Selvstendighet og selvbestemmelse - medvirkning og mestring

Selvstendighet og mestring

Å klare seg selv mest mulig er et grunnleggende behov vi alle har. Vi opplever det uverdig å bli hjulpet for mye og for lenge, når vi selv kan mestre en oppgave. Men her er det ofte hårfine grenser mellom å hjelpe for mye og å hjelpe for lite. Hjelper vi for mye kan vi stimulere hjelpeløshet og avhengighet. Men hjelper vi for lite, kan vi skape motstand mot å prøve å mestre selv. Derfor er all grensegang mellom for mye og for lite hjelp noe som tjenesteyteren og brukeren må justere gjennom en tett og god dialog.

Ett eksempel på dette kan være utfordrende og lærerike hobbyer, som for eksempel å samle på frimerker. Ta en titt på filmen nedenfor og se hvordan dette kan skape engasjement og nettverk med andre.

Tilrettelegging og oppmuntring må til for å skape utvikling og vekst i mestringsevnen. Dette gjelder for alle, barn og voksne, mennesker med og uten utviklingshemning. Men når vi arbeider for mennesker med utviklingshemning er det særlig viktig at fagfolk har tålmodighet og ikke forventer for mye for fort i taklingen og mestringen av nye oppgaver. Det kan handle om motorikk, det kan handle om trygghet og det kan handle om å forstå mening og formål med en oppgave.

Det gir en god følelse å mestre noe nytt og utfordrende. Det gir stolthet, det gir lyst til å vise seg fram, det gir selvtillit. Når vi mestrer får vi til noe som andre ser og legger merke til, og man mottar anerkjennelse. Det som kan gi en enda bedre følelse er å få til noe sammen med andre. Å samarbeide med andre om en oppgave kan forløse mer enn summen av to enkeltprestasjoner. Selvstendighet og mestring i samspill skaper dessuten tilhørighet til andre og tilbakemelding om betydningen av ditt eget bidrag. Kanskje er det slik at for mange mennesker med utviklingshemning i dagens Norge sitter i sine boliger og mestrer og øver seg på å mestre i isolert ensomhet. I så fall er det en lite tilfredsstillende situasjon. Jan Tøssebro og Hege Lundebys forskning om resultatene av ansvarsreformen over tid, viste dessverre at reformen i første rekke var en boligreform, mens det aktivitets- og omsorgstilbudet som skulle følge med boligene ikke har blitt som ambisjonene tilsa (Tøssebro og Lundeby, 2002).