Teori

GAP-modellen

Behov for rehabilitering på grunn av funksjonsendring, skade eller sykdom
Akutte skader eller sykdommer eller kroniske degenerative sykdommer kan føre til en funksjonsnedsettelse forårsaket av endringer i kroppens fysiologiske, psykologiske eller biologiske funksjoner. Mange av disse tistandene kjennetegnes av deres komplekse karakter, og de kan påvirke mange aspekter ved livet.

Den medisinske modellen
Historisk har man sett på funksjonshemming som et individuelt problem forårsaket av sykdom eller skade, noe som krever individuell behandling av profesjonelle. Målet i den medisinske modellen har vært kurering, eller at personen gjør tilpasninger eller atferdsendringer som fører til størst mulig grad av bedring. I den medisinske modellen er medisinsk omsorg og bistand hovedfokuset.

Den sosiale modellen
På 1970-tallet fremmet funksjonshemmedes organisasjoner den sosiale modellen. De hevdet at den medisinske modellen satte et avviksstempel på deres kropper. De ønsket aksept for kroppslig og mental forskjellighet. Mange personer med funksjonshemning på grunn av skader eller kronisk sykdommer opplevde at de ble stengt ute fra arenaer for deltakelse, både i skole, utdanning, arbeid og fritid. Utestengingen skyldtes holdninger eller mangel på tilgjengelighet. De opplevde seg utsatt for diskriminering. Den sosiale modellen var med på å skape forståelse for at funksjonshemning skapes av manglende tilrettelegging. Personen med sykdom eller skade har best kunnskap om sin situasjon og skal selv ta de valg som kreves for å leve et selvstendig liv.

Relasjonell forståelse av funksjonshemming
Gap-modellen viser at en funksjonsnedsettelse ikke alltid vil føre til en funksjonshemning. En funksjonshemning oppstår først når personen får sin livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom personens funksjonsevne og samfunnets utforming/tilrettelegging. Rehabiliteringsprosessen har ofte som mål å minske gapet. Har man i større grad hatt fokus på tilrettelegging i samfunnet, ville funksjonshemningen blitt mindre. Trapper byttet ut med ramper og heiser minsker for eksempel en rullestolbrukers funksjonshemning. En døv person blir for eksempel mindre funksjonshemmet i et miljø der mange kan tegnspråk.

En viktig strid
I forhold til rehabilitering har striden mellom medisinsk og sosial modell vært bevisstgjørende. Den gir oss en påminnelse om at den medisinske rehabiliteringen bare er en del av rehabiliteringsprosessen. Det å gjøre samfunnet åpent og tilgjengelig slik at mennesker med funksjonshemninger av ulikt slag kan delta på like vilkår som andre, er vel så viktig. Medisinsk rehabilitering dreier seg om så langt som mulig å «normalisere» en tilstand. Sosial rehabilitering dreier seg om å tilrettelegge for og akseptere ulikhet og fremme selvstendighet.

Språkets betydning
Den medisinske modellen setter fokus på språkets viktige rolle når det gjelder å forholde seg til medmennesker. Et menneske som er funksjonshemmet oppfattes lett som en person som på en eller annen måte er redusert i forhold til de fleste andre. Snakker vi derimot om et menneske med funksjonshemning, er det mennesket som er det viktigste. Funksjonshemningen blir kun en del av det store bildet, og personen blir ikke frarøvet noe av sitt menneskeverd. Beskriver man begrensninger i dagliglivets aktiviteter og restriksjoner på sosial deltakelse som det sentrale i omtalen og beskrivelsen av funksjonshemning, snur man fokuset bort fra det personlige.