Selvstendighet og selvbestemmelse - medvirkning og mestring

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Farlige holdninger til selvbestemmelse som påvirker relasjonen til brukeren

Hvis du bruker makt og tvang fordi det er en lettvint løsning eller en billig og lite ressurskrevende løsning, da er den etiske legitimiteten ikke til stede.

Hvis du som tjenesteyter føler at brukeren som «den andre» ikke er like mye verdt som oss «normale», at «den andre» er et objekt eller en avmektig, «stakkars utviklingshemmet» som du som den prektige, gode tjenesteyteren må ta seg av og bestemme det beste for, ja, da snakker vi om en reindyrket paternalisme. Da er det sannsynligvis slik at du tilfredsstiller egne maktbehov gjennom den makt du har over brukeren.

Hvis du og andre tjenesteytere legitimerer maktbruk og overkjøring av selvbestemmelsesretten med argumentet at «dette er noe vi alltid har gjort, og det er slik vi pleier å gjøre med brukerne», ja, da har vi å gjøre med en virksomhetskultur eller en profesjonskultur som har mistet selvkritisk sans, og som er inne i en ond sirkel der dere lager dere en ideologi som skal rettferdiggjøre uetiske handlinger. Forståelsesrammene bekrefter seg selv, og den etiske refleksjon blir fraværende.

Hvis noen gir uttrykk for at det ikke fins andre løsninger enn å kjøre over brukerens ønske, at det er den eneste og enkleste løsning fordi alt annet er lite effektivt, ja, da snakker vi sannsynligvis om en person med en autoritær personlighetslegning. En slik legning kjennetegnes blant annet ved at vedkommende alltid søker enkle løsninger på vanskelige utfordringer. En ensidig oppmerksomhet på resultater og effektivitet kaller vi gjerne for ensidig formålsrasjonalitet. Slik tenkning har historisk sett redusert mennesket til instrument for andre formål. Men også i dag ligger dessverre denne tenkningen nær for oss alle fordi vi lever i en tid da alt skal være lønnsomt og effektivt. I en stresset hverdag er det derfor slik at tidsknapphet og ressursknapphet kan føre til utålmodighet som rettes mot brukeren. Dette kan for eksempel unnskyldes med at det er bedre å gjøre noe effektivt for brukeren enn å vente på at brukeren selv skal få lov til å mestre oppgaven.

Hvis en tjenesteyter overhode ikke opplever noe ubehag ved å overkjøre brukeren, er det fare for at vedkommendes evne til empati er avstumpet på en måte som gjør at vedkommende ikke ser behovet for å legitimere bruk av makt. Etikken er da fraværende.

Den farligste utgaven av maktbruk uten etisk legitimitet oppstår når maktbruken blir gitt en selvstendig mening. Det finnes i kapittel 2 eksempler på at fagfolk har underkjent vitsen med at utviklingshemmede fikk bestemme noe som helst om egne liv. Formynderiske mennesker har ment at maktbruken overfor dem tjener gode formål, og mennesker blir redusert til redskaper. I den grad slike holdninger fortsatt finnes, betyr det at etiske sperrer er borte. Du kan kjenne igjen viktige etiske sperrer hos deg selv hvis du opplever at du som fagperson med god empati overfor brukeren føler ubehag mot en handling. En annen etisk sperre du kan kjenne igjen hos deg selv er at en handling strider mot sunn fornuft og at du føler at dette er helt irrasjonelt og ufornuftig. Når du lytter til deg selv på den måten kan du føle deg trygg på at du ikke vil gjøre store etiske overtramp.