Psykiske lidelser

• Beskrivelse av atferden/symptomene
• Når oppstod atferden/symptomene?
• Spesielle hendelser før symptomstart?
• Hvor lenge har atferden/symptomene vært tilstede?
• Har personen hatt perioder med lignende atferd/symptomer før?
• Er atferden/symptomene like intense hele tiden?
• Hvor ofte opptrer atferden/symptomene?
• Oppstår atferden/symptomene i spesielle situasjoner? Til spesielle tider?
• Er det noe som demper atferden/symptomene?
• Somatiske forhold som kan være av betydning (sykdom, smerter, søvn…)?
• Miljømessige forhold som kan være av betydning (sorg/savn, konflikter, stress….)?

Det finnes flere sjekklister for å identifisere psykisk lidelse hos personer med utviklingshemning, men de er ofte mindre egnet for personer som har ASF i tillegg.

Senere tid har det blitt utviklet to ulike sjekklister for bruk ved mistanke om psykisk lidelse hos personer som har både ASF og utviklingshemning:

ASD-CA (Matson og Boisjoli,2008) og PAC (Helverschou, Bakken og Martinsen, 2009).

Disse er ikke diagnostiske instrumenter, men kartleggingsverktøy for å avdekke mulige symptomer på psykisk lidelse som bør utredes videre.

Hvis det er holdepunkter for mulig psykisk lidelse, må man gå videre med mer målrettet kartlegging og utredning. Siden det ennå ikke finnes spesifikke kartleggingsverktøy/intervjuskjemaer for de ulike psykiske lidelsene hos personer med ASF, må man ta utgangspunkt i de kartleggingsverktøyene som finnes og tilpasse/kombinere disse med diagnosekriterier, kompetanse på særpreg ved ASF, observasjoner/registreringer og klinisk vurdering.

Personer med ASF har ofte en høy grad av arousal og nedsatt evne til å mestre stress. Uforutsigbarhet, endringer i rutiner og nye situasjoner er vanskelige å takle. Noe som kan gi engstelse og uro ved større endringer i livet (skifte av skole/jobb, overgang ungdom-voksen), men også i dagligdagse og trivielle situasjoner. Dette kan gi økt sårbarhet for psykiske vansker.

Miljøterapeutiske prinsipper vektlegger struktur og forutsigbarhet i hverdagen, tilrettelegging for mestring, samt aktiviteter og sosial samhandling tilpasset personens forutsetninger, ønsker og behov.

Det er verd å merke seg at de miljøterapeutiske tiltakene som er viktige i behandling og forebygging av psykiske lidelser, langt på vei er de samme miljøterapeutiske tiltakene som er viktige generelt ved ASF og/eller utviklingshemning.

Ved målrettet miljøarbeid har man spesielt fokus på samspill mellom individ og omgivelser og forståelse for hvordan atferdsendringer kan oppstå og påvirkes.

Det finnes flere ulike typer psykoterapi. Ved flere psykiske lidelser er Kognitiv Atferds Terapi (KAT) anbefalt behandling. De siste årene har det kommet stadig flere undersøkelser som tyder på at dette også kan være en god behandling (i modifisert form) for relativt velfungerende personer med ASF.

Kognitiv terapi retter seg mot problemløsning og innsikt i hvordan tanker, handling og følelser virker sammen. Et viktig mål er å bryte negative tankemønstre.

Ulike typer kognitiv terapi er tilrettelagt for ulike typer av vansker.

Kognitiv terapi forener ofte samtaleterapi og eksponeringsterapi.

Eksponeringsterapi er planmessig trening i å møte fryktede situasjoner slik at angsten gradvis avtar. Eksponeringsterapi er særlig aktuelt ved angst, tvangslidelse og PTSD.

Samtaler som vektlegger emosjonell støtte, motivering og hjelp til å løse praktiske problemer og lage struktur i hverdagen er viktig for å dempe stress og uro ved psykisk lidelse. Kunnskap om den psykiske lidelsen - hvordan symptomene arter seg, hvilke tiltak og hva slags behandling som kan hjelpe, hvordan pasienten kan forstå ulike kroppslige og emosjonelle reaksjoner kan også dempe stress og usikkerhet.

Det ligger ofte en forventning og et håp om at dersom personen har en psykisk lidelse, så vil medikamentell behandling løse problematikken.

Medikamentell behandling kan være nødvendig, men ofte er andre tiltak vel så viktige enten alene eller i tillegg.

Hvis problematikken skyldes andre forhold enn en psykisk lidelse, er det oftest ikke indikasjon for medikamentell behandling med psykofarmaka (unntak kan være svær grad av atferdsproblematikk som ikke lar seg korrigere på annet vis).

Ved medikamentell behandling, så er det igjen personene med ASF og svake kognitive ressurser som gir den største utfordringen. Diagnostisering av psykiske lidelser kan her være vanskelig, og usikre diagnoser fører til at indikasjonen for medikamentell behandling blir usikker. Dermed er det en fare for overmedisinering og feilmedisinering, men også for at personen ikke får medikasjon han kunne hatt hjelp av.

Det er få studier om effekt av medikamentell behandling for denne gruppen. Det finnes ingen fasit.

Pasienten selv har begrenset mulighet til å gi uttrykk for hvordan den medikamentelle behandlingen oppleves og om det er bivirkninger.

Ved medikasjon av barn og unge har vi et spesielt ansvar da vi utsetter et uferdig (og kanskje ekstra sårbart) sentralnervesystem for medikamentell påvirkning. Indikasjonen bør vurderes nøye og medikasjon må ikke erstatte psykososiale behandlingstiltak. Samtidig kan medikamentell behandling noen ganger være helt nødvendig for symptomreduksjon slik at barnet kan få brukt sitt potensiale til læring og utvikling av ferdigheter.

Noen behandlingsformer kan oppleves stressende eller belastende, feks eksponeringsterapi.

Overfor alle, men spesielt når det gjelder barn eller personer med svake kognitive og språklige evner, må vi være lydhøre og oppmerksomme på hvordan behandlingen oppleves for den det gjelder. Det må gis gode forklaringer og gjøres god tilrettelegging slik at behandlingen oppleves meningsfull og tolererbar.

Det er kanskje ikke alle symptomer som skal behandles?

Det er viktig å spørre seg om hvem symptomene egentlig er mest plagsomme for?

Hvor mye eller lite innvirker symptomene på funksjonsevne og livskvalitet?

Fullstendig symptomfrihet kan eller skal kanskje ikke alltid være målet.

Delvis bedring kan også gjøre en stor og positiv forskjell.

Anfall med alvorlig angst (panikk). Oppstår helt plutselig og er ikke knyttet til spesielle situasjoner. Plutselig innsettende hjertebank, brystsmerter, kvelningsfornemmelse, svimmelhet og uvirkelighetsfølelse er vanlige symptomer.

Det foreligger også, nesten uten unntak, en sekundær frykt for å dø, for å miste kontrollen eller bli «gal». Hvert enkelt anfall varer vanligvis bare i noen minutter, og både anfallenes hyppighet og forløp varierer. Anfallene oppstår plutselig og er uforutsigbare, og dermed oppstår ofte en «angst for angsten»

Agorafobi betyr egentlig angst for åpne plasser. Men begrepet omfatter også frykt for å forlate hjemmet, oppsøke folkemengder eller være der det er mye folk og vanskelig å trekke seg unna (butikker, tog, buss, fly, konserter). Panikkanfall opptrer ofte. Unngåelse av situasjonene er vanlig.

Det er en uvanlig sterk frykt og usikkerhet i sosiale situasjoner, en frykt for å bli kritisk gransket av andre. Typiske fysiologiske symptomer er rødming, skjelving, kvalme, vannlatningstrang. Personen har ofte lav selvfølelse og tyr ofte til unngåelsesatferd som kan føre til stor grad av sosial isolasjon.

Spesifikke fobier er begrenset til spesielle ting eller situasjoner. Eksempler på dette er fobi for edderkopper, slanger, hunder, sprøyter, lukkede rom, høyder.

Overdreven engstelse og bekymring som er vedvarende og ikke begrenset til spesielle situasjoner. Omfatter vanligvis plager som vedvarende nervøsitet, skjelving, muskelspenninger, svette, ørhet, hjertebank, svimmelhet og ubehag i magen.

Personen har i tillegg til andre bekymringer ofte frykt for at han selv eller nærpersoner kommer til å bli syk eller utsatt for ulykke.

Forsinket eller langvarig reaksjon på en ekstremt skremmende eller belastende situasjon.

Typiske symptomer omfatter episoder hvor den traumatiske hendelse gjenoppleves i påtrengende minner («flashbacks») eller mareritt. Personen har i tillegg en fornemmelse av «nummenhet» og følelsesmessig avflatning, distansering fra andre mennesker, nedsatt reaksjoner på omgivelsene, manglende glede og unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet. Det foreligger vanligvis en konstant anspent vaktsomhet, skvettenhet og søvnløshet.

Grunnlaget for all god behandling og forebygging av psykisk lidelse starter i miljøet. Med utgangspunkt i grundig kartlegging av personens spesifikke sårbarhetsprofil, vil man kunne peke ut miljømessige stressfaktorer som bidrar til angsten.

Ut fra dette kan man så lage en plan for videre tilrettelegging og forebygging. Denne planen kan for eksempel vektlegge mer forutsigbarhet, tilpassede krav, dags-/ukesplaner, tydelige beskjeder og klare forventninger eller fjerning av utrygge/truende situasjoner.

Det er viktig at personen får informasjon om hva angst er, hvorfor man kjenner så mye rart i kroppen, at dette er ubehagelig -ikke farlig, og at mange andre også kan ha det slik. Informasjonen kan gis ved at man lager små illustrasjoner/billedserier eller (sosiale) historier som kan gi personen forståelse for symptomene, hvordan han kan øve på å kontrollere angsten og hvorfor dette kan være til det gode for ham selv. Informasjonens omfang og måten den presenteres på må selvfølgelig tilpasses den enkeltes modenhets- og funksjonsnivå.

Kognitiv atferdsterapi (KAT) er anbefalt behandlingsform ved flere av angstlidelsene. Senere tids undersøkelser viser lovende resultater også når personen med angst har ASF.

Kjernen i mye av angstbehandlingen er eksponering. Ved å utsette seg for det som skremmer og så holde ut angsten, vil man oppnå en gradvis ekstinksjon, det vil si at angstsymptomene avtar, man tilvennes. Men da slik behandling kan utløse ubehagelige følelser og reaksjoner, er det nødvendig med et godt forarbeide (kartlegging, psykoedukasjon, mestrings- og tryggingsstrategier) og en forsiktig oppstart hvor personen selv opplever å ha kontroll. Det er viktig å skape motivasjon for eksempel gjennom forsterkere/belønningssystemer som gjør treningen positiv og attraktiv for personen.

For svakt fungerende personer som i det daglige er avhengig av bistand, vil også angsttrening ved eksponering kunne gjennomføres. Men da i en mer modifisert form, med hjelp av trygge nærpersoner og med forsterkersystemer som tar utgangspunkt i hva personene finner motiverende.

NB! Angst-trening skal kun igangsettes som del av et planlagt behandlingstiltak og av/under veiledning av fagperson med spesiell kompetanse på dette. Det er viktig at en slik angsttrening skjer gradvis og forsiktig, at personen får god og tilpasset informasjon om hva som skal skje. Personen må få ha kontroll og utfordre angsten i eget tempo og ha mulighet til å komme seg ut av den angstfremmende situasjonen hvis den blir for utfordrende. Personen kan oppmuntres og motiveres for å gjennomføre, men aldri tvinges eller presses. Det skal være frivillig. Man må også gjøre etiske vurderinger i forhold til hvor omfattende terapiopplegg man skal utsette personen for.

Tvangstanker er påtrengende og tilbakevennende tanker, bilder eller impulser som oppleves skremmende, til dels uforklarlige og som skaper stor grad av angst. De vanligste tvangstankene handler ofte om smitte og om uønskede/farlige situasjoner (brann, innbrudd, ulykker). Noen får påtrengende tanker som oppleves upassende eller ubehagelige -disse kan være av seksuell eller blasfemisk karakter.

Noen får tanker om at de kan komme til å gjøre noe de slettes ikke ønsker, som for eksempel å skade noen de er glad i.

Tvangshandlinger gjennomføres for å lindre angsten for at noe fælt skal skje. Angsten avtar (= lettelse) når tvangshandlingene gjennomføres. Dette virker forsterkende på trangen til å gjenta handlingen (ønsker å føle lettelse/mindre angst). De vanligste tvangshandlingene er overdreven vasking eller sjekking. Tvangshandlinger kan også være knyttet til overdreven orden, symmetri, gjentagelse eller mentale ritualer som telling eller stadig behov for forsikringer fra andre.

Personen er oftest klar over at angsten er urealistisk og at tvangshandlingene er overdrevne eller meningsløse, men likevel gir forsøk på å avstå fra dem sterke angstreaksjoner. Fornuften klarer ikke å overbevise følelsene.

Angsten avtar (= lettelse) når tvangshandlingene gjennomføres. Dette virker forsterkende på trangen til å gjenta handlingen.

• Diagnosekriteriene krever at tvangstanker og/eller tvangshandlinger må ha vart i minst 2 uker, og at de er tilbakevendende og ubehagelige.
• Tvangstanker/handlinger oppleves ikke lystbetonte. Personen opplever dem som overdrevne eller urimelige, og forsøker å avvise eller motstå dem.
• De er så plagsomme eller tar så mye tid at det påvirker personens fungering i det daglige.
• Selv om tvangstankene oppleves fremmede og i konflikt med personens syn på seg selv, oppfattes de som egne tanker -og ikke noe påført utenfra.
• Tvangspregede tanker kan også oppstå som del av symptombildet ved en depresjon (Diagnosen tvangslidelse bør bare settes når symptomene oppstår/vedvarer også utenfor en depressiv episode).
• Noen psykiske lidelser kan utløse eller forsterke symptomer på tvangslidelse (angst, depresjon), mens andre kan ha overlappende eller lignende symptomer (schizofreni, Tourettes syndrom/tics).

Manglende forutsigbarhet og struktur samt for høye krav og for mange impulser er faktorer som lett stresser en person med ASF. Stress kan utløse eller øke tvangstanker/handlinger. Stress kan også føre til økt grad av stereotypier og ritualisert atferd.

Det er derfor viktig med kartlegging for å avdekke mulige stressorer og gjøre tiltak i miljøet utfra dette.

Mange unngår å snakke om sine tvangstanker da de oppleves skremmende eller støtende, mange skammer seg eller tror de er i ferd med å bli gale. Det er derfor viktig med informasjon om lidelsen og hvilke tiltak/behandling som kan dempe ubehag og angst.

Sosiale historier, eventuelt i modifisert form, kan være nyttig for å gi informasjon om lidelsen og også for å gi tips om hvordan man bedre kan mestre sin tvang. Mange unge mennesker med ASF mangler «common sense» og referanserammer for hva som er vanlig eller greit, og kan i en del tilfeller trygges på at de ikke trenger å gjenta handlingene så ofte. At det holder at de gjør det som er vanlig, det som alle andre gjør.

Kognitiv restrukturering i tillegg til eksponering og responsprevensjon er den foretrukne terapiformen for tvangslidelse. Personen utfordres da på sine tankemønstre og trener på å holde ut angsten som oppstår når tvangshandlingene ikke utføres selv om tvangstankene krever det.

Målsetting er at personen etter hvert kan avstå fra tvangshandlinger eller i alle fall minske omfanget av disse. Terapien må tilpasses den enkelte.

Det er ikke alltid at kognitiv restrukturering er så lett å gjennomføre med personer som har ASF. Refleksjoner og fokus på tvangstankene, synes noen ganger å føre til økt grad av opphengthet, argumentering og tid brukt på ritualer og tvangspreget atferd/tankemønstre. Personer med ASF og utviklingshemning vil ofte bare utføre de tvangspregede handlingene uten at man får tak i hvilke tanker som ligger bak. Da er det ikke mulig å utfordre noen tankemønstre. Psykoedukasjon og sosiale historier om hva som er trygt og vanlig sammen med eksponering og responsprevensjon, kan være mer egnet. Ulike motivasjons- og belønningssystemer kan også fungere bra.

Grunnsymptomer:

• Depressivt stemningsleie.
• Manglende interesse eller glede av lystbetonte aktiviteter.
• Nedsatt energi eller økt trettbarhet.

Tilleggssymptomer:

Dårlig selvtillit. Selvbebreidelse eller skyldfølelse. Tanker om død eller selvmord. Lite initiativ. Konsentrasjonsvansker. Agitasjon eller retardasjon.
Endret matlyst og søvn.

For at diagnosekriteriene skal være oppfylt, må symptomene ha vært tilstede det meste av dagen, hver dag i minst 2 uker.

Antall symptomer og graden av disse definerer alvorlighetsgraden av depresjonen.

Ved mani er stemningsleiet betydelig hevet. Personen er oppstemt med høyt energinivå, taleflom, hurtige og springende tankerekker, konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og betydelig nedsatt søvnbehov. Selvfølelsen er ofte økt med storhetsideer og overdreven selvtillit. Atferden er ofte hemningsløs, risikofylt og ukritisk. Seksualdriften kan være økt.

En viss mengde av ovenstående symptomer må være tilstede for at diagnosekriteriene skal være oppfylt. For at diagnosekriteriene skal være oppfylt må tilstanden dessuten avvike fra personens vanlige atferdsmønster og innvirke i betydelig grad på personens fungering i det daglige. Episoden må ha varighet på minst en uke eller være så alvorlig at den fører til akutt innleggelse ved psykiatrisk avdeling.

Ved hypomani er også stemningsleiet hevet i merkbar grad sammenlignet med hva som er vanlig for personen. Men symptomene er mindre intense, av kortere varighet og medfører ikke så dramatiske konsekvenser i dagliglivet.

Uavhengig av alder/modenhetsnivå og kognitiv profil, vil miljørettede tiltak være viktige for en person som har en affektiv lidelse.

Ved en depresjonstilstand vil mye føles belastende og uoverkommelig og skape bekymring. Personen orker lite og klarer ofte ikke ivareta praktiske gjøremål eller forpliktelser i hverdagen. Lysten til å foreta seg noe og troen på at livet kan bli bedre, er ofte borte eller sterkt redusert.

Det er viktig at grunnleggende behov ivaretas ved at omgivelsene tilrettelegger og oppmuntrer til god døgnrytme, regelmessig og passe mengde søvn, regelmessige måltider og tilpasset fysisk aktivitet.

Positive aktiviteter, emosjonell og praktisk støtte kan minske håpløshetsfølelsen.

For en person med ASF fører manglende oversikt og manglende forutsigbarhet lett til stress - som igjen kan utløse eller forverre depressive symptomer. Dette kan dempes ved at man gir hjelp til å skape oversikt og struktur og hjelp til å finne praktiske løsninger. Dags-/ukeplaner med oppnåelige og definerte målsettinger kan være til hjelp og kan gi mer mestringsfølelse.

Det er ofte nødvendig å tilpasse rutiner og forpliktelser til et nivå som samsvarer med symptomtrykket personen opplever. Kanskje skal han ikke gå på jobb, men i stedet ha noen begrensede hyggelige aktiviteter hjemme, kanskje skal dagsplanen og ukeplanen inneholde færre gjøremål. Men at aktiviteter og vanlige forpliktelser kan begrenses eller endres, betyr ikke at struktur og rytme i hverdagen skal bortfalle!

Det kan være viktig med informasjon om hva en depresjon egentlig er; hvilke symptomer er vanlige, hvor lenge de varer, hva man kan selv kan gjøre for å bli bedre, hvilken behandling/bistand kan man få fra andre. Informasjonen må selvfølgelig tilpasses den enkelte.

Informasjon om at det også er mange andre som kan ha slike følelser en periode i livet og at det blir bedre og går over etterhvert, kan gi personen trøst og håp.

Mange unge mennesker med ASF har liten mulighet til å utveksle erfaringer med jevnaldrende. De vet kanskje ikke at mange andre unge også kan slite med vanskelige og svingende følelser i overgangen mellom ungdom og voksenliv.

Hvis man tror at man er den eneste som har det så vondt og at det aldri kommer til å bli bedre, kan det gi stor grad av håpløshetsfølelse og desperasjon.

Det er foreløpig lite forskning og manglende konklusjoner vedr effekt av Kognitiv atferdsterapi (KAT)ved depresjon hos personer med autisme, men det er holdepunkter for at KAT i tilrettelagt form kan være virksomt ved depresjoner hos relativt høytfungerende personer med autisme.

Støttesamtaler kan være til nytte både for de med gode evner og de med noe dårligere fungering. Målsetting med støttesamtaler bør være å oppmuntre og legge til rette for tankemønstre og aktiviteter som kan minske de depressive symptomene. Og dessuten motivere og forklare på en forståelig måte hvorfor dette er viktig. Hvis mulig sette opp en målsetting (gjerne delmål) og en plan for å nå denne sammen med personen.

Støttesamtaler bør legge vekt på å la personen bli sett, ha fokus på positiv tenkning og teknikker for å oppnå dette.

Det er viktig å gi emosjonell støtte og aksept for at personen har det vanskelig selv om man prøver å lede fokus over på positive tanker og små oppgaver/aktiviteter i den hensikt å skape noen gode opplevelser.

Ved psykotisk depresjon, ved andre alvorlige depresjonstilstander og ved stadig tilbakevendende depresjoner/bipolar lidelse, er det indikasjon for medikamentell behandling i tillegg til andre tiltak.

Ved mild og moderat depresjon er det først og fremst psykososiale tiltak som gjelder.

Nyere antidepressiva er førstevalg for de fleste som trenger medikamentell behandling for depresjon, og av disse er SSRI-preparatene den mest brukte gruppen. Ved bipolar lidelse vil stemningsstabiliserende medikasjon være førstevalg. Barn og ungdom har usikker effekt av antidepressiva. Det foreligger få studier ved medikamentell behandling hos personer med ASF og depresjon.

Ved behov for medikamentell behandling følges retningslinjene som er gitt for befolkningene generelt.

Det kan være klokt med litt forsiktigere opptrapping og dosering initialt.

De positive symptomene ved schizofreni kan være

• Bisarre vrangforestillinger (det vil si vrangforestillinger som er helt usannsynlige og kulturelt uakseptable)
• Hallusinasjoner (for eksempel kommenterende eller diskuterende stemmer)
• Tankepåvirkning (opplevelse av at ens tanker stjeles, påvirkes, kringkastes eller kan høres)
• Styringsopplevelser (opplevelse av at man påføres handlinger, følelser eller viljeimpulser)
• Disorganisert tale (springende, usammenhengende prating, "ordsalat")
• Kataton atferd (kjennestegnes blant annet ved tilstivning over lang tid i underlige stillinger)

De negative symptomene ved schizofreni kan være

• Treghet. Avflatede følelser. Likegyldighet. Passivitet. Språkfattigdom. Sosial tilbaketrekning. Introversjon.
• Ved schizofreni har personen som regel klar bevissthet og intellektuelle funksjoner er bevart (kan eventuellt se noe kognitiv svikt over tid). Forløpet av lidelsen kan være kontinuerlig, episodisk med økende eller stabil grad av funksjonsfall. Forløpet kan også være episodisk med full eller delvis tilfriskning.
• Vi skiller mellom flere undergrupper av schizofreni avhengig av symptomutforming.

Dette er en sammensatt gruppe av psykoser som kjennetegnes ved at symptomer og atferdsavvik utvikler seg plutselig (i løpet av et par uker) -ofte som resultat av akutt belastning eller traume.

Typiske symptomer er vrangforestillinger, hallusinasjoner, persepsjonsforstyrrelser (dvs forstyrret oppfattelse og tolkning av sanseinntrykk) i tillegg til klare avvik fra vanlig atferd. Ofte virker personen forvirret og usikker.

Den psykotiske tilstanden kan opphøre innen dager til få uker og varer maks 2-3måneder.

Disse psykosene har ofte langvarige vrangforestillinger som det eneste symptom. For å stille diagnosen må man sikre at vrangforestillingene ikke er resultat av en primær affektiv lidelse (mani/depresjon), ikke har en organisk årsak (for eksempel hjernesvulst) og at diagnosekriteriene for schizofreni ikke er oppfylt. Hvis symptomene har vart i mindre enn 2-3 måneder, bør man foreløpig diagnostisere tilstanden som en akutt psykose.

Alvorlig grad av depresjon og alvorlig grad av mani, kan utvikle seg med psykotiske symptomer. De psykotiske symptomene vil da ha sammenheng med den affektive lidelsen og forsvinne når den er behandlet og pasienten enten har en lettere grad av stemningslidelse eller igjen har nøytralt stemningsleie.

De psykotiske symptomene gjenspeiler ofte den affektive tilstanden. Vrangforestillingene ved en depressiv psykose bærer ofte preg av skyld og kommende katastrofer, mens ved maniske psykoser ser man ofte at overdreven selvfølelse og grandiositet går over i vrangforestillinger (tror man er en annen person eller er spesielt viktig eller innflytelsesrik) eller irritabilitet (som igjen kan gå over i paranoiditet -tror man overvåkes eller forfølges).

• Personen synes å lytte til noe eller se på noe ikke-tilstedeværende, spesielt dersom hun samtidig virker skremt.
• Personen virker forvirret og desorientert
• Talen er forstyrret
• Personen klarer ikke gjennomføre kjente oppgaver, gjør dette uorganisert og ulogisk (disorganisering, rekkefølgevansker).
• Personen taper funksjoner
• Symptomer på stress eller uforklarlig angst