Psykiske lidelser

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Autismespekterforstyrrelse
Bok: Psykiske lidelser
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: lørdag, 23. oktober 2021, 23:44

Hensikt og læringsmål

Tre i landskap. Bilde av van Gogh maleri.
Foto: cea+, Flickr. Vincent van Gogh - Pollard Willow (CC BY 2.0)

Hensikten med kapittelet

Du som jobber for en person med autismespekterforstyrrelse (ASF) i det daglige -enten det er i bolig, jobb, dagtilbud, skole eller fritid - har en sentral og spesielt viktig rolle.

Dette kapittelet skal hjelpe deg til å gjenkjenne det som kan være symptomer på psykisk lidelse. Det skal også hjelpe deg til å se hvordan du kan bidra til å forebygge psykisk lidelse og sikre god psykisk helse for den personen du jobber for.

Læringsmål

Når du har gjennomført dette kapittelet

  • vet du hva som kjennetegner de vanligste psykiske lidelsene
  • du vet også at psykisk lidelse hos en person med ASF kan ha et noe annerledes symptombilde
  • du vet at personer med ASF kan ha en økt sårbarhet for å utvikle psykisk lidelse - og at tilrettelegging for å forebygge derfor er ekstra viktig
  • du vet at ikke alle atferdsendringer skyldes psykisk lidelse
  • du vet noe om ulike behandlingstilnærminger
  • du vet at miljørettede tiltak er av stor betydning - både ved psykiske lidelser og ved annen atferdsproblematikk

Diagnoser og diagnostisering

Noen kikker gjennom en brevsprekk.
Foto: Leah Tautkute, flickr (CC BY 2.0)

Psykiske lidelser er ikke uvanlige. Studier viser at så mange som 30-50% av den voksne befolkningen i Norge vil få minst én psykisk lidelse i løpet av livet. Hyppigst forekommende er angst og stemningslidelser.

Psykiske plager rammer enda flere, men her er ikke symptomene av en slik type eller så omfattende at diagnosekriteriene er oppfylt. Personen kan uansett ha behov for tiltak og tilrettelegging.

Det har etterhvert kommet flere studier som tyder på at personer med ASF kan være ekstra sårbare for å utvikle ulike typer psykisk lidelse. Det er derfor viktig at de som samhandler med personen i det daglige kjenner til hva som kan være symptomer på en psykisk lidelse, og hva det er spesielt viktig å ta hensyn til når personen har ASF.

De ulike psykiske lidelsene er definert utfra bestemte kriterier:

Flere definerte symptomer skal være tilstede over en viss tidsperiode, og de skal være så uttalte at personens funksjonsnivå er betydelig påvirket i det daglige. Diagnosekriteriene er beskrevet i internasjonale klassifikasjonssystemer.

Diagnostisering av psykisk lidelse og iverksetting av behandlingstiltak, skal alltid gjøres av fagpersoner som har spesiell kompetanse på dette. Men observasjoner og registreringer gjort av de som ser personen det gjelder i det daglige, kan gi svært viktige bidrag til videre utredning og vurdering.

Hvis du har mistanke om psykisk lidelse hos en person med ASF, kan du ta dette opp med fastlege eller fagansvarlig i tjenestetilbudet. Hvis fastlegen vurderer at det er nødvendig, kan han eller hun henvise videre til spesialisthelsetjenesten for utredning og diagnostisering. Det er da viktig med en god beskrivelse av det man tror kan være symptomer på en psykisk lidelse. Tjenesteytere og nærpersoner vil her kunne bidra med svært nyttige observasjoner og registreringer - særlig når personen selv har vansker med å formidle hva hun føler eller tenker.

  • Beskrivelse av atferden/symptomene
  • Når oppstod atferden/symptomene?
  • Spesielle hendelser før symptomstart?
  • Hvor lenge har atferden/symptomene vært tilstede?
  • Har personen hatt perioder med lignende atferd/symptomer før?
  • Er atferden/symptomene like intense hele tiden?
  • Hvor ofte opptrer atferden/symptomene?
  • Oppstår atferden/symptomene i spesielle situasjoner? Til spesielle tider?
  • Er det noe som demper atferden/symptomene?
  • Somatiske forhold som kan være av betydning (sykdom, smerter, søvn…)?
  • Miljømessige forhold som kan være av betydning (sorg/savn, konflikter, stress….)?

Det finnes flere sjekklister for å identifisere psykisk lidelse hos personer med utviklingshemning, men de er ofte mindre egnet for personer som har ASF i tillegg.

Senere tid har det blitt utviklet to ulike sjekklister for bruk ved mistanke om psykisk lidelse hos personer som har både ASF og utviklingshemning:

ASD-CA (Matson og Boisjoli,2008) og PAC (Helverschou, Bakken og Martinsen, 2009).

Disse er ikke diagnostiske instrumenter, men kartleggingsverktøy for å avdekke mulige symptomer på psykisk lidelse som bør utredes videre.

Hvis det er holdepunkter for mulig psykisk lidelse, må man gå videre med mer målrettet kartlegging og utredning. Siden det ennå ikke finnes spesifikke kartleggingsverktøy/intervjuskjemaer for de ulike psykiske lidelsene hos personer med ASF, må man ta utgangspunkt i de kartleggingsverktøyene som finnes og tilpasse/kombinere disse med diagnosekriterier, kompetanse på særpreg ved ASF, observasjoner/registreringer og klinisk vurdering.


NB! Når personen selv ikke kan gi uttrykk for egne følelser eller tanker, er det gjerne avvikende atferd eller endringer i atferd som får oss til å tenke at hun kan ha en psykisk lidelse. Det er viktig å ikke overse andre årsaker til atferdsendringer.

Økt sårbarhet

Autisme innebærer en annen måte å oppfatte og fortolke verden på. Mange med ASF har i tillegg en utviklingshemning. Da er det ikke så vanskelig å forstå at dette skaper utfordringer, og at disse utfordringene gir en økt sårbarhet. Som igjen kan føre til ulike typer atferdsavvik og psykiske lidelser.

Det er viktig at du som jobber for en person med ASF kjenner til denne sårbarheten. Da kan du lettere bistå og tilrettelegge på en måte som kan forebygge utvikling av psykiske lidelser eller annen atferdsproblematikk.

Økt sårbarhet for psykiske lidelser hos personer med ASF kan skyldes:

Personer med ASF har ofte en høy grad av arousal og nedsatt evne til å mestre stress. Uforutsigbarhet, endringer i rutiner og nye situasjoner er vanskelige å takle. Noe som kan gi engstelse og uro ved større endringer i livet (skifte av skole/jobb, overgang ungdom-voksen), men også i dagligdagse og trivielle situasjoner. Dette kan gi økt sårbarhet for psykiske vansker.

Frontallappene fungerer som hjernens administrative senter. Her finnes forutsetningene for å kunne planlegge, organisere, regulere følelser, fokusere oppmerksomhet, ha tidsfølelse.

Ved en svekkelse i frontallappens funksjoner, vil personen kunne oppleve manglende mestring i hverdagen og manglende kontroll over egne reaksjoner og følelser.

Dette kan gi økt sårbarhet for psykiske vansker.

Mange med ASF opplever at de faller utenfor det sosiale fellesskapet og ikke passer inn i det samfunnet de er nødt til å være en del av. Mange barn og unge kan ha en skolegang preget av mobbing, ensomhet eller utestengning. Mange unge voksne med ASF og mindre/liten grad av evnemessig svikt, drømmer om jobb, venner eller kjæreste som andre ungdommer. Men de opplever ofte å komme til kort. Resultatet kan bli lav selvfølelse, pessimisme og håpløshet for livet og fremtiden.

Dette kan gi økt sårbarhet for psykiske vansker.

Noen personer med ASF kan være veldig gode til å snakke for seg og/eller ha imponerende faktakunnskap på enkelte områder. Men det er ikke alltid at språkforståelsen er like god, og til tross for imponerende kunnskaper på enkelte områder kan vanlig «common sense» eller hverdagslige ferdigheter på andre områder være påfallende dårlige. De er dermed mindre mestrende enn det omgivelsene kan tro, og blir lett overvurdert. Resultatet kan bli at de stadig overbelastes med krav og forventninger som de ikke har mulighet til å innfri. Noe som kan oppleves som stress og tilkortkommenhet.

Dette kan gi økt sårbarhet for psykiske vansker.

Evneutredning og funksjonskartlegging er ofte nyttig for å sikre at krav og forventninger står i stil med det personen kan mestre.

Psykisk helse og psykisk utviklingshemming - Film 1

(norsk tale)

Behandling

Bilde av en skog og en liten elv.
Foto: Brian Garrett (CC BY ND 2.0)

Behandling for psykiske lidelser kan deles i to hovedgrupper:

1) Psykososiale behandlingstiltak.

Eksempler på dette er:

Miljøterapeutiske prinsipper vektlegger struktur og forutsigbarhet i hverdagen, tilrettelegging for mestring, samt aktiviteter og sosial samhandling tilpasset personens forutsetninger, ønsker og behov.

Det er verd å merke seg at de miljøterapeutiske tiltakene som er viktige i behandling og forebygging av psykiske lidelser, langt på vei er de samme miljøterapeutiske tiltakene som er viktige generelt ved ASF og/eller utviklingshemning.

Ved målrettet miljøarbeid har man spesielt fokus på samspill mellom individ og omgivelser og forståelse for hvordan atferdsendringer kan oppstå og påvirkes.

Det finnes flere ulike typer psykoterapi. Ved flere psykiske lidelser er Kognitiv Atferds Terapi (KAT) anbefalt behandling. De siste årene har det kommet stadig flere undersøkelser som tyder på at dette også kan være en god behandling (i modifisert form) for relativt velfungerende personer med ASF.

Kognitiv terapi retter seg mot problemløsning og innsikt i hvordan tanker, handling og følelser virker sammen. Et viktig mål er å bryte negative tankemønstre.

Ulike typer kognitiv terapi er tilrettelagt for ulike typer av vansker.

Kognitiv terapi forener ofte samtaleterapi og eksponeringsterapi.

Eksponeringsterapi er planmessig trening i å møte fryktede situasjoner slik at angsten gradvis avtar. Eksponeringsterapi er særlig aktuelt ved angst, tvangslidelse og PTSD.

Samtaler som vektlegger emosjonell støtte, motivering og hjelp til å løse praktiske problemer og lage struktur i hverdagen er viktig for å dempe stress og uro ved psykisk lidelse. Kunnskap om den psykiske lidelsen - hvordan symptomene arter seg, hvilke tiltak og hva slags behandling som kan hjelpe, hvordan pasienten kan forstå ulike kroppslige og emosjonelle reaksjoner kan også dempe stress og usikkerhet.


2) Biologiske behandlingstiltak.

Eksempel på dette er:

Det ligger ofte en forventning og et håp om at dersom personen har en psykisk lidelse, så vil medikamentell behandling løse problematikken.

Medikamentell behandling kan være nødvendig, men ofte er andre tiltak vel så viktige enten alene eller i tillegg.

Hvis problematikken skyldes andre forhold enn en psykisk lidelse, er det oftest ikke indikasjon for medikamentell behandling med psykofarmaka (unntak kan være svær grad av atferdsproblematikk som ikke lar seg korrigere på annet vis).

Ved medikamentell behandling, så er det igjen personene med ASF og svake kognitive ressurser som gir den største utfordringen. Diagnostisering av psykiske lidelser kan her være vanskelig, og usikre diagnoser fører til at indikasjonen for medikamentell behandling blir usikker. Dermed er det en fare for overmedisinering og feilmedisinering, men også for at personen ikke får medikasjon han kunne hatt hjelp av.

Det er få studier om effekt av medikamentell behandling for denne gruppen. Det finnes ingen fasit.

Pasienten selv har begrenset mulighet til å gi uttrykk for hvordan den medikamentelle behandlingen oppleves og om det er bivirkninger.

Ved medikasjon av barn og unge har vi et spesielt ansvar da vi utsetter et uferdig (og kanskje ekstra sårbart) sentralnervesystem for medikamentell påvirkning. Indikasjonen bør vurderes nøye og medikasjon må ikke erstatte psykososiale behandlingstiltak. Samtidig kan medikamentell behandling noen ganger være helt nødvendig for symptomreduksjon slik at barnet kan få brukt sitt potensiale til læring og utvikling av ferdigheter.


Noen tankekors og utfordringer knyttet til behandlingstiltak:

Noen behandlingsformer kan oppleves stressende eller belastende, feks eksponeringsterapi.

Overfor alle, men spesielt når det gjelder barn eller personer med svake kognitive og språklige evner, må vi være lydhøre og oppmerksomme på hvordan behandlingen oppleves for den det gjelder. Det må gis gode forklaringer og gjøres god tilrettelegging slik at behandlingen oppleves meningsfull og tolererbar.

Det er kanskje ikke alle symptomer som skal behandles?

Det er viktig å spørre seg om hvem symptomene egentlig er mest plagsomme for?

Hvor mye eller lite innvirker symptomene på funksjonsevne og livskvalitet?

Fullstendig symptomfrihet kan eller skal kanskje ikke alltid være målet.

Delvis bedring kan også gjøre en stor og positiv forskjell.

Angstlidelser

Angst - person i åpent landskap.
Foto: BK (CC BY SA 2.0)

Angst er en av de vanligste psykiske lidelsene. Forekomst er 5-10% i befolkningen generelt.

Flere nyere studier antyder at forekomsten kan være enda høyere hos personer med ASF, kanskje særlig hos barn og unge.

Angst gir økt årvåkenhet og kan være livreddende. Samtidig kan angst være ødeleggende og livsinnskrenkende. Angst er en naturlig reaksjon på ytre trussel, og noe vi alle opplever. Trusselen kan ha forskjellig karakter fra fare for alvorlig fysisk skade til fare for å å mislykkes og dermed tape ansikt. Sykelig angst (angstlidelse) opptrer når det ikke er noen reell fysisk eller psykisk fare, eller når reaksjonen ikke står i forhold til den aktuelle trusselen.

Ved en angstlidelse vil personen typisk kunne ha:
  1. skremmende tanker om hva som kan skje (= psykologiske symptomer)
  2. kroppslige reaksjoner forårsaket av stresshormoner (= fysiologiske symptomer), som kan gi hjertebank, skjelving, svetting, hyperventilering m.m.
  3. unngåelsesatferd for å slippe unna situasjoner som fremkaller angst (= atferdsmessige symptomer). Denne unngåelsesatferden forsterkes og opprettholdes av lettelsen over å slippe de ubehagelige tankene og symptomene. Og symptomene opprettholdes siden det ikke blir noen erfaring på at det går an å overkomme angsten. Andre atferdsmessige symptomer kan være flukt, panikk, utagering/angrep.
Ulike former for angst

Anfall med alvorlig angst (panikk). Oppstår helt plutselig og er ikke knyttet til spesielle situasjoner. Plutselig innsettende hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og uvirkelighetsfølelse er vanlige symptomer.

Det foreligger også, nesten uten unntak, en sekundær frykt for å dø, for å miste kontrollen eller bli «gal». Hvert enkelt anfall varer vanligvis bare i noen minutter, og både anfallenes hyppighet og forløp varierer. Anfallene oppstår plutselig og er uforutsigbare, og dermed oppstår ofte en «angst for angsten»

Agorafobi betyr egentlig angst for åpne plasser. Men begrepet omfatter også frykt for å forlate hjemmet, oppsøke folkemengder eller være der det er mye folk og vanskelig å trekke seg unna (butikker, tog, buss, fly, konserter). Panikkanfall opptrer ofte. Unngåelse av situasjonene er vanlig.

Det er en uvanlig sterk frykt og usikkerhet i sosiale situasjoner, en frykt for å bli kritisk gransket av andre. Typiske fysiologiske symptomer er rødming, skjelving, kvalme, vannlatningstrang. Personen har ofte lav selvfølelse og tyr ofte til unngåelsesatferd som kan føre til stor grad av sosial isolasjon.

Spesifikke fobier er begrenset til spesielle ting eller situasjoner. Eksempler på dette er fobi for edderkopper, slanger, hunder, sprøyter, lukkede rom, høyder.

Overdreven engstelse og bekymring som er vedvarende og ikke begrenset til spesielle situasjoner. Omfatter vanligvis plager som vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svette, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i magen.

Personen har i tillegg til andre bekymringer ofte frykt for at han selv eller nærpersoner kommer til å bli syk eller utsatt for ulykke.

Forsinket eller langvarig reaksjon på en ekstremt skremmende eller belastende situasjon.

Typiske symptomer omfatter episoder hvor den traumatiske hendelse gjenoppleves i påtrengende minner («flashbacks») eller mareritt. Personen har i tillegg en fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflatning, distansering fra andre mennesker, nedsatt reaksjoner på omgivelsene, manglende glede og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. Det foreligger vanligvis en konstant anspent vaktsomhet, skvettenhet og søvnløshet.

Angst og autismespekterforstyrrelse

Kvinne ser ut vindu.
Foto: Morgan (CC BY 2.0)

Angst - utredning og behandling

Mann kikker ut gjennom lamellgardin.
Foto: Hunter McGinnis (CC BY 2.0)
Utredning

Som grunnlag for videre utredning og diagnostisering er det viktig med god bakgrunnsinformasjon. Slik informasjon kan kartlegges og registreres som beskrevet under 01 Diagnoser og diagnostisering.

Ved mistenkt angstlidelse er det i tillegg spesielt nyttig for utredningen hvis observerte fysiologiske symptomer (skjelving, rødming, svetting, rask puls, rask pust) registreres og rapporteres.

Behandling

Ved behandling av angst hos en person med ASF følges i hovedsak de anbefalinger som gjelder for befolkningen ellers, men med enkelte tilpasninger. Grad av angstsymptomer i tillegg til personens modenhets- og funksjonsnivå avgjør valg av og forløp av terapi.

Ikke-farmakologiske tiltak er i regelen førstevalg, men ved uttalte angstsymptomer kan samtidig medikamentell behandling være nødvendig.

Ofte vil en kombinasjon av flere ulike behandlingstiltak være nyttig/nødvendig

Grunnlaget for all god behandling og forebygging av psykisk lidelse starter i miljøet. Med utgangspunkt i grundig kartlegging av personens spesifikke sårbarhetsprofil, vil man kunne peke ut miljømessige stressfaktorer som bidrar til angsten.

Ut fra dette kan man så lage en plan for videre tilrettelegging og forebygging. Denne planen kan for eksempel vektlegge mer forutsigbarhet, tilpassede krav, dags-/ukesplaner, tydelige beskjeder og klare forventninger eller fjerning av utrygge/truende situasjoner.

Det er viktig at personen får informasjon om hva angst er, hvorfor man kjenner så mye rart i kroppen, at dette er ubehagelig -ikke farlig, og at mange andre også kan ha det slik. Informasjonen kan gis ved at man lager små illustrasjoner/billedserier eller (sosiale) historier som kan gi personen forståelse for symptomene, hvordan han kan øve på å kontrollere angsten og hvorfor dette kan være til det gode for ham selv. Informasjonens omfang og måten den presenteres på må selvfølgelig tilpasses den enkeltes modenhets- og funksjonsnivå.

Kognitiv atferdsterapi (KAT) er anbefalt behandlingsform ved flere av angstlidelsene. Senere tids undersøkelser viser lovende resultater også når personen med angst har ASF.

Kjernen i mye av angstbehandlingen er eksponering. Ved å utsette seg for det som skremmer og så holde ut angsten, vil man oppnå en gradvis ekstinksjon, det vil si at angstsymptomene avtar, man tilvennes. Men da slik behandling kan utløse ubehagelige følelser og reaksjoner, er det nødvendig med et godt forarbeide (kartlegging, psykoedukasjon, mestrings- og tryggingsstrategier) og en forsiktig oppstart hvor personen selv opplever å ha kontroll. Det er viktig å skape motivasjon for eksempel gjennom forsterkere/belønningssystemer som gjør treningen positiv og attraktiv for personen.

For svakt fungerende personer som i det daglige er avhengig av bistand, vil også angsttrening ved eksponering kunne gjennomføres. Men da i en mer modifisert form, med hjelp av trygge nærpersoner og med forsterkersystemer som tar utgangspunkt i hva personene finner motiverende.

NB! Angst-trening skal kun igangsettes som del av et planlagt behandlingstiltak og av/under veiledning av fagperson med spesiell kompetanse på dette. Det er viktig at en slik angsttrening skjer gradvis og forsiktig, at personen får god og tilpasset informasjon om hva som skal skje. Personen må få ha kontroll og utfordre angsten i eget tempo og ha mulighet til å komme seg ut av den angstfremmende situasjonen hvis den blir for utfordrende. Personen kan oppmuntres og motiveres for å gjennomføre, men aldri tvinges eller presses. Det skal være frivillig. Man må også gjøre etiske vurderinger i forhold til hvor omfattende terapiopplegg man skal utsette personen for.


Tvangslidelse

Vinduer
Foto: Asparukh Akanayev (CC BY 2.0)

Tvangslidelse oppstår som regel i tidlig voksen alder. Men symptomene kan også vise seg for første gang i barndom (da særlig rundt 10-12 års alder) og også i godt voksen alder.

Man anslår at 1-3 % av befolkningen har en tvangslidelse. Nyere studier gir holdepunkter for at denne andelen er høyere hos personer med ASF.

Tvangslidelse består ofte av både tvangstanker og tvangshandlinger, eventuelt kan det ene være mest dominerende. Ambivalens og tvil er ofte sentralt.

Tvangstanker er påtrengende og tilbakevennende tanker, bilder eller impulser som oppleves skremmende, til dels uforklarlige og som skaper stor grad av angst. De vanligste tvangstankene handler ofte om smitte og om uønskede/farlige situasjoner (brann, innbrudd, ulykker). Noen får påtrengende tanker som oppleves upassende eller ubehagelige -disse kan være av seksuell eller blasfemisk karakter.

Noen får tanker om at de kan komme til å gjøre noe de slettes ikke ønsker, som for eksempel å skade noen de er glad i.

Tvangshandlinger gjennomføres for å lindre angsten for at noe fælt skal skje. Angsten avtar (= lettelse) når tvangshandlingene gjennomføres. Dette virker forsterkende på trangen til å gjenta handlingen (ønsker å føle lettelse/mindre angst). De vanligste tvangshandlingene er overdreven vasking eller sjekking. Tvangshandlinger kan også være knyttet til overdreven orden, symmetri, gjentagelse eller mentale ritualer som telling eller stadig behov for forsikringer fra andre.

Personen er oftest klar over at angsten er urealistisk og at tvangshandlingene er overdrevne eller meningsløse, men likevel gir forsøk på å avstå fra dem sterke angstreaksjoner. Fornuften klarer ikke å overbevise følelsene.

Angsten avtar (= lettelse) når tvangshandlingene gjennomføres. Dette virker forsterkende på trangen til å gjenta handlingen.

  • Diagnosekriteriene krever at tvangstanker og/eller tvangshandlinger må ha vart i minst 2 uker, og at de er tilbakevendende og ubehagelige.
  • Tvangstanker/handlinger oppleves ikke lystbetonte. Personen opplever dem som overdrevne eller urimelige, og forsøker å avvise eller motstå dem.
  • De er så plagsomme eller tar så mye tid at det påvirker personens fungering i det daglige.
  • Selv om tvangstankene oppleves fremmede og i konflikt med personens syn på seg selv, oppfattes de som egne tanker -og ikke noe påført utenfra.
  • Tvangspregede tanker kan også oppstå som del av symptombildet ved en depresjon (Diagnosen tvangslidelse bør bare settes når symptomene oppstår/vedvarer også utenfor en depressiv episode).
  • Noen psykiske lidelser kan utløse eller forsterke symptomer på tvangslidelse (angst, depresjon), mens andre kan ha overlappende eller lignende symptomer (schizofreni, Tourettes syndrom/tics).

Tvangslidelse og autismespekterforstyrrelse

Korker sortert etter farge.
Foto: Ryan O'Connell (CC BY SA 2.0)

Tvangslidelse - utredning og behandling

Foto av en hånd mot et tre.
Foto: Dave Bonta, Flickr (CC BY SA 2.0)
Utredning

Som grunnlag for videre utredning og diagnostisering er det viktig med gode bakgrunnsopplysninger. Disse kan registreres og kartlegges som beskrevet under 01 Diagnoser og diagnostisering.

I tillegg er noen observasjoner/registreringer spesielt nyttige ved mistanke om tvangslidelse:

  • Virker personen plaget av ritualene/handlingene?
  • Går han glipp av aktiviteter han egentlig ønsker fordi han må gjennomføre ritualer?
  • Utløses angst hvis han avbrytes i ritualene?
  • Er de tvangspregede handlingene typisk for en tvangslidelse (vaske, sjekke), eller er de mer typisk ritualisert atferd som ved autisme?
  • Gir personen uttrykk for tvangstanker?
Behandling

Generelle behandlingsanbefalinger for tvangslidelse både for barn og voksne er kognitiv atferdsterapi (KAT), eventuelt med tillegg av medikamenter. Det har senere tid kommet flere publikasjoner som tyder på at KAT i modifisert form også er egnet behandling for personer med ASF. Behandlingen må tilpasses den enkeltes modenhets- og funksjonsnivå. Det er ikke alltid man får en tydelig diagnostisk avklaring av om de tvangspregede ritualene representerer en tvangslidelse. Miljørettede tiltak og målrettet miljøarbeid/atferdsterapi for å minske omfang og ubehag av tvangspreget atferd, kan uansett være gode tiltak.

Ofte kan flere ulike behandlingstilnærminger være nyttig/nødvendig:

Manglende forutsigbarhet og struktur samt for høye krav og for mange impulser er faktorer som lett stresser en person med ASF. Stress kan utløse eller øke tvangstanker/handlinger. Stress kan også føre til økt grad av stereotypier og ritualisert atferd.

Det er derfor viktig med kartlegging for å avdekke mulige stressorer og gjøre tiltak i miljøet utfra dette.

Mange unngår å snakke om sine tvangstanker da de oppleves skremmende eller støtende, mange skammer seg eller tror de er i ferd med å bli gale. Det er derfor viktig med informasjon om lidelsen og hvilke tiltak/behandling som kan dempe ubehag og angst.

Sosiale historier, eventuelt i modifisert form, kan være nyttig for å gi informasjon om lidelsen og også for å gi tips om hvordan man bedre kan mestre sin tvang. Mange unge mennesker med ASF mangler «common sense» og referanserammer for hva som er vanlig eller greit, og kan i en del tilfeller trygges på at de ikke trenger å gjenta handlingene så ofte. At det holder at de gjør det som er vanlig, det som alle andre gjør.

Kognitiv restrukturering i tillegg til eksponering og responsprevensjon er den foretrukne terapiformen for tvangslidelse. Personen utfordres da på sine tankemønstre og trener på å holde ut angsten som oppstår når tvangshandlingene ikke utføres selv om tvangstankene krever det.

Målsetting er at personen etter hvert kan avstå fra tvangshandlinger eller i alle fall minske omfanget av disse. Terapien må tilpasses den enkelte.

Det er ikke alltid at kognitiv restrukturering er så lett å gjennomføre med personer som har ASF. Refleksjoner og fokus på tvangstankene, synes noen ganger å føre til økt grad av opphengthet, argumentering og tid brukt på ritualer og tvangspreget atferd/tankemønstre. Personer med ASF og utviklingshemning vil ofte bare utføre de tvangspregede handlingene uten at man får tak i hvilke tanker som ligger bak. Da er det ikke mulig å utfordre noen tankemønstre. Psykoedukasjon og sosiale historier om hva som er trygt og vanlig sammen med eksponering og responsprevensjon, kan være mer egnet. Ulike motivasjons- og belønningssystemer kan også fungere bra.

Depresjon

Moderne kunst.
Foto: Pedro Ribeiro Simões (CC BY 2.0)

Depresjon og bipolar lidelse er hovedgruppene i det vi kaller affektive lidelser (stemningslidelser).

Depresjon er den aller vanligste psykiske lidelsen. I løpet av livet vil ca 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn ha opplevd minst en depressiv episode.

I befolkningen som helhet vil ca 1-2 % ha en bipolar lidelse.

Depresjon og annen affektiv lidelse er også den hyppigste psykiske lidelsen hos personer med ASF. Nyere studier gir holdepunkter for en enda høyere forekomst hos denne gruppen enn i befolkningen ellers -kanskje særlig hos unge personer med ASF som er relativt høytfungerende.

Hos denne gruppen har senere studier også vist en økt forekomst av suicidale tanker sammenlignet med den generelle befolkningen. Noe som understreker viktigheten av å fange opp symptomer på en depressiv lidelse slik at personen kan få hjelp.

En depressiv episode kjennetegnes ved:
  • Stemningsleiet er konstant og vedvarende senket i minst to uker.
  • Søvnmønsteret er gjerne forstyrret og matlysten er ofte dårlig.
  • Tankemønsteret er preget av tristhet og håpløshetsfølelse, manglende livslyst og glede.
  • Tanker om selvskading eller selvmord kan være til stede.
  • Personen føler seg ofte tom og med manglende energi.
  • Hos noen kan irritabilitet være fremtredende (hyppig hos barn/unge).

Ved bipolar lidelse vil personen ha vekselvis perioder med depresjoner, nøytralt stemningsleie og maniske/hypomane perioder.

Ved svært alvorlige episoder med depresjon eller mani, kan det oppstå psykotiske symptomer.

Om diagnosene

Grunnsymptomer:

  • Depressivt stemningsleie.
  • Manglende interesse eller glede av lystbetonte aktiviteter.
  • Nedsatt energi eller økt trettbarhet.


Tilleggssymptomer:

Dårlig selvtillit. Selvbebreidelse eller skyldfølelse. Tanker om død eller selvmord. Lite initiativ. Konsentrasjonsvansker. Agitasjon eller retardasjon.
Endret matlyst og søvn.

For at diagnosekriteriene skal være oppfylt, må symptomene ha vært tilstede det meste av dagen, hver dag i minst 2 uker.

Antall symptomer og graden av disse definerer alvorlighetsgraden av depresjonen.

Ved mani er stemningsleiet betydelig hevet. Personen er oppstemt med høyt energinivå, taleflom, hurtige og springende tankerekker, konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og betydelig nedsatt søvnbehov. Selvfølelsen er ofte økt med storhetsideer og overdreven selvtillit. Atferden er ofte hemningsløs, risikofylt og ukritisk. Seksualdriften kan være økt.

En viss mengde av ovenstående symptomer må være tilstede for at diagnosekriteriene skal være oppfylt. For at diagnosekriteriene skal være oppfylt må tilstanden dessuten avvike fra personens vanlige atferdsmønster og innvirke i betydelig grad på personens fungering i det daglige. Episoden må ha varighet på minst en uke eller være så alvorlig at den fører til akutt innleggelse ved psykiatrisk avdeling.

Ved hypomani er også stemningsleiet hevet i merkbar grad sammenlignet med hva som er vanlig for personen. Men symptomene er mindre intense, av kortere varighet og medfører ikke så dramatiske konsekvenser i dagliglivet.

Affektregulering

Illustrasjon av en hjerne laget av kretskort.
Foto: affen ajlfe, Flickr (Public domain)

Hos oss alle utvikles evnen til å regulere egne følelser(affekter)gradvis gjennom barndom og ungdom og utover i 20-årene. En liten baby har i utgangspunktet liten evne til indre regulering av følelser. Han er avhengig av ytre regulering fra omgivelsene med trøst, beroligelse, trygge rammer og forutsigbarhet. Den ytre reguleringen erstattes så gradvis av evne til indre regulering. Gjennom barndom, ungdom og mot voksen alder, vil man da ideelt sett bli mer og mer selvregulerende og mindre og mindre avhengig av omgivelsene og andre personer for å håndtere egne følelser i normale situasjoner. En persons modenhetsnivå vil dermed ha betydning for evnen til affektregulering.

Vi vet at ved både utviklingshemning og ASF, så er frontallappsfunksjonene svekket. En av frontallappens funksjoner er nettopp affektregulering. Dette vil gi en person med ASF (både med og uten utviklingshemning) økte utfordringer på dette området.

Vi vet også at omsorgssvikt, alvorlige traumer eller overgrep gjennom oppveksten, vil kunne svekke evnen til å regulere og håndtere egne følelser.

Det er viktig å være klar over at flere forhold kan innvirke, slik at vi skiller mellom psykisk lidelse og en iboende svekket evne til affektregulering hos personen.

Det er ikke alle humørsvingninger som skyldes bipolar lidelse.

Depresjon og autismespekterforstyrrelse

Høst
Foto: Matthias Ripp (CC BY 2.0)

Depresjon - utredning og behandling

Spøkelsesaktig person som står i en trapp.
Photo: Saoirse Alesandro, Flickr (CC BY ND 2.0)
Utredning

Som grunnlag for videre utredning og diagnostisering, er det viktig med god bakgrunnsinformasjon gjennom registrering og kartlegging som beskrevet under Diagnoser og diagnostisering.

I tillegg er det viktig å sjekke ut om det er forhold rundt personen som kan skape dårlig livskvalitet og grobunn for nedstemthet og depressive symptomer:

  • Har det skjedd noe som gjør personen trist og tilbaketrukket (avvisning fra nærpersoner, tap av nærpersoner, mobbing eller andre former for traumatisering, kjærlighetssorg, savn)?
  • Er det forhold i livssituasjonen som gjør at personen mistrives (konflikter med medbeboere eller arbeidskolleger, kjedsomhet, mangel på lystbetonte aktiviteter, opplevelse av tilkortkommenhet)?
Behandling

Anbefalte behandlingstiltak generelt ved depresjon er psykoedukasjon og kognitiv atferdsterapi (KAT).

Til å begynne med kan ofte støttesamtaler og praktisk bistand i hverdagen være det viktigste.

Medikamentell behandling vil være aktuelt ved alvorligere depresjoner og bipolare lidelser

Ved depresjoner hos personer med ASF er det ennå stor mangel på forskningsresultater som kan konkludere med sikker effekt av aktuelle behandlingsformer.

I hovedsak vil man følge de samme retningslinjene for behandling som for befolkningen ellers, men det må tilrettelegges og tas hensyn til kognitive ressurser og formidlingsevne ved valg av behandlingstiltak.

Aktuelle behandlingstiltak ved depresjon

Uavhengig av alder/modenhetsnivå og kognitiv profil, vil miljørettede tiltak være viktige for en person som har en affektiv lidelse.

Ved en depresjonstilstand vil mye føles belastende og uoverkommelig og skape bekymring. Personen orker lite og klarer ofte ikke ivareta praktiske gjøremål eller forpliktelser i hverdagen. Lysten til å foreta seg noe og troen på at livet kan bli bedre, er ofte borte eller sterkt redusert.

Det er viktig at grunnleggende behov ivaretas ved at omgivelsene tilrettelegger og oppmuntrer til god døgnrytme, regelmessig og passe mengde søvn, regelmessige måltider og tilpasset fysisk aktivitet.

Positive aktiviteter, emosjonell og praktisk støtte kan minske håpløshetsfølelsen.

For en person med ASF fører manglende oversikt og manglende forutsigbarhet lett til stress - som igjen kan utløse eller forverre depressive symptomer. Dette kan dempes ved at man gir hjelp til å skape oversikt og struktur og hjelp til å finne praktiske løsninger. Dags-/ukeplaner med oppnåelige og definerte målsettinger kan være til hjelp og kan gi mer mestringsfølelse.

Det er ofte nødvendig å tilpasse rutiner og forpliktelser til et nivå som samsvarer med symptomtrykket personen opplever. Kanskje skal han ikke gå på jobb, men i stedet ha noen begrensede hyggelige aktiviteter hjemme, kanskje skal dagsplanen og ukeplanen inneholde færre gjøremål. Men at aktiviteter og vanlige forpliktelser kan begrenses eller endres, betyr ikke at struktur og rytme i hverdagen skal bortfalle!

Det kan være viktig med informasjon om hva en depresjon egentlig er; hvilke symptomer er vanlige, hvor lenge de varer, hva man kan selv kan gjøre for å bli bedre, hvilken behandling/bistand kan man få fra andre. Informasjonen må selvfølgelig tilpasses den enkelte.

Informasjon om at det også er mange andre som kan ha slike følelser en periode i livet og at det blir bedre og går over etterhvert, kan gi personen trøst og håp.

Mange unge mennesker med ASF har liten mulighet til å utveksle erfaringer med jevnaldrende. De vet kanskje ikke at mange andre unge også kan slite med vanskelige og svingende følelser i overgangen mellom ungdom og voksenliv.

Hvis man tror at man er den eneste som har det så vondt og at det aldri kommer til å bli bedre, kan det gi stor grad av håpløshetsfølelse og desperasjon.

Det er foreløpig lite forskning og manglende konklusjoner vedr effekt av Kognitiv atferdsterapi (KAT)ved depresjon hos personer med autisme, men det er holdepunkter for at KAT i tilrettelagt form kan være virksomt ved depresjoner hos relativt høytfungerende personer med autisme.

Støttesamtaler kan være til nytte både for de med gode evner og de med noe dårligere fungering. Målsetting med støttesamtaler bør være å oppmuntre og legge til rette for tankemønstre og aktiviteter som kan minske de depressive symptomene. Og dessuten motivere og forklare på en forståelig måte hvorfor dette er viktig. Hvis mulig sette opp en målsetting (gjerne delmål) og en plan for å nå denne sammen med personen.

Støttesamtaler bør legge vekt på å la personen bli sett, ha fokus på positiv tenkning og teknikker for å oppnå dette.

Det er viktig å gi emosjonell støtte og aksept for at personen har det vanskelig selv om man prøver å lede fokus over på positive tanker og små oppgaver/aktiviteter i den hensikt å skape noen gode opplevelser.

Ved psykotisk depresjon, ved andre alvorlige depresjonstilstander og ved stadig tilbakevendende depresjoner/bipolar lidelse, er det indikasjon for medikamentell behandling i tillegg til andre tiltak.

Ved mild og moderat depresjon er det først og fremst psykososiale tiltak som gjelder.

Nyere antidepressiva er førstevalg for de fleste som trenger medikamentell behandling for depresjon, og av disse er SSRI-preparatene den mest brukte gruppen. Ved bipolar lidelse vil stemningsstabiliserende medikasjon være førstevalg. Barn og ungdom har usikker effekt av antidepressiva. Det foreligger få studier ved medikamentell behandling hos personer med ASF og depresjon.

Ved behov for medikamentell behandling følges retningslinjene som er gitt for befolkningene generelt.

Det kan være klokt med litt forsiktigere opptrapping og dosering initialt.

Psykose og schizofreni

Psykose
Foto: Thierry Ehrmann (CC BY 2.0)

Psykose er en alvorlig mental dysfunksjon med realitetsbrist, sansebedrag (hallusinasjoner) og vrangforestillinger. Den forvrengte virkelighetsoppfatningen lar seg oftest ikke korrigere, pasienten har lite sykdomsinnsikt. Opplevelsen av å miste grepet på virkeligheten og at skillet mellom eget selv og omgivelsene viskes ut er skremmende.

Schizofreni (med flere undergrupper) er den alvorligste psykotiske tilstanden.

Schizofreni kan forekomme sammen med ASF (komorbiditet). Det er imidlertid ikke sikre holdepunkter for hyppigere forekomst enn i befolkningen ellers, som er på ca 1 %. Derimot er det holdepunkter for at andre typer psykoser, for eksempel affektive psykoser (ved stemningslidelser) kan oppstå noe hyppigere hos personer med ASF.

Psykotiske symptomer deles gjerne opp i:
  • Positive symptomer: Disse representerer noe som er tilkommet, for eksempel vrangforestillinger, hallusinasjoner, endret virkelighetsoppfatning.
  • Negative symptomer: Disse representerer noe som mangler, for eksempel manglende interesse for omverdenen og sosial samhandling, manglende tiltakslyst, passivitet, språkfattigdom, avflatede følelser.
Eksempler på ulike grupper av psykoser

De positive symptomene ved schizofreni kan være
  • Bisarre vrangforestillinger (det vil si vrangforestillinger som er helt usannsynlige og kulturelt uakseptable)
  • Hallusinasjoner (for eksempel kommenterende eller diskuterende stemmer)
  • Tankepåvirkning (opplevelse av at ens tanker stjeles, påvirkes, kringkastes eller kan høres)
  • Styringsopplevelser (opplevelse av at man påføres handlinger, følelser eller viljeimpulser)
  • Disorganisert tale (springende, usammenhengende prating, "ordsalat")
  • Kataton atferd (kjennestegnes blant annet ved tilstivning over lang tid i underlige stillinger)
De negative symptomene ved schizofreni kan være
  • Treghet. Avflatede følelser. Likegyldighet. Passivitet. Språkfattigdom. Sosial tilbaketrekning. Introversjon.
  • Ved schizofreni har personen som regel klar bevissthet og intellektuelle funksjoner er bevart (kan eventuellt se noe kognitiv svikt over tid). Forløpet av lidelsen kan være kontinuerlig, episodisk med økende eller stabil grad av funksjonsfall. Forløpet kan også være episodisk med full eller delvis tilfriskning.
  • Vi skiller mellom flere undergrupper av schizofreni avhengig av symptomutforming.

Dette er en sammensatt gruppe av psykoser som kjennetegnes ved at symptomer og atferdsavvik utvikler seg plutselig (i løpet av et par uker) -ofte som resultat av akutt belastning eller traume.

Typiske symptomer er vrangforestillinger, hallusinasjoner, persepsjonsforstyrrelser (dvs forstyrret oppfattelse og tolkning av sanseinntrykk) i tillegg til klare avvik fra vanlig atferd. Ofte virker personen forvirret og usikker.

Den psykotiske tilstanden kan opphøre innen dager til få uker og varer maks 2-3måneder.

Disse psykosene har ofte langvarige vrangforestillinger som det eneste symptom. For å stille diagnosen må man sikre at vrangforestillingene ikke er resultat av en primær affektiv lidelse (mani/depresjon), ikke har en organisk årsak (for eksempel hjernesvulst) og at diagnosekriteriene for schizofreni ikke er oppfylt. Hvis symptomene har vart i mindre enn 2-3 måneder, bør man foreløpig diagnostisere tilstanden som en akutt psykose.

Alvorlig grad av depresjon og alvorlig grad av mani, kan utvikle seg med psykotiske symptomer. De psykotiske symptomene vil da ha sammenheng med den affektive lidelsen og forsvinne når den er behandlet og pasienten enten har en lettere grad av stemningslidelse eller igjen har nøytralt stemningsleie.

De psykotiske symptomene gjenspeiler ofte den affektive tilstanden. Vrangforestillingene ved en depressiv psykose bærer ofte preg av skyld og kommende katastrofer, mens ved maniske psykoser ser man ofte at overdreven selvfølelse og grandiositet går over i vrangforestillinger (tror man er en annen person eller er spesielt viktig eller innflytelsesrik) eller irritabilitet (som igjen kan gå over i paranoiditet -tror man overvåkes eller forfølges).

Psykose og autismespekterforstyrrelse

Mann med hodelykt.
Foto: Thierry Ehrmann (CC BY 2.0)

Mange ungdommer og voksne med ASF har enkelte trekk som kan minne om de symptomene man ser ved schizofreni.

For å skille på om symptomer og atferd representerer en begynnende schizofreniutvikling eller er en del av personens autisme-særegenhet, er det viktig med en grundig kartlegging av hvordan personen fungerte og tenkte før.

Har det skjedd en endring?

Psykose - kartlegging av symptomer

Silhuett av person.
Foto: Thierry Ehrmann (CC BY 2.0)
Ved mistanke om en psykoselidelse, er det mye viktig informasjon som kan registreres av nærpersoner/tjenesteytere som grunnlag for videre behandling;
  • Beskrivelse av atferdsendringene
  • Endres atferden over tid?
  • Oppstår atferden ved spesielle situasjoner, tider eller steder?
  • Hvordan var personens væremåte og fungering før endringen?
  • Er det holdepunkter for rusmisbruk?

Direkte spørsmål til en person med utviklingshemning og ASF om opplevde symptomer på psykose, kan ofte gi misvisende svar på grunn av misforståelser, eller et ønske hos personen om å svare "riktig". I første omgang kan det være å notere seg det personen spontant forteller.

  • Personen synes å lytte til noe eller se på noe ikke-tilstedeværende, spesielt dersom hun samtidig virker skremt.
  • Personen virker forvirret og desorientert
  • Talen er forstyrret
  • Personen klarer ikke gjennomføre kjente oppgaver, gjør dette uorganisert og ulogisk (disorganisering, rekkefølgevansker).
  • Personen taper funksjoner
  • Symptomer på stress eller uforklarlig angst

Psykose - behandling og tiltak

Blomst
Foto: Nana B Agyei (CC BY 2.0)

Generelle retningslinjer for behandling av psykoselidelser vektlegger en individuelt tilpasset kombinasjon av legemiddelbehandling, psykoedukativt (kunnskapsformidlende) samarbeid med familie/nærpersoner og kognitiv terapi i tillegg til ulike miljørettede tiltak.

De samme retningslinjene vil i hovedsak gjelde for en person med ASF, men må tilpasses den enkeltes funksjonsnivå og kognitive profil.

I den akutte fasen vil behandling med medikamenter (antipsykotika) og stabilisering av atferd og sikkerhet for pasienten og nærpersoner være det viktigste. Innleggelse i psykiatrisk avdeling kan være nødvendig -noe avhengig av symptomutforming og pasientens omsorgsbase og tilbud forøvrig.

Miljørettede tiltak - akutt fase

En person som i tillegg til sine utfordringer med utviklingshemning og ASF får en psykoselidelse, vil ha behov for betydelig grad av ekstra støtte og ivaretagelse.

I akuttfasen er det viktigste å sørge for beskyttelse (trygging, skjerming, forutsigbarhet).

Det må sørges for at grunnleggende behov er dekket (omsorg, mat, personlig hygiene, nok søvn). Ytre stimuli og stress må reduseres. På denne måten hjelper vi personen til å gjenvinne kontroll.

Tilbaketrukne personer kan trenge mye støtte gjennom at personal er tilgjengelige, interesserte, tålmodige og ikke-fordømmende. Man må være seg bevisst på hvordan man samhandler og unngå at personen må forholde seg til et miljø preget av «High Expressed Emotions». Dette betyr at nærpersoner må avstå fra overinvolvering, negative holdninger og kritikk.

Samhandling med personen skjer best på en rolig og støttende måte, med rolig stemmebruk, begrenset informasjonsstrøm, konkret og klar kommunikasjon.

Det kan være greit med en "Huskeliste for miljøbehandling i akkuttfasen", slik at alle som samhandler med personen raskt kan oppdatere seg på de viktigste prinsippene.

  • Kommunikasjon på personens premisser
  • Dempe angst, ikke la personen være alene hvis angst)
  • Avgrense inntrykk -skjerme, rolig miljø
  • Omsorg
  • Færre instrukser og krav -mindre “mas”
  • Ta over oppgaver når nødvendig
  • Ikke gjennomføre aktiviteter når personen viser at han ikke vil
  • Slippe å ta for mye valg i akuttfasen
  • Overse atferdsavvik som ikke har konsekvenser
  • OBS Ekspressed emotions
  • Være nøytral, vennlig, positiv
  • Unngå kritikk og konfrontasjoner
  • Tydelig kommunikasjon
  • Unngå ironi, forsiktig med humor
  • Forutsigbarhet, rutiner
  • Reduksjon av stressnivå
  • Tilpassede aktiviteter, korte økter

Miljørettede tiltak – stabil fase

Når situasjonen har stabilisert seg, er det aktuelt med en gradvis gjeninnføring av strukturerte dags- og ukeplaner og en gradvis gjenopptagelse av daglige gjøremål og rutiner.

Miljørettede tiltak - forebygging

Hvis det ikke er gjort tidligere, bør det kartlegges om det er spesielle stressorer som utløser forverring av psykotiske symptomer, og om det er spesiell atferd/tegn som kan gi forvarsel om mulig oppblomstring av psykotiske symptomer.

  • Endring i søvnvaner
  • Mareritt
  • Følelse av tretthet
  • Taushet og tilbaketrekning
  • Nedstemthet/depresjon
  • Dårlig konsentrasjon
  • Ubesluttsomhet
  • Irritasjon
  • Endrede spisevaner
  • Stemmer eller tanker kommer tilbake

Det er viktig å «være føre var» og ha utarbeidet alternative handlingsplaner som kan innsettes dersom personen blir dårligere psykisk igjen.

Medikamentell behandling

2. generasjons antipsykotika (for eksempel Zyprexa, Seroquel, Abilify) er førstevalg ved medikamentell behandling av psykotiske lidelser. Disse medikamentene er også stemningsstabiliserende og kan være aktuelle som behandling av bipolar lidelse.

Det er verd å merke seg at antipsykotisk medikasjon vil kunne ha en dempende effekt også der det ikke foreligger en psykoselidelse. Effekt av medikasjonen vil dermed ikke nødvendigvis bekrefte psykose-diagnosen.

Pasienter med utviklingshemning og/eller ASF er blant de pasientgruppene hvor man må følge særlige forsiktighetsregler når det gjelder preparatvalg og dosering og være ekstra oppmerksom på bivirkninger.

Jesper er en 40 år gammel mann med autismespekterforstyrrelse, lettere utviklingshemning og bipolar lidelse. Hans bipolare lidelse ble diagnostisert da han var i midten av 20-årene, og har vært medikamentelt behandlet siden da. Den bipolare lidelsen er rimelig godt regulert, men han får med noe mellomrom maniske episoder med psykotiske/nærpsykotiske symptomer.

Jesper bor i en døgnbemannet bolig med tjenesteytere som har kjent han gjennom mange år.

Det er laget en liste med varselsignaler og klare miljøterapeutiske retningslinjer som iverksettes når Jesper får en forverring av sin psykiske lidelse.

På denne måten klarer man å ivareta Jespers behov også i dårligere perioder, og han unngår innleggelse i psykiatrisk avdeling.

Til vanlig fungerer hverdagen bra for Jesper. Han jobber på en vernet bedrift, og trives godt der.

På fritiden spiller han trommer i et band for personer med utviklingshemning, og han har støttekontakt som tar ham med på ulike aktiviteter -gjerne konserter eller andre musikkarrangementer. Jesper bor på et lite sted og er en kjent person i bybildet da han kan vandre rundt i timevis for å se på båter og biler som han er spesielt interessert i.

Varselsklokkene ringer hos hans bistandsytere når han begynner å stå stadig tidligere opp om morgenen for å gå til byen og se på biler og båter og etter hvert samtale intenst og insisterende med alle han møter. Han kan da virke overivrig og bli litt ukritisk både i tale og væremåte. Tjenesteytere i boligen får tilbakemeldinger fra arbeidsplassen om at han er ukonsentrert og uorganisert. Det virker noen ganger som han snakker med ikke-tilstedeværende personer.

Han kan komme med uttalelser som tyder på at han opplever seg selv som sjef og at han har både økonomi og myndighet til å gjøre det han vil. Han begynner å ringe til forskjellige innflytelsesrike personer med krav om at de skal følge hans anbefalinger og innspill.

Fastlegen, som kjenner Jesper godt, kontaktes for å gjøre en vurdering. Medikamentell behandling justeres etter vanlige retningslinjer ved slike episoder; noe økt dosering av antipsykotisk/stemningsstabiliserende medikasjon og tillegg av medikasjon for søvn.

Boligpersonal iverksetter miljøterapeutiske tiltak som erfaringsmessig fungerer bra for å hindre at Jesper får en lengrevarende manisk episode med stor oppblomstring av psykotiske symptomer.

De organiserer bemanningen slik at Jesper hele tiden har en person (blant de som kjenner han best) tilgjengelig ved behov. Det settes også inn våken nattevakt.

Han får permisjon/blir sykmeldt fra jobben, og det lages en alternativ ukeplan med rolige aktiviteter på skjermede steder (kjøre bil til skogsområde for å gå tur eller til folketom småbåthavn for å se på båter). Han deltar ikke på øvelser med bandet, men er med støttekontakten på rolige aktiviteter hvis formen tillater det.

I leiligheten legger man opp til rolige aktiviteter som han trives med (naturprogrammer, rolig musikk, puslespill). Personal som er inne hos ham begrenser prating, og det som sies er vennlig og støttende, men kortfattet med klare avgrensede kommentarer og beskjeder, man går ikke inn i diskusjoner eller forsøk på realitetsorientering.

Han får hjelp til det meste av praktiske gjøremål i huset, de lager måltidene til ham og sitter sammen med ham mens han spiser. På denne måten opprettholdes rammene for en normal døgnrytme best.

Erfaringsmessig bidrar disse tiltakene til at søvnrytme bedres og at maniske symptomer avtar, slik at Otto etter et par uker gradvis og forsiktig kan ta fatt på sine vanlige gjøremål igjen.

Fordypningsstoff til kapittelet
Rapporter
Artikler
Bøker
Retningslinjer