Teori

Introduksjon

Læring i hverdagen

Via læringsprogrammet ønsker vi å skape en aktiv læringsprosess hvor det man lærer i programmet reflekteres over og aktivt jobbes med i arbeidshverdagen. Til det tar vi i bruk verktøy som Tom Tiller, professor ved UiT, har utviklet. For å lære er det nødvendig at man reflekterer og vurderer hva som er viktig lærdom å ta med seg videre. For mer informasjon se menypunktet "Til læring i praksis".

I mange kommuner i dag er hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi satt på dagsorden. Felles for begge tjenestene er at man er avhengig av samarbeid med øvrige ansatte i helse- og omsorgstjenesten for at de nye tilbudene skal bli tatt i bruk og få effekt.

Målet med hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi er å fremme selvstendighet og mestring. For å lykkes med dette er vi avhengige av at alle drar i samme retning. Dette krever kunnskap om temaene både blant de som jobber konkret med hverdagsrehabilitering og/eller velferdsteknologi og øvrig personell rundt brukerne.

Målgruppe for læringsprogrammet er hverdagsrehabiliteringsteam, ansatte i hjemmetjeneste, på tildelingskontor og i rehabiliteringstjenesten.

1. Hva er rehabilitering?

Innledning

Dette kapitlet gir en generell beskrivelse hva rehabilitering innebærer både for brukere og ansatte. For brukere fører en funksjonsendring til brudd i planlagt livsløp og en nødvendig tilpasning.

Hensikt med kapitlet
Å få en forståelse for hva rehabilitering er og hvorfor en rehabiliteringsprosess er viktig etter sykdom eller skade.

Etter gjennomgått kapittel skal du:

Ha kunnskap om hvilke prosesser funksjonsendring kan skape hos bruker
Har kunnskap om samfunnsmessige og sosiale barrierer
Har kunnskap om viktigheten av helhetlig tilnærming
Har kunnskap om Cronical Care Model (CCM)
Har kunnskap hjernens plastisitet og faren for avlæring av ferdigheter

Definisjon

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator
Kap. 2 Generelt om habilitering og rehabilitering

§ 3 Definisjon av habilitering og rehabilitering

(ny pr. 1.5.18)

Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasient og brukers livssituasjon og mål.

Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser på ulike arenaer mellom pasient, bruker, pårørende og tjenesteytere. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak.

Formålet er at den enkelte pasient og bruker, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.

Ref. Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator

Habilitering dreier seg om en prosess som retter seg mot barn eller voksne med medfødte eller tidlig ervervede helse- eller funksjonsproblemer.

Rehabilitering retter seg mot barn eller voksne hvor funksjonsnedsettelse, sykdom eller skade har medført helse- eller funksjonsproblemer.

GAP-modellen

Behov for rehabilitering på grunn av funksjonsendring, skade eller sykdom
Akutte skader eller sykdommer eller kroniske degenerative sykdommer kan føre til en funksjonsnedsettelse forårsaket av endringer i kroppens fysiologiske, psykologiske eller biologiske funksjoner. Mange av disse tistandene kjennetegnes av deres komplekse karakter, og de kan påvirke mange aspekter ved livet.

Den medisinske modellen
Historisk har man sett på funksjonshemming som et individuelt problem forårsaket av sykdom eller skade, noe som krever individuell behandling av profesjonelle. Målet i den medisinske modellen har vært kurering, eller at personen gjør tilpasninger eller atferdsendringer som fører til størst mulig grad av bedring. I den medisinske modellen er medisinsk omsorg og bistand hovedfokuset.

Den sosiale modellen
På 1970-tallet fremmet funksjonshemmedes organisasjoner den sosiale modellen. De hevdet at den medisinske modellen satte et avviksstempel på deres kropper. De ønsket aksept for kroppslig og mental forskjellighet. Mange personer med funksjonshemning på grunn av skader eller kronisk sykdommer opplevde at de ble stengt ute fra arenaer for deltakelse, både i skole, utdanning, arbeid og fritid. Utestengingen skyldtes holdninger eller mangel på tilgjengelighet. De opplevde seg utsatt for diskriminering. Den sosiale modellen var med på å skape forståelse for at funksjonshemning skapes av manglende tilrettelegging. Personen med sykdom eller skade har best kunnskap om sin situasjon og skal selv ta de valg som kreves for å leve et selvstendig liv.

Relasjonell forståelse av funksjonshemming
Gap-modellen viser at en funksjonsnedsettelse ikke alltid vil føre til en funksjonshemning. En funksjonshemning oppstår først når personen får sin livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom personens funksjonsevne og samfunnets utforming/tilrettelegging. Rehabiliteringsprosessen har ofte som mål å minske gapet. Har man i større grad hatt fokus på tilrettelegging i samfunnet, ville funksjonshemningen blitt mindre. Trapper byttet ut med ramper og heiser minsker for eksempel en rullestolbrukers funksjonshemning. En døv person blir for eksempel mindre funksjonshemmet i et miljø der mange kan tegnspråk.

En viktig strid
I forhold til rehabilitering har striden mellom medisinsk og sosial modell vært bevisstgjørende. Den gir oss en påminnelse om at den medisinske rehabiliteringen bare er en del av rehabiliteringsprosessen. Det å gjøre samfunnet åpent og tilgjengelig slik at mennesker med funksjonshemninger av ulikt slag kan delta på like vilkår som andre, er vel så viktig. Medisinsk rehabilitering dreier seg om så langt som mulig å «normalisere» en tilstand. Sosial rehabilitering dreier seg om å tilrettelegge for og akseptere ulikhet og fremme selvstendighet.

Språkets betydning
Den medisinske modellen setter fokus på språkets viktige rolle når det gjelder å forholde seg til medmennesker. Et menneske som er funksjonshemmet oppfattes lett som en person som på en eller annen måte er redusert i forhold til de fleste andre. Snakker vi derimot om et menneske med funksjonshemning, er det mennesket som er det viktigste. Funksjonshemningen blir kun en del av det store bildet, og personen blir ikke frarøvet noe av sitt menneskeverd. Beskriver man begrensninger i dagliglivets aktiviteter og restriksjoner på sosial deltakelse som det sentrale i omtalen og beskrivelsen av funksjonshemning, snur man fokuset bort fra det personlige.

Helhetlig tilnærming

Modell med piler mellom: Helse, Kroppsfunksjoner og -strukturer, Aktiviteter, Deltakelse, Miljøfaktorer, Personlige faktorer

International Classification of Functioning, Disability and Health (ICF)

ICF ble vedtatt av WHO i 2001, og man kan se på denne klassifiiseringen som et forsøk på å forene en medisinsk og en sosial modell for funksjonshemning. Modellen fremmer i større grad helhetstenkning. Betydningen av medisinske funksjonsproblemer reduseres og betydningen av omgivelsesfaktorer og psykososiale faktorer økes.

ICF-modellen
ICF tar hensyn til helheten ved å vektlegge biologiske så vel som psykologiske og sosiale forhold. Sykdom og skade påvirker kropp og funksjon. Endringer i funksjon kan påvirke ens roller og hverdagsliv som igjen kan påvirke både psyke og sosiale forhold. I en slik foståelsesramme betraktes mennesket som et handlende subjekt som selv har innflytelse på sitt liv og som påvirkes av de omgivelser og den kultur det er en del av.

Helhetlig tilnærming
Rehabilitering krever at man setter fokus på helheten mer enn summen av de enkelte delene. For å håndtere disse forholdene kreves et samspill med pasienten og forhold i hans/hennes hverdagsliv. I en rehabiliteringsprosess kreves det derfor innsikt og kunnskap fra helsevesenets side om ikke bare biomedisinske forhold, men også psykosomatiske sammenhenger.

I samspill med person og nærmiljø
I en rehabiliteringsprosess må man kjenne til hvem personen som skal inn i en rehabiliteringsprosess er, hvor og med hvem den enkelte skal fungere og hvilke krav aktiviteter på de ulike arenaene stiller. Nøkkelen til løsning ligger i kombinasjon av tiltak i forhold til personens funksjon og mestring, sammen med tilrettelegging av aktiviteter og omgivelsene. Grensene mellom helsevesenet og det som vanligvis ligger utenfor helsevesenet er mer flytende. Behandlingene krever medvirkning fra mange yrkesgrupper i og utenfor behandlingsinstitusjoner. Dette kan innebære involvering også fra mange andre, som f.eks. pasientens familie, venner og arbeidskollegaer.

Brudd i livsløp

Brudd i et planlagt livsløp
Våre liv er styrt av roller, sosiale normer og forventninger, kultur osv. Man har en forventning om hvordan livet skal bli og legger planer ut fra det. Dette skaper trygghet og en opplevelse av livet som forutsigbart. Man legge planer for fremtiden. Sykdom, skade og funksjonsendring er gjerne ikke en del av disse planene. Det kan komme brått på eller snikende. Plutselig er de lagte planene ikke mulig å realisere. Mange opplever at fremtiden faller i grus. Selvfølelesen påvirkes. Det samme gjør roller og muligheten for aktiv deltagelse i det man gjorde før. Mange opplever å miste fotfeste.

Behov for å gjenopprette kontinuitet
Når man opplever slike brudd i livsløpet starter gjerne en prosess for å gjenopprette kontinuitet. Gay Becker (1997) har intervjuet personer som har opplevd uventede brudd i livsløp. De har beskrevet fortvilelse, redsel og kaosfølelse. Becker har gjennom sin forskning vist at de fleste som opplever slike brudd prøver å gjenskape en sammenheng mellom livet før og etter hendelsen. Bruddet fører til et bevisst eller ubevisst behov for å gjenopprette kontinuitet, gjenvinne en følelse av helhet, skape orden og sammenheng og derigjennom gjenvinne kontrollen over eget liv.

Rehabilitering - en prosess for å gjenvinne kontroll
Rehabilitering er en prosess der man gradvis forholder seg til symptomer og konsekvensene av symptomene. Avstanden kan være stor mellom der man for øyeblikket er og der man gjerne skulle vært. En viktig del av rehabiliteringsprosessen er å ta lærdom av erfaringene man gjør underveis slik at man etter hvert kan gjenvinne opplevelsen av mestring, forutsigbarhet og trygghet for fremtiden.

Med fokus på det friske og personens ressurser
Rehabilitering er en samarbeidsprosess mellom alle involverte; bruker, pårørende og fagfolk. Det krever et tverrfaglig samarbeid med innvolvering av personen selv og pårørende som en aktiv likeverdig deltager. Antonovsky (1987) påpekte fagfolks plikt til å ha fokus på det friske og personens ressurser. Dette for å hjelpe personen å skape begripelighet, håndterbarhet og deltagelse.

Å ta kontroll

Tilfriskning/å komme seg (recovery)
Recovery er et begrep som benyttes både nasjonalt og internasjonalt i forhold til tilfriskning etter sykdom eller skade. Dette begrepet betegner en dypt personlig og unik prosess for den enkelte som innbefatter endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheter og eller roller. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet. Det innebærer mulighet til å vokse og utvikle seg på. Rehabilitering skal støtte brukeren i hans/hennes tilfriskningsprosess.

Personens aktive innsats
Det handler om hva personen gjør for å hjelpe seg selv til et meningsfylt liv. Det kan være å håndtere ulike problemer, forholde seg til ansvar og plikter, ta valg, finne frem til personer som kan gi støtte, selv bestemme i stort og smått. Det er i det vanlige omgivelsene man "øver seg på" å ta kontroll over eget liv ved hjelp av og i samspill med sine medmennesker. Det gjør man på jobben, på puben, på treningssenteret, i parken, på kjøpesenteret eller hvor som helst.

Det handler om livsprosesser mer enn resultater
Levekår og samfunnsstruktur har betydning for hvordan prosessen forløper. I tillegg må man anerkjenne at det tar tid og krefter for å finne frem til levemåter og strategier som gjør problemer mindre dominerende. Støttespillere må ha forståelse for viktigheten av at brukeren bygger på egne ressurser, interesser og kompetanse. Personen skal utvikle egne mestringsstrategier.

Rehabilitering
I rehabiliteringsprosessen finner det sted et møte mellom to eksperter. Personen med ekspert på sitt eget liv og fagpersonen som tilbyr en koordinert, tidsbestemt, kunnskapsbasertog målrettet prosess. I dette møtet skal personenens innenfraperspektiv være styrende.

Frem og tilbake
Recovery er ikke strømlinjeformet. Prosessen innebærer både fremgang og tilbakeskritt noe man må man være bevisst i en rehabiliteringsprosess.

Chronic Care Model

Cronic Care Model (CCM) - en sammensatt prosess

Her beskrives momenter som er viktig for å bygge opp en koordinert og helhetlig tjeneste som støtte rundt brukerens rehabiliteringsprosess.

Temaet presenteres av Gro Berntsen, forsker ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin, NST.

Se Gro Berntsens forelesning:
En pasientsentrert helsetjeneste

Chronic Care Model

Les mer om CCM - The Cronic Care Model

Effekt av rehabilitering

Aktivitet og stimulering kan ha effekt flere år etter skade eller sykdom

Det finnes ikke noe fast tidspunkt for når personer ikke lenger kan bli bedre etter f.eks. et hjerneslag. Ulike funksjoner som f.eks. gang- eller språkfunksjon kan gjennom intensiv trening forbedres selv flere år etter slaget. Ny forskning viser at hjernen ikke bare kan endre seg f.eks. etter en skade, men at hjernen faktisk til stadighet endrer seg i sin interaksjon med omverdenen.

Hjernens plastisitet

Plastisitet er en grunnleggende egenskap i hjernen. Den har en evne til å endre struktur og funksjon. Anatomisk kan det skje en reparasjon av nervesystemet ved at det skjer strukturelle endringer av nervecellen og dens forbindelser. Fysiologisk kan effektiviteten i nervecellene endres. De cellene som "fyrer sammen" skaper forbindelse sammen. De synaptiske forbindelsene blir styrket, og jo oftere dette skjer, jo sterkere blir forbindelsen.

Stimulering og aktivitet viktig

Vesentlig for plastisitet er at hjernen og dens ulike funksjoner brukes, dvs. at hjernen blir stimulert og at den er i aktivitet. Overføringsverdien av stimulering og aktivitet for andre områder enn akkurat de vedkommende blir stimulert for, henholdsvis er aktiv i, synes å være begrenset. Det betyr at personen må trene på akkurat det han/ hun vil bli bedre på. Det er derfor viktig at det trenes på funksjoner som er relevante for den enkeltes hverdag, og at det trenes over tid.

Avlæring av funksjoner

Dersom personer som i utgangspunktet klarer å stelle seg selv, blir stelt av andre, står personen i fare for å bli avlært denne funksjonen. Etter hvert vil vedkommende ikke lenger klare å stelle seg selv. Personen blir passifisert og vil etterhvert kreve flere kompenserende tjenester. Det samme skjer etter opptrent skade. Funksjonen må hele tiden holdes ved like.

Ti prinsipper:

Use it or loose it
Use it and improve it
Spesifitet - tren spesifikt på det man skal bli god på
Gjentagelse har betydning
Intensitet har betydning
Tid har betydning
det du gjør må være betydningsfullt

Intensitet, relevans, spesifitet og vedlikehold er sentralt i en treningssammenheng. En intensiv treningsøkt bør påfølges av hvile og restitusjon.

Rehabiliteringspyramiden

Rehabiliteringspyramiden illusterer at det bør finnes ulike former for rehabilitering tilpasset ulike rehabilteringsbehov.

Rehabiliteringen foregår på ulike nivåer.

Jo høyere nivå i pyramiden du befinner deg, jo mer spesialisert rehabilitering har du behov for.

Nivå 1: Nederst i pyramiden beskrives helsefremming og forebygging. Dette er et rehabiliterende tankesett som man ønsker skal bli førende i måten å jobbe på i helse- og omsorgstjenesten i fremtiden.

Nivå 2: Hverdagsrehabilitering er rehabiliteringstilbud som gir tilbud til nye brukere av hjemmetjenesten og til personer som har endret funksjon på grunn av sykedom eller skade

På disse to nivåene vil det være behov for generalistkompetanse selv om det i enkelte tilfeller vil gis diagnosespesifikk behandling også der. Det vil være behov for kompetanse f.eks. i tilpasning av omgivelsene, aktivitetstilrettelegging, nettverkskompetanse etc..

Nivå 3: Det vil også være behov for diagnosespesifikk rehabilitering i kommunene. Dette vil være tverrfaglige team som tilbyr rehabilitering i hjemmet.

Nivå 4: Institusjonsopphold på kommunalt nivå vil det være behov for når rehabiliteringen ikke kan ivartas i hjemmet ved f.eks. stort hjelpebehov, behov for høy intensitet og ved medisinske komplikasjoner.

Nivå 5: På sykehus vil pasientens sykdomsproblemer være svært komplekse og sammensatte. Her vil det være behov for spesialkompetanse i diagnoser og funksjonsprobleme. Det kan være f.eks. nevrologi, ortopedi, revmatologi.

Aktuelle lover og forskrifter

Det er flere aktuelle lover og forskrifter som omhandler habilitering og rehabilitering.

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator

LOV 1999-07-02 nr.61
Lov om spesialisthelsetjeneste m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

LOV 2011-06-24 nr. 30
Lov om kommunale omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

LOV 1999-07-02
Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

Litteratur

Diethrichs, E. (2007). Hjernens plastisitet - perspektiver for rehabilitering etter hjerneslag Tidsskrift Norsk Lægeforening 2007; 127:1228 – 31

Ekeland, T.J., Heggen, K. (2007) Meistring og myndiggjering, reform eller retorikk?
Gyldendal akademiske forlag,Oslo

Frank, K., Hanssen, K.T. (2013) Du ser jo så godt ut. Kronisk sykdom bak fasaden.
Gyldendal Norsk forlag AS, Oslo

Helse – og Omsorgsdepartementet ( 2001 ) Forskrift om habilitering og rehabilitering

Helse – og Omsorgsdepartementet ( 2004) Forskrift om individuell plan

Helsedirektoratet (2010) Nasjonale retningslinjer for behandling og rehabilitering av hjerneslag Veileder

Ingstad, B., Eide, A.H. (2007). Rehabilitering i et internasjonalt perspektiv. Tidsskrift Norsk Lægeforening 2007; 127:307 – 8

Normann. T., Sandvin, J. T., Thommesen, H. (2013) Om rehabilitering. Helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset Kommuneforlaget, Oslo

Normann, T. Sandvin J. T., Thommesen H. ( 2013) Om rehabilitering - mot en helhetlig forståelse? Kommuneforlaget

NOU 2001: 22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmedes barrierer.

Oliver, M. (1996). Understanding disability, from theory to practice. London: Macmillan.

Solvang, P.K., Slettebø, Å (2012) Rehabilitering: Individuelle prosesser, fagutvikling og samordning av tjenester. Gyldendal Norsk forlag.

Wekre, L.L., Vardeberg K., Skogan, A.H. m.fl. (2004 ) Lærebok i rehabilitering. Når livet blir annerledes Fagbokforlaget

2. Hverdagsrehabilitering

Etter gjennomgått kapittel skal du:

Ha kunnskap om hverdagsrehabilitering
Ha kunnskap om at dette er brukerens prosess
Ha kunnskap om betydningen av å ha fokus på aktiviteter i hverdagen
Ha kunnskap om mestringsaspektet

Innledning

Dette kapitlet beskriver og definerer hva hverdagsrehabilitering er.

Du får lære at hverdagsrehabilitering er en form for hjemmebasert rehabilitering, og at trening og tilrettelegging gjøres i brukerens eget hjem. Du får også lære at støtte til å styrke brukernes mestringsevne er det sentrale elementet, og at fokus er fra passiv mottaker til aktiv deltaker.

Hensikt med kapitlet
Å få en forståelse for hva hverdagsrehabilitering er, fokusområder og viktige tilnærmingsmåter.

Definisjon

Hva er hverdagsrehabilitering?

Hverdagsrehabilitering omfattes av definisjonen i Forskrift om habilitering og rehabilitering Kap. 2 §3:

Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til pasientens og brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

En endring i tilnærming

Tradisjonelt sett så spør man gjerne: "Hva er problemet du trenger hjelp til"?
I hverdagsrehabilitering blir spørsmålet: "Hva er viktige aktiviteter i livet ditt som du ønsker å mestre"?
Det må skje en fokusdreining fra kompensering og hjelp til aktiv deltagelse. Det er større vektlegging av helse og ressurser, fremfor sykdom og begrensninger.
Tilrettelegging i forhold til daglige aktiviteter er derfor de viktigste tiltakene i hverdagsrehabilitering.

Rehabilitering med fokus på hverdagsaktiviteter

Fokus på brukerens aktiviter i hverdagen
En tilnærmingsmåte som gjør at personen selv skal sette egne mål for hva som er viktig for han/henne i hverdagen
En tverrfaglig tilnærming i forhold til mestring av dagliglivets aktivitter
Det er hverdagsaktivitetene som er bakgrunnen for intervensjonen, enten det handler om veiledning, trening, læring, motivering, teknologi eller tilrettelegging
En innsats tidlig og intensivt i en tidsavgrenset periode for å styrke funksjons og mestringsevne

Hverdagsrehabilitering er en ny måte å tenke behandling på:

Istedenfor bare passivt å sette inn kompenserende tiltak etter hvert som funksjonsevnen avtar, settes det inn mye ressurser i starten, i håp om å bryte en ond sirkel og hindre eller redusere konsekvensene av et videre problemforløp
Istedenfor å heve terskelen for å få hjelp og bare konsentrere ressursinnsatsen om «de som trenger det mest», blir strategien å drive oppsøkende virksomhet og tidlig oppsporing og intervensjon som utgangspunkt for opptrening og hjelp til selvhjelp ut fra den enkeltes ønsker og mål

Når det kommer til stykket, vil de aller fleste klare seg selv i hverdagen og fortsette lengst mulig med de aktiviteter og gjøremål de er vant til og trygge på. For mange kan det imidlertid være en vanskelig barriere å komme i gang med rehabilitering og trening etter alvorlig sykdom eller funksjonstap. Da er det ikke nok bare å få informasjon og veiledning. Like viktig blir det å motivere og støtte.

Aktivitetsmål

”Hva er viktige aktiviteter i livet ditt nå?”

Meningsfulle aktiviteter påvirker livskvaliteten

Hverdagrehabilitering bygger på en grunnleggende antagelse om at mennesket har behov for meningsfulle aktiviteter, og at disse har en potensiell terapeutisk verdi (Towsend og Polantajko, 2009):

Meningsfulle aktiviteter påvirker helse og trivsel
Meningsfulle aktiviteter organiserer tiden og gir livet struktur
Meningsfulle aktiviteter gir livet mening
Hva som er meningsfulle aktiviteter, varierer fra person til person

Mer om hverdagsrehabilitering

Hverdagsaktiviteter kjennetegnes av regelmessighet, forutsigbarhet, vane og rutine. Det er gjennom hverdagsaktivitetene vi former vår verden, skaper mening og samhandler. Hverdagsrehabilitering blir aktuelt når aktiviteter som å hente avisen, ta bussen eller ta en dusj, ikke lenger er selvfølgeligheter, men oppgaver man strever med. Felles for alle som er aktuelle for hverdagsrehabilitering er at personen/brukeren har utfordringer med å mestre eller delta i aktiviteter hjemme eller i lokalmiljøet.

Hverdagsrehabilitering kjennetegnes av en sterk grad av brukerinvolvering. Bruker utarbeider personlige aktivitetsmål. Eks: kle på seg strømper selv, kunne handle i butikken selv, eller hente ved i vedskjulet på vinterføre. Det er med andre ord brukerens selvforståelse av sitt eget liv som legges til grunn, og de aktiviteter personen selv synes er viktige å delta i.

I hverdagrehabilitering identifiserer brukeren selv hvilke hverdagsaktiviteter som er viktige å mestre. Aktiviteter som er viktige for den enkelte, oppleves ofte som meningsfulle aktiviteter å utføre. I hverdagsrehabilitering handler det om ”å gjøre sammen med brukeren”, og brukerens ønsker og prioriteringer vil være utslagsgivende når rehabiliteringsmål fastsettes. Hverdagsrehabilitering innebærer følgelig et fokusert og målrettet arbeid mot å nå personens aktivitetsmål.

Den sterke brukerinvolveringen som hverdagsrehabilitering forutsetter, kan være den viktigste grunnen til at hverdagsrehabilitering ofte lykkes. Dette skyldes trolig samtalen med vekt på egne aktivitetsmål som innleder hverdagsrehabilitering. Denne dialogen, som bygger på motivasjon heller enn på informasjon, fører til at brukeren blir motivert for trening og livsstilsendring, og står på for å oppnå resultater.

Samspill

Hverdagsrehabilitering bygger på et perspektiv der fagutøveren har en forståelse av samspillet mellom personens mestring, aktivitetens krav og muligheter og omgivelsenes utforming, samt kan tilrettelegge for at disse faktorene kan bedres. Hverdagsrehabilitering innebærer:

At en starter med spørsmålet: Hva er viktige aktiviteter i livet ditt i dag som du vil mestre?
Det er aktiviteter som personen selv tillegger betydning.
Foregår i personens hjem eller nærmiljø
Mulighet for inkludering av aktuelle nærpersoner, pårørende og frivillige
Systematisk lagt opp med trening i å mestre hverdagsaktiviteter
Økt selvhjulpenhet i daglige gjøremål, slik at personen fortsatt kan bo hjemme, være aktiv og delta sosialt og i samfunnet
Hensikten er at innbyggeren skal utvikle, gjenvinne, beholde eller forebygge reduksjon i sitt funksjonsnivå
En styrket involvering og samhandling mellom sykepleiere, ergo- og fysioterapeuter og personell i hjemmetjenestene

Motivasjon

Motivert for endring?
Hverdagsrehabilitering tilbys gjerne som ledd i at forhold har endret seg i hjemmesituasjonen. Kroppen har kanskje endret seg og man strever med dagligdagse gjøremål. Ofte fordres det av ansatte innen hverdagsrehabilitering at brukeren må være motivert for å få tilbud om rehabilitering.

Hva er motivasjon?
Motivasjon defineres ofte som - "de biologiske, psykologiske og sosiale faktorene som aktiverer, gir retning til og opprettholder atferd i ulike grader av intensitet for å oppnå et mål.» Motivasjon er "det som setter handlinger i gang". Den kraften som gjør at vi føler at vi må gjøre noe eller har lyst til å gjøre noe.

Indre og ytre motivasjon
Typer motivasjon:

Indre motivasjon - hvis en person gjør en aktivitet på grunn av interesse for selve aktiviteten, og denne aktiviteten er belønning nok i seg selv
Ytre motivasjon - personen gjør noe fordi han ønsker å oppnå en belønning eller et mål utenfor selve aktiviteten.

Å styrke den indre motivasjonen
Indre motivasjon er den sterkeste drivkraften for handling. Ved å gi støtte, oppmuntring og ros styrker du den indre motivasjonen. Dette er med på å øke brukerens mestringsfølelse.

Motiverende intervju
Når tilværelsen har endret seg kan man miste livsmotet og det kan være vanskelig å se muligheter som gir motivasjon til hverdagsrehabilitering. Da kan motiverende intervju være et godt hjelpemiddel. Motiverende intervju er en samtaleteknikk som kan benyttes for å øke en persons motivasjon for endring. Når personen har motstridende tanker og følelser i forhold til å endre egen atferd kan motivasjonen økes gjennom en samtale med en ansatt med slik kompetanse. Det er personens tanker og følelser som står i sentrum, og det er han/hun som bestemmer sin egen fremtid (https://helsedirektoratet.no/motiverende-intervju).

Hverdagsmestring

Hverdagsmestring - et rehabiliterende tankesett

Felles holdning for alle involverte

Hverdagsrehabilitering forutsetter en felles rehabiliterende holdning eller et rehabiliterende tankesett for alle som er og jobber rundt brukeren. Dette gjelder både for hjemmetjeneste så vel som ansatte i hverdagsrehabiliteringsteam. Dette grunnleggende tankesettet som styrer hverdagsrehabilitering kalles hverdagsmestring. Det handler om å slippe hjelperrollen, og å la være å overta. Vi skal "holde hendene på ryggen". Dette for å unngå at vi overtar for brukeren. I stedet for å hjelpe skal man være oppmerksom på og tenke ut hvordan brukeren kan komme et skritt videre for å nå sine mål. Vi skal støtte brukerne til å klare å utføre aktivitetene selv.

Mestring uansett funksjonsnivå
Målet er å fremme mestring uansett funksjonsnivå. Det at brukern opplever mestring og kontroll over sin hverdag har betydning i forhold til opplevelse av egenverd og livskvalitet. Fagutøvere som er sammen med bruker, må endre fokus og innta en holdningsendring fra å spørre : ”Hva trenger du hjelp til?”, til å spørre ”Hva er viktige aktiviteter i livet ditt nå?” Brukerstyring og vektlegging av den enkeltes ressurser og deltakelse står sentralt.

Å fremme selvstendighet
Målene som brukerne setter seg handler ofte om å minske, utsette og forebygge behovet for hjelp. Som ansatt skal du være oppmerksom på brukerens ressurser. Hva kan han/hun trene på for å bli mer selvstendig? Er det medisinske forhold som påvirker situasjoen? Er det forhold i omgivelsene som kan endres eller tilpasses? Kan man ta i bruk velferdsteknologi? Det kreves en helhetlig tilnærming.

En faglig omstilling kreves
I dag er organisering av hjemmetjenesten lagt opp til fokus på delaktiviteter f.eks. personlig hygiene, ernæring, sårskifte, dusj. Denne organiseringen kan unnlate å fremme helhetstenkning og brukerinvolvering. Det er derfor viktig at ledelse og ansatte i større grad kan innta tenkning omkring hverdagrehabiliteringens prinsipper, som bidrar til at fokus dreies til mer helhetstenkning og mestringsfokus. Og ikke minst at brukerens ressurser legges til grunn for å fremme mestring og delaktighet i behandlingen.

Et eksempel som illustrerer endring i retning hverdagsmestring som tankesett:

Datter til Emma Karlsen på 88 år tar kontakt med kommunen fordi hun har bekymring om at mor ikke får i seg tilstrekkelig med mat. Hun tror også at vekta har gått ned. Hun ymter frempå om ikke mor kan få matombringing.

Tradisjonell tilnærming kan være:

Matombring x 3 pr uke

Tilnærming med hverdagsrehabilitering

Emmas mål er å klare seg selv. Tverrfaglig kartlegging viser at Emmas hovedproblem er at hun ikke lenger klarer å stå ved kjøkkenbenken og lage mat. Hun har problemer med å smøre maten sin, og har problemer med å flytte på kasseroller og fat med tyngde i. Det avdekkes også svimmelhet.

Mulige tiltak

Kontakte fastlegen for å utrede årsak til svimmelheten
Oppfølging av inntak av mat og drikke samt medisiner (sykepleier)
Trening av styrke i beina og balansetrening. Vurdering av hvorfor Emma ikke lenger kommer seg ut av huset. Vurdere behovet for gåhjelpemiddel (fysioterapeut)
Trene på kjøkkenaktiviteter, vurdere behov for hjelpemidler i f.h.t . matlaging og arbeidsstol på kjøkkenet (ergoterapeut)

Video som beskriver hverdagsmestring

Hjemmet som arena

Hjemmet som treningsarena

Brukerens eget hjem har optimale forutsetninger for opptrening noe som er praktisk innrettet med tanke på at de fleste har ønske om å klare seg på egen hånd. At hjemmet er en bra plass for rehabilitering beror også på at de fleste kjenner seg trygge når de er hjemme og kan bevege seg innenfor egne rutiner og rytmer, og forholde seg til kjente omgivelser og utfordringer i dagliglivet. Sett fra faglig ståsted blir det også lettere å se brukeren i sitt eget miljø, bli kjent med individuelle utfordringer og ønsker, og legge opp treningen på riktig nivå.

Mange fordeler

Treningen skjer i personens vante omgivelser og i naturlige situasjoner i hverdagslivet. For personen det gjelder, er det mange fordeler med dette. Det er lettere å forstå meningen med rehabiliteringen når den foregår i det samme miljøet som aktivitetene skal utføres i. Videre slipper man problemer med overføring av læring av ferdigheter fra ett miljø til et annet, for eksempel å overføre læring fra sykehusmiljø til hjemmemiljø. I tillegg oppleves ikke treningen som kunstig når den utføres i kjente omgivelser og på samme tid som hverdagsaktivitetene vanligvis utføres.

Sosial deltakelse

Når rehabiliteringen skjer i personens hjem og nærmiljø,vil det også falle mer naturlig å inkludere eller samarbeide med personens familie og øvrige sosiale nettverk. Her liggeret potensial til fellesaktiviteter og til støtte for sosial deltakelse.

Intensiv oppfølging

Hverdagsrehabilitering er et tidlig lavterskeltilbud med mye ressurser i starten med økt selvhjulpenhet og deltagelse som mål. Intensiv innsats kan både handle om varighet, intensitet og hyppighet av hvert hjemmebesøk og av lengden på rehabiliteringsperioden. Erfaring viser at daglig tilbud gir best effekt.

Opplæring og veiledning i selvtrening

I tillegg suppleres ofte tilbudet med opplæring og veiledning i selvtrening, noe som ytterligere forsterker intensiteten. Fokusdreining fra kompensering og hjelp til ressursorientering og mestringsfokus.

Tidlig innsats
I hverdagrehabilitering vektlegges tidlig innsats. Ved å sette i gang innsats på et tidlig tidspunkt er det mulig å begrense følger sykdom får for helse og livskvalitet. Når tiltak igangsettes tidlig i en sykdomsutvikling eller ved reduksjon av funksjon, vil en forverring av tilstanden ofte kunne forebygges.

Organisering

Organisering av hverdagsrehabilitering

Hvordan hverdagsrehabilitering organiseres varierer i ulike kommuner.

I hovedsak er det to modeller som benyttes (se beskrivelse under). Noen kommuner kombinerer de to modellene. De benytter modell 1 i tettbygd strøk og modell 2 i grisgrendte strøk.

Modell 1 - Spesialistmodell
Det opprettes et tverrfaglig team bestående av ergoterapeuter, fysioterapeuter, sykepleiere og hjemmtrenere med rehabiliteringskompetanse. Teamet går inn og vurderer rehabiliteringsmuligheter hos den enkelte, planlegger, gjennomfører og evaluerer rehabiliteringsprosessen. Oppfølging og opptrening foregår på brukerens naturlige arenaer, i hjemmet og i nærmiljøet. Det kan samarbeides med hjemmetjenesten i løpet av og/eller etter rehabiliteringsprosessen i forhold til oppfølging.

Modell 2 - Integrert modell
Ergoterapeut og fysioterapeut har ansvar for kartlegging og planlegging av hverdagsrehabiliteringen mens treningsaktiviteter utføres av hjemmetjenesten under veiledning av terapeutene. Oppfølging og opptrening foregår på brukerens naturlige arenaer, i hjemmet og i nærmiljøet. Evaluering og planlegging av videre oppfølging gjøres av terapeutene og representatnter fra hjemmetjenesten i fellesskap.

Forutsetningeer for oppstart av hverdagsrehabilitering

Hverdagsrehabilitering må være støttet av kommunens ledelse og ha klare mål.
Kommunen må ha planlagt hverdagsrehabilitering med tilstrekkelig og riktig kompetanse.
Hverdagsrehabilitering må ta utgangspunkt i brukernes ønsker og behov
Hverdagsrehabilitering er tverrfaglig forpliktende

Tverrfaglig samarbeid en forutsetning

Tverrfaglig samarbeid er et av de viktigste kjennetegnene på hverdagsrehabilitering. Faggrupper som ergoterapeut, fysioterapeut og sykepleier er primært representert. Faggruppene observerer og kartlegger brukeren i sin hjemmesituasjon med bakgrunn i yrkesgruppenes faglig kunnskap. Ut fra brukers mål utarbeides i samarbeid med bruker en behandlingsplan. Tiltakene for å nå målene iverksettes og evalueres jevnlig. Ved avslutningen av hverdagsrehabilteringen utarbeides en oppfølgingsplan.

Hjemmetrenere

I hverdagsrehabilitering benyttes også hjemmetrenere. Dette kan være helsefagarbeidere, omsorgsarbeidere, aktivitører, hjemmehjelpere og assistenter. Disse arbeider under veiledning av ergoterapeut, fysioterapeut og/eller sykepleier med rehabiliteringskompetanse. Veiledningen baseres på å bidra til deres kompetanseutvikling og å sikre kvaliteten på de tjenester som ytes. Hjemmetrenerne arbeider rehabiliterende med fokus på hjelp til selvhjelp og motiverer brukere til at ta del i treningen. Hjemmetrenere medvirker til dokumentasjon av trening og funksjonsendring og anvender ergonomiske prinsipper, i tillegg til at de anvender hjelpemidler og relevant velferdsteknologi i treningen.

Litteratur

Barth, T. (2012) Motiverende intervju. Gyldendal akademisk.

Bjerkaas, K.E.T., Ness N.E. (2012) ”Hverdagsrehabilitering. Hva, hvorfor, når og hvordan?” Trykksak Ergoterapeutene

Fürst, R., Høverstad, L. (2014). Fra passiv mottaker til aktiv deltaker. Hverdagsrehabilitering i norske kommuner KS FoU-prosjekt nr. 134027

Helsedirektoratet (2012) Undersøkelse om rehabilitering i kommunene – erfaringer med tilbud gitt i pasientens hjem/vante miljø. Rapport, IS - 0365

Ness, N. E., Laberg, T., Haneborg, M., Granbo, R., Færevaag, K. mfl. (2012). Hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering Rapport Norsk Ergoterapeutforbund, Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Sykepleierforbund.

Sundseth, L. (2015) Hjemmetreneren Medlex Norsk Helseinformasjon

Tuntland, H., Ness, N. E. (2014). Hverdagsrehabilitering Gyldendal norsk forlag

Veileder til ansatte i Kristiansand kommune "Mestring gir muligheter! Hverdagsrehabilitering i hjemmetjenesten"

Nettsted:
http://hverdagsrehabilitering.no/
Utviklings- og opplæringstilbud i motiverende intervju

3. Aktiv bruker

Innledning

Dette kapitlet beskriver bruker som en aktiv deltaker i egen rehabilitering og har fokus på å få en forståelse for hva brukermedvirkning/brukerstyring innebærer, og skape en bevissthet om muligheter og utfordringer.

Hensikt med kapitlet

Å skape bevisshet om at detter er brukerens prosess. Dette krever aktiv deltakelse fra bruker.

Etter gjennomgått kapittel skal du:

Ha kunnskap om hvordan fremme brukerens aktive deltagelse i rehabiliteringsprosessen
Ha kunnskap om hvordan personalet kan fremme/hemme selvstendighet
Skape bevissthet om viktigheten av kunnskap og støtte i prosessen

Selvstendighet og makt

Brukermedvirkning
Lov om pasient- og brukerrettigheter kapittel 3 slår fast at brukere har rett til å medvirke, og at vi som fagpesonell har plikt til å involvere brukeren. Dette betyr at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med bruker.

Brukerens behov, meninger og vurderinger skal legges til grunn ved utforming av tjenestetilbudet. Fagpesonell skal gi faglig baserte råd og nødvendig informasjon, slik at bruker skal kunne ta sine valg.

Uten brukermedvirkning ingen rehabilitering

Peter Hjort har laget ovenstående modell og beskriver hva de ulike begrepene innbefatter (forelesning 2000):

Brukerperspektiv:
Å se saken fra brukerens side. Brukerens innflytelse er indirekte.
Brukerdialog:
Å utvikle samtalen som samhandlings- og beslutningsform. Brukerens innflytelse er direkte, men begrenset.
Brukerstyring:
Å gi brukeren beslutningskontroll. Brukerens innflytelse er direkte og bare begrenset av ansvar for egne handlinger og andres reaksjoner på disse.

Utfordringer du bør reflektere over ved brukermedvirkning og brukerinvolvering

Som mottaker av helsetjenenster er man i en ny og ukjent situasjon, og er svært sårbar for andres meninger. Man kan føle seg underlegen. Det skal lite til før det oppleves at andre tar over styringen og bestemmer over ens private forhold. Personalet på sin side kjenner situasjonen og er på offensiven. Gjennom organisering og rutiner i rehabiliteringsprosessen definerer fagfolkene rammene for relasjonen og samarbeidet. De behersker språket (medisinsk fagterminologi, rehabiliteringsfaglig etc.), de definerer hva som er relevant å snakke om og samarbeide om, de forvalter grensene om hva som er mulig/ikke mulig og indirekte hvilke mål som kan settes. Faste rutiner kan være nyttige som sikring av kvalitet på tjenesten, men de kan også vanskeliggjøre brukerens mulighet til å tenke gjennom og å gjøre valg i forhold til egen situasjon.Dette er ofte maktrelasjoner som ikke er bevisst eller erkjent. Ansvarsovertagelse kan skje i beste mening, hvis man ikke arbeider bevisst for å unngå det

Lært hjelpeløshet er kanskje den alvorligste hindringen for brukermedvirkning. Å ta fra et menneske ansvar kan fort skje i et system preget av stort arbeidspress, men hvor man ønsker å være til hjelp likevel. I en slik situasjon kan man lære å bli hjelpeløse. Det kan skje i en situasjon hvor man mangler kontroll og oversikt over situasjonen og ved at andre tar over og tvinger en til å gjøre ting man ikke kan. Hjelpeløshet kan læres utrolig fort, ofte skal det ikke mer enn noen få erfaringer til. God vilje alene er ikke nok. I iveren etter å gjøre det beste for brukeren, er det mulig å bli for initiativrik og ”hjelpsom”, og glemme at det er brukeren som skal sitte i førersetet. Det å hindre eller frata individet kontroll over de nære ting, kan være med på å påføre individet målbare skader både psykisk og fysisk.

Brukermedvirkning handler om å skape nye holdninger og nye roller, nye måter å samhandle på for både bruker og hjelper. Hverdagsrehabilitering er et møte mellom to eksperter der bruker og behandler er ekspert på hvert sitt område. Man må få til et mer likeverdig samarbeid. Forandringen må skje i den henseende at bruker må bli mer aktiv og komme ut av sin "hjelpeløse tilstand" .Det er viktig å styrke brukers mot til å bestemme over eget liv i møtet med helsevesenet. Å stille seg åpen, utforskende og interessert bør være helsepersonellets grunnholding. Helsepersonell skal ikke bare unngå å passivisere brukeren, de skal også stimulere til medvirkning. Å få dette til når maktforholdet i utgangspuktet er skeivt, krever bevisst og systematisk arbeid.

Sykdom eller skade kan medføre at muligheten for selvstendighet kan bli begrenset. I perioder kan det være nødvendig at andre tar over en del av ansvaret. Som hjelper må man alltid være bevisst på når bruker er i stand til å ta mer ansvar selv. Graden av ansvar må tilpasses den enkeltes forutsetninger. Der noen ikke er i stand til å ta store avgjørelser i det hele tatt, vil andre ha muligheten til å hå full kontroll.

Skal man kunne være aktiv og medvirkende som bruker, er det nødvendig at man føler seg akseptert, og at man blir behandlet som et selvstendig og tenkende menneske. Fokuset må i større grad være på personens ressurser enn vedkommendes problemområder. I hverdagsrehabilitering handler det om å styrke brukerne gjennom bevisstgjøring om sin rolle, kunnskapsoppbygging og motivering. Bare gjennom en slik prosess kan vi forvente å få aktive brukere som er i stand til å gi utrykk for sine behov.

Mestring

Mestringens vilkår

"Mestring er å kunne møte livets utfordringer med motstandskraft" (Hilchen Sommerschild, 1998)

Viktige elementer i mestring sier Sommerschield er:

tilhørighet - minst en nær fortrolig
familien - forutsigbarhet, bekreftelse, tilhørighet
nettverket - fellesskap i verdier, sosial støtte,
kompetanse - kunne noe, være til nytte, få og ta ansvar, utfolde nestekjærlighet, møte og mestre motgang.

Sommerschild sier at ved å styrke de sterke sidene vil man skape økt egenverd og motstandskraft.

Kontroll over eget liv

Hverdagsrehabilitering har som mål å styrke og bygge opp under de ressursene hos brukeren som fremmer mestring og opplevelse av egenverd. Mestring handler om følelsen av å ha kontroll over eget liv og å ha krefter til å møte de utfordringer livet gir. Mestringsprosessen gjør at man tilpasser seg den nye virkeligheten, og setter en i stand til å se forskjellen på det man må leve med, og det man selv kan være med på å forandre.

Mer om mestring

Selvstendighet ut fra hva man makter er essensielt for de fleste av oss, men her kan det være hårfine grenser mellom å hjelpe for mye og å hjelpe for lite. Hjelper vi for mye kan vi stimulere til hjelpeløshet og avhengighet. Hjelper vi for lite, kan vi skape motstand mot å prøve å mestre selv. Derfor er det viktig med en tett og god dialog med bruker for få forståelse av hva som er riktig bistand for at vedkommende skal mestre situasjonen.

Menneskets forsvarsmekanismer trår inn dersom man opplever en situasjon som man ikke klarer å takle. Dette skjer for å opprettholde en rimelig indre psykisk balanse. Oftest er dette en ubevisst prosess. Man prøver å unngå problemet ved aktiv benektning, bortforklaring eller ved å unngå å oppsøke problemet.

Noen har en mer aktiv og konfronterende mestringstaktikk. De erkjenner og nærmer seg problemet ved å bli aktive og konfrontere problemet direkte for å løse det. De kan oppsøke mennesker i nettverket som kan hjelpe med å forholde seg til problemet på en hensiktsmessig måte, ved å få følelsesmessig og praktisk støtte, råd og informasjon.

Tilrettelegging og oppmuntring må til for å skape utvikling og vekst. Ofte kan man synes at fremgang er liten i prosessen. Ikke sjelden opplever man at helsepersonell går for fort frem. Her er det helt nødvendig at fagfolk har tålmodighet og ikke forventer for mye for fort i taklingen og mestringen av nye oppgaver. Brukeren må styre prosessen og må få bestemme når han/hun er klar til å ta neste steg.

Det gir en god følelse å mestre noe nytt og utfordrende. Det gir stolthet og selvtillit og man mottar anerkjennelse fra andre. Dette igjen gir motivasjon til å prøve mer. Det som kan gi en enda bedre følelse er å få til noe sammen med andre. Å samarbeide med andre om en oppgave kan forløse mer enn summen av to enkeltprestasjoner. Selvstendighet og mestring i samspill skaper dessuten tilhørighet til andre og tilbakemelding om betydningen av sitt eget bidrag.

Kunnskap

Ny situasjon - behov for kunnskap

Når helsesituasjonen endrer seg kan man trenge ny kunnskap. Man må kanskje utvikle ny ferdigheter, legge om vaner og livsstil. Man må innhente ny kunnskap om de viktigste årsaker til egen sykdom og funksjonssvikt, og vite når det er riktig å be om råd eller oppsøke profesjonell hjelp. Brukeren kan trenge informasjon, rådgivning, veiledning og/ el terapi. Som helsepersonell må man stille seg åpen, utforskende og interessert. Det er brukeren som skal finne veien.

Lære å tolke signal

Helsepersonell må tenke gjennom hva som er relevant for akkurat denne personen og dennes pårørende. Den personen som gir den konkrete helsehjelpen skal gi informasjon knyttet til sitt ansvars- og fagområde. Brukeren bør i den grad vedkommende kan, ta medansvar i behandlinga og hva som kan gjøres for å forebygge komplikasjoner. Brukeren må lære å tolke kroppens signaler.

Vurdere brukerens mottakelighet for kunnskap

Hvordan brukeren skal medvirke må tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon om sin helsetiltand. Dette innbefatter samtykkekompetanse samt personlige, kognitive og sosiale ferdigheter som er avgjørende for personens evne til å få tilgangg til, forstå og anvende helseinformasjon. Man må også vurdere lese- og skriveferdigheter, grunnleggende kroppskunnskap, kommunikasjons- og samhandlingsferdigheter. Tilbudet må skreddersys personens forutsetninger.

Læringsmåter

Det fins ulike måter å formidle kunnskap på og legge til rette for læring og medvirkning, Vanligst er individuelle samtaler/ veiledning. I en slik sammenheng er det viktig å skape fysiske rammer, avsette tid, invitere brukeren til å ha med pårørende eller ressurspersoner. Systematisk opplæringsprogram vil styrke brukerens mulighet for forståelse og selvstendeighet. Det vil også være viktig å tilby læremiddel, bøker og informasjonsmateriell utviklet for målgruppa. For noen brukergrupper tilbys det opplæringsprogram for ulike diagnosegrupper eller spesielle problemområder ved Lærings- og mestringssentre.

Likemannsarbeid

Likemannsarbeidet er tiltak som skjer i regi av funksjonshemmedes organisasjoner. Likemannsarbeid er hjelp til selvhjelp til mennesker som er i samme situasjon som en selv hvor målet er hjelp, støtte og veiledning .Dette kan gjelde både bruker og pårørende. Dette er et annet tilbud og dekker et annet behov enn det fagpersonell kan bidra med. Utgangspunktet er at den som har skoen på vet best hvor den trykker.

Inkludering av nettverk

Nettverk - positivt for helsa

Forskning har vist at sosial støtte og tilhørighet i et sosialt fellesskap har en direkte og positiv innvirkning på helsa vår. Tilhørighet påvirker helse og livskvalitet uavhengig av stressfaktorer og belastning i livet.

Hele livet bærer vi med oss behov for å

bli verdsatt og elsket
være sterke, mestrende og sikre
være gode og kjærlige

Utvikling foregår i samspillet mellom mennesker vi omgir oss med. Nettverket vi omgir oss med blir derfor viktig.

Pårørende er ofte en del av personens naturlige nærmiljø og representerer stabilitet. Det er her personen har sine nærmeste og hvor hun/han møter dagliglivets utfordringer. De fleste pårørende ønsker å gjøre en innsats når deres nærmeste får behov for bistand. Familieomsorgen er den usynlige omsorgen. Forskning viser at denne innsatsen er nesten på størrelse med den offentlige omsorgstjenesten, som utgjør om lag 130 000 årsverk (St.meld.nr. 29 Morgendagens omsorg). Pårørendes kunnskap og støtte er viktig i rehabilitering. De kan være med å skape trygghet i situasjonen. De kjenner personens bakgrunn og ressurser. De vet hvordan personen er når han/hun ikke er syk og kan også kjenne til hvordan behandlingstiltak virker. Gjennom sin kjennskap til personen kan de være med å få frem personens synspunkter.

De ﬂeste familier som opplever sykdom/skade har liten kunnskap om de rettighetene som ﬁnnes og hvilken støtte de har krav på. Ansvaret for å gi denne informasjonen og legge til rette for den støtten de trenger, ligger hos det offentlige hjelpeapparatet. Pårørende må få tilstrekkelig informasjon om personens helsetilstand og nødvendig støtte, avlastning, veiledning og rådgivning i forhold til situasjonen og de oppgaver som evt. skal utføres.

Mange av de pårørende kan ha omfattende omsorgsoppgaver. Det er viktig at pårørende opplever det slik at det er behov for dem, men uten at de blir utnyttet. Det å utvikle tiltak for å støtte, veilede og avlaste pårørende med omfattende omsorgsoppgaver og finne gode og mer systematiske måter å samhandle med pårørende på, vil være viktig. Noen pårørende ønsker å bidra i omsorgen og opplever ikke situasjonen som belastende. Andre kan oppleve å ha behov for avlastning. Ved å invitere påørende til samtaler gir man dem anledning til å bli tydelige i forhold til sine grenser og få utrykke sine behov. Når pårørende får slik opplæring kan de bli tryggere pårørende og i større grad være i stand til å avklare sin rolle.

Omgivelsene og psykososiale forhold er viktige elementer i en rehabiliteringsprosess. Alle har behov for å være med i et sosialt fellesskap; å høre til og være i samspill med andre. Sykdom eller skade kan forstyrre samspillet. Hjelpeapparatet bør derfor i større grad trekke det sosiale nettverket inn i rehabiliteringen. Både med hensyn til å bearbeide utfordringer som sykdommen har skapt, men også som en ressurs da dette kan bidra til at hjelpetiltakene lykkes i større grad. Et styrket nettverk vil kunne ha betydning i forhold til mestring i ettertid av rehabiliteringen.

Eldre er mer utsatt for forringelse av sosialt nettverk. De opplever ofte tap av pårørende og nettverk og med ensomhet og sosial isolasjon som resultat. I en rehabiliteringsprosess kan det være nødvendig å kompensere for dette. Da kan tilbud om treningsgrupper, dagsentertilbud, støttekontakt eller fra organisasjoner som tilbyr innsats fra frivillige etc., være gode tiltak. Slik kan vi bidra til utvidelse av sosialt nettverk, økt aktivitet og kanskje redusere ensomhet.

gi tilbud om samtale
gi informasjon
vær åpen for spørsmål
vis interesse for pårørendes vurderinger
ha fokus på pårørendes egne behov
gi omsorg og støtte
vær aktiv og still spørsmål til pårørende om hvordan de har det og om de lurer på noe
etterspør deres vurderinger og reaksjoner ved alle tilbakefall
vær oppmerksom på tegn til utbrenthet hos pårørende

Litteratur

Bollingmo L., Høium K., Johnsen B. (2004) Det er mitt liv: brukermedvirkning og nye hjelperoller i habilitering og rehabilitering Universitetsforlaget, Oslo,

Fyrand, L.(2005) Sosialt nettverk - teori og praksis Universitetsforlaget

Helsedirektoratet (2008) Pårørende - en ressurs Veileder om samarbeid med pårørende innen psykiske helsetjenester IS-1512

KS (2011) Brukermedvirkning i helse- og omsorgssektoren Debatthefte

Skau, Greta Marie (2005) Gode fagfolk vokser - personlig kompetanse i arbeid med mennesker.

Cappelen akademisk, Oslo

St.meld. nr. 25 (2005-2006) Mestring, muligheter og mening. Framtidas omsorgsutfordringer. Omsorgsplan 2015

Helsedirektoratet (2018)Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten IS-2587

4. Rehabiliteringsprosessen

Innledning

Dette kapitlet beskriver hva som er viktig å tenke på i rehabiliteringsprosessen og hvordan en kan organisere denne for å få til tverrfaglig samarbeid og samhandling.

Hensikt med kapitlet

Få en forståelse av hvordan man kan organisere rehabiliteringen slik at det blir en oversiktlig prosess.

Etter gjennomgått kapittel skal du:

Ha kunnskap om ICF og COPM som kartleggingsmetoder
Ha kunnskap om hvorfor det er viktig med målsetting og hvordan man sammen med brukeren setter mål for arbeidet
Ha kunnskap om hvordan brukeren og tverrfaglig team via tiltaksplanen dokumenterer og holder oversikt over hva som skjer i prosessen
Ha kunnskap om evalueringens betydning for beskrive utviklingen av prosessen

Arbeidsmetode

Systematisk og målrettet arbeid

En rehabiliteringsprosess bør være systematisk og målrettet. Arbeidet består av visse elementer, som er viktige for å få til et vellykket resultat.

Prosessen kan deles opp i følgende faser:

Infomasjonsinnhenting/vurdering
Sette mål
Lage en plan over prosessen
Gjennomføre planlagte tiltakene
Evaluere planen
Plan for oppfølging og vedlikehold i etterkant av hverdagsrehabiliteringen

En rehabiliteringsprosess vil alltid være individuell og unik da man tar utgangspunkt i de individuelle behovene til hver enkelt bruker. Dette vil prege rehabiliteringsprosessen.

Prosessen vil foregå i et samarbeid mellom brukeren og fagpersoner. Bruker skal ha reell innflytelse i hele prosessen.

Viktigst i første fase av kartleggingen er å bli kjent med personen. Hvem er han - hvem er viktige for ham - hvilke interesser har han -hvilke roller har han - hvilke ressurser har han - hva bekymrer han seg for - hva gir livet mening osv. Jobben skal starte ut fra hvor brukeren er og bygge på hans/hennes ressurser.

Å starte prosessen med personens egne fortellinger kan gi nyttig innsikt. Unngå standardiserte spørreskjema i første fase da dette i for stor grad vil styre informasjonen man får. Målene skal ta utgangspunkt i personens egne behov og ønsker. Utgangspunktet er at man som helsepersonell lytter til den enkelte bruker, og det utvikles en felles forståelse av situasjonen og hvordan personen kan ta del i prosessen for å oppnå bedre helse.

I tillegg til samtaler med brukerne gjøres det ulike fysiske undersøkelser, tester, funksjonsvurderinger, vurdering av hjelpemidler, kartlegging av omgivelser, arbeid/skole/ fritid osv.

Kartlegging i hverdagsrehabilitering har som regel tre formål:

Å identifisere mål
Å beskrive nåværende funsksjonsnivå hos brukeren
Utgangspunkt for å måle endringer over tid

Hverdagsrehabilitering er en tidsavgrenset prosess (3-12 uker, varierende fra kommune til kommune). Å kunne registrere funksjonsnivået ved start, underveis og ved avslutning av et rehabiliteringsforløp er en forutsetning for å vite om rehabiliteringen har lyktes for den enkelte person, og for å kunne justere opplegget underveis.

International Classification of Function benyttes ofte som basis i kartlegging i rehabiliteringspraksis. ICF retter oppmerksomheten mot fysiske, psykiske og sosiale problemområder og inkluderer forhold som aktiviteter, deltagelse og omgivelser.

Via samtaler rundt mål og målområder belyser man omåder som personen opplever som ufordrende. Dette kan skape håp om at det er mulighet for bedring av funksjon eller at det fins alternative handlingsmåter. Det er mulig å fungere annerledes enn man har gjort før og likevel få et bra liv. Samtaler rundt mål kan på denne måten være med på å bearbeide det man har vært gjennom.

Mankan formulerer både langsiktige og kortsiktige mål. De langsikige målene skal være motiverende og ha utgangspunkt i ønsket livssituasjon. De kortsiktige målene skal være konkrete steg på veien til å nå de langsiktige målene. Som oftest bør de være relatert til en aktivitet eller en situasjon og skal kunne nåes i nærmeste framtid. Målene skal være så konkrete at det er mulig å bedømme om målet er nådd.

SMARTE mål

Huskeregel for formulering av mål:

Spesifikke - klar, konkret, entydig angivelse av forventet resultat - helst tallfestet
Målbare - man skal kunne vite om målet er oppnådd
Ansporende - være utfordrende, gi mulighet for egenutvikling og inspirere til nytenkning
Realistisk - oppnåelig i forhold til andre oppgaver og ressurser
Tidfestet - angi når resultatet skal være nådd
Enighet om målet - forankring hos brukeren og de som yter bistand

Hvorfor er felles mål viktig?

Det skal gi et bilde av hva personen ønsker å oppnå
Det kan virke motiverende på brukerten dersom han / hun opplever målet som viktig
Brukeren begynner å danne seg et bilde av fremtida
Det er en måte å bearbeide tanker og følelser på for brukeren
Personen og det tverrfaglige teamet får en forståelse av hva man skal jobbe med og hensikten med arbeidet blir tydeligere
Evalueringen viser evt. fremgang

Målene markerer starten på en utviklings- /læringsprosess. Her må man pøve å se muligheter i hverdagssituasjoner og være åpen for å se tilgang på ressurser i teamet og avdelingen/sonen som helhet, inkludert nettverk og frivillige. Det handler om å få til en god relasjon og et godt samarbeid. Den ansatte skal være kyndig medspiller som skal assistere brukeren i kampen for å realisere hans eller hennes ønsker for å nå målene.

Planen settes opp i forhold til målene. Planen bør være skriftlig og tilgjengelig for bruker. Planen bør ikke være for detaljert. Det bør beskrives hva som må gjøes for å nå målene, hvem som har ansvar for de ulike tiltakene evt. hvor, når og hvor lenge tiltakene skal gjøres. Evaluering skal også planlegges. Revidering av planen krever samarbeid mellom bruker/pasient og team. Blir ikke planen gjennomført kan det være på bakgrunn av for dårlig planlegging og den må dermed korrigeres.

Det er viktig å være observant på at støtte og bearbeiding av tapsopplevelser kan være vanskelig å sette opp i planen, men er sentralt i arbeidet. Faste samtaler kan være viktige tiltak.

Gjennom hele prosessen er det vikig å reflektere og diskutere om noe kan gjøres anneledes for å gi en bedre effekt. Det må skje en kontinuerlig evaluering som en del av samhandling mellom bruker og personale. Metoder, tiltak og teknikker justeres og tilpasses.

Dette er evalueringer som gjøres sammen med bruker/pårørende og i et samlet team og etter avtalt tidspunkt, for eksempel halvtids- eller sluttevaluering. Ved disse evalueringene vurderer man grad av måloppnåelse for å se om tiltak har ført frem. Man ser også på grunnlag for endring i rehabiliteringsprosessen ved å endre mål eller ev. sette opp nye mål.

Dersom personen ikke skal ha oppfølging av helsevesenet i ettertid av hverdagsrehabiliteingen bør man starte en gradvis nedtrapping av treningen og oppbygging av vaner og rutiner som er egnet til å vedlikeholde resultatet. Dersom det skal være opppføling av helsevesenet i etterkant av hverdagsrehabiliteringen, bør man tidligst mulig kontakte vedkommende som skal ha ansvaret slik at han/hun kan forberede seg. Oppfølgingsplan bør inneholde hva som skal gjøres, hvem som gjør det og hvor lenge oppfølgingen skal vare. Oppfølgingen bør avgrenses i tid. Personer med kroniske sykdommer kan ha jevnlig behov for rehabiliteringstilbud for å vedlikeholde og bevare de resultater som er bygd opp

Hver av fasene i prosessen er viktige, men av og til kan de komme i annen rekkefølge enn nevnt ovenfor. Noen ganger tar man noen skritt tilbake for å justere mål eller metode og noen ganger avslutter man et mål og erstatter det med et nytt. Evaluering er et viktig moment i hele prosessen - man må kunne prøve og feile for å komme frem til best mulig resultat.

Motiverende intervju

Når tilværelsen har endret seg kan man miste livsmotet og det kan være vanskelig å se
muligheter som gir motivasjon til hverdagsrehabilitering. Som helsepersonell kan det
være nyttig å ha et redskap som kan hjelpe brukeren å se situasjonen i et annet lys.
Motiverende intervju kan da være et godt hjelpemiddel.

Samtaleteknikk for endring
Motiverende intervju er en samtaleteknikk som kan benyttes for å øke en persons
motivasjon for endring. Når personen har motstridende tanker og følelser i forhold
til å endre egen atferd, kan motivasjonen økes gjennom en samtale med en ansatt
med slik kompetanse. Det er personens tanker og følelser som står i sentrum, og
det er han/hun som bestemmer sin egen fremtid.

Lær mer om motiverende intervju
På Helsedirektoratets nettside finner du et egen side om motiverende intervju. Har finner du
øvelser, filmer etc. der du kan lære mere. Se nettsiden: https://helsedirektoratet.no/motiverende-intervju.

Verktøy

Ulike verktøy

Ved kartlegging er valg av vurderingsredskap viktig med tanke på hva som gir nyttig informasjon, for å vurdere nåværende funksjon og for å målrette og optimalisere rehabiliteringstiltakene.

Det finnes ulike verktøy for dette

Pasientspesifikk funksjonsskala (PSFS) er et kartleggingsskjema som ligner på COPM, men er enklere fylle ut. Brukerne angir selv funksjonsområder de har problemer med å utføre. Vanskelighet med hvert angitte funksjonsområde graderes på en skala fra 0-10. PSFS har vist gode måleegenskaper (validitet, reliabilitet, responsiveness) overfor pasienter med ulike sykdommer og lidelser.

pasientspesifikk funksjonsskala norsk.pdf.

MNA er et katleggingsverktøy som benyttes til screening og vurdering for å identifisere eldre brukere som er i faresonen for underernæring. Det er utarbeidet en brukerveiledningen som er til hjelp for hvordan utføre MNA-screeningen på en nøyaktig måte. Det er også en lenke til Helsedirektoratets veileder i ernæringsarbeid Kosthåndboken samt Utviklingssenter for sykehjem Troms sin veileder som er en mer kortfattet beskrivelse av målrettet ernæringsarbeid.

MNA-skjema Brukerveiledning Ernæringsjournal Kosthåndboken Veileder målrettet ernæringsarbeid

COPM (Canadian Occupational Performance Measure) er et kartleggingsredskap som brukes innenfor hverdagsrehabilitering i Norge. COPM er en kartlegging av mål i henhold til det bruker ser på som sine viktigste aktiviteter i hverdagen når hverdagsrehabiliteringen starter. COMP er et instrument som dokumenterer brukerens vurdering av betydningsfulle men samtidig utfordrende aktiviteter. COPM kartlegger utførelse og tilfredshet med aktiviteten/målet som blir valgt, og graderer det ut fra tallscore.

Kartlegging gjøres i starten på hverdagrehabiliteringsperioden, og på slutten. Slikt sett får både bruker og fagpersoner målbare resultater som i selv selv kan være motiverende, og samtidig får man tallfestet effekt overfor de politiske og administrative aktører.

COPM er lisensert og kan bestilles via Nasjonalt revmatolgisk rehabiliterings- og kompetansesenter (NRRK), tlf.: 22 45 48 40, faks: 22 45 48 50, e-post: firmapost@nrrk.no.

Artikkel som beskriver COPM av Ingvild Kjeken og Anne-Lene Sand-Svartrud

Aktivitetshjul, hjelpemiddel ved COPM-kartlegging

SPPB (Short Physical Performance Battery) er en test som tar utgangspunkt i fysisk funksjon, og har elementer som balanse og krav til presisjon og utholdenhet. Testen består av tre oppgaver, hvor man i hver oppgave tar tiden på aktiviteten. Tiden er det som gir grunnlag for score av poeng. Man tar testen ved starten av hverdagsrehabiliteringsperioden, og på slutten. Testen er en realistisk prøve på om bruker oppnår kortere tidsbruk i funksjonelle aktiviteter etter endt periode med hverdagrehabilitering. og den gir et konkret mål på om bruker forbedrer sin funksjon i de ulike aktiviteter.

Link til test og nøkkel

FIM er et tverrfaglig kartleggingsverktøy som benyttes innen rehabilitering. Den er mye benyttet på hjerneslagpasienter og pasienter med traumatiske hodeskader, men kan benyttes på alle typer pasienter. FIM er utviklet i USA av Uniform Data System for Medical Rehabilitation (UDSMR) i 1993. FIM viser endringer i funksjon og måler evt. framgang ved rehabilitering.

*For mange år var FIM forkortelse for "Functional Independence Measure", som ofte brukes i litteraturen. Nåværende eiere (Uniform Data System for Medical Rehabilitation) har bestemt at instrumentet ikke står for annet enn bokstavene FIM.

IPLOS er et nasjonalt helseregister. Dataene i registeret beskriver ressurser og bistandsbehov til dem som søker om og mottar kommunale helse- og omsorgstjenester.

Helsedirektoratets veileder: IPLOS-regsiteret. Veileder for personell i kommunale helse- og omsorgstjeneter

Dett er et kartleggingsverktøy som gir indikasjon på ganghastighet, balanse og generell funksjonsevne

TUG protokoll

Dette systemet består av et skåringsskjema og en skåringsmanual. Det er en forutsetning at nøkkelen brukes ved skåring. Indeksen består av 12 aktiviteter. Disse er tenkt å være de mest sentrale aktiviteter som er nødvendig å utføre i dagliglivet av voksne personer. Aktivitetene skal være nødvendige for å leve et selvstendig liv og derved kunne bo alene.

Sunnaas ADL index skåringsskjema norsk

(Activity Daily Living)
Det kan være behov for spesifikke ADL-kartlegginger i tillegg til COPM. ADL-taxonomi kartlegger brukerens evne til å utføre 12 basale aktiviteter innen PADL og IADL. ADL-Taxonomien er oppdelt i tre nivåer: aktivitetsformer, aktiviteter og delaktiviteter, hvor hver aktivitet består av flere delaktiviteter. For eksempel er påkledning delt opp i påkledning overkropp, ta på sko og strømper, etc. Redskapet kan brukes i observasjon eller ved intervju.

Dette kan anvendes til å systematisere og kategorisere de hverdagsaktiviteter som personer eller grupper av personer opplever. Det er især anvendelig for å styrke og ensarte ergoterapeuters begrepsapparat omkring beskrivelse av hverdagsaktiviteter og dertil tilhørende delaktiviteter.

Manual Adl-taxonomien voksne

Yrkesgruppenes roller

De ulike yrkesgrupper har ulike roller og ansvar
i gjennomføring av rehabiliteringsprosessen.
Her får du oversikt over hvem som har ansvar for hva.

Felles for sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter

Vurderer rehabiliteringspotensiale og utarbeider mål og plan sammen med brukeren og samarbeidspartnere
Kartlegginger brukerens fysiske, psykiske og sosiale ressurser
Leder og koordinerer rehabiliteringsforløp
Veileder og instruerer andre faggrupper
Følger opp, måler effekter og justerer mål og tiltak
Dokumenterer, beskriver og evaluerer brukerforløp

Ergoterapeut

Kartlegger brukers aktivitetsønsker (COPM) og ADL-funksjon
Utfører aktivitetsanalyser
Tilrettelegger og igangsetter trening av hverdagsaktiviteter, (fritid og ADL) i tråd med oppsatte mål
Vurderer behovet for tilrettelegginger (hjelpemidler, boligendringer og velferdsteknologi), gir instruksjon og oppfølging i bruken av disse
Bidrar til innsikt og mestring av egen situasjon hos borger og pårørende

Fysioterapeut

Kartlegger brukerens bevegelsesfunksjon og hvordan dette påvirker hverdagsaktiviteter
Vurderer behovet for bevegelseshjelpemidler, og gir instruksjon i bruken
Igangsetter individuelt tilpasset trening for å bedre brukers forutsetninger og for å nå de oppsatte målene.
Bidrar til innsikt og mestring av egen situasjon hos borger og pårørende

Sykepleier i rehabilitering

Kartlegger medisinske forhold og forhold som kan forringe mulighet for akivitet og deltagelse; dette gjelder ernæring, eliminasjon, respirasjon, syn, hørsel, medikasjon osv.
Tilrettelegger for samtaler med bruker i forhold til psykisk helse
Tilrettelegger for samtaler med pårørende og ivaretagelse av deres situasjon
Gir kunnskap om evt. diagnose og konsekvenser av denne, samt viktige forholdsregler i livsførsel
Igangsetter individuelt tilpasset tiltak for å bedre brukers forutsetninger for å nå de oppsatte målene.
Bidrar til innsikt og mestring av egen situasjon hos bruker og pårørende

Hjemmetrener ved hverdagsrehabilitering (eks. helsefagarbeider, omsorgsarbeider, hjemmehjelper)

Jobber under veiledning av ergoterapeut, fysioterapeut og/eller sykepleier med rehabiliteringskompetanse
Arbeider rehabiliterende med fokus på hjelp til selvhjelp
Motiverer brukere til at ta del i trening
Medvirker til dokumentasjon av trening og funksjonsendring

Tverrfaglig samarbeid

Helhetsperspektiv

Hverdagsrehabilitering krever at man ser mennesket som et hele. Som et subjekt, ikke et objekt, men som en deltager og ikke som en tilskuer. Det forutsetter sans for menneskelig mangfold og variasjon. Det handler om å se mennesket i dets omgivelser i de relasjoner og rollene de inngår i forhold til hverandre. Det kreves ulik kunnskap for å støtte personen i prosessen. De ulike yrkesgruppene må jobbe sammen for å skape en helhetlig prosess. Det krever evne og vilje til samarbeid med andre faggrupper. Å jobbe tverfaglig innen hverdagsrehabilitering betyr å samarbeide på tvers av eller mellom fag med brukeren som sentral part i teamet.

Samspill

Tverrfaglig samarbeid bygger på ulik, men likeverdig kunnskap. De ulike fagpersonene er gjensidig avhengig av hverandre for å kunne møte utfordringene til brukers beste. Godt samspill avhenger av at man kan forstå og ta del i den andres virkelighetsoppfatning. Man må kjenne til og respektere hverandres rolle og arbeidsoppgaver. Det stiller krav om dialog og interaktiv involvering faggruppene imellom og med bruker.

Enfaglighet eller flerfaglighet

Dersom problemstillingen er enkel kan det kreves innsats fra kun en fagguppe. Enfaglighet kan forstås som et arbeid gjort av en person med ståsted i en faglig utdannelse og tradisjon. Er det samarbeid foregår dette kun via informasjonsutveksling.

Flerfaglighet er et samarbeid mellom flere faggrupper som jobber i en koordinert prosess, men som jobber parallelt med hverandre. De oveskrider ikke faggrensene til andre faggrupper. Interaksjonen er ikke preget av nærhet og avhengighet. Hver og en gjør sin jobb, de møtes og de rapporter hvor langt de er kommet i jobben.

Samordnet tverrfaglighet:

Her informerer aktørene hverandre om eget arbeid og setter opp felles mål, der den enkeltes ansvar for mål og tiltak spesifiseres. Her tillates gruppene i stor å jobbe uavhengig av hverandre, men målet er felles.

Integrert tverrfaglighet

Når rehabiliteingsbehovet er sammensatt og komplekst, kreves integert tverrfaglig samarbeid. Her har faggruppene innsikt i hverandres kompetanse og funksjon, og de ulike faggruppene jobber tett sammen med utgangspunkt i brukerens behov og problemer. Det er en felles forståelse i fohold til oppgavene og det bygges opp felles holdninger til hvordan jobben skal utføres.

Samhandling

Samhandlingskompetanse.

Psykiateren Unni Kristiansen har formulert noen kjennetegn på hva god samhandling innebærer:

Å forstå at å lytte er viktigere enn å snakke
Å være seg bevisst at det viktigste ikke er at jeg sier det, men at det blir sagt.
Å være i stand til å se egen kompetanse og egen begrensning
Å vite hva de andre kan og hva som er deres rolle og funksjon
Å evne å ta i mot kontinuerlig tilbakemelding på hvordan jeg virker i samspill med andre
Å være i stand til å stå i en vedvarende prosess
Å evne å bruke personlige egenskaper og styrker som ikke nødvendigvis har mye med fag og profesjon å gjøre, men som har mye med meg som person å gjøre.

Viktige aspekter for å lære samhandlingskompetanse

For å få samarbeidet til å fungere er man avhengig av god kommunikasjon. Dette gjelder både faglig og personlig. For at budskapet skal nå frem er det nødvendig å etablere tillit og skape et klima for samarbeid. Derfor krever god kommunikasjon bevissthet både i forhold til innhold, relasjonelle forhold og kontekst.

Kommunikasjon med bruker og pårørende er sentralt i det tverrfaglige arbeidet. Ved å etablere et godt samarbeidsklima legger man grunnen for en vellykket posess. Å få forståelse for brukers situasjon og hans/hennes behov og ressurser er avgjørende. Tverrfaglig samarbeid må basere seg på reell brukermedvirkning ut fra det brukeren evner. Bruker må tas aktivt med i forhold til de vurderinger som gjøres i løpet av prosessen. Via dialog må man sikre at brukeren har tilstrekkelig viten om de muligheter som fins.

Likevedighet, gjensidig respekt og lik innflytelse i teamet er essensielt i et tverfaglig samarbeid. Hvert medlem i teamet ser saken fra sin synsvinkel og gir sin tolkning av saken ut fra sin forståelse. Ved å ha fokus på likeverd og lik innflytelse vil man åpne for alles forståelse. Man får frem mange nyanser av helheten og alle er med på å utfylle bildet. Man må ha forståelse for at en sak har flere sider for så å enes om en felles forståelse til slutt.

Tverrfaglig samarbeid fordrer mulighet for felles informasjonsutveksling, diskusjon, refleksjon og vurdering. Dette gjelder både for bruker og fagfolk. Det må settes av tid til faste møteplasser med dette som formål både sammen med bruker, men også bare for teamet. Felles overeveielser og drøftinger er nødvendig for å stake ut felles mål og strategier.

For å skape et velfungerende samhandlingsklima er man avhengig av informasjonsutveksling også skriftlig. Det kan være vurderinger, teamreferater, planer osv. Bruker må også i størst mulig grad være oppdatert i forhold til skriftlige materialet. Dokumentasjonen må følge de faglig og juidisk retningslinjer som er eablert i forhold til dokumentasjon.

Fra styrende organer er det et mål at brukere skal møte en helhetlig helsetjeneste som er godt samordnet, preget av kontinuitet og med helhetlige behandlingskjeder. Særlig viktig er dette for brukere med langvarige og sammensatte behov, noe som man svært ofte møter i en rehabiliteringsprosess.

Når en person får en sykdom eller en skade starter et behandlingsforløp. Vedkommende blir for eksempel kanskje behandlet av spesialisthelsetjenesten, overført til en kommunal rehabiliteringsinstitusjon og så videre til hverdagsrehabilitering i hjemmet. Hjemme overføres det medisinsk ansvaret til fastlegen, man får kanskje assistanse av hjemmesykepleien, tilpasning av boligen av ergoterapeut og kanskje kontakt med NAV i forhold til jobb. I en slik situasjon er god informasjonsflyt mellom tjenestene sentralt for å få til et godt tilbud.

Brukere og pårørende opplever ofte at det er de som må opprettholde informasjonsflyten, noe som kan være svært slitsomt i komplekse situasjoner. Det er mange forhold som vanskeliggjør samhandlingsprosesser - ingen organisatorisk overbygnig mellom de samarbeidende parter, ulike rutiner, ulik forståelse, ulike faglig mål, ulikt regelverk, ulike journalsystem, ingen eller få formelle møteplasser osv. Svært ofte ses brudd i samhandlingsprosessene, noe som vanskeliggjør brukers situasjon.

For å skape en god rehabiliteringsprosess for personen kreves det å få til en koordinert prosess både innad i teamet og med samarbeidsparter utenfor. God informasjonsflyt og koordinering av de ulike tjenestetilbudene er derfor sentrale arbeidsoppgaver i en rehabiliteringsprosess. Som ledd i forsøk på forbedring av samhandlingsprosessene er individuell plan, rollene som koordinator i både kommune- og spesialisthelsetjeneste og koordinerende enhet for habillitering og rehabilitering i kommunene blitt lovpålagte tjenester (se eget menypunkt).

Helse- og omsorgsdepartementet utfordrer helsetjenesten til å utvikle gode pasientforløp. Det vil si at det defineres planer for behandlingsforløpet til definerte pasientgrupper. Man lager felles faglige retningslinjer, beskrivelse av prosesser, lager lokale forløpsplaner i institusjoner eller team i tillegg til individuelle behandlingsplaner. Noen kommuner og helsefortak er i gang med slikt utviklingsarbeid (se eksempel i litteraturliste).

Personer som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan (jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5). Vedkommende skal være delaktig i utarbeidelse av sin individuelle plan og også pårørende kan trekkes inn i arbeidet dersom personen selv og pårørende ønsker det (jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1). I planen skal personens mål, ressurser og behov avklares og bistansdbehovet for tjenestemottaker skal koordineres. Både koordinator i kommunen og i spesialisthelsetjenesten plikter å starte prosessen med å etabler Individuell plan dersom personen ønsker det.

Alle personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester i kommunen skal tilbys koordinator. ( jf. helse- omsorgstjenesteloven § 7-2). Koordinatoren skal følge opp den enkelte bruker og har som jobb å samordne tjenestetilbudet. Dersom koordinator ikke er opprettet ved komplekse tilfeller og personen selv ønsker det bør man i et rehabiliteringsforløp være med å påvirke til at koordintor blir opprettet.

Også pasienter med behov for komplekse eller langvarige og koordinerte tjenester i spesialisthelsetjenesten, skal tilbys koordinator (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-5a). Koordinatoren skal sørge for personen får den nødvendige oppfølgingen og sikre samordningen av oppholdet både innad i institusjonen og ovenfor andre tjenesteytere. Koordinator vil være en naturlig samarbeidspart for de som tilbyr rehabilitering innad i institusjonen.

Alle kommuner skal ha en koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering (jf. helse-og omsorgstjenesteloven § 7-3). Den koordinerende enheten skal fremme et helhetlig tilbud til personer med behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering. De skal også være et kontaktpunkt for eksterne og interne samarbeidsparter. Koordinerende enhet har et overodnet ansvar for arbeidet med individuell plan og for oppnevning, opplæring og veiledning av koordinator.

Litteratur

Eide & Eide (2007) Kommunikasjon i relasjoner, samhandling, konflikløsing, etikk, Gyldendal Nosk Forlag, Oslo

Grimsmo A. (2012) Veien frem til et helhetlig pasientforløp Veileder

Helsekompetanse.no -E-læring for individuell plan

Hjort, P. (2004) Tverrfaglig samarbeid og brukermedvirkning. Artikkel, forelesning høskolen i Oslo

Lauvås, K., Lauvås P. (2004) Tverrfaglig samarbeid – perspektiv og strategi, Universitetsforlaget, Oslo

Nordmann, Sandvin, Thommesen (2013)"Om rehabilitering" Kommuneforlaget

Olesen, J. (2009) Teamsamarbeidets betydninger for rehabiliteringsprosessen Fysioterapeuten nr 1 s 19- 26

Romsland, G., Dahl, B., Slettebø, Å.(2015) Sykepleie og rehabilitering Gyldendal Norsk Forlag

St.meld. nr. 47 (2008-2009) Samhandlingsreformen

5. Velferdsteknologi

Innledning

Dette kapitlet beskriver bruk av velferdsteknologi, og har fokus på hvordan velferdsteknologi kan gjøre at personer med sykdom eller nedsatt funksjonsevne i større grad kan klare seg på egen hånd og kan bo trygt hjemme.

Teknologien påvirker dagliglivet til både brukere og pårørende og det er viktig at man som helsepersonell vurderer om de teknologiske tiltakene gir en mer målrettet omsorg, om de gir økt livskvalitet og forebygger helseskade hos brukeren. Det kreves bevissthet om både positive og negative sider ved teknologien.

Hensikt med kapitlet

Å få kunnskap om muligheter og utfordringer ved å ta i bruk teknologi for å fremme økt selvstendighet og aktivitet hos brukerne.

Etter gjennomgått kapittel skal du:

ha fått kunnskap om hva er velferdsteknologi
ha forstått viktigheten av god informasjon til brukere og pårørende
ha fått kunnskap om samtykkekompetanse
ha fått kunnskap om fremgangsmåte og vurderinger som må gjøres underveis ved utprøving av teknologi

Definisjon

Hva er velferdsteknologi?

«Teknologi som kan bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet. Velferdsteknologiske løsninger kan i mange tilfeller forebygge behov for tjenester eller innleggelse i institusjon.» (NOU 2011:11 "Innovasjon i omsorg")

Velferdsteknologiske løsninger

Velferdsteknologikse hjelpemidler kan deles inn i fire hovedkategorier.

Trygghets- og sikkerhetsteknologi
Kompensasjons- og velværeteknologi
Teknologi for sosial kontakt
Teknologi for behandling og pleie

Den samme inndelingen benyttes i dette læringsprogrammet - se underliggende menypunkt. Her gir vi eksempler på tilgjengelig velferdsteknologiske løsninger.

Vurdere behov

Med kvalitet som utgangspunkt

Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring (Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial- og helsetjenesten ...Og bedre skal det bli! 2005-2015) gir en veiviser for hvilke vurderinger som bør gjøres. Målet er at tjenestene skal

Være trygge og sikre
Være virkningsfulle
Være samordnet og koordinert
Involvere brukerne og gi dem innflytelse
Utnytte ressursene på en god måte
Være tilgjengelige og rettferdig fordelt

Viktige aspekter

Når man skal kartlegge behov for velferdsteknologi er det viktig å skape tillit, bygge en god relasjon og bli kjent med bruker og evt. pårørende. Hvem er denne personen, hvilke behov har han / hun, hvordan er hverdagen, hvilke aktiviteter liker vedkommende å gjøre, hva skulle han / hun ha likt å gjøre, men ikke får til osv.? Hva er brukers forventninger og mål for velferdsteknologi? Dersom man skaper seg et skikkelig bilde av hvem denne personen er kan man lettere se behovene.

Det kreves en individuell vurdering i forhold til hvilken teknologi som passer for den enkelte bruker. En slik behovsvurdering kan ha utspring i to forskjellige situasjoner. Det kan være med bakgrunn i et spesiell situasjon som har synliggjort behovet som for eksempel et fall eller problemer med å huske medisintidspunkter. Da går man inn og kartlegger og vurderer spesielt i forhold til denne situasjonen. Det kan også være at man går inn og gjør en mer generell vurdering av brukerens livssituasjon og vurderer tiltak som kan avhjelpe situasjonen på mange områder. I slike tilfeller kan det være greit å benytte seg av et karttleggingsskjema.

Kartellingsskjema utviklet av Sintef
Kartleggingsskjema Det midtnorske velferdsteknologiprosjektet

Brukermedvirkning
Vurdering av samtykkekompetanse
Vurdering av behov og rett til helsehjelp
Vurdering av teknologitilpasning
Involvering av personell rundt brukeren
Faglig forsvarlighet
Etiske vurderinger
Risiko
Minst inngripende
Vurdering av motstand
Varighet.

(Rapp. Lister Tildeling av varslings- og lokaliseringsteknologi. Erfaringsnotat GPS-sporing)

1. Oppdage og utrede behov
2. Utprøve og tilpasse
3. Implementere
4. Følge opp
5. Sikre gode støttefunksjoner, dvs. teknisk support og brukerstøtte.

Man må også vurdere muligheter og begrensninger i brukers fysiske omgivelser og om bruker har et nettverk som kan følge opp, eller om det er andre f.eks. hjemmetjenesten som skal ha denne oppgaven. Velferdsteknologi må ikke introduseres og vurderes for sent for personer med demens eller kognitiv svikt; dette må innlæres før svikten er for stor.

Det må beskrives et akseptabelt og grunngitt formål for å kunne gripe inn i privatlivet og for å behandle de personopplysningene som inngrepet genererer. Vi som helsepersonell må forsikre oss om at tiltaket er i pasientens interesse, og at han eller hun ville ha gitt tillatelse til at det blir brukt. En skal vurdere hver enkelt sak nøye og ha fokus på det konkrete behovet alarmen skal avhjelpe. Man må ha tilstrekkelig kunnskap om brukeren slik at tiltakene blir tilrettelagt brukerens behov. Både brukeren og pårørende må tas med på råd i planlegginga. Risikovurdering/individuell vurdering omhandler hvilke tiltak som kan minske risikoen.

Hva med GPS sporing på en person i sterkt trafikkert område som ikke forstår seg på trafikk?
Hvordan hindre eller avgrense risiko for skade?

Velferdsteknologi påvirker også pårørende. Ved f.eks. demens eller kognitiv svikt involeres ikke bare personen selv, men også pårørende. I enkelte tilfelle velger man at alarmen går direkte til pårørende. Personen kan komme i stituasjoner der han/hun er i fare for seg selv eller omgivelsene sine. Alarm kan da føre til økt trygghet for pårørende. Involvering av pårørende når velferdsteknologi tas i bruk er derfor viktig.

Vurderinger må gjøres i forhold til hva som skjer når teknologi innføres.

Fører velferdsteknologi til frihetsinnskrenkning?
Fører dette til kontroll ut over det brukeren ønsker?
Brukerens selvbestemmelse må ivaretas og konfidensialitet og rett til privatliv må vurderes
Hvilken opplæring må bruker ha
Når og i hvilken situasjon skal hjelpemidlet benyttes?

Viktige momenter

Passer utstyret til brukeren?
Er det nyttig for /ham eller henne?
Er det tidkrevende for ansatte?
Er det vanskelig å administrere?
Løses problemet via tiltaket?
Er det tekniske utfordringer?
Skaffer det utfordringer for pårørende?

Trygghet- og sikkerhetsteknologi

Teknologi om trygghet og sikkerhet skaper trygge rammer omkring enkeltindividets liv og mestring av egen helse.

Ulike eksempler på slik teknologi

Ulike typer alarmer som alarmerer ved evt. stopper farefulle situasjoner

Adgangskontroll - via kamera identifiserer bruker hvem som ringer på
Boligalarm for brann, vannlekkasje, innbrudd
Bevegelsesdetektor - registrerer bevegelse i boligenmht. unormal aktivitet
Komfyrvakt - kobler ut strøm ved for høy temperatur

Eksempler på boligalarmer:

http://verisure.no/

http://sectoralarm.no/

http://www.clasohlson.com/no/Nexa-LMDT-810-utend%C3%B8rs-bevegelsesdetektor/36-4914#moreinfo

Alarmer som påkaller kontakt med ansatte /pårørende ved uhell eller overvåker en situasjon mht. sykdomsutvikling

Trygghetsalarm - varsle for å snakke med hjelpepersonalet evt. pårørende

Aktivitetsdetektor - registrerer aktivitet over tid - for å registrere mulig sykdomsutvikling f.eks. demens, epilepsi, få kartlagt brukerens ulike daglige gjøremål for å kunne planlegge pleien

Falldetektor - registrerer fall ved at det går alarm til hjelpepersonell eller pårørende

Sensorer som registrerer at brukeren er tilstrekkelig kledd

Vakt og alarm AS Abilias produkter

CareTech Cognitas produkter

Tryggitel AS Picomeds produkter

www.nitec.no/ www.gewa.no/varsling

Video - bruk av GPS

Kompensasjons- og velværeteknologi

Teknologi om kompensasjon og velvære kan gjøre hverdagen enklere for brukeren.

Kompensasjon for sansetap eller reduserte kroppsfunksjoner

Hjelpemidler for bedre mestring ved sansetap eller kommunikasjonsvansker

Hjelpemidler for hørsel og syn

gewas produkter http://www.bojo.no/

https://www.adaptor.no/Hjelpemidler http://www.comfortaudio.com/no/

http://www.resound.no/ http://www.medisan.no/produkter/

Talehjelpemidler

abilias produkter gewas produkter cognitas produkter

Hjelpemidler som kompenserer for fysiske handikap eller manglende fysisk styrke

http://www.cypromed.no/ http://madeformovement.com/

Tekniske hjelpemidler

Hjelpemidler som forenkler hverdagen ved funskjonsvansker

Forflytningshjelpemidler - sklilaken, transportlaken, bærestropper, mobile personløftere og ståheiser

Hjelpemidler som kompenserer for fysiske funksjonshemminger
- gang- og oppreisningshjelpemidler

http://assistep.no/no/

Omgivelseskontroll

Hjelpemidler som setter en i stand til å bruke og kontrollere elektriske maskiner og installasjoner i ens omgivelser.

Klimakontroll - styre lys og varme
Fjernstyring - vinduer, dører, radio/TV
Ventilasjon - styre ventilasjon
Husholdningsapparater - komfyr, kaffetrakter, kjøleskapdør
Underholdning - TV, video, radio, CD / DVD/ Blurayspiller

gewas produkter

picomeds produkter

Teknologisk assistanse i boligen

Hjelpemidler som forenkler aktiviteter i hverdagen ved ulike funksjonsvansker

Pasientforflytning - takløftere, trappeheiser, hev- og senkbart møblement og innredning
Toaletthjelpemidler - toalett med spyl og tørk, hev og senkbart
Robotteknologi - robotrengjøringsmaskiner og støvsugere

Funksjonsutstyr.no

Hepros produkter

Robotstøvsuger

Treningsaktiviteter

Hjelpemidler som gjør det mulig å være fysisk aktiv både ute og hjemme

Fysisk trening - skritt-tellere, puls-klokke, GPS-sporing, sykkel
Hjernetrim - spillteknologi
Rehabilitering - utstyr for egentrening, robotstyrt trening, dataspill, utstyr for måling av bevegelse

Motitechs produkt

http://www.iaid.dk/

xbox produkter

http://forskning.no/forebyggende-helse-fysioterapi-spill-media/2012/02/gaming-gamle

http://www.akumed.no/

https://www.tress.com/

Hjelp til å huske

Hjelpemidler som gir påminnelser om hva tiden er og hva man skal huske på

Automatiske meldinger - medisindosetter som sier fra når medisinen skal tas og tids- og aktivitetsanvisere
Løsninger som aktiviseres av bruker - søk av gjenstanser, organsisering av innkjøp

Cognitass for kommunikasjon, tidsforståelse og struktur

Teknologi for sosial kontakt

Verktøy for sosial kontakt hjelper mennesker å komme i kontakt med hverandre eller i kontakt med helsevesenet.

Videokommuniksjon

Hjelpemidler for sosial kontakt med omverdenen via telefon eller data

Via telefon - bildetelefon
Via datanett - PC med kamera, Skype

Webtjenester

Bruk av sosiale media for å komme i kontakt med andre mennesker

Nettsamfunn - Facebook, Twitter

Robotteknologi

Robotteknologi for stimulering og virtuelt besøk

Tekniske kjæledyr - robotselen Paro
Kommunikasjonsroboter - "Giraffroboten"

picomeds produkt

giraffs produkt

Teknologi for behandling og pleie

Det finnes verktøy som kan bidra til å bedre mestre egen helse.

Hjemmebehandling

Kommunikasjon med helsepersonell - PC med berøringsskjerm og kamera
Journal - tilgang til egen journal, gjerne via PC
Helsedagbok - på data
Individuell plan - på data
Behandlingsutstyr - hjemmedialyse
Medisinering - medisineringsautomat
Psykisk helse - psykoterapi, psykologhjelp via IKT

http://www.hospitality.no/personlig-helsedagbok.5185400-287519.html

http://www.dignio.no/helsesjekk/

Hjemmeanalyser

Egenregistrering av kliniske data - bruk av PC med berøringsskjerm
Sensorteknologi - registrering av kroppsvekt, EKG, blodtrykk, blodsukker, SpO2, respirasjon

http://www.dignio.no/helsesjekk/

http://www.picomed.no/

http://diabetes.bayer.no/blodsukkerapparat/

Samtykke

Frivillig å bruke teknologi

Helsehjelp kan bare gis med brukers samtykke (Lov om pasient og brukerrettigheter §4-1)

Loven påpeker at for at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Mht. velferdsteknologi vil det si at det ikke holder kun å informere om hvordan teknologien fungerer og hvordan det brukes, men man må også beskrive fordelene og ulempene ved hjelpemidlet. Informasjonen må tilpasses forutsetningene brukeren har for å forstå informasjonen. Dersom brukeres handlemåte og omstendighetene for øvrig tilsier at hun eller han godtar helsehjelpen kan stilltiende samtykke godtas. Samtykke er ikke gyldig dersom bruker er passiv og at man bare antar at vedkommende samtykker dersom personen ikke er i stand til å gi uttrykk for ønskene sine. I slike tilfeller må man få en uttrykkelig godkjenning (Lov om pasient og brukerrettigheter §4-2). Dersom tiltaket er inngripende i forhold til brukerens konfidensialitet f.eks. som ved varslings eller lokaliseringsteknologi, blir kravet større til at brukeren er tilstrekkelig informert og samtykker.

Samtykkekompetanse

Å ha samtykkekompetanse betyr at man har innsikt i og er i stand til å vurdere konsekvensene av de valgene man tar. Dersom brukeren har fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemming og åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter kan samtykkekompetansen bortfalle helt eller delvis (Lov om pasient og brukerrettigheter §4-3). Den som gir helsehjelpen avgjør om brukeren mangler kompetanse til å samtykke. Avgjørelsen manglende samtykke skal begrunnes skriftlig og legges frem for bruker og pårørende. I en slik situasjon skal helsepersonell uansett legge forholdene best mulig til rette for at brukeren selv kunne samtykke. Avgjørelser om samtykkekompetanse skal noteres i journal.

Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi hos brukere uten samtykkekompetanse

(Lov om pasient og brukerrettigheter §4-6 a.)

Loven åpner for at man i visse tilfeller kan gi helsehjelp som brukeren motsetter seg. "...dersom vilkårene i § 4A-3 er oppfylt kan helsehjelpen gjennomføre med tvang eller andre tiltak for å omgå motstand hos pasienten." Helsepersonell kan bestemme at man tar i bruk tekniske innretninger for varsling og lokalisering hos brukere over 18 år dersom man ser det som nødvendig for å begrense risiko for skade på brukeren. Det skal vurderes om tiltaket står i forhold til risikoen, at det vurderes som at tiltaket er det minst inngripende tiltaket og om det er sannsynlig at bruker ville gitt sin tillatelse. Den som avgjør om brukeren har samtykkekompetanse vil i utgangspunktet være den som setter i gang helsehjelp og som har det faglig ansvaret for behandlinga - den pasientansvarlige legen.Om mulig skal man også innhente pårørendes syn på saken. Pårørende kan ikke bestemme hva pasienten skal få av inngripende helsehjelp.

Det er likevel viktig å involvere pårørende, spesielt med tanke på det å få fram hva pasienten selv ville ha valgt. Pårørende sine vurderinger skal dokumenters i journal. Dersom brukeren motsetter seg tiltaket kan ikke tiltaket iverksettes. Kapittel 9 psykisk utviklingshemmede

Skjema og retningslinjer for samtykkevurdering, Lister kommunene.

Organisering

Teknologi skaper endring i praksis

Man sier at for å få en vellykket prosess i forhold til implementering av velferdsteknologi er 20 % avhengig av en velfungerende teknologi, men hele 80 % avhenger av organisasjonen og prosessene rundt den. Teknologien må integreres i øvrige helse- og omsorgstiltak. Målet er at oppgavene skal bli lettere, billigere eller bedre, men ofte krever teknologi en omorganisering av praksis for at dette skal skje. Skal en person gjøre helsemessige registreringer i hjemmet må det lages rutiner for hvordan dette skal følges opp av helsevesenet. Skal en person følges opp i forhold til GPS-sporing må man vurdere hvordan dette skal organiseres på best mulig måte etc.

Rutiner må legges om

Ved hjelp av velferdsteknologiens muligheter kan man finne nye løsninger og skape forbindelser der det tidligere har vært tette organisatoriske sperrer. For å få en effektiv tjeneste kreves det da en gjennomgang av arbeidsmåter og omlegging av disse for å få best mulig utbytte av teknologien. Det kreves endringer av rutiner og utprøving av nye arbeidsformer i tett dialog med både brukere, ansatte og IT-tjenesten. Vellykket velferdsteknologi, teknisk sett, kan være direkte mislykket, dersom det ikke blir lagt til rette for nødvendige organisatoriske endringer. Teknologien må innarbeides som et verktøy i tjenestens oppgaveløsning.

Forsvarlig lagring av sensitiv informasjon

Velferdsteknologi kan generere store mengder sensitiv informasjon. Dette stiller krav til forsvarlig håndtering av informasjonen. Datatilsynet oppfordrer til å begrense datamengden som lagres til kun det som er nødvendig. De fremmer også bruk av sanntidsløsninger dersom historikk ikke er nødvendig i den gitte situasjonen.

Varsling og lokaliseringsteknologi krever vedtak

Det må gjøre vedtak før en kan ta i bruk varslings og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. Dette sikrer at det som skjer er på grunnlag av loven og kan etterprøves ved gjennomgang av arkivert dokumentasjon.

Sårbar teknologi

Teknologien kan være sårbar.Det skjer tekniske feil, teknologien fungerer ikke alltid som forventet eller det kan oppstå menneskelig svikt. Det vil i mange tilfeller være nødvedig å ha en plan B dersom teknikken svikter. Det vil også være viktig å ha teknisk personell for feil løsing. Det kan være store utfordringer med å få de ulike tekniske løsningene til å samvirke og man kan oppleve tregt/usikkert nett. Så lenge kommunen er eier av et hjelpemiddel og anbefaler det, har kommunen ansvar for oppfølging.

Alarmmottak

Som alarmmottak benyttes ulike løsninger- f.eks. brannvesenet, vaktselskap, pårørende og alarmsentralen Hjelp 24 som er en privat landsdekkende aktør. Noen kommuner praktiserer forskjellige løsninger avhengig av brukerens behov.

Litteratur

Haugan, S. (2011) Teknologi letter livet for "Fru Paulsen" Artikkel Bladet Forskning

Helsedirektoratet (2015) Veileder i personvern og informasjonssikkerhet ved bruk av velferdsteknologi

Helsedirektoratet (2015) Første gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger Nasjonalt velferdsteknologiprogram

Helsedirektoratet (2017) Andre gevinstrealiseringsrapport med anbefalinger Nasjonalt velferdsteknologiprogram

Helsedirektoratet (2012) Velferdsteknologi. Fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013 - 2030.

Hofmann, B.(2010) Etiske utfordringer med velferdsteknologi Notat, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten

KS (2017) Velferdsteknologiens ABC

Meld. St. 29 Morgendagens omsorg (2012–2013) Kap.7 Velferdsteknologi - en ny ressurs

NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg Kap.7 Ny teknologistøtte

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Møre- og Romsdal (2014) Våke - Et refleksjonshefte om velferdsteknologi, juss og etikk for helsepersonell Refleksjonsverktøy

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Møre- og Romsdal (2015) Våke - Et arbeidshefte om bruk av velferdsteknologi i helsetjenestene

Nettsted velferdsteknologi:

http://www.lister.no/prosjekter/helsenettverk-lister/velferdsteknologi/574-filmer-om-velferdsteknologi

http://www.lister.no/helse/velferdsteknologi-telemedisin/650-samtykke-og-velferdsteknologi

http://www.normen.no

https://www.facebook.com/groups/558839860910098/

https://www.facebook.com/groups/794852477224717/

https://kurs.kommit.no/

http://www.sintef.no/projectweb/velferdsteknologi/

https://kurs.kommit.no/local/course_page/home_page.php?id=254

6. Etikk

Innledning

Dette kapitlet beskriver etiske utfordringer i forhold til både hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi og har fokus på handlingsvalg. Rehabiliteringsarbeid kan ikke bare baseres på vedtatte normer og verdier, men må være personlig begrunnet i møte mellom helsepersonell og de menneskene som deltar; brukere, medarbeidere og myndigheter (Nordby, 2012).

Arbeidet kjennetegnes av samarbeidsprosesser og situasjoner som aldri er like. Slikt sett er hver situasjon i hverdagsrehabilitering unik. Man må reflektere over situasjonen og være bevisst verdivalg og ikke minst hvem sine verdier som står på spill.

Etter gjennomgått kapittel skal du:

kjenne til etiske utfordringer som kan oppstå ved hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi
lære å reflektere over ulike situasjoner og være bevisst på hvilke verdier som står på spill

Etikk og hverdagsrehabilitering

Etikk og brukermedvirkning

Brukermedvirkning er for mange et uklart begrep, og det å skulle praktisere brukermedvirkning er et område der den etiske kompetansen vil være helt nødvendig. Brukermedvirkning bygger på grunnleggende etiske prisipper som enkeltindividets autonomi og frihet. Samtidig reiser det også en del grunnleggende etiske utfordringer som for eksempel:

Hva når pasientes behov og interesser støter mot fagetiske standarder?
Hvordan tenke brukermedvirkning hos pasienter med kognitiv svikt/nedsatt samtykkekompetanse?
Hva hvis brukeres interesser ikke samsvarer med det offentliges interesse, og hva hvis vi møter stadig større forventinger til tjenestetilbudet; forventninger som ikke samsvarer med de faktiske ressursene?

Disse, og andre etiske spørsmål, som reises i kjølvannet av formålet om økt brukermedvirkning, krever at vi er i stand til å gjøre etiske refleksjoner for å komme frem til gode vurderinger basert på faglig og etisk skjønn.

Se Brukermedvirkning i helse- og omsorgssektoren - debatthefte

Gjennom erfaring og egen ”gransking”, samt egne refleksjoner over situasjoner, så kan man i større grad bli bevisst sitt ståsted med hensyn til hvilke verdier som fremmes, samt hvem sine verdier som legges til grunn i arbeid med hverdagsrehabilitering.

Etisk handlingskompetanse læres gjennom etisk bevisstgjøring og refleksjon.

Nordby (2012) understreker at handlingsvalg i rehabiliteringsarbeid ikke kan baseres på vedtatte normer og verdier, men må være personlig begrunnet i møte mellom helsepersonell og de menneskene som deltar – brukere, medarbeidere og myndigheter.

Hverdagsrehabilitering kjennetegnes nettopp av samarbeidsprosesser og situasjoner som aldri er like.

Slikt sett er hver situasjon i hverdagsrehabilitering unik. Man må reflektere over situasjonen og være bevisst verdivalg og ikke minst hvem sine verder som står på spill. Det er nødvendig for å beskytte mot fordommer, og ikke minst komme til livs fordommene i forhold til rutinepreget arbeid. Selv om man alltid har tatt inn avisen til andre brukere, så er det ikke sikkert at det er riktig å gjøre i Harald sin situasjon.

Etisk refleksjon i arbeid med hverdagsrehabilitering innebærer å sette søkelyset på hva som står på spill i en situasjon der hverdagsrehabilitering planlegges, gjennomføres eller evalueres.

Det innebærer videre å utforske hva som oppfattes som viktige mål og verdier for både tjenesteyteren, brukeren, deres samarbeidspartnere og sosiale nettverk.

For Harald sin helse og livskvalitet er det avgjørende at de personene han møter i hverdagen, er enige om hvilke mål og midler som gjelder.

Dilemma hverdagsrehabilitering

Nå skal du arbeide med ulike dilemmaer som oppstår i møte med Harald og Signe. Men før du går i gang skal du få lære mer om hva et dilemma er, hvordan det kan oppstå og hva etisk handlingskompetanse er.

Les mer om oppgaven under "Dilemma Harald".

Fram til samling 2 skal dere arbeide sammen med dilemma fra egen arbeidshverdag som dere diskuterer i egne grupper og legger frem på samling 2.

Introduksjon

Etisk handlingskompetanse

Gjennom erfaring og egen ”gransking”, samt egne refleksjoner over situasjoner, så kan man i større grad bli bevisst sitt ståsted med hensyn til hvilke verdier som fremmes, samt hvem sine verdier som legges til grunn i arbeid med hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi.

Etisk handlingskompetanse læres gjennom etisk bevisstgjøring og refleksjon. Nordby (2012) understreker at handlingsvalg i rehabiliteringsarbeid ikke kan baseres på vedtatte normer og verdier, men må være personlig begrunnet i møte mellom helsepersonell og de menneskene som deltar – brukere, medarbeidere og myndigheter. Hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi kjennetegnes nettopp av samarbeidsprosesser og situasjoner som aldri er like.

Hver situasjon er unik. Man må reflektere over situasjonen og være bevisst verdivalg og ikke minst hvem sine verder som står på spill. Det er nødvendig for å beskytte mot fordommer, og ikke minst komme til livs fordommene i forhold til rutinepreget arbeid. Selv om man alltid har tatt inn avisen til andre brukere, så er det ikke sikkert at det er riktig å gjøre i Harald sin situasjon.

Etisk refleksjon

Etisk refleksjon i arbeid med hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi innebærer å sette søkelyset på hva som står på spill i en situasjon der hverdagsrehabilitering planlegges, gjennomføres eller evalueres.

Det innebærer videre å utforske hva som oppfattes som viktige mål og verdier for både tjenesteyteren, brukeren, deres samarbeidspartnere og sosiale nettverk. For Harald sin helse og livskvalitet er det avgjørende at de personene han møter i hverdagen, er enige om hvilke mål og midler som gjelder.

Dilemma Harald

Harald Jenssen, dilemma

Harald har kommet hjem fra oppholdet ved opptreningsinstitusjonen etter lårhalsbruddet. Han blir tildelt hverdagsrehabilitering for fire uker. Haralds mål er å gå bedre for å klare de daglige funksjoner. Han vil også klare seg selv i dusjsituasjon.

Alle ansatte i hjemmetjenesten er informert om Harald sine mål. Og at Harald har gode forutsetninger for å klare seg fint og bli sjølhjulpen, men at det er en periode med trening og øvelse for å komme dit.

Likevel tar noen av de ansatte i hjemmetjenesten over og hjelper Harald med funksjoner han klarer selv. Han skal for eksempel trene på å gå i postkassen for å hente avisen som en del treningen. Det er en tendens til at hjemmetjenesten tar inn avisen når de kommer. Enkelte synes at Harald fortjener å få inn avisen, det er jo bare en bagatell, og han vil slippe strevet med å hente den.

Og i dusjsituasjon opplever enkelte at det tar for lang tid, og hjelper i stor grad til med påkledningen. Det er mange andre brukere som skal ha oppfølging. Og andre synes det er vanskelig å se på at Harald strever så lenge med bukse og strømper.

Nå har du lest om Harald, og om ulike dilemmaer som kan oppstå. Hva bør du tenke over for å kunne møte Harald på best mulig måte?

Reflekter over følgende:

Hva med brukermedvirkning / brukerstyring?

Harald har vært innstilt på å klare seg selv lengst mulig uten noen form for hjelp. Dette var også hans innstilling før lårhalsbruddet.

Men han syntes at alt ble så vanskelig etter bruddet. Fysisk form som var god i utgangspunktet, fikk seg en skikkelig trøkk etter bruddet og han hadde ikke trodd at nedsatt funksjon kom så fort.

Og så var han veldig imponert over all hjelp som man kunne få i en slik situasjon. Og han må innrømme at det er svært så behagelig å få hjelp, til tross for at han vil bli selvstendig, og ønsker å styre mest mulig selv.

Han synes han får så god vask av ryggen og det er behagelig at noen vasker håret.

Om han kunne få noe hjelp til dette videre, så kunne han jo gjøre mye annet selv…Han har tenkte at han kunne for eksempel ta en tur til kaffen hvor alle vennene bruke å sitte, og bruke krefter på det, i stedet for å bli helt sliten med dusjing.

Vi har her en situasjon med sprikende mål. Hva vil bruker? Vil han få hjelp til dusj/tildeling av timer, og heller bruke tiden sin mer etter hans egentlige mål?? Harald klarer jo å dusje selv.

Og hva med hans motivasjon, om han ikke får hjelp til dusjinga? Vil mangel på hjelp her nedsette hans trivsel?

Hva med samarbeid med pårørende eller /og andre nærpersoner?

Harald har tre barn. En sønn og to døtre. De har stilt opp spesielt mye for sin far i denne perioden han har hatt vansker med å gå.

En fra hverdagsrehabiliteringsteamet er daglig hos Harald og har gangtrening.

En dag er en av hans døtre til stede, og hun hentyder at det kan ikke muligens ikke er så riktig at han skal være så aktiv og at han kanskje skal ta det mer med ro i fremtiden. Han kan jo falle igjen, og da er det vel best at han holder seg mer i ro og får den hjelpen han trenger? Hun sier at han er jo tross alt 82 år, og må kunne nyte alderdommen i stedet for å holde på med øvelser som sikker sliter han ut..

Her er en vanlig problemstilling som kan stilles fra pårørende. Pårørende til gamle/eldre foreldre kan ikke helt se og forstå at det å være så aktiv er det mest gunstige for sine foreldre.

Hva er rollene her? Hva vil Harald selv? Klarer han å overbevise sin datter at det å komme seg i aktivitet, kan være den beste veien til hans livskvalitet? Eller vil han også tenke at ”kanskje er det best at jeg tar det mer med ro”?

Hva er fagpersonenes rolle i en slik situasjon? Kan man overprøve datters syn?

Kommunikasjon og samarbeid for å øke felles forståelse er viktig her. Fagpersoner må se utfordringen i å fremme forståelse og også få til en dialog med pårørende om dette. Dersom man ikke tar tak i en slik problemstilling, kan det faktisk bli en reell situasjon at Harald holder seg mer i ro. Hvilket ikke trenger å være det beste for han, verken i nåtid eller fremtid.

Hva skjer når perioden med hverdagsrehabilitering er over?

Harald hadde verken hjemmetjeneste eller andre tjenester før lårhalsbruddet. Han hadde jo følt seg nokså ensom etter at kona gikk bort, til tross for at ungene kommer innom. Men de var jo ikke der daglig da...

Harald har kjent en god trygghet i at det kommer noen innom dagelig, og at både hjemmetjeneste og hverdagsrehabiliteringen har vært hos han. Han synes at det har vært fint med noe å prate med, og det er enklere å trene i lag med noen. Alt blir liksom et tiltak alene. Og han synes også at humøret han bedret seg den siste tiden med alle folkene til stede. Han ser virkelig frem til at det kommer noen.

Dette kan være en vanskelig situasjon, både for Harald og for de som er inne med tilbud/hjelp.

Hvordan skal man unngå at Harald blir utrygg? Hva skal til for at han ikke opplever en stor ensomhet etter perioden? En ensomhet som i verste fall kan sette han tilbake både fysisk og psykisk?

Grundig informasjon i starten om hvor lenge hverdagsrehabiliteringen varer er svært viktig.

Så er det jo spørsmål om hjemmetjeneste skal være til stede i et videre forløp.

Oppfølging spesielt med tanke på hans ensomhetsfølelse kan være på sin plass å tenke på. Men her må man være i tråd med brukers målsetting. På hvilken måte skal man komme slike problemstillinger til livs, når de ikke er i henhold til Harald målsettinger for hverdagsrehabilitering?

Kan man tenke samarbeid med hjemmetjenesten, at det tar videre det faktum at Harald er ensom? Hva kan de i så fall tenke av tiltak?

Hva med hverdagsrehabiliteringsteamets samarbeid med hjemmetjenesten?

Harald har fått tildelt hjelp til dusj i perioden etter at han kom fra opptreningsinstitusjon.

Når hverdagsrehabiliteringen kommer inn i bildet, har hjemmetjeneste vært inne et par uker og hjulpet til i dusjsituasjon.

Treningen starter med å bli selvhjulpen, og i takt med at styrke og bevegelighet øker i beinet, så klarer Harald mer og mer selv. Etter tre uker er han så godt som selvhjulpen.

I denne man situasjonen kan hverdagsrehabilitering oppleves som at man ”tramper i beddet” til hjemmetjeneste og at teamet kommer inn og overtar, for så å avslutte tjeneste for hjemmetjeneste. Så kan det også oppleves som at teamet består av bedrevitere, som kommer inn og vet best.

Før å unngå misforståelser og følelse av overtramp både ovenfor hjemmetjeneste og Harald, så er det viktig å ha fokus på tverrfaglig samarbeid og felles forståelse for brukers mål, og hvilke tiltak som settes i verk.

Teamets oppgave med å formidle Harald sine mål til hjemmetjeneste er svært viktig, og det er påkrevet med jevnlige møter og evalueringer. Er alle inneforstått med hva som er målene, og hva som er tiltakene for å nå målene?

Det kan være utfordrende å skape samarbeidsarena i travle hverdager, men det er desto viktigere å få til samarbeid for at Harald skal få det best mulig ut fra sine forutsetninger.

Kompetanse i, og forståelse for hva hverdagsrehabilitering er, er elementære forutsetninger.

Etikk og velferdsteknologi

Hva er forskjellen på inngripende eller ikke inngripende helsehjelp?

Pasient og brukerrettighetloven pålegger oss "...å velge det tiltaket som er minst inngripende i pasientens liv". Kravet om forsvarlig tjeneste må veies opp mot personens rett til frihet og selvbestemmelse. Som helsepersonell må man vurdere risiko opp mot frihet - hva er faglig forsvarlig og i hvilken grad er tiltaket inngripende i brukerens liv.

Hvem har nytte av tiltaket?

Å søke løsninger på helserelaterte utfordringer i teknologi og ikke i menneskelige relasjoner og institusjoner kan tolkes som et resultat av overordnede ideologier. Man må spørre seg om det er tjenesteyter, bruker, pårørende, industrien eller samfunnet som har nytte av tiltaket? Dersom behovet hos personen tilsier at det er nødvendig med personlig hjelp, og dette blir møtt med teknologi, blir det probelmatisk. For eksempel kan dette være et dårlig tjenestetilbud til brukere som opplever ensomhet og som har behov for sosial kontakt.

Viktige aspekter ved etikk og velferdsteknologi

Enkelte velferdsteknologiske tiltak som har som mål å skape trygghet for den enkelte, vil også inneholde et element eller potensial for overvåking. Teknologien gir mulighet for å observere personer når de er alene, både i eget hjem og eventuelt også ute. Det kan for eksempel være lagring av bevegelsesmønster gjennom GPS-sporing, helseovervåking gjennom kroppssensorer og overvåking av atferdsmønster gjennom smarthusteknologi i form av kamera og bevegelsessensorer. Dette kan medføre at personen opplever at han/hun må tenke over sine handlinger noe som vil kunne føre til innskrenkninger personens handlingsrom i hverdagen. Nytteverdien må derfor veies opp mot hensynet til personvernet.

Teknologi som gir mulighet for måling og overvåking av fysiologiske og biokjemiske parametre kan øke egenomsorg og mestring av egen sykdom. Samtidig kan dette også gi en opplevelse hos personen av å bli kontrollert. Teknologi kan også brukes til overvåking av aktivitet og adferd. Samtidig gir aktivitetsovervåking utfordringer med normsetting: Hva er ”normal” og akseptabel aktivitet, og hvem skal bestemme dette? Har vi en rett til å forsømme oss selv, og har personer uten samtykkekompetanse mindre rett til dette enn samtykkekompetente?

Velferdsteknologiske løsninger kan føre til at store mengder personlige data om personen lagres. Dette er data som helsepersonell og systemleveerandører kan få tilgang til. Det må vurderes om omfanget av registreringer står i forhold til det man oppnår ved registreringen. Finnes det retningslinjer for hva slags registreringer som tillates og i hvilket omfang det kan tillates? Hvordan sørger man for forsvarlig håndtering av store sensitive datamengder?

Hva er det beste behandlingstilbudet for personen? Skal vedkommende få behandling hjemme fremfor ved helseinstitusjon dersom behandlingen hjemme vil være av dårligere kvalitet, vil være dyrere, kunne gi ekstra risiko, men vil gi vesentlig bedre livskvalitet?

Sykdomsovervåkende og fjernbehandlende teknologi involverer familie på ulike vis som f.eks ved dialyse eller bruk av hjemmerespirator. Dette kan endre forholdene mellom familiemedlemmer og kan pålegge familiemedlemmer byrder, som de ellers ikke ville hatt. Familiemedlemmer kan oppleve å få helsefaglig ansvar og stress. Hjemmet blir fylt av teknologi. Dette kan endre forholdet til hjemmet føre til redusert privatliv. Pårørende kan føle seg invadert i sitt eget hjem. Sporings- og lokaliseringsteknologi som for eksempel GPS derimot ha motsatt effekt. Det kan virke avlastende og skape trygghet hos pårørende slik at de slipper å bruke tvang for å hindre at en person går ut.

Diatatilsynets tips for å sikre personvernet

Litteratur

Hofmann, B.(2010) Etiske utfordringer med velferdsteknologi Notat, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten¨

KS (2011) Brukermedvirkning i helse- og omsorgssektoren Debatthefte

Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Møre- og Romsdal (2014) Våke - Et refleksjonshefte om velferdsteknologi, juss og etikk for helsepersonell Refleksjonsverktøy

Nettsted etikk

http://www.ks.no/tema/Helse-og-velferd/Velferdsteknologi/Etikk-jus-og-personvern/Etikk-og-velferdsteknologi/

http://www.lister.no/helse/velferdsteknologi-telemedisin/650-samtykke-og-velferdsteknologi

Skrevet ut av:	Gjestebruker
Dato:	tirsdag, 28. mars 2023, 20:56

Nettsted:	Helsekompetanse
Kurs:	Aktivitet og mestring
Bok:	Teori

Teori

Innholdsfortegnelse

Introduksjon

1. Hva er rehabilitering?

Definisjon

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinatorKap. 2 Generelt om habilitering og rehabilitering

§ 3 Definisjon av habilitering og rehabilitering

GAP-modellen

Helhetlig tilnærming

Brudd i livsløp

Å ta kontroll

Chronic Care Model

Effekt av rehabilitering

Rehabiliteringspyramiden

Aktuelle lover og forskrifter

Litteratur

2. Hverdagsrehabilitering

Definisjon

Aktivitetsmål

Hverdagens utfordringer

Brukerens prosess

Mestring av hverdagsaktiviteter

Viktige aktiviteter skaper motivasjon

Aktivitetsutfordringer vurderes

Motivasjon

Hverdagsmestring

Hjemmet som arena

Intensiv oppfølging

Organisering

Litteratur

3. Aktiv bruker

Selvstendighet og makt

I en sårbar situasjon

Lært hjelpeløshet

Bruker må få mer makt og helsepersonell må gi fra seg makt

Respekter brukeren som den han er, med de verdivalg han tar!

Mestring

" Gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats..."

Forsvarsmekanismer

Å møte problemet

Oppmuntring og tålmodighet

Mestring stimulerer til å prøve mer

Kunnskap

Inkludering av nettverk

Familie og pårørende er viktige støttespillere

Gi informasjon

Inviter til samtale om pårørendes situasjon

Sosialt nettverk en ressurs i hverdagsrehabilitering

Tiltak ved forringet sosialt nettverk

Rutiner for å fange opp pårørendes behov

Litteratur

4. Rehabiliteringsprosessen

Arbeidsmetode

Individuelt tilpasset

Hvem er denne personen?

Formål med kartleggingen

Helhetsfokus

Målarbeid som bearbeidelsesprosess

Langsiktige og kortsiktige mål

En læreprosess

En skriftlig plan

Fortløpende evaluering

Halvtids- eller sluttevaluering

Oppfølgingsplan

Justering av planlagt arbeid

Verktøy

PSFS

MNA / ernæringsarbeid

COPM

SPPB

FIM*

IPLOS

”Timed up and go"

Sunnaas ADL-index

ADL-taxonomien

Yrkesgruppenes roller

Tverrfaglig samarbeid

Samhandling

Kommunikasjon

Med bruker og pårørende

Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator
Kap. 2 Generelt om habilitering og rehabilitering