Menneskeverd og menneskerettigheter

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Arbeid i andres hjem
Bok: Menneskeverd og menneskerettigheter
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: lørdag, 16. oktober 2021, 20:49

Foto: Mikkel Hegna Eknes

Læringsmål

Når du har lest og studert dette kapittelet skal du ha kunnskap og bevissthet om det menneskesynet som ligger til grunn for tankene om likeverd for alle mennesker i vår kulturtradisjon.

Videre skal du forstå at menneskerettighetene har stor betydning for omsorgen som gis til mennesker med utviklingshemming i dagens Norge.

Du skal også bli oppmerksom på farene for at enkelte menneskerettigheter kan krenkes eller brytes i din egen virksomhet. Dermed skal du være i stand til å se hvilke prinsipper du skal være særlig oppmerksom på.

Foto: Rich Johnson

Mennesket i sentrum

Menneskesyn har alltid opptatt mennesker i historisk tid, og vi finner uttrykk for dette i ulike litterære, religiøse og filosofiske tekster. De eldste tankene om hvordan vi mennesker behandler og hvilke holdninger vi bør vise mot hverandre kan vi finne igjen i ulike utgaver av Den gylne regel. Det vil si å handle mot andre som vi vil at andre skal handle mot oss selv. Dette kalles ofte gjensidighetsprinsippet, fordi vi måler våre handlinger mot hverandre ut fra at de skal tåle å bli utført den andre veien, altså gjensidig.

Men Den gylne regel har også et motstykke, nemlig hevnprinsippet eller lex talionis. Det innebærer å hevne eller ta igjen for de ugjerninger vi mener andre har gjort mot oss. Begge disse prinsippene finner vi tilbake i skrifter som er over 4000 år gamle, og de finnes i alle verdensreligionene.

Bak gjensidighetsprinsippet ligger et bestemt menneskesyn, nemlig at vi regner andre og seg selv som likeverdige mennesker. Vi må altså vise både respekt og selvrespekt for at Den gylne regel skal virke. I vår kultur finner vi de første tankene om menneskeverdet i troen på at mennesket er spesielt blant alle livsformer og/eller utvalgt av høyere makter. I jødisk-kristen tradisjon, som også deles av islam, det vil si de tre religionene som regner Abraham som sin stamfar, er mennesket skapt i Guds bilde og tildelt en spesiell plass i «Guds skaperverk». Det å krenke mennesket blir dermed å krenke menneskets skaper. Dette kalles et antroposentrisk menneskesyn. Også i klassisk stoisk filosofi og i menneskesynet hos den gamle greske filosofen Aristoteles finner vi tanker som gir mennesket en sentral plass blant jordens levende vesener.

Aristoteles mente at mennesket er spesiell i kraft av sin evne til å overskue tilværelsen. Vi overgår planteriket ved ikke bare å oppta næring. Vi overgår dyrene ved ikke bare å følge våre instinkter. Vi har i tillegg (og i motsetning til andre vesener) evne til å bruke vår fornuft, og å overskue hele livet og ta ansvar. «Mennesket er det eneste dyr som vet at det skal dø», hevdet han. I den legeetikken som Hippokrates utviklet (ca. 350 år f. Kr) finner vi også et konkret uttrykk for det synet at alle mennesker skal respekteres spesielt. Respekten for pasienten var veldig viktig i hans etikk, ved siden av normen mot diskriminering og forskjellsbehandling. Alle skulle få medisinsk hjelp uansett om de var «kvinne eller mann, trell eller fri». Det interessante er at dette var tanker som ble utviklet i førkristen tid. Både Jesu Bergpreken og apostelen Paulus’ brev la senere vekt på at alle mennesker var verdifulle. Slik sett er klassisk filosofi og kristendommen viktige røtter for den humanistiske kulturarven i vår del av verden.

På 1400-tallet ble uttrykket menneskeverd (Dignitas humanus) brukt for første gang av rennesansehumanisten Pico de Mirandola. Hans begrep om menneskeverdet uttrykker humanismens historiske røtter både i «arven fra Jerusalem», kristendommen, og i «arven fra Athen», antikkens filosofi. 1700-tallets opplysningsfilosofer som Locke, Voltaire, Rousseau og Montesquieu førte disse tankene videre når de understreket individets rett i samfunnet. De sa at mennesket i kraft av å være menneske har naturlige rettigheter. Og de politiske og sosiale rettighetene dette innebærer var ikke upåvirket av «arven fra Roma», romerrettens tanker om rettferdig behandling, som blant andre filosofen og statsmannen Cicero hadde formulert. Opplysningsfilosofene bar dette frem ofte i konflikt med datidens kirke, som var preget av krav om lydighet og underdanighet snarere enn tro på verdien av enkeltmennesket.

Foto: Rich Johnson

Menneskerettighetserklæringer

Vi fikk den første menneskerettighetserklæring i 1689 som begrunnet menneskeverdet naturrettslig. Også den nordamerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 formulerte menneskerettighetenes sammenheng med menneskeverdets ukrenkelighet. Ikke minst viktig ble den franske revolusjonens menneskerettighetserklæring i 1789, der menneskeverdet og likeverdet ble begrunnet naturrettslig og verdslig. Dette var viktige inspirasjonskilder for Eidsvollsmennene her til lands i 1814. Når det oppstod en spenning mellom å sette mennesket i sentrum og å sette Gud i sentrum, utviklet det seg en verdslig humanisme både blant franske revolusjonære og blant engelske rasjonalister.

Med «arven fra Paris» var grunnlaget lagt for senere erklæringer om menneskeverdet og dets ukrenkelighet i form av våre moderne menneskerettigheter. Med arven fra Jerusalem, Aten, Roma og Paris kan vi se at det er noen store linjer i vår kulturarv, der Mennesket gradvis utvikles til å bli ansett som en verdi i seg selv.

FNs menneskerettighetserklæring bruker uttrykket «det iboende menneskeverdet» (inherent dignity). Dette uttrykket begrunner menneskets ukrenkelighet på tvers av livssynsmessige, politiske og ideologiske skiller, i en felles antroposentrisk anskuelse. Kjernen er menneskets rett til å eie seg selv og sine tanker. Alle mennesker er således likeverdige, uavhengig av et hvert ytre kjennetegn som rase, kjønn, klasse, hudfarge, etnisk bakgrunn, utseende, funksjonsevne osv., og uavhengig av indre kjennetegn som tro, tanke, politisk syn eller forstandsnivå.

Foto: Rich Johnson

Idealer og realiteter

Likevel blir det feil å hevde at vår kulturarv bare er en vakker historie om positive verdier og en historie uten motsetninger og tilbakefall. Den universelle menneskerettighetstanken har hatt mange negative motpoler i tenkning, både i en menneskefiendtlig tenkning og i en sosial og politisk virkelighet, der undertrykkelse, utstøtning, forfølgelse og utbytting rådde grunnen. De undertrykte, utstøtte, forfulgte og utbyttede fikk rangert sitt menneskeverd som annerledes og mindreverdig. Og de ble til dels demonisert, slik det blant annet skjedde med de urkristne menighetene og senere med jødene (se «Europas indre demoner»).

Utstøtelse, forfølgelse, sosiale, religiøse og nasjonale konflikter har dessverre preget Europas historie mer enn kulturarven fra Jerusalem, Athen, Roma og Paris. Men forhåpentligvis har vi lært av de massive overgrep som skjedde mot menneskeverdet, mot enkeltmennesker og grupper av mennesker i de to verdenskrigene og i de totalitære diktaturene i forrige århundre. Ved siden av frykten for de moderne våpens ødeleggende kraft, skapte disse erfaringene grunnlaget for den enigheten verdenssamfunnet kom frem til etter Den andre verdenskrig. Lærdommen fra vanviddet resulterte i troen på FN og verdenssamfunnets vern om menneskerettigheter. Særlig kom utryddelsen av jøder under den tyske nazisme til å vekke bevisstheten om menneskeverdets ukrenkelighet. Men også utryddelsesprosjektene mot sigøynere, tatere, funksjonshemmede, utviklingshemmede, homofile og politiske motstandere tegnet bilde av nazismen som en ideologi som stod for det motsatte av menneskeverd og likeverd.

Menneskerettighetserklæringen av 1948 ble godkjent av 140 land, på tvers av kulturelle, religiøse og politiske skiller. Det er fortsatt spenninger i tolkningen av den. Mens Vesten vektlegger de frihetsorienterte rettighetene i den politiske og sivile konvensjonen, er Den tredje verden mer og mer opptatt av de likhetsorienterte rettighetene som finnes i den sosiale og økonomiske konvensjonen, og som USA ennå ikke har ratifisert (godtatt).

I forhold til funksjonshemmede gjenstår store utfordringer før vi kan si at de gode idealene i menneskerettighetstenkningen er realisert. I de fleste kulturer i dag er ikke problemet først og fremst at funksjonshemmede mennesker ikke er anerkjent for sitt verd. Å se på mennesker med funksjonshemninger som likeverdige med rett til frihet er på fremmarsj, selv om også dette fortsatt ligger langt tilbake i mange land. Men de fleste steder, også i Norge, gjelder utfordringene i første rekke i å oppnå likeverd gjennom å få tilrettelagt sine liv på en rettferdig måte gjennom sosiale og økonomiske tiltak. Idealene er altså høye, men realitetene er nedslående.

Foto: Rich Johnson

Begrepet menneskeverd

I FNs erklæring om universelle menneskerettigheter av 1948, som det også er referert til i Grunnlovens § 110, omtales alle mennesker («enhver») som unike og med et «iboende» verd. Dette betyr at menneskeverdet ikke begrunnes utenfra. Verdet er ikke tildelt den enkelte av ytre politiske krefter, og det begrunnes heller ikke religiøst. Erklæringens budskap er altså at menneskeverdet helt uten vilkår følger av selve det fenomen å være et menneske, uansett ytre og indre kjennetegn.

Det grensesprengende i dette er at det fratar enhver maktinstans, enhver politisk eller geistlig makt, retten til å relativisere menneskeverdet. Menneskeverdet kan ikke være gjenstand for ulik behandling - det er konstant. Det kan ikke graderes eller rangeres, og ikke krenkes. Samtidig åpner det for at den enkelte kan understøtte sin forståelse av menneskeverdet gjennom eget livssyn, enten dette er religiøst eller verdslig. Likevel er en slik erklæring selvsagt et ideal og framstår som en normativ proklamasjon. Erklæringen i seg selv gir ikke konkrete og juridisk bindende bestemmelser. Det skjer først når et land ratifiserer de internasjonale menneskerettighetsavtalene til FN. Det vil si at landet godkjenner avtalen som juridisk bindende for eget land.

For hver dag over hele kloden blir mennesker behandlet ulikt, rangert og krenket på sitt menneskeverd. Rettighetene som skal beskytte verdet, blir ikke respektert. Avtaler og konvensjoner brytes. Statenes beskyttelse er utilstrekkelig, og de viker for blant annet lønnsomhetsbetraktninger. Krenkelsen av andres menneskeverd er først og fremst noe som sårer og påfører lidelser og død. Men selve det fenomen at krenkelse finner sted er også en krenkelse av menneskeverdet. De som krenker, krenker også sitt eget menneskeverd, nettopp gjennom å begå krenkende handlinger. Vitnenes menneskeverd krenkes nå de er vitne til at noen krenkes.

Sagt på en annen måte: det berører alle involverte at menneskeverdet krenkes. Når vi taler om forbrytelser mot menneskeheten, er det uttrykk for at vi ser selve forbrytelsen som en krenkelse av 'det menneskelige' som sådan, i tillegg til udåden mot ofrene. På den måten blir menneskeverdet et kollektivt ansvar. Om ikke alle har et menneskeverd, får ingen det. For vi er alle medansvarlige for hverandre.

De ulike artiklene i Menneskerettighetserklæringen innledes med ordet «Enhver (har rett til osv.)». Dette understreker at menneskeverdet og menneskerettighetene er uløselig forbundet med hverandre. Menneskerettighetserklæringen tilkjenner enkeltmennesket overalt et verd, og selve rettighetene utgjør et ideelt vern mot krenkelser av dette verd. Mange vil likevel hevde at rettsvernet er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, om vi skal fremme respekt for menneskeverdet. Alt kan ikke styres gjennom lov og rett.

Foto: Rich Johnson

Likeverd er en forutsetning for menneskeverd

Likeverdet er tett knyttet til forestillingen om det unike menneskeverdet. Så snart menneskeverdet rangeres som ulikt mellom personer eller grupper, rakner selve grunntanken. Likeverdet har idéhistoriske røtter i en religiøs tro på at vi alle er like for Gud, i den naturrettslige tanken om at likhet eller egalitet følger som rettighet av det å være menneske, og i politiske og sosiale bevegelser som har kjempet for likhet og likeverd ut fra en verdslig forestilling om at alt annet fører til undertrykking og ulykke.

Den sosialistiske likhetstanken underbygger også likeverdet som sådan.

Og likhetsprinsippene i menneskerettighetene utgjør den moderne konsensus på dette området, der likeverd har en dypere mening enn en formell likhet. Likhet som menneskerettighetsbegrep er selvsagt noe annet enn konformitet og uniformering, det vil si en ytre likhet uten innhold. Ikke desto mindre skiller likhetstankene lag i den politiske diskursen.

Mens noen legger vekt på at alle skal behandles likt, selv om de er ulike, legger andre vekt på at likeverdighet bare kan oppnås som resultat dersom vi behandler ulike mennesker ulikt. Moralfilosofiens behandling av hva som er rettferdig, har aldri bygget bro mellom en liberal tradisjon og en sosialistisk tradisjon. Den liberale vil si at ulikhet som oppstår av lik behandling er rettferdig. En sosialist vil si at resultatlikhet er rettferdig, og det får vi gjennom utjevning ved for eksempel å gi mer til den fattige enn den rike. Men ingen av disse politiske retningene behøver å underkjenne selve menneskeverdet og likeverdet. Imidlertid er det på ett område av stor betydning blant andre for funksjonshemmede å nå fram til en felles forståelse av likeverdets forhold til likhet i behandling eller i resultat. Det gjelder prinsippet om positiv forskjellsbehandling.

Om funksjonshemmede må ha en kompensatorisk behandling for å fungere på like fot i samfunnet, betyr det at noen får noe som ikke alle får. Det blir en ulikebehandling som sikter mot likhet i resultat – som forutsetning for å realisere et verdig liv. Dette aksepteres vanligvis i den liberale tradisjonen hvis den funksjonshemmede er uforskyldt funksjonshemmet. En slik politikk blir i dag rettferdiggjort ved å si at alle har nytte og glede av universell utforming av det offentlige rom.

Foto: Andreas Photography

Avhumanisering - en etisk utfordring

I forhold til å forsvare menneskeverdet og likeverd mellom mennesker ligger den største trusselen i dag tendensene til å avhumanisere enkeltmennesket.

Avhumanisering kan i hovedsak skje på tre måter: demonisering, rangering og objektgjøring.

Foto: Patrick Hoesly

Demonisering

I Europas historie har nok demonisering vært den vanligste måten å avhumanisere andre på. Forfølgelsen av de urkristne, jødeforfølgelsene, heksebrenningen, ja til og med stigmatisering av funksjonshemmede er rettferdiggjort på denne måten. De sistnevntes tilstand ble forklart med at deres mødre hadde hatt omgang med djevelen, eller de var blitt djevlebesatt. Men denne måten er forhåpentligvis sjelden i vår tid her hjemme, selv om du finner eksempler som ikke er så veldig gamle, på slik demonisering av mennesker med utviklingshemning i Halvor Fjermeros' kapittel 2 «Utviklingshemmedes historie»

«Mykere» demonisering forekommer nok fortsatt når vi stigmatiserer gjennom bannskap, for eksempel «den satans fyren» eller «den jævla hurpa».

Foto: Allison Stillwell

Rangering av menneskeverd

Rangering av menneskeverdet er ikke bare en del av vår historie, men gjør seg gjeldende i vår hverdag. Jeg vil peke på noen kriterier som menneskeverdet stundom rangeres etter.

  • For det første rangeres vi ut fra vår markedsverdi. Den friske, effektive og produktive gis i praksis et annet menneskeverd enn den «unyttige», den funksjonshemmede uførepensjonisten som ofte er syk, som ikke er i arbeid og som føler seg til bry i samfunnet. Fra vår nordeuropeiske arbeidsmoral til Verdensbankens vilkårssetting om markedsliberalisme finner vi elementer av en rangering av menneskeverd. Denne rangeringen er i praksis knyttet opp til å være gagns mennesker, nyttige mennesker, lønnsomme mennesker osv.
  • For det andre rangeres vårt menneskeverd ut fra alder. Eldre kan oppleve «agism» på gata, og de stiller bakerst i helsekøene når profesjonelle fotballspillere og travle direktører trenger hasteoperasjoner. «Jeg som likevel snart skal dø…» kan være en talemåte som viser selvbilde hos en del eldre.

    Også barn og unge kan ennå oppleve at menneskeverdet rangeres ut fra alder. Forestillingen om at menneskeverdet er knyttet til det voksne, myndige mennesket kan vise seg å bli en utfordring for det moderne samfunnet, når vi nettopp setter myndige mennesker i sentrum.

  • Rasehygieniske, eugenetiske eller arvehygieniske avrvehygieniske og sosialdarwinistiske teorier har nå liten oppslutning i vitenskapen. Men rase er likevel et anvendt rangeringskriterium. Norge har heldigvis tatt et oppgjør med den behandling vi hadde opp til nyere tid av samer og romanifolket. Men ennå finner vi at mennesker fra såkalt fjernkulturelle områder får rangert sitt menneskeverd lavere enn andre.
  • Rangering ut fra kjønn er fortsatt et problem, både språklig og holdningsmessig. Synonymene i språket vårt for mann er «det sterke kjønn, helt, ridder og gentleman», mens kvinne fortsatt kan være synonymt med «det svake kjønn, kjerring, tøyte, hurpe og hore».
  • Rangering etter tro skjer dersom medlemmer av våre livssynsminoriteter ikke får de samme rettigheter som medlemmer av Den norske kirke.
  • Rangering etter kulturtilhørighet forekommer åpent når innvandrerbarn ikke får morsmålsundervisning. Det kan skje mer skjult når vi framhever våre egne tradisjoner og verdier som mer verdifulle enn andres.

Rangering etter funksjonsevne skjer når vi stempler ulike grupper som avvikere fra det normale på grunnlag av persepsjonshemninger, bevegelseshemninger, forstandshemninger og andre funksjonshemninger, innbefattet avvik med hensyn til utseende.

Det er selvsagt ekstra belastende å utsettes for kombinasjoner av disse forholdene som menneskeverdet rangeres etter.

Foto: waldopepper

Objektgjøring

Objektgjøring kan spenne fra den fremmedgjøring og tingliggjøring som vi alle utsettes for i den turbokapitalistiske hverdagen, til byråkratiets fremmedgjørende virkning for brukere av offentlige og private tjenester.

I vår politiske hverdag ser vi at noen retter skytset mot forvaltningenes objektgjøring av mennesker, og sier at vi bli «brikker i et byråkrati». Andre er mest redde for at markedskreftene gjør oss til objekter. Mennesket blir en vare, enten vi snakker om arbeidsmarkedet eller om handelsmarkedet. Kanskje er begge disse formene for objektgjøring et problem. For funksjonshemmede ser vi at det ofte skjer en avhumanisering som består i at man identifiseres mer med sitt handikap enn med sin person.

Man omtales som «han med Downs», «hun rullestolbrukeren» osv., og ikke som Per og Kari. Man kategoriseres og stigmatiseres og fratas på den måten sin unikhet som menneske. Når vi på den måten ikke ser hele mennesket og reduserer mennesket til bestemte ytre egenskaper, kan vi snakke om et reduksjonistisk menneskesyn.

Menneskeverdet kan best forsvares om vi som tjenesteytere og pårørende bevisstgjør oss om hvordan slike avhumaniseringstendenser som jeg her har nevnt, fjerner våre sperrer mot uetisk handling. Gjensidighetsprinsippet gjelder nemlig ikke mot andre enn de vi regner som medmennesker. Og klarer vi å se den annens ansikt bak kategorier og anonymiserte saker, vil vi alltid ha en kime til medmenneskelighet.

Menneskerettighetene og mennesker med utviklingshemming

For deg som tjenesteyter overfor mennesker med utviklingshemning er det viktig å ha et avklart menneskesyn slik det kommer til uttrykk i vår kulturarv, og slik det utgjør et bakenforliggende syn for de konkrete artikler og paragrafer i menneskerettighetene.

I denne videoen møter du en engasjert og opprørt Steinar Wangen, som selv har utviklingshemning. Han har hatt et sterkt engasjement blant annet for at Norge skulle ratifisere FN-konvensjonen om mennesker med nedsatt funksjonsevne. Noe Norge etter hvert også gjorde. Steinar Wangen mener at sorteringssamfunnet vi er på vei mot er i strid med Artikkel 10, Retten til liv. Han vil ha debatt om dette, og ha oss til å ta stilling.

Foto: Hanne Engelstoft

Fra fortielse til inkluderingsmål

Det skulle gå 58 år fra FN vedtok Menneskerettighetserklæringen til verdensorganisasjonen i 2006 enstemmig vedtok Konvensjon om rettighetene til mennesker med funksjonshemming. Denne konvensjonen skulle ”fremme, verge og sikre full og likeverdig rett til alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle mennesker med funksjonshemming og å fremme respekt for deres iboende verdighet”.

Konvensjonen ble vedtatt 2006, trådte i kraft 2008 og ble ratifisert av Norge i 2013. Ratifisering betyr at man påtar seg en folkerettslig forpliktelse til å etterleve konvensjonens bestemmelser.

Konvensjonen er en av åtte FN-konvensjoner, som til sammen utgjør FNs menneskerettsavtaler. At dette tok tid forstår du nok når du i kapittel 2 (Trekk fra utviklingshemmedes historie) kan lese hvor lang tid det tok før diskriminering av funksjonshemmede kom på den politiske dagsorden her til lands. En av vetaranene i Funksjonhemmedes Fellesorganisasjon i Norge, Liv Arum, skriver følgende:

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Menneskerettighetsbruddene

Krenkelsene av funksjonshemmede omfatter ulike områder av diskriminering som strider mot Menneskerettighetene.

  • Det er menneskerettsbrudd når utviklingshemmede ikke får de tjenestene og tilbudene de etter norsk lov har krav på. Retten til en rimelig andel av et lands velferd er nå ett av prinsippene i nyere menneskerettighetstenkning.
  • Det er menneskerettsbrudd når planleggingsansvarlige i kommunene og fylkeskommunene ignorer funksjonshemmedes behov når de planlegger det offentlige rom uten tilrettelegging
  • Det er menneskerettsbrudd når arbeidslivet stenger funksjonshemmede ute. Her er jo offentlige instanser de største synderne!
  • Retten til selvstendig og sosial tilværelse for mennesker som lever med funksjonshemning brytes når kronisk syke unge funksjonshemmede plasseres på sykehjem
  • Det er menneskerettighetsbrudd når retten til habilitering og rehabilitering forsømmes.
  • Det er menneskerettighetsbrudd og brudd mot Barnekonvensjonens § 23 dersom unge funksjonshemmede ikke får tilrettelagt undervisning slik Opplæringsloven tilsier det.
  • Det er høyst problematisk at kommuner som forsømmer tilrettelegging, eller som forskjellsbehandler funksjonshemmede eller som ikke bygger ut tilstrekkelig tilbud om boliger og dagsentra, ikke kan sanksjoneres, men får ture fram uten følger for de ansvarlige. Mange mener at den nye Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (se kapittel 4) burde inneholde sterkere sanksjonsmuligheter ved slike forsømmelser.
  • Det er også høyst problematisk at fagfolk som arbeider med funksjonshemmede ikke får bygget nok kompetanse til å gjøre en god jobb. Dette e-læringskurset er et tiltak mot nettopp det!

Som tjenesteyter er det viktig at du kjenner til menneskerettighetenes prinsipper, både fordi du er en av dem som har et ansvar for å innfri rettighetene den enkelte bruker har, men også fordi du kan være en varsler når det skjer brudd på disse områdene.

Bøker

Galtung, Johan (2007). Menneskerettigheter - vestlige, universielle eller begge deler? Oslo; Humanist forlag.

Høstmælingen, Njål (2010). Hva er menneskerettigheter. Oslo; Universitetsforlaget.

Nettressurser

Lettlest versjon av Europeisk erklæring om barn og unge med utviklingshemning og deres familier NAKU / Verdens helseorganisasjon.

Informasjonsside om menneskerettigheter: «Den Norske menneskerettighetsportalen», Human Rights House Foundation.

Norsk senter for menneskerettigheter, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Artikler

Skålholt, Rigmor (2010). FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. SOR Rapport nr 6, s. 40-43.