg i. Din kjennskap til den andre sin særegne uttrykksform, historie, interesser og ressurser vil være avgjørende for kvaliteten på samspillet.


Åge har bodd i bofellesskap i 7 år. Mor inviterer ham hjem til seg på overnatting noen helger i året, i tillegg til at de reiser på ferie sammen en uke hver sommer. Det er nå noen måneder siden årets ferie, og neste sommerferie er ikke planlagt.

Åge har i den siste tiden vist tegnet for mamma og ferie svært ofte. Det hender at han syntes det er nok at personale bekrefter at han tenker på mamma og ferie, men ofte gjentar han tegnene i kombinasjon med roping, spenninger i kroppen og uttrykk for frustrasjon ved at han griper tak i personalets klær eller hår.

Et begrenset tegnforråd gjør det vanskelig for Åge å svare på spørsmål om hva det er han tenker om mamma og ferie. Hvordan kan personalgruppen gå frem for å hjelpe Åge med denne utfordringen?

Når du har gjennomgått dette kapittelet er det et mål at du har fått økt:

kunnskap om kommunikasjonsvansker, og hvordan du kan bruke deg selv for å forebygge og begrense frustrasjon hos den andre bevissthet rundt egen maktposisjon, og kjennskap til hvordan du kan skape maktbalanse i relasjonen kunnskap om hvordan du skal jobbe etter prinsippene om selvbestemmelse kjennskap til alternativ og supplerende kommunikasjonshjelpemidler. Dersom du ikke har kunnskap og forståelse for de overstående punktene - gå gjennom kapittelet en gang til.

Vi tar gjerne i mot dine innspill på det du har lest. Har du forslag til forbedringer?

Er det noen tanker eller konkrete tips du vil dele med oss som har laget kurset?

Send oss dine kommentarer på epost til post@stiftelsensor.no. Ta kopi av url-adressen for den aktuelle siden og lim den inn i e-posten, slik at det fremgår tydelig hvilken tekst du har kommentarer til.

Tekst:

May Linda Hustrulid Lona og Merete Stavang

Foto:

Side "Forside", foto Sidsel Andersen

Side: "Kommunikasjonsvansker", foto: Gerd Altmann

Side "Livskvalitet og verdighet", foto: Mikkel Eknes

Side: "Avhengighet og maktubalanse", foto: Hanne Engelstoft Lund

Side: "Mulighet til selv å bestemme", foto: Hanne Engelstoft Lund

Side "En annerkjennende relasjon", foto: Sidsel Andersen

Side "Egne valg", foto: Nemo

Side "Behov for alternativ og supplerende kommunikasjon", foto: Nemo

Side "Ressurser", foto: Hanne Engelstoft Lund

Redaktør:

Jarle Eknes (med bidrag fra Vidar Haagensen)

Billedredaktør:

Hanne Engelstoft Lund

Prosjektleder:

Jarle Eknes

Utviklingen av dette kapittelet og resten av e-læringskurset "Utfordrende atferd" er hovedsakelig finansiert gjennom midler fra Bergen kommune.

I tillegg har vi mottatt midler fra Fylkesmannen i Oppland, Buskerud, Aust-Agder, Nordland, Rogaland, Nord-Trøndelag, Østfold og Møre og Romsdal.

Ressurser

Christensen, Karen og Nilsen, Even (2006). Omsorg for de annerledes svake. Et overvåket hverdagsliv. (Kap 3 og 5)

Eide, Hilde og Eide, Tom (2007). Kommunikasjon i relasjoner- Samhandling, konfliktløsning og etikk Oslo: Gyldendal.

Folkestad, Helge (2004). Den lokale praksis i bofellesskap for utviklingshemmede. SOR Rapport nr 6.

Folkestad, Helge Innlegg fra symposium i Bergen februar 2006 "Det er ikke tilfeldig at.."

Lorentzen, Per (2003). Fra tilskuer til deltaker. Oslo: Universitetsforlaget.