Utviklingshemmedes historie

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Arbeid i andres hjem
Bok: Utviklingshemmedes historie
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: fredag, 16. april 2021, 17:18

Foto: Halvard Kjærvik

Trekk fra utviklingshemmedes historie - i og utenfor institusjonene


Hensikten med kapittelet

Hensikten med dette kapitlet er å gi et overblikk over hvordan de utviklingshemmede har levd og blitt behandlet i samfunnet ved å fortelle noen historier om enkeltskjebner fra dette feltet. Vi vil også vise hvordan omsorgen sakte vokste fram opp mot vår egen tid.

Læringsmål

Når du har arbeidet med dette kapitlet håper vi at du bedre kan se både noen endringer til det verre og til det bedre i menneskesyn og synet på de utviklingshemmede som har preget omsorgen, både før og etter at samfunnet har tatt i bruk institusjoner.

Det er også et mål at du får et innblikk i hvordan tilstanden var i institusjonene rett etter krigen, og hvordan kritikken igjen vokste over elendigheten som fortsatt fantes på 1960-tallet.

Videre er det et mål at du kan si noe om hvordan begrepsbruken overfor mennesker med utviklingshemning har endret seg og hvilke betegnelser som gjaldt før begrepet psykisk utviklingshemmede ble tatt i bruk.

Foto: Halvard Kjærvik

Endringer i menneskesyn

Det er få områder innen samfunnslivet hvor en kan studere endringer i menneskesyn mer inngående enn i vår behandling av de utviklingshemmede. Bare i den korte perioden – historisk sett – som den institusjonaliserte omsorgen har eksistert, har vi sett flere markante snuoperasjoner i samfunnets holdning. Sist gang dette skjedde var da HVPU-reformen ble gjennomført tidlig på 1990-tallet (HVPU var forkortelsen på Helsevernet for psykisk utviklingshemmede, betegnelsen som ble gitt på det som inntil 1970 hadde gått under navnet åndssvakeomsorgen).

Det skjedde med stor effektivitet og konsekvens. Motivasjonen for reformen var et humanistisk ideal som ikke lenger aksepterte å se på de utviklingshemmete som et kollektivt fenomen. Følgelig måtte de store institusjonene legges ned, og de utviklingshemmede gis individuelle rettigheter knyttet til deres hjemkommune.

Forrige århundre

En like stor omveltning i synet på utviklingshemmete skjedde rundt forrige århundreskiftet da «den optimistiske perioden» ble avløst av «alarmperioden». Mot slutten av 1800-tallet ble de åndssvake plutselig «farlige» som følge av rasehygienens inntog i samfunnsvitenskapen. Før den tid hadde det rådd en felles forståelse omkring et positivt menneskesyn i de fleste vestlige land. Dette var frukter av Opplysningstida som satte sitt preg på behandlingsetikken gjennom store deler av 1800-tallet. Og Opplysningstida fikk jo nettopp sitt navn fordi den snudde opp ned på så mange oppfatninger som var nedarvet fra «den mørke middelalder».

Sett i ettertid, og i det relativt korte tidsperspektiv som den organiserte omsorgens historie omhandler, var det sosialt sett «den lille istid» som satte inn tidlig i forrige århundre. Mye av middelalderens fordømmende menneskesyn dukket opp i ny forkledning, og de som falt utenfor den trange definisjonen av hva som var det normale, ble nådeløst forfulgt og passet på av storsamfunnet. De største omveltninger i synet på mennesker med utviklingshemming skjedde antakelig på 1960-tallet, da en kombinasjon av generell velstandsvekst i samfunnet og viktige endringer i menneskesyn bidro til nye måter å tenke på. Dette kom til uttrykk både i diskusjonen om hvilke betegnelser som burde benyttes på de utviklingshemmete, og hvordan «omsorgen» skulle organiseres.

Byttinger, manndrap og levende folketro

Byttingmotivet har dype røtter i norsk folketro. Det er kjent fra en skildring av «Bytingen på Joramo» (Norsk Folkediktning bd 3):

«Han såg ut i andletet som ein gammal verbarka kall. I augo var han raud som ein mort. Han hadde eit hovud så langt som eit hestehovud og så tjukt som eit kålhuvud.: Men føtene var som ein sauelegg, og på kroppen var han som fjorgammalt spekekjøtt»

Fra «Bytingen på Joramo»

Vanskapninger har det vært til alle tider, og jo mer dyrisk de skildres, desto enklere er det å forstå at overtro om byttinger fikk fotfeste. Martin Luther ga næring til forestillingene om de onde makters medvirkning med sin relativt eksakte «innbyttedato»: (…) det er sant at djevlene ofte bytter bort småbarn i de første seks uker og legger seg selv i deres sted, som han uttrykte det, den tyske kirkefader.

Det å sette ut et barn i skogen eller henge det på fjøsveggen i ei gryte, påskrevet merkelappen «bytting», var jo på sett og vis en form for barmhjertighetsdrap. Og Luther hadde anbefalt å kaste byttingen i Moldau og påta seg ansvaret for manndrap. Men uavhengig av om motivet var ondskap eller angst for de underjordiske, må fortvilelsen over å ha fått et sterkt handikappet barn uten evne til utvikling alltid ha vært en kilde til tanken om at det hadde vært bedre å la barnet dø. Den amerikanske forfatteren Pearl S. Buck, Nobelprisvinner i litteratur i 1938, drøftet åpenhjertig slike tanker omkring sin åndssvake datter, som var den tids betegnelse på utviklingshemmet.

Å tenke slik er en ting. Å ta ett skritt videre og uttrykke et ønske om dette, kjenner jeg bare til ett eksempel på.

Overlege Ole B. Munch ved Emma Hjorths Hjem hadde en gang på begynnelsen av 1950-tallet en foreldresamtale der barmhjertighetsdrap, eller eutanasi som det heter på fagspråket, var samtaleemne. Foreldrene var fortvilet over barnet som var selvdestruktivt, akte seg rundt på golvet og slo hodet til blods mot radiatoren, igjen og igjen. Vi kalte dem «radiatorpasienter», sier Johannes Bødtker som ble fortalt dette. Han var reservelege ved institusjonen i 1955-56. «Overlege Munch og jeg brukte eutanasien mot de utviklingshemmede under det tyske naziregimet som referanse da vi diskuterte dette», sa Bødtker (intervju 01.04. 2005).

Ønske om barmhjertighetsdrap skal angivelig ha forekommet et sted i Nord-Norge en gang tidlig på 1900-tallet. Da søkte foreldrene til et åndssvakt barn Kongen om å få lov til å kvitte seg med ungen. Dette hevdes hardnakket av nålevende folk som har kjent denne historien gjennom hele sin oppvekst, overlevert fra foreldregenerasjonen som var jevnaldrende med den åndssvake. Hvis det nå var sant, er det all grunn til å tro at Kongen avslo søknaden om å «tilintetgjøre» barnet.

Underteksten i slike fortellinger er ofte å få fram den ondskap som fantes «midt i blant oss». Over slike temaer spinner mytekverna på høygir. Og dersom graden av ondskap skal opp til vurdering, er det da ikke også på sin plass å undersøke i hvor stor grad også «bygdedyret» er besatt av djevelen? Folkesnakket kan jo være en like nådeløs bøddel som en hvilken som helst skarpretter.

Kristoffer med kvisten - på legd i moderne tid

Institusjonsvesenet som på ytterst nølende vis vokste fram i norsk åndssvakeomsorg var i prinsippet et brudd med det gamle, før-kapitalistiske forsorgssystemet. Men det er et slående trekk ved den nye omsorgen langt inn mot midten av 1900-tallet at den bærer fortidas fødselsmerker. Det er som om middelalderen ikke vil slippe taket, til tross for at industrisamfunnet er vel inne i sitt andre hundreår i norsk historie.

Så seint som i 1920 viste folketellingen at av rundt 6.500 som ble kategorisert som åndssvake, var nesten 2.500 privat forsørget. Dette kan langt på vei ses som en forlengelse av systemet med legd. Og det til tross for at den middelalderske legdsinstitusjon var opphevet 20 år tidligere ved innføring av en ny fattiglov som ble vedtatt 19. mai 1900.

Allerede Magnus Lagabøters lov inneholdt regler for underhold av fattige ved flytting fra gård til gård. Blant de fattige var selvsagt mange med ulike skavanker som ikke kunne forsørge seg selv. Dette eldgamle systemet skriver seg antakelig tilbake fra eldre tider enn Lagabøters lov på 1200-tallet. Det gikk ut på at underholdspliktige måtte ta imot underholdstrengende på omgang – eller på legd. Også andre ordninger var knyttet til dette systemet, som den såkalte lisitering eller bortlisitering. Det var en form for auksjon på fattiglemmer som bøndene kunne by på.

Nok en form for tildeling av arbeidskraft var bortakkordering. Det var en mer diskret form for avtale mellom fattigvesenet og den enkelte forpleier. Så seint som i 1894 var det rundt to og et halvt tusen personer på legd i Norge, særlig knyttet til storgårdene på Østlandet. Da legdsordningen ble avviklet, annonserte Fattigloven av 1900 den nye tid, formulert slik i Salmonsens konversationsleksikon:

«… Fattige maa ikke bortsættes ved Licitation. De Trængende skal efter Omstendighederne forsørges enten i Pleje- ell. Arbeidshjem, hos Private, ved Understøttelse i Hjemmet ell. ved Indlæggelse paa Sygehus.»

(bind VII, København 1918)

Men tross avvikling av dette systemet var akkordering en vanlig forsørgelsesmåte ved århundreskifte; det var om lag 20.000 som var bortakkordert på landsbygda. Andelen sank noe, men ikke mye fram mot 1920-tallet (Seip, 1984, s. 146). Dette systemet var en vesentlig del av forsorgen inntil den store utbygging av sinnssykehus mellom 1900 og 1920 var gjennomført. Men siden den landsomfattende norske åndssvakeomsorgen ble utbygd seinere enn de aller fleste land vi liker å sammenlikne oss med, varte altså restene av dette legdsystemet til langt inn i mellomkrigstida.

MannFå forfattere har bedre enn Gabriel Scott maktet å skildre den fortvilelse og den armod som et fattiglem på legd måtte oppleve innenfor dette systemet. I romanen Stien – eller Kristofer med Kvisten- følger vi oppveksten til den ulenkelig lange Kristofer med sine stankelbein, sin alt for korte overkropp og sitt alt for lille hode. Han er i tillegg stam, har «tungefeil» og blir dermed et klassisk mobbeoffer på skolen. Han kues under en alkoholisert og tyrannisk far, blir liggende til sengs i årevis med en ryggplage og opplever at hans snille og omsorgsfulle mor dør i senga si i naborommet, tynget av fortvilelse over hvordan det skal gå med lille, lange Kristofer når han skal overlates til den følelseskalde faren.

Til slutt kommer fattigvesenet og griper inn, motvillig, mot de elendighetstilstander som alle har sett i lange tider. Kristofer kommer på legd i den ikke navngitte sørlandsbygda der dette foregår.

Gabriel Scott skreiv boka i 1925, men han var født i 1874, så det er grunn til å tro at hans kunnskap om emnet skreiv seg tilbake fra hans oppvekst, altså før legdsystemet formelt ble opphevet med Fattigloven av 1900. Men som den sosialt engasjerte og av og til polemiske forfatter Scott var, noe han kanskje i enda større grad viste i 1938 da han kom med brannfakkelen De vergeløse, hadde han et klart siktemål med romanen.

Hans beskrivelse var neppe bare fra forgangen tid, men et innlegg i debatten om hvordan hans samtid tok vare på de svakeste i samfunnet. Hans innspill ble da også hørt - og brukt - som den viktigste skjønnlitterære referansen i Forslag til lov om forsorg for åndssvake som ble lagt fram som et privat lovforslag av Norges Barnevernråd i 1927.

Scotts roman er et flengende oppgjør med omgangsordningen der fattigunger og foreldreløse sendes fra gård til gård. Tilsynsmannen og hans hjelpere som henter Kristofer i forkommen tilstand diskuterer hva de skal gjøre med gutten:

«Vi får la Tønnes Vrålstad få han» –, sier en. «Ja, men det er så kleint stell, var det ikke bedre hos Torvald i Åna?», sier en annen. «Torvald, sa en og smakte på det og så ut som det smakte vondt.» Så griper lensmannen inn: «Sett han på omgang – det blir det beste for han, så får han forandring iblant, det er jo ikke like kleint overalt.»

Avgjørelsen har falt for den sengeliggende og vanskjøttete gutten:

«I to lange dager stod Kristofer på låven hos Petra, hun holdt på å male i huset og kunde ikke ha ham annet sted, og Petra gikk fra og til og så til kyrne og så til gutten, som stod der som et annet lik, og satte mat og drikke for dem og var forresten like glad. Å kom endelig Torvald i Åna, som skulde være første legdyderen hans og trekke av med ham for godt».

Deretter bar det videre til neste tilfeldige stopp, og neste … og neste:

«Det knep med plassen på Faret, hvor Kristofer bodde det siste, de drev med forpleining av åndssvake barn, og hadde hele huset fullt, men en til tenkte de vel og flyttet ham ut i fjøset, straks buskapen var sluppet på skogen, der lå han i en av båsene og hadde liksom et rum for sig selv. Et stykke i fra stod en rund ku som skulde kalve i neste måned, så passet han den med det samme og var ikke alene om natten, men hadde et levende vesen hos sig.» Og mens han ligger der i fjøset, blant spindelvev og fluesurr beskriver Scott guttens drøm: «Men inni ham er det en sår lengsel, han vil vekke drømmen tillive, kalle riket tilbake igjen, hente de op av sitt dypeste indre, skape det om i sig i gjerning, i liv …»

Kristofers eneste trøst i livet var en liten dombjelle han fikk som guttunge. Denne følger ham på ferden gjennom hans strie liv – og symboliserer drømmen: Han vil bli hjuring, han vil gjete sauer på heia og håper inderlig at Nils, gjeterbasen, vil akseptere tilbudet om å ta Kristofer i opplæring.

Så en dag på forsommeren, etter å ha fulgt sin fars båre til graven, gikk han til Faret og hentet eiendelene sine og sagt takk for seg: «… Gunhild og Emma, de åndssvake søstre, hadde fått følge ham tvers over tunet og stå bak gjerdet og se når han gikk. De stod der og søkte hverandre alt mens de holdt hverandre i hånden, to arme, fortapte skapninger, som hungret efter litt godhet og varme og frøs i frosten fra menneskenes sinn.

De stod der som to små sauer bak gjerdet og så ut av sine sjelløse ansikter med et underlig sorgfylt blikk – og på en gang satte de i en tuting, en fortvilet og sørgelig lyd, som stakk i ham som en lang torn. Han måtte gjøre sig hård der han gikk …» Kristofer gir seg i vei opp på fjellet og blir litt nølende tatt imot av Nils og hans to assisterende hjuringer. Et inderlig forhold oppstår mellom den gamle basen og den unge, stamme og stotrende gjeter-lærlingen, Nils blir nærmest en far for den foreldreløse gutten, og Kristofer vinner på sin side Nils’ respekt ved sin samvittighetsfulle lærenemhet.

Til slutt, etter fire sesonger med gjeting i de sørlandske fjell, gir den gamle fra seg hele ansvaret for gjetinga til den utlærte gjeteren. En tilsynelatende håpløs vanskjebne er vendt til en vakker fortelling om vennskap og tillit og sjølhjulpenhet.

Gabriel Scotts roman har noe allmenngyldig ved seg som, tross den umiskjennelige tidskoloritt, bærer fram det enkle og evige budskap om å tro på menneskets muligheter til personlig utvikling, også der de fleste odds peker i gal lei.

Ole B. Munch

Pioner og patriark, stubbebryter og stabukk

I juli 1946 tiltrådte legen og psykiateren Ole B. Munch stillingen som overlege og direktør for Emma Hjorths Hjem.

Noe av det første han gjorde i sitt nye embete var å legge fram et omfattende PM til departementet, datert 9. juli 1946. Det kan betraktes som hans tiltredelseserklæring, og det kom til å danne mye av grunnlaget for den innstilling som drøyt to år etter ble levert fra komiteen av 1946 «for å førebu planlegging av ny sentralsanstalt for åndssvake».

Dette var i realiteten grunnmuren for den landsomfattende utbygging av omsorgen som snart skulle vedtas. Så her hadde åpenbart noen snakket sammen, og Munch hadde begynt på hjemmeleksa i god tid før han gikk løs på oppgaven som overlege, direktør og også som Statens konsulent for åndssvakesaker. For her var nok å ta fatt i da han sommeren 1946 brettet opp ermene og begynte på den store gjenreisning etter krigen.

Eller skal vi heller si nybrottsarbeid? For det var jo ingenting å gjenreise der ingenting hadde vært reist. Tokerudhjemmet var et konkursbo etter krigen, kondemnabelt og ubeboelig etter alle andre mål enn norsk åndssvakestandard, nedslitt etter flere tiår med sparepolitikk, og med kun to bygninger som under tvil kunne rubriseres som «moderne», dvs. nyere enn 20 år. Resten av bygningsmassen besto av hus fra 1800-tallet, med unntak av en avdeling fra 1910. Det var ingen overdrivelse da Munch i ettertid, i heftet for hjemmets 50-årsdag under statlig forvaltning, skriver at «Emma Hjorths Hjem var ved frigjøringen i en forferdende forfatning». Andre uttrykte seg atskillig krassere.

Denne stillingen var blitt utlyst allerede året før, 14. august 1945. At dette var et uttrykk for helsedirektør Karl Evangs utålmodighet, er i denne sammenheng en parentes, men i norsk åndssvakehistorie et helt sentralt poeng. For under krigen var pleiehjemmene blitt overført fra Kirke- til Sosialdepartementet, noe den medisinske fagekspertise lenge hadde ivret for. Dermed var det ingen iver etter å reversere vedtaket fra 1941, og i stedet hastet Evang i vei og utlyste den viktige lederstillingen uten å informere Kirkedepartementet.

Evang innrømmet at han hadde gått for fort fram, men begrunnet det med at han hadde tenkt å «få fart» i åndssvakesaken med opprettelsen av denne stillingen. (Simonsen, 1998, s.371). Mye kan tyde på at Munch var utsett til stillingen som overlege på forhånd. I følge eget utsagn var han blitt bedt om å søke jobben. Og han var i gang med forberedelser året før tiltredelsen.

Han startet en omfattende studieturné til Sverige alt i september og oktober 1945 og en tilsvarende til Danmark som med avbrekk strekker seg fra mars til august i 1946. Han hadde også et studieopphold i København i 1946 som ledd i etterutdanningen som barnepsykiater, noe han antakelig kombinerte med ekskursjonene.

Det er sannsynlig at hans plan for å bli spesialist i barnepsykiatri, noe han ble i 1954, var en av de faglige årsaker til at Munch fikk jobben som overlege.

Under en konferanse i Norsk psykiatrisk forening i desember 1945 holdt han et innlegg der han antyder at det skal komme til en løsning på det som hadde ligget som en verkebyll i norsk offentlighet siden lenge før krigen: «Hvad åndssvakeforsorgen angår har psykiatrene vært årvåkne nok til å reise krav, og denne sak blir vel nå løst også i vårt land, til stor nytte for det øvrige arbeid for nervøse barn. Åndssvakeforsorgens spesielle problem fikk sin debatt på vårt landsmøte i høst», opplyser Munch som i samme innlegg slår til lyd for opprettelse av en konsulentstilling for de psykiatriske skolehjem – noe som også peker fram mot en modell for åndssvakeomsorgen.

Et visst innslag av oppofrelse og et anstrøk faglig optimisme må kunne sies å ha ligget bak ønsket om overlegejobben. Men mye tyder på at dette også var en ferd inn i et så ukjent landskap at kartet raskt måtte justeres i forhold til terrenget. Og når det gjaldt den faglige forankring som Munch hadde, så må det slås fast at han, som andre i det medisinske miljøet, var preget av det tankegods som mellomkrigstida bar fram, ikke minst slik det nedfelte seg i Sosiallovkomiteens innstilling. Den var som sagt i all hovedsak ferdigskrevet i 1940, men forelå først trykt i 1946, mer enn ti år etter at komiteen var nedsatt.

Sosiallovkomiteen var sterkt påvirket av en medisinsk ledelsesmodell etter dansk mønster, personifisert gjennom den danske overlege H. O. Wildenskovs tette samarbeid med komiteen. Han var leder for de Kellerske anstalter ved Brejning sør i Jylland og altså en av de gigantiske danske sentralinstitusjoner. Wildenskov hadde før krigen refset den norske stat for dens elendige åndssvakestell. Danskenes storstilte internering av de åndssvake siden før 1.verdenskrig konsentrerte seg særlig om å kontrollere de lettere åndssvake som angivelig skulle være den største samfunnsmessige fare. I komiteens innstilling lyder det slik der det snakkes om det skrikende behovet for «arbeidsheimer og virkeheimer og heimer for asosiale og kriminelle åndssvake»:

«Det er innlysende at det er de voksne debile – som også er de sosialt farligste og vanskeligste – som det hittil har vært sørget minst for, og som det gjelder å få under kontroll (…) En stor del av klientelet i skolehjem, fengsler og arbeidshus, omstreiferhjem og lignende hører til her». (Sos.lovkom. s.11).

Så når den danske kritikken av norsk unnfallenhet runger – og gir gjenlyd blant leger og psykiatere i Norge – er det ikke bare av omsorg for «de ulykkelige», men også med klare referanser til samfunnsfare i rasemessig eller eugenisk forstand:

«Av eugeniske grunner må samfunnet sikre seg mot uhemmet forplantning av åndssvake og derfor ta hånd om dem. Forholdet er nemlig det, at de åndssvake viser en ganske stor forplantningshyppighet, særlig gjelder dette de lettere åndssvake, og det er hos de debile en oftest finner arvelige faktorer som årsak til defekten. Det er de debile som byr på de vanskeligste sosiale problemer, av de åndssvake er det dem som hyppigst kommer ut i asosial adferd, kriminalitet, løsgjengeri, prostitusjon. De utgjør tallmessig den største gruppe. Når de setter barn i verden er ikke disse sjelden defekte, og denne stadige tilvekst av defekte individer bør stoppes», lyder det (Sos.lovkom. s.10) før programerklæringen utsis:

Kombinasjonen av en vel utbygd omsorg og sterilisering er det som på lengre sikt skal få bukt med dette samfunnsondet. Veien fra «defekte individer», alternativt «sjelelig defekt person», er ikke lang til begrepet «minusvarianter»- og ei heller til å definere åndssvakhet som en sykdom. Komiteens medlemmer strever sterkt med dette når de skal forklare forskjellen på åndssvakhet og sinnssykdom, kanskje delvis som en følge av at sinnsykehusene før og etter krigen var fylt opp av folk som burde vært i åndssvakeomsorgen hvis den hadde vært utbygd. Og etter lovforslaget var det overlegen i den medisinsk-ledete nye omsorgen som skulle avgjøre disse tvilstilfeller, med påfølgende internering eller innleggelse som resultat.

Karl Evang var blant dem som lot falle karakteristikker av åndssvakhet som en sykdom, sannsynligvis fordi han sterkt vektla arvelige årsaker. I det samme møte som er referert tidligere der Munch og Evang møtte for Helsedirektoratet i februar 1946, uttalte Evang:

«Det faktiske forhold er at vi står overfor en alvorlig sykdom (av) kronisk og delvis arvelig art» (Simonsen, 1998, s.384).

Munch uttrykte det motsatte allerede i første årene av sitt virke som overlege, for eksempel i et foredrag i Oslo og omegns barnevernslag i 1946:

«Dette vi nå kaller oligofreni er slett ingen sykdom. Det er et kompleks av defektegenskaper som i og for seg kan ha mange årsaker», skriver han i foredraget.

Dette trenger ikke oppfattes som en polemikk mot Evang, men snarere mot en utbredt oppfatning ute blant folk om at åndssvakhet var en skavank som kunne sammenlignes med en sykdom. Formuleringene om oligofreni og sykdom kan gjenfinnes i andre offentlige dokumenter – som Munch tydelig har satt sitt bumerke på.

I Stortingsmelding nr. 71 (1952) «Om landsplan for åndssvakeomsorgen» heter det: «Åndssvakhet er ingen spesifikk sykdom, men et samlebegrep for en rekke lidelser av høyst forskjellig preg og art, framkalt av ulike årsaker».

I det samme foredraget fra 1946 som det er sitert fra ovenfor benytter Munch samtidig begrepene minusvariant / minusvariasjoner (i motsetning til plussvariasjoner) flere ganger. Det samme gjør han i et radiokåseri 9. juli 1947: «En hel del av de letteste tilfeller av åndssvakhet kan ikke anses som forårsaket av sykdom i det hele tatt, men av arv av en meget innviklet mekanisme, nærmest som en opphopning av hva vi kaller minusvariasjoner av det normale. Teorien er ganske innviklet, men i praksis kan det uttrykkes meget enkelt slik at eplet faller ikke langt fra stammen.»

Men viktigere enn begrepsbruken var den praksis som ble satt ut i livet, eller forsøkt satt ut i livet. For det var ikke alt som ble som det var tenkt i de første årene etter krigen .

Foto: cosmorochester collects, Flickr (CC BY-NC-SA 2.0)

Rasehygienens etterdønninger

21. juni 1945 fant det første møtet etter krigen sted i Norsk Forening for Socialt Arbeid. Det avfødte et opprop som sto på trykk i flere riksdekkende aviser og i Asker og Bærums Budstikke omtrent samtidig.

Med tittelen «Vår åndssvakeomsorg en fare for samfunnet» (Arbeiderbladet 19. juli) slo de mer enn et snes frivillige og yrkesfaglige organisasjoner som hadde undertegnet oppropet til lyd for en mer advarende holdning overfor de åndssvake. Det vises i teksten til møtet som

«tok opp til drøfting etter disse fem årene (…) spørsmålet om en forsvarlig omsorg for de åndssvake, både av hensyn til de åndssvake selv, deres pårørende og til hele samfunnet. Det ble brukt så sterke ord at vi ikke hadde hatt noen hird, hvis vi hadde hatt en ordentlig åndsvakeforsorg i Norge»

Dette er bastante påstander om rekrutteringsgrunnlaget til Quislings parti og dets ulike underbruk. Det må selvsagt ses i lys av situasjonen rett etter den tyske kapitulasjonen. Slike utsagn gir et innblikk i nasjonens psykologi i «oppgjørets time», så å si.

Hadde dette vært et isolert utsagn, kunne det bli møtt med et skuldertrekk. Men dette var bare den første av flere offentlige ytringer som gikk svært langt i å brennmerke både tyskertøser og andre som hadde fraternisert med eller tjent fienden som åndssvake og tilbakestående. Det er derfor interessant å se litt nærmere på hvor disse ideene og påstandene hadde sitt arnested. Hatet mot tyskertøsene hadde bygd seg opp fra lenge før freden brøt løs med sine vilkårlige klippe-aksjoner mot kvinner med tyske kjærester.

En av konsekvensene var at mange tusen av disse kvinnene ble internert på ulike steder i landet alt i juni 1945. Etter hvert ble 1100 av dem samlet i en mer permanent interneringsleir på Hovedøya ved Oslo som ble etablert 1. oktober 1945 og ble avviklet et halvt år seinere. Mens dette pågikk nedsatte myndighetene det såkalte Krigsbarnutvalget, ledet av Inge Debes som blant annet var kjent som leder av Sosiallovkomiteen av 1935. I utvalget merket man seg at en autoritet som Gabriel Langfeldt, professor i psykiatri, i et avisinnlegg (Morgenbladet 17.7.45) ga «faglige» argumenter til påstander om tyskertøsenes tvilsomme mentale egenskaper: «Langfeldt baserte dette på rene spekulasjoner om mødrenes tilstand. Han hevdet bl.a. uten forbehold at moren «har vel som oftest en dårlig karakter, er ofte litt debil»» (Olsen, 1998, s.346). En annen psykiater, Ørnulf Ødegaard, ble engasjert av Krigsbarnutvalget for å komme med en vurdering av dette forholdet. Han uttalte seg i august 1945 på et like tynt grunnlag som Langfeldt, og tok utgangspunkt i «den alminnelige erfaring» at det blant tyskertøsene var «uforholdsmessig mange svakt begavede …». Han trakk vidtrekkende konklusjoner om at 2500 av krigsbarna hadde arvet «sjelelige defekter (særlig åndssvakhet)», og resonnerte seg i sirkel fram til at også de tyske fedre måtte være «defekte» når de hadde «tatt til takke med svakt begavede piker» (Olsen, 1998, s.347).

En undersøkelse av 310 av de internerte kvinnene på Hovedøya ble seinere foretatt av leirens lege Augusta Rasmussen. Hun konkluderte med at bare et mindretall av kvinnene hadde et normalt intelligensnivå.

Kåre Olsen mener at dette for en stor del dreide seg om prostituerte «som ikke kunne anses som representative for landets tyskerjenter eller for krigsbarnas mødre».

Disse og andre tvilsomme «bevis» lå til grunn for mye av den psykiatriske ekspertises syn på både krigsbarna og deres mødre. Det var basert på en til dels temmelig primitiv arvemessig vurdering, ikke minst fra Ødegaard som var intet mindre enn overlege og direktør ved Gaustad Sykehus.

Etter hvert ble slike synspunkter også gangbar mynt som politiske argumenter, noe Aaslaug Aasland som nyutnevnt sosialminister ga en smakebit på da hun i et foredrag i august 1946 slo fast – i den gode saks tjeneste – at «hvis vi hadde hatt en bedre åndssvakeforsorg, så hadde vi ikke hatt så mange medlemmer av NS». (Simonsen, 2004, s. 51).

Går vi tilbake til utsagnet fra oppropet «Vår åndssvakeforsorg en fare for samfunnet», ser vi at det er et sterkt politisert åndssvakebegrep som har fått lov til å utvikle seg i ly av de ukritiske strømninger som fantes blant grunnleggende rettferdige krav om oppgjør etter krigen. En aner en renessanse for mellomkrigstidas ide om internering, særlig rettet mot de lettere åndssvake, de «åndelig og moralsk defekte» som både hadde løpt fiendens ærend og ligget med okkupantens soldater.

En av dem som hadde levert faglige argumenter for en mer restriktiv politikk overfor de åndssvake før krigen var psykiateren Einar Haugen. Han satt som sekretær for Sosiallovkomiteen av 1935 (den som avga innstilling fredssommeren 1945, men som i det alt vesentlige var ferdigskrevet før den tyske okkupasjonen). Han utførte en undersøkelse i 1939 av skolehjemmene, det vil si de oppdragelsesanstalter som vergerådsloven fra begynnelsen av århundret hadde resultert i. Haugen konkluderte med at 67 % av de undersøkte skolehjemselevene hadde IQ under 76. Dermed var de å regne som ologifrene, altså åndssvake, og de burde vært i dertil egnede åndssvakehjem – som dessverre ikke var utbygd – og ikke i skolehjem for «dannelsesdyktige»”. Han konkluderte også med at 10 % av elevene burde steriliseres (Ericsson, 1997, s. 62). Begrunnelsen var at «en stor del av disse barna er dårlig arvebiologisk utstyrt, og at samfunnet ikke er tjent med at de setter avkom til verden … Det er uundgåelig at eugeniske forholdsregler, sterilisasjon (eventuelt segregasjon – varig internering) må overveies» (Olsen, 1998, s. 352). Sterilisering og internering – det var mellomkrigstidas løsning. Nå kom det opp igjen – som etterkrigstidas utfordring – med en underlig etterklang fra nazismens rasehygieniske eksesser ringende i offentlighetens ører. Det var enda et paradoks i det norske – og for så vidt hele den vestlige verdens – kontrollregime overfor visse marginaliserte grupper i samfunnet etter krigen.

Ole B. Munch foretok som ledd i sin «etterutdanning for åndssvakeomsorgen» omfattende ekskursjoner i Sverige og Danmark før han tiltrådte stillingen som overlege sommeren 1946. I hans reisedagbok kan vi følge hans bevegelser fra institusjon til institusjon. Særlig de danske erfaringer fra denne turen skulle komme til å bli skjellsettende for både Munch og norsk åndssvakeomsorg etter krigen. Det gjaldt ikke minst arven fra det danske rasehygieniske regimet innen omsorgen.

Nitid nedtegnet Munch sine observasjoner, og mandag 4. mars 1946 gjorde han disse notatene fra København i reisedagboka:

«Besøk i Universitetets arvebiologiske institutt: Direktør dr. med. Tage Kemp som orienterte og viste rundt. Inst. er grunnlagt 1938 for Rockefellermidler. Dets materiale er delvis bygd op av et materiale fra politilege Søren Hansen (kriminelle + dødsfald i Kbhvn til 1936) samt åndssvakeprotokoller samt gamle bidrag».

Her legges antakelig en vesentlig del av grunnlaget for det som skulle bygges opp i Norge fra 1948, vekselvis kalt Sentralregisteret for Åndssvake og Sentralkartoteket.

Sentralkartotek var tidas løsning. I 1947 gikk for eksempel overlege og leder for kontoret for psykiatri i Helsedirektoratet, Wilhelm Hoffman, inn for å bygge en psykopatanstalt for ungdom i Norge. Han la vekt på behovet for registrering og foreslo å opprette et «sentralkartotek over asosiale barn og unge». I den forbindelse viste han til psykoseregisteret og arbeidet med å opprette et kartotek for åndssvake. Han drøftet også behovet for en sentralisering av dette registreringsarbeidet i «et arvebiologisk institutt i likhet med hva man har i Danmark.»

Og hans konklusjon var at dette ville effektivisere anvendelsen av Steriliseringsloven av 1934: «Det er klart hvilken betydning et slikt sentralt register over minusvariantene vil ha for å utnytte steriliseringslovens muligheter» (Haave, 2000, s. 338).

Tankegangen bak disse tiltakene var at en måtte få oversikt over alle de elementer som etter ulike kriterier ble definert som asosiale, uproduktive eller som utgjorde en samfunnsfare gjennom sin blotte forplantningsevne. Registrering skulle i sin tur ende opp i internering – det eneste botemiddel samfunnet hadde for å beskytte seg mot denne trusselen mot forringelse av den menneskelige slekt, ifølge mellomkrigstidas eugeniske tankegang. Det var den som nå skulle settes ut i livet i Norge, etter mønster fra den danske idealmodellen for «totalomsorg».

Som overlege Munch helt riktig noterte var det midler fra Rockefeller-stiftelsen som hadde muliggjort opprettelsen av det arvebiologiske institutt i København i 1938. Rockefeller Foundation var en av de mest ivrige pådriverne for den rasebiologiske eller eugeniske forskning i USA etter at stiftelsen ble etablert i New York i 1912.

Den amerikanske rasebiologiens frontfigur, zoologen Charles Davenport, utviklet et personlig samarbeid med oljemagnat John D. Rockefellers sønn, ved samme navn. Rockefeller jr. og Davenport fant hverandre i felles interesse for eugeniske spørsmål, noe som resulterte i at Rockefeller-stiftelsen bevilget enorme beløp til forskning på blant annet åndssvakhet i et rasebiologisk perspektiv.

Eugenikken var en velutviklet amerikansk disiplin lenge før vitenskapsmenn i Hitlers 3. rike begynte å praktisere sin beryktede utrydningskampanje. I 1926 bevilget Rockefeller-stiftelsen for første gang en større pengesum til det tyske Kaiser Wilhelm-instituttet for psykiatri. Året etter ble Institutt for antropologi, menneskelig arv og eugenikk innlemmet i Kaiser Wilhelm-instituttet. Antropologi- og eugenikk-instituttets første leder, Eugen Fischer, hadde sin bakgrunn i det amerikanske Carnegie Institution og hadde lenge arbeidet sammen med Davenport.

I desember 1929 startet Rockefeller-stiftelsen et femårig finansielt samarbeid med Kaiser Wilhelm-instituttets «antropologiske undersøkelse», i realiteten et rasistisk og eugenisk program ledet av Fischer (Black, 2003, s.294). Helt fram til 1942, da han gikk av med pensjon, ledet Fischer instituttet. Han var en av de høyprofilerte talsmenn for Holocaust, og hans etterfølger Verschuer, brakte med seg sin nære assistent, den beryktede doktor Josef Mengele, som kort tid etter, i mai 1943 kom til Auswitch for å ta fatt på sin fryktelige forbrytelse mot menneskeheten.

Det var tette bånd mellom den tyske og amerikanske eugeniske bevegelsen, hele tida støttet av Rockefeller-stiftelsen, også etter at den tyske utartet til et systematisk program for utryddelse av uønskede elementer. Det var derfor en dom av tvetydig historie som hang over Københavnsuniversitetets arvebiologiske institutt da Ole B. Munch, ennå ikke tiltrådt som overlege ved Emma Hjorths Hjem, besøkte instituttets direktør Tage Kemp i mars 1946.

Dr. med. Tage Kemp var Danmarks ledende eugeniske vitenskapsmann. I kraft av å være det mottok han betydelige deler av de bidrag som Rockefeller-stiftelsen ga til dansk rasebiologisk forskning etter at Danmark som det første europeiske land fikk sin steriliseringslov i 1929. I 1932 fikk han et stipend for å studere ved Cold Spring Harbor, Long Island, det ledende amerikanske institutt for eugenisk forskning fra starten i 1904. Carnegie Institution var dets økonomiske garantist og Davenport dets leder.

Tre år seinere fikk for øvrig Indiana, som første stat i USA, sin steriliseringslov (Black, 2003, s. 67). Kemp fikk et nytt stipend i 1934, og han var åpenbart en mann Rockefeller–stiftelsen investerte i for å utvikle en mer kultivert eugenisk vitenskap enn den som hadde preget tiårene forut med sin mer rasistiske retorikk.

I en Rockefeller-rapport forklarte de tilliten til Kemp slik:

«Rasebiologien lider i dag sterkt under dens sammenblanding med politiske dogmer og offensiv påvirkning (political dogmas and drives). Dr. Kemp er i kraft av sin personlighet og yrkeserfaring så frigjort fra dette som mulig» (Black, 2003, s.244).

Det var det beste skussmål å få for en medisinsk forsker. Det var altså ingen grunn til å beskylde Kemp for å ha en dagsorden som kunne forveksles med den nazistiske rasehygiene, like lite som noen for eksempel ville finne på å beskylde vår egen Johan Scharffenberg for medløperi med nazistene på grunn av han sterke engasjement for å få vedtatt den norske Sterilisasjonsloven av 1934.

Ikke desto mindre satt Tage Kemp i sin posisjon som sakkyndig for den danske sosialminister med enorm makt over en rekke enkeltskjebner når det kom til spørsmålet om sterilisering. Sånn sett innehadde han en posisjon som trolig var å oppfatte som en modell for Ole B. Munchs rolle som overlege og statens konsulent i åndssvakesaker.

Lene Koch, den danske forsker som har gått dypest inn i sitt lands sterilisasjonspraksis, skriver i boka om «Tvangssterilisasjon» i Danmark om både Hans Otto Wildenskov og Tage Kemp, leger som hadde hatt og skulle få en betydelig innflytelse på norsk åndssvakeomsorgs utforming ved krigens slutt.

Koch mener det er bemerkelsesverdig at verken Wildenskov eller andre sentrale talsmenn for sterilisasjonssaken blant leger på 1930-tallet beskjeftiget seg med spørsmålet om den eugeniske – dvs. den rasehygieniske eller raseforbedrende - effekt av sterilisering i deres undersøkelser av det Koch kaller «åndssvaghedens arvelighedsforhold». Hun viser til den internasjonale debatt som pågikk omkring dette kontroversielle temaet på trettitallet. Først ved Tage Kemps inntreden i debatten i 1951 hevder Koch at «eugenikkens eventuelle effekt i fremtiden for alvor blev taget op af fagfolk».

Kemp undersøkte da hvilken effekt sterilisering hadde «hvis den åndssvaghed, der var tale om, skyldtes et recessivt gen» (dvs et ikke-dominant gen, min anm.), og «nåede fra denne antagelse frem til, at hvis man fortsatte med en sterilisasjonshyppighed som den, der blev praktiseret omkring 1950, ville man i løbet af få generationer opnå en betydelig reduktion af de åndssvages antal.

At man for at opnå denne effekt samtidig måtte sterilisere en hel del åndssvage, hvis afkom ikke ville være belastet med arvelig åndssvaghed, fordi det ikke var muligt at sondre mellem de arveligt belastede og de ikke arveligt belastede fænotyper (framtoningstype, min anm.), nævnte ikke Kemp i denne sammenhæng. Kemps beregninger byggede i betydelig grad på teoretiske forudsætninger for sterilisationsvirksomheden; det var således ikke påvist, at åndssvaghed skyldtes et recessivt gen. Selv om han ikke fandt dokumentation for, at sterilisation havde reduceret forekomsten af åndssvaghed i befolkningen, konkluderede han dog i favør» (Koch, 2000, s.265-66).

Et annet sted skriver Koch at Kemp beskjeftiget seg med sterilisasjonens eugeniske effekt – som han fant at bidro til å bedre befolkningskvaliteten. Men han følte ingen trang til å «skaffe empirisk belegg for åndssvaghedens udbredelse i normalbefolkningen som grunnlag for vurderingen», legger hun lakonisk til (Koch, 2000, s. 271). Og Koch beskriver også det dilemma Kemp befant seg imellom på den ene side å anerkjenne den genetiske eugenikkens bestrebelser på mer presist å avdekke de forskjellige «arvelige lidelsers arvegang for at kunne identificere de belastede individer. På den anden side var han som alle praktikere henvist til at arbejde i en virkelighed, hvor arvegangen for de fleste lidelser, herunder åndssvaghed, ikke var kendt».

Det tema Lene Koch kretser rundt her, var den ene siden av det sentrale spørsmål omkring sterilisasjonens effekt, nemlig dens eventuelle bidrag til å begrense åndssvakhet eller andre «defekter» gjennom arv. Men steriliseringspolitikken hadde også en mye mer pragmatisk hensikt: Hvordan medvirke til at barn ikke ble satt til verden under sosiale omstendigheter som var mot alle odds for en gunstig oppvekst. Virkeligheten på 1930-tallet, da de fleste land vedtok sine steriliseringslover, var at fattigdom, kombinert med både mangel på prevensjon og hjelpetiltak, skapte uoverstigelige samfunnsmessige problemer i tider med stor arbeidsløshet og kamp om sparsomme offentlige ressurser. Denne situasjonen varte ved til et stykke inn i etterkrigstida, og det er i lys av dette en må se den andre posisjonen i steriliseringsdebatten, nemlig den sosialt begrunnete sterilisering.

Kirurgi og sosial kontroll

I Emma Hjorths Hjems årsberetning for 1949 rapporteres det om de «seksualoperasjoner» – altså fellesbetegnelse for kastrasjon og sterilisasjon som er hjemlet i Sterilisasjonsloven av 1934 - som var foretatt i årets løp. Det var ikke mindre enn 24 operasjoner, fordelt på 16 gutter og åtte piker – «hvorav to gutter og en pike er kastrert» (Fjermeros, 1998a, s. 52).

Et parallelt tiltak som kan se ut som om gikk forut for disse inngrepene, var den juridiske klarering ved umyndiggjøring av de aktuelle «ofre». I alt 33 pasienter – 23 mannlige og 10 kvinnelige – har blitt umyndiggjorte det året. 24 «opererte» er et svært høyt tall i forhold til sentralinstitusjonens totale belegg på omkring 300 pasienter i 1949. Og enda høyere er det når vi vet at seksualoperasjoner langt fra var aktuelt for alle hjemmets beboere; det gjaldt jo først og fremst de pasienter som var eller kunne komme til å bli seksuelt aktive eller som var til plage for omgivelsen gjennom voldsom eller uhøvisk atferd.

Det er imidlertid mye som tyder på at tallene for 1949 representerer toppen av kurven for slike operasjoner. Dette var perioden da nye koster endelig var satt på jobben med å rydde opp i åndssvakeomsorgen. Det er grunn til å tro at det dermed var et visst «etterslep» i bruken av seksualinngrep fra det vakuum som den aller første tid etter krigen representerte.

På generelt grunnlag må en anta at bruken av sterilisering og kastrering gradvis gikk tilbake med framveksten av psykofarmaka som skjøt fart mot slutten av 1950-tallet. Det var altså midt i det tiåret som fulgte etter fredsåret at de ufrivillige seksualinngrepene hadde sin høysesong. Inngrepene skjedde i henhold til § 3, annet ledd, og § 4 i Sterilisasjonsloven av 1934, samt etter 1942-loven (den NS-vedtatte loven) for den korte perioden den virket mot slutten av krigen.

Og det var de debile eller de lettere åndssvake som var mål for operasjonene, på Emma Hjorths Hjem som på landsbasis. Det siste har forskeren Per Haave dokumentert i sin undersøkelse av steriliseringslovens praksis der han spesielt omtaler sterilisering av åndssvake: «I hele 1934-lovens vel 40-årige virke ble det i alt satt fram 2480 søknader (…) Flest søknader ble satt fram i årene rundt 1950 …», skriver han. «Godt over halvparten av søknadene om sterilisering etter § 3, annet ledd, gjaldt «lettere åndssvake». Av 659 innvilgede søknader i tidsrommet 1945-59 utgjorde gruppen debile 57 prosent …» (Haave, 2000, s. 216).

Det ser ut til at to hovedkategorier av personer pekte seg ut som potensielle objekter for sterilisering og kastrasjon: De som ble operert for å forhindre graviditet og eventuelle «uønskede barn», og de som av ulike atferdsmessige grunner ble operert. Når det gjelder siste kategori så ser det ut til at en vel så sterk drivkraft som det eugeniske motiv bak de kirurgiske inngrep, synes å ha vært troen på disse inngrepenes bidrag til sosial og atferdsmessig kontroll. Det som styrker denne påstanden er at også lobotomien økte kraftig i omfang rett etter krigen.

Selv om det ikke var mange lobotomeringer som ble foretatt overfor pasienter på Emma Hjorths Hjem, er det tilstrekkelig til å se en tendens, særlig hvis en sammenholder det med omfanget av lobotomi innen psykiatrien.

Andre har pekt på dette sammenfallet mellom ulike kirurgiske inngrep, som forskerne Per Haave og Joar Tranøy. Sistnevnte skriver om denne økning av inngrep mot slutten av 1940-årene «der mange av kastrasjonstilfellene var rettet mot såkalt seksuell hemningsløshet. Økningen av kastrasjoner mot slutten av 1940-tallet faller nesten parallelt med økningen av tvangssteriliseringer og lobotomi» (Tranøy, 2004, s. 52).

Sosial kontroll, eller mer spesifikt kontroll av «usedelig atferd», var svært ofte den uttalte grunn til seksualoperasjoner - særlig mot unge kvinner. I en undersøkelse av slike inngrep mot 11 kvinner innlagt ved Emma Hjorths Hjem på 1940-tallet (Tranøy, 2004, s. 76) går det fram at inngrepets formål eller begrunnelse fordeler seg på tre grupper:

  • De som skulle «settes i stand» til utskriving fra hjemmet
  • De som av hensyn til «samfunnsvern» måtte opereres
  • De som skulle kunne ta imot en «friere anstaltbehandling».

I boka Rettspsykiatri for jurister og leger fra 1947 gikk professor i Psykiatri Gabriel Langfeldt inn for at det burde gis anledning til å sterilisere lettere åndssvake uten eget samtykke (Haave, 2000, s. 360). Og skulle det oppstå tvil om grunnlaget for tvangssterilisering overfor f. eks. «unge piker med et lettsindig seksualliv», så fantes det en «frivillig» løsning: «de får valget mellom internering i skolehjem eller sterilisering».

Så mye for den valgfriheten, altså.

Han vi skal møte her var en av kasteballene. Han var født i et typisk arbeiderklassestrøk på Sagene i Oslo i siste halvdel av 1920-tallet som en av tre brødre. Far var en ikke-eksisterende person. Kanskje var «far» til og med navnet på et trehodet troll, for skal vi stole på sønnens beskrivelse av oppveksten, var det temmelig texas hjemme. La oss kalle ham Vilman. Her er hva han fortalte meg da jeg intervjuet ham i en omsorgsbolig i Oslo en maidag i 2002.

- Mora mi var den verste heksa du kan tenke deg. Hun sendte oss på barnehjem, alle tre brødre havna på hvert sitt sted. En kom på Torshov skole, en på Geitmyrsveien. Vi var fattige. Alle var jo fattige i strøket der vi vokste opp på den tida, forteller han. En ting er å være fattig. En annen ting er å mangle omsorg. Og der Vilman og brødrene vokste opp var det ingen overdreven morskjærlighet å høste av som trøst i arbeidsløshetens og den økonomiske depresjonens tid, i begynnelsen av de harde trettiåra.

- Mor passa ikke på unga sine. Hu passa bare på seg sjøl. Bare se her! Denna lillefingeren mista jeg da jeg hang etter trikken som liten guttunge. Jeg kom i klem i døra og ble slept mange hundre meter etter trikken. Broren min ville ha blitt kjørt ned av trikken hvis det ikke hadde vært for en mann som redda han vekk fra skinna.

Minnet om møtet med Sagenetrikken kommer Vilman aldri til å glemme. Den lillefingerløse høyrehanda hans er et synlig bevis på hva «gratisturen» kosta. Men det er ikke det eneste sår han kan framvise fra et røft liv. For det er arr på både kropp og sjel, arr som skriver seg fra nest fase i livet, institusjonsfasen.

- Jeg ble sendt på Tokerudhjemmet, på avdeling Borgen. Der kom jeg 3. juni 1948. Jeg kom rett fra militæret og hadde spart opp en masse penger. Var det ikke 50.000 kroner, tro? (Femtitusen – i nittenførtiåtte! Er du sikker på det, nå overdriver du vel, innvender jeg.) - Arnt, min beste venn og medpasient der ute, lå sjuk i senga da jeg kom. Jeg ga 5.000 kroner til Arnt og ba han passe på penga. Munch’en – overlegen altså – ville at jeg skulle levere fra meg penga. Han sa han visste at jeg hadde dem, men jeg nekta plent. Arnt gjemte dem i lufteluka oppe på veggen. Den var knytta igjen med hyssing.

- Fjorten dager etter at jeg kom til «Emmahjorth» rømte jeg til Sverige. Orka ikke være der mer. Jeg dro ned til en onkel og tante som bodde utafor Gøteborg et sted. Jeg fikk jobb på naboens gård, jobba i fjøset, melka kyr og sånt. Etter at jeg hadde vært et halvt år på rømmen der nede kom norsk pol’ti og henta meg. De kjørte meg tilbake til Norge og jeg havna bak lås og slå på cella i andre etasje på avdeling Borgen.

Jeg spør om han var en villmann da han var i begynnelsen av tjueåra. Han nekter ikke for at det var sånn det var fatt.

- Verste som fantes. Jeg slo til overlege Munch en gang. Han hadde sagt noe som fornærma meg. Jeg kjørte knyttneven i fjeset hans så han blødde fra leppa. En annen gang var jeg så sinna at jeg slo neven rett i murveggen på Borgen. Hadde det vært Munch’en, hadde’n gått direkte ned for telling. Men det var jo ikke bare jeg som var gærn. Det var en 17-årig pasient på Borgen som en gang kasta en diger jernbjelke bortover bakken etter overlegen da han var på besøk i luftegården sammen med oss. Den karen kom på Gaustad. Han ble sendt dit sammen med en annen av gutta. De het Aksel og Magnus.

Vilman var på Borgen i samfulle 10 år. Deretter «slapp han fri» – til gårdsarbeid i Ørje i Østfold. Der hogde han ved i et par år. Dette var en gradvis manøver for å slippe Vilman ut på prøve i det åpne samfunnet. Villmannen var i ferd med å temmes. Men det skjedde med brutale midler.

Som flere av sine småkriminelle eller uregjerlige cellefeller på Borgen ble han kastrert – eller «seksualopererert» – med hjemmel i steriliseringsloven av 1934. Disse inngrepene nådde sitt høydepunkt i 1948-50, altså de første årene Vilman ble holdt i forvaring på Statens hjem for åndssvake. Begrunnelsen for å kastrere, i stedet for «bare» å sterilisere, var som oftest den «beroligende effekt» dette inngrepet hadde på pasienten. Hvis hensikten var å sette en stopper for forplantningsdyktigheten, var sterilisering tilstrekkelig. Men for de balstyrige av Vilmans kaliber – som både slo ned overlegen, skaffet seg store penger på ureglementert vis og rømte til Sverige – måtte det skarpere lut til. Dette var i de barbariske inngreps tid, skalpellen satt løst i slira hos kirurgene.

I tillegg til kastrasjon hadde også lobotomien kommet på repertoaret innen psykiatrien – omkring ti år før psykofarmakenes inntog som fremste kontrollmiddel mot uro og obsternasighet.

Etter å ha blitt behørig kontrollert med de maktmidler som sto til rådighet, ble han kassert – det vil si forsøksvis sendt ut i det sivile samfunn. Det ble en prosess i rykk og napp. Han prøvde seg med en jobb her og en jobb der. Så bar det tilbake til gården i Ørje for ei ny økt med arbeid under oppsyn på 1960-tallet. Rundt 1970 fikk han seg et eget krypinn og klarte seg sjøl sånn noenlunde. Men ikke alt var like greit å administrere i sitt eget liv.

Tannlegetimer for eksempel. Og særlig ikke når en har tannlegeskrekk. Sånn hadde det seg at det gikk 15 år før han kom seg til tannlege, og det skjedde på Emma Hjorths Hjem der de hadde tannlegekontor og faste dager for timeavtaler. Men hvordan kurerer man akutt tannlegeskrekk når dagen for timeavtalen opprinner? Jo, ved hjelp av en kyndig pleiers veiledning og fem glass cognac ble han anbrakt i stolen under tannlegens skinnende sol. Tannlegen bemerket at det luktet litt av pasienten, tok på seg munnbind og gikk i gang. Pleieren satte på en kassett med Sputnik «Nå skal vi skilles, Johanne» og bød tannlegeassistenten opp til dans. Sånn ble det gjort, det som gjerast skulle.

Vilman viser fram fotografier fra fjellturer, friluftsliv, feriepakka folkevognferder – med fulle og tomme flasker, påfallende mange flasker som bordpynt. Men han sitter da her fortsatt, midt i 70-åra, oppegående og kjapp i replikken, med dårlig hørsel, men et herlig godt humør.

For ukrutt forgår ikke så lett. Og en slags liv ble det da ut av det, tross alt.

Uhørte stemmer og glemte steder - Herleik Kristiansen

Tidene skifter - endret menneskesyn på 1950- og 60-tallet

Vitnemålene fra det første møte med sentralinstitusjonen fra 1950- og 60-tallet er mange, og påfallende mange er nettopp knyttet opp til lukter og lyder som uttrykker det udelikate ved leveforholdene. Da Ingrid Aa. Reinskou som medisinstudent i 1951 besøkte Tokerudhjemmet, ante hun lite om at hun nesten et kvart århundre seinere skulle tiltre stillingen som overlege ved institusjonen. Likevel var det førsteinntrykkene fra den gang som brant seg fast:

- Det var så forferdelige forhold der ute. Jeg husker jeg sa at der skal jeg aldri noen sinne sette min fot igjen. Det var våren 1951, rett før avsluttende eksamen at vi kom dit ut. Det var en mandag, og dagen før hadde de servert vaniljesaus til søndagsdessert. Men den var anløpen, så alle pasientene i Småbarnhjemmets annen etasje hadde magesjau og diare. Så det måtte være litt av en sjau for de to, tre pleierne som skulle vaske og skifte på omkring et snes barn med løse mager.

Bent Hollender kom til «hjemmet» i 1958. Han var nyutdannet sykepleier og kom siden til å bli rektor ved Vernepleierskolen. – Jeg var på vei til Solberg Epileptikerhjem ved Sandvika for å søke jobb etter endt militærtjeneste og spurte noen om de visste veien dit. De ga beskjed om feil institusjon, så jeg havnet på Emma Hjorths Hjem i stedet. Det var en anstalt jeg aldri hadde hørt om. Det var en pleier på Guttehjemmet som hadde dødd rett før jeg kom dit, og jeg ble øyeblikkelig spurt av oversykepleier om jeg kunne ta den ledige jobben. – Min første tanke var: Her må det forandring til! De fleste pasienter lå bundet til sengene med reimer og stikklås. Jeg tror det var 76 pasienter bare på Guttehjemmet – og vi var kun tre på jobb på hver vakt. Mildred Hevnskjels kom til Emma Hjorths Hjem i 1957 og hadde som vernepleierelev praksis på flere av avdelingene. Med 30-35 pasienter på en avdeling, måtte de to eller tre pleierne på vakta starte kveldsstellet bare noen timer etter vaktskiftet klokka to for å bli ferdige.

- På Pikehjemmet var det stort spenn i funksjonsnivået til beboerne. Blant de som ikke bodde på pleieavdelingen var det mange godt fungerende jenter, også folk som gikk på gata i Oslo. Jeg husker spesielt ei jente. Når hun var for sliten kom hun ut til oss, fikk bade og stelle seg og ble undersøkt på Bærum sykehus. Overlege Munch holdt en beskyttende hånd over henne.

Hun satt av og til i kvinnefengslet på Bredtvet for brudd på Løsgjengerloven som gjaldt på den tida for de som ble tatt for gatefyll og uteliggervirksomhet. Hun fortalte at hun var alkoholiker og derfor solgte seg for å få råd til å kjøpe sprit. Hun tigget også; jeg så henne på byen av og til. Hun hadde en sønn som også kom på en avdeling på Emma Hjorth før han dro til sjøs som ung mann. Han ble kriminell.

- Det var også ei jente på min egen alder, nydelig dame som hadde jobb på Emma-vaskeriet. Hun ble gravid, sannsynligvis med en pleier. Det ble dysset ned, men vedkommende måtte slutte. Og hun måtte ta abort – og ble tvangssterilisert. Det syntes vi var dypt urettferdig. Mange snakket om det. Hun kom tilbake fra sykehuset og rett på isolat i 2. etasje på Pikehjemmet. Hun holdt det gående døgnet rundt dag etter dag, ble helt desperat. Etter to uker ble hun sendt på Blakstad, i psykiatrien, forteller Mildred Hevnskjel om minnene tilbake til 1957-58.

Ti år seinere, i 1967, begynte Bodil Madshus fra Solør som sommervikar på Pikehjemmet, 18 år gammel: – Det jeg reagerte på da jeg begynte på Emma Hjorths Hjem var mangelen på verdighet, medmenneskelighet og omsorg. For arbeidet var til de grader rutine. Vi var to pleiere på jobb med 30, kanskje enda flere kvinnelige pasienter fra 10 til 70 år. Noen lå riktignok fastspent i sengene i 2. etasje hele dagen; de var bare oppe faste dager i uka da de skulle bades. Noen av dem så jeg aldri hadde klær på seg. De lå med styrketepper over og under som ikke kunne rives. Men vi fikk aldri noe svar på hvorfor de lå der, for det spurte vi om den første tida.

- Pasientene gikk i et standard strikkeskjørt og halvlange underbukser, de var mamelukklignende, og det var bare én størrelse som alle brukte, enten de var syltynne eller smellfeite. Og til bleier brukte vi alltid stikklaken, det var stivt og vondt stoff av grov lerretstype. - Badet i 2. etg., det var bare ett, hadde vegger av upussa mur, åpne dusjer, kanskje fire i alt, og ett badekar. Og en do, tror jeg. Når vi bada, sto vannet og rant konstant mens hver pasient fikk noen minutter hver, dels i det samme vannet som den før hadde brukt, mens vi brukte svamp på dem og deretter håndklær som var brukt på flere pasienter. Vi hadde heller ikke alltid nok undertøy på lager. Særlig i helgene kunne det være knapt. Da var jo vaskeriet stengt.

Det var store sovesaler i annen etasje på Pikehjemmet. Det var senger på geledd, minst 20 på ett av rommene, tett i tett, husker Bodil Madshus. Den nakne jenta med fotreim som overlege Ole B. Munch står sammen med på det berømte fotografiet fra bildebladet Aktuell, der tre andre pasienter sitter på en benk og ser på, er hun nesten sikker på er ei jente fra Pikehjemmet som hun husker fra sin tid som pleier. Og det kan stemme bra, i og med at bladet kom med «Emma-nummer» i nettopp 1966.

Arne Skouen, Foto: Tom Martinsen

Oppgjør med holdninger

Da jeg møtte Arne Skouen i 1998 ga han en dyster beskrivelse av sitt førsteinntrykk av institusjonen:

«- Det jeg kjente til fra Emma Hjorths Hjem, fra reportasjer blant annet, var jo bildet av en tenåring med en klave rundt håndleddet, lenket fast til en stolpe midt i et nakent rom hvor det satt andre, like ulykkelige barn langs veggene og rugget. Et anonymt brev hadde oppfordret meg til å dra ut til Bærum og se på institusjonen, og det gjorde jeg. Jeg sto på en kasse utenfor et vindu i det såkalte Pikehjemmet. Og der sto hun, ganske riktig. Klærne hadde hun slengt rundt overalt. Jeg så ikke noe som helst personale noe sted. De fant jeg jo senere fram til, sittende rundt kaffekoppene på kjøkkenet. De hadde omhyggelig låst døren til disse brysomme klientene, som jo egentlig var deres oppgave.»

Arne Skouen

Sånn husket Arne Skouen det som skulle bli hans datter Heges framtidige hjem fra hans første møte med stedet, antakelig nettopp fra 1966, dette annus horribilis – ett av dem – i Emma Hjorths Hjems kronglete historie.

Når Arne Skouen først har ordet er det naturlig å knytte sammen noen tråder i denne veven for å få øye på sammenhenger. De lange linjer i Emma Hjorths Hjems vei fra etterkrigstidas elendighet til nybygging og «investeringsboom» på sekstitallet må både ses i sammenheng med ytre og indre påtrykk.

Organisasjonen International League of Societies for Mentally Handicapped, ILSMH, opptrådte som et «NFPU» i alle fall i hele den vestlige verden. Under ILSMHs generalforsamling i Jerusalem i 1968 vedtok man «Erklæring om alminnelige og særskilte rettigheter for de psykisk utviklingshemmete», også kalt Jerusalemserklæringen. I en noe endret form ble denne vedtatt av FNs generalforsamling 20. Desember 1972. Artikkel 2 i erklæringen lød slik:

«Den psykisk utviklingshemmede har rett til forsvarlig medisinsk behandling og fysisk rehabilitering og til utdannelse, trening, utrusting og veiledning som kan sette ham i stand til å utvikle sine evner og muligheter til det ytterste, uten hensyn til hvor sterkt utviklingshemmet han er. Ingen psykisk (utviklings)hemmet må bli nektet slike hjelpetiltak på grunn av de omkostninger som er forbundet med dem.»

Artikkel 2, «Jerusalemserklæringen»

Det er forunderlig å tenke på at denne erklæringen, bare to år før den ble vedtatt første gang i 1968, ville ha stilt norske myndigheter i fullstendig forlegenhet dersom dens logikk og menneskesyn hadde vært rådende i debatten om skandaleoppslaget i «Aktuell» høsten 1965.

Så raskt endret holdningene seg i opinion og media at det neppe hadde vært mulig for Sosialdepartement og Helsedirektør å «aksjonere» mot overlege Munch slik de gjorde. Han var tross alt bare budbringeren som brakte den gamle og ubehagelige nyheten om at det fortsatt sto helt for jævlig til i deler av omsorgen, hele 13 år etter at Landsplanen for åndsvakeomsorgen var vedtatt av Stortinget i 1952. Og i 1968, ved Jerusalemerklæringens tilblivelse, var det en utbredt forståelse om at det gamle regimet innen omsorgen hadde utspilt sin rolle.

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Åndssvak blir til psykisk utviklingshemmet

Akkurat dette forholdet, at de gamle lovene hadde utspilt sin rolle, var noe overlege Munch tok til orde for et halvt år før det braket løs med bråk i media og dannelse av aksjonsgruppa «Rettferd for de handikappede».

I et brev til statsråd Olav Gjærevoll 22. mars 1965 der Munch takker for en konferanse om ny lovgiving for handikap-omsorgen, arrangert av departementet, heter det:

«Jeg var i sin tid med på utformingen så vel av åndssvakeloven av 1949 som landsplanen for åndssvakeomsorgen i 1952. Ikke desto mindre vil jeg si at disse utmerkede aktstykker, som utvilsomt har hatt en gunstig virkning på utviklingen i denne del av vår sosialomsorg, nu er moden for revisjon. Efterhvert som åndssvakeinstitusjonene er kommet under medisinsk ledelse har nettopp grensene for åndssvakeomsorgens arbeide sprengt de tradisjonelle skillelinjer. Intelligenskvotient er ikke et adekvat kriterium. Avsløringen av de spesifikke handikap som denne gruppe lider av har gjort behovet for å få løsnet rammen om omsorgen ganske påtrengende»

Utgangspunktet for dette brevet var at Munch av et komitemedlem (for den nye handikaploven) var blitt gjort oppmerksom på at «epileptikeromsorgen og åndssvakeomsorgens serviceorganer skulle holdes utenfor handikapomsorgen. Min personlige mening er at en slik oppdeling vil være ganske katastrofal …», skriver Munch i et brev der han for øvrig medgir at han har hatt slike ideer om nedbryting av skillelinjene for særomsorgen siden han var på en rundreise i flere europeiske land i 1963.

Parallelt, eller kanskje heller i forkant av erkjennelsen om behovet for ny lovgivning, gikk drøftelsene omkring nye betegnelser for den gruppa som til nå var kalt åndssvake. Det vil si, en rekke betegnelser var brukt i mer spesifikk angivelse av hvilken gruppe det var snakk om. For eksempel benyttet overlege Munch i et radiokåseri i 1947 begrepene «evnesvake», «imbecile» og «idioter». Dette var det typiske vokabular fra mellomkrigstida, men sant å si den nomenklatur som hadde rådd grunnen helt siden franskmannen Binet definerte de tre gruppene omkring forrige århundreskifte. Den eneste forskjellen var at den best fungerende gruppa, de debile, hadde fått det norske navnet evneveik eller evnesvak.

De samme begrepene brukes under krigen av Agnes Hornnes i boka «De åndssvake og åndssvakeskolen», egentlig skrevet som en særoppgave i pedagogikk i 1941. Der heter det i en sammenheng «de dypeste idioter», «de ustyrlige imbesile» og «sinker», og denne inndelingen er selvsagt knyttet tett til IQ-målingenes rangering.

Nye begreper

Et annet begrep for åndssvakhet som ofte var i bruk i mange år etter krigen var oligofreni. Det har et anstrøk av «vitenskapelighet» over seg. Det var gangbar mynt i Aschehougs konversasjonsleksikon anno 1959 (4. utgave):

«Oligofreni, åndssvakhet, tilstand av manglende forstand eller nedsatt intelligens. Oligofreni omfatter idioti, imbesilitet og debilitet. Intelligensdefekten er det mest fremtredende ved oligofreni, men man finner også ofte andre psykiske og fysiske avvikelser»

I sin avhandling «Representasjoner av åndssvakhet i norsk presse 1946-1966» går Barbro Wilson Hagen gjennom avisenes skriverier om omsorgen og finner at den første gangen betegnelsen psykisk utviklingshemning ser ut til å være brukt i pressen er da barnepsykiater J. Sejerstedt Bødker uttaler i 1964 (VG 24.3.):

«De åndssvake – eller psykisk utviklingshemmede som jeg foretrekker å kalle dem – bør komme inn under det psykiske helsevern som et naturlig ledd», hevdet han i den debatten som da pågikk om disse pasientgruppenes integrering i og tilpasning til samfunnet omkring dem. Johannes Sejersted Bødtker har vi møtt tidligere som reservelege ved Emma Hjorths Hjem i 1956-57. Allerede den gang var diskusjonen i gang blant fagfolk om betegnelsen var moden for utskifting. I 1964, da Bødtker uttalte seg til VG, var han imidlertid ansatt ved poliklinikken Oslo Observatoriehjem.

Det er vanskelig nøyaktig å fastslå når erkjennelsen om behov for begrepsendring inntrådte blant de ledende fagfolk i Norge. Men det var en prosess som skjedde over mange år – og i nær dialog med kolleger, særlig i de nordiske land.

Første gang uttrykket psykisk utviklingshemning ble lansert var ved Nordisk Åndssvakekongress i København i 1959. Da ble det vedtatt at det tidligere Nordisk Tidsskrift for Åndssvakeforsorg skulle endre navn til Psykisk Utviklingshemning. I et foredrag i 1962 benytter Ole B. Munch det nye begrepet i selve tittelen: «Personlighetstrekk hos de psykisk utviklingshemmede». I en artikkel i det nyss nevnte Psykisk Utviklingshemning i 1963 under tittelen «Helbredelse av åndssvakhet?» bruker han både betegnelsen «mental retardasjon», «mentalt utviklingshemmede» og «psykisk etterblivenhet». Det siste er det samme uttrykket som på svensk erstattet «sinneslö» alt i 1954 da man i lovs form snakket om «psykisk efterblivna». Under revidering av denne loven i 1960 bestemte svenskene seg for å bruke «psykiskt utväcklingshämmade».

Framfor alt var Munch i den nevnte artikkel fra 1963 svært kritisk til de rådende begreper:

«Den medisinske analyse eller diagnosen av den mentale utviklingshemning befinner seg ennu på et meget primitivt stadium, noe som avspeiler den slette terminologi. Bruk av termen oligofreni som nosologisk entitet er like uvitenskapelig som inndeling etter kapasitet (debil, imbesil, idiot, eller etter IQ)»

Han viser til det han oppfatter som det mest vellykkede forsøk på ny terminologi og klassifikasjon, gjort av Rich Heber og offentliggjort i september 1959 i American Journal of Mental Defeciency. Så denne debatten har pågått i flere år i internasjonale fora – med prøving og feiling av nye begreper.

Det var vel det som skjedde i 1954 da det i FNs Verdens Helseorganisasjon, WHO, ble presentert et nytt begrep, «mental subnormality». Det har ikke et direkte norsk synonym, men betyr rett og slett «under det normale». Under et WHO-seminar i Oslo våren 1957 holdt Ole B. Munch et foredrag om tjenester innen omsorgen. Der går han i rette med dette begrepet og antar at det vil lide samme skjebne som mange andre forsøk på å skape en levedyktig og fleksibel betegnelse.

"«The more because it suggests a static condition. Personally, I am ready to accept the term, but I do not like it. I should have preferred a term pointing more to the process of mental development as delayed or impaired»

Munch, 1957a, s. 1

Her er han på sporet av det begrepet som skulle komme. For hans kritikk av det foreslåtte begrep fra 1954 er at det er for statisk, mens han etterlyser noe som viser til en utvikling – selv om den er forsinket eller skadet/svekket. I en annen artikkel av overlegen fra 1957, trykt i Sosialt Arbeid, lyder tittelen «Mental utviklingshemning, dens årsaker og behandling» (Munch, 1957b, s. 1).

Tampen brenner altså for å finne begrepet psykisk utviklingshemning i 1957. Men begrepskverna maler sakte. I et notat som diskuterer en innstilling fra Sosialdepartementet om en ny «omsorg for handikapte» i 1964, refser Munch utvalget for å operere med «det noe antikverte uttrykket – defekt» og slåss for øvrig for at «et så ubekvemt, ukjent og unorsk ord» som handikap erstattes med, ja, selvsagt psykisk utviklingshemmede for den del av de handikappede som det er dekkende for.

Men det skulle gå enda to år før Statens konsulent for åndssvakesaker, alias overlege Munch, endelig foreslo å erstatte begrepene «evneveike» og «åndssvake» med fellesbetegnelsen «psykisk utviklingshemmede». Dette ble foreslått som offentlig språkbruk i et brev stilet til Den Kgl. Norske Regjering 21.11.1966 og skulle gjelde i lover og styringsverk. Begrunnelsen var å bli kvitt det «stempling» de gamle betegnelser medførte. Følgelig ble også den tidligere åndssvakeomsorgen omdøpt til Helsevern for psykisk utviklingshemmede, for øvrig helt i tråd med den omdøping som hadde skjedd i sinnssykeomsorgen til nyordet psykisk helsevern.

Bok

Fjermeros, Halvor (2009). Åndssvak! Et bidrag til sentralinstitusjonens og åndssvakeomsorgens kulturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.

Nettsted

Uhørte stemmer og glemte steder - fortellinger fra utviklingshemmedes historie

Nettstedet www.institusjon.no er en del av det nasjonale innsamlings- og formidlingsprosjektet Uhørte stemmer og glemte steder – fortellinger fra utviklingshemmedes historie. Prosjektets mål er å samle inn og formidle informasjon og beretninger fra og om etterkrigstidas sentralinstitusjoner for utviklingshemmede, fra HVPU-reformen og fra utviklingen på dette området fram til i dag. Prosjektet drives av fem museer som ønsker å formidle en del av norsk historie som har berørt mange mennesker – som institusjonsbeboere, familie, naboer, venner, ansatte eller andre.

Se http://institusjon.histos.no/