Utredning og oppfølging

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Autismespekterforstyrrelse
Bok: Utredning og oppfølging
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: mandag, 25. oktober 2021, 21:09

Hensikt og læringsmål

Bilde av Arvid N. Kildahl.
Arvid N. Kildahl

Hensikten med kapittelet

Målet med dette kapitlet er å gjøre deg i stand til å jobbe systematisk med å finne ut hva som kan ligge til grunn for plager hos personer med autisme, samt gi deg en grunnleggende oversikt over vanlige behandlingsmetoder.

Læringsmål

Her vil du lære om:

  • Hva og hvordan angående utredning
  • Utredning og betydningen av når tilleggsvansker har oppstått
  • Utredning av ulike vanlige tilleggsvansker
  • Oppfølging og behandling
  • Selvbestemmelse og forebygging

Tilleggsvansker

Kvinne.
Foto: Mikkel Eknes

Mennesker som har autisme kan få alle de samme vanskene og plagene som andre mennesker. Det gjelder både fysiske og psykiske sykdommer. Enkelte plager er mennesker med autisme mer sårbare for enn andre, som fangst og depresjon.

Å ha vansker med å kommunisere er en del av det å ha autisme. Det gjør det vanskeligere å finne ut hva som plager folk, og kan føre til at sykdommer og plager blir misforstått eller oversett. Det finnes eksempler på at fysiske sykdommer hos personer med autisme ikke har blitt oppdaget før det er for sent å behandle, eller at personer med autisme har hatt psykiske lidelser i mange år uten å få behandling.

Selv om personer med autisme kan ha vansker med å kommunisere hva som plager dem, har de ofte nytte av samme behandlingen som andre. Fordi ulike typer plager krever ulik behandling, er det viktig å finne ut av hva som er grunnen til plagene. Endringer i atferd som ytre sett kan likne på hverandre kan nemlig ha ulike årsaker. Å bli slapp og tom for energi er et vanlig symptom på både pollenallergi og depresjon, men de fleste vil være enige om at det er ganske forskjellig behandling som skal til for at man får det bedre i de to tilfellene.

Utredning

Kvinne som skjuler ansiktet.
Foto: Mikkel Eknes

Man kan aldri vite helt sikkert hva som foregår i et annet menneskes hode, og det gjelder også mennesker som kan snakke og forklare godt hvordan de har det. Dersom mennesker har vansker med kommunikasjon eller ikke kan snakke, blir dette enda mer utfordrende. En systematisk utredning hjelper oss å lage gode hypoteser for hva som plager den det gjelder, som man så kan vurdere som mer eller mindre sannsynlige.

En utredning er vanligvis ikke noe mer enn en systematisk innsamling av informasjon om alle relevante forhold – og en systematisering og vurdering av denne informasjonen.

For å få til en grundig utredning, er man avhengig av ulike typer fagkompetanse. En utredning av tilleggsvansker hos personer med autisme bør derfor være tverrfaglig. Hva man kan noe om og hva man er vant til å lete etter gjør noe med hva man ser – også hos fagfolk. Derfor er det viktig å ha et bevisst forhold til sitt eget faglige perspektiv.

En lege vil kanskje tenke først på fysiske og somatiske forklaringer, en psykolog på psykiske vansker og en vernepleier vil kanskje først tenke på atferdens funksjon. Alle disse forholdene kan være viktige og ha betydning – og påvirke hverandre. Derfor er det viktig at man i en utredning ikke låser seg kun til ett perspektiv.

Når man gjennomfører en utredning er det viktig å utelukke alternative forklaringer. Ofte når vi mennesker gjør vurderinger av andres atferd, har vi en tendens til å finne én forklaring og så slå oss til ro med den. Det kan gjøre at vi noen ganger tar feil. Det kan også medføre at vi overser at personer kan ha flere enn ett problem om gangen. Mange med autisme kan for eksempel bli mer redde hvis de har smerter eller kroppslige plager. Dersom vi konkluderer med at personen har angst og så slutter å utrede, risikerer vi at behandlingen ikke vil virke.

I en utredning er det viktig å være systematisk. Selv hos noen har personale sammen med seg hele tiden, vil det ikke være noen av personalet som alltid er til stede og har full oversikt. I en systematisk utredning vil det altså være viktig å innhente informasjon fra bolig, arbeidssted, familie/pårørende og alle de ulike arenaene der personen oppholder seg. Før vi kan konkludere med at personen har en tilleggsvanske må vi nemlig utelukke at vanskene skyldes vanskelige miljøforhold. Dersom en person kun er mye redd i boligen, men ikke på arbeidsplassen eller når vedkommende er sammen med familien, så må vi se nærmere på miljøet i boligen. Det er også viktig å innhente informasjon fra ulike personer, ettersom ulike personer som oppholder seg på ulike arenaer, kan ha ulike erfaringer med personen det gjelder.

En grundig utredning kan være arbeidskrevende og ta tid, men det er likevel viktig å gjøre. Alternativet er ofte at vi baserer oss på antakelser og logiske «snarveier» (ofte kalt heuristikker), og det er ofte da det går galt eller vi ikke kommer videre. En vanlig slik «snarvei» er at vi mennesker ofte når vi skal finne forklaringer på andres oppførsel legger for lite vekt på situasjonen og for mye vekt på egenskaper ved personen (dette kalles den fundamentale attribusjonsfeilen)

Tidlige eller senere oppståtte tilleggsvansker

Ung mann kikker ut vindu.
Foto: Garrett Charles, Flickr (CC BY SA 2.0)

Å skulle utrede tilleggsvansker som er medfødte eller har dukket opp i tidlig barndom (for eksempel ADHD) er annerledes og mer krevende enn å utrede vansker som har oppstått senere. I utredning av tidlig oppståtte vansker, vil leger og psykologer måtte sammenlikne personen med andre som har autisme og tilsvarende intellektuelt funksjonsnivå. I denne sammenlikningen vurderer man for eksempel om personen er mer uoppmerksom og har større konsentrasjonsvansker enn andre med tilsvarende funksjonsnivå. Dette er svært vanskelige vurderinger, og de legene og psykologene som skal gjøre det bør ha erfaring med både ADHD og autisme.

Vansker som er oppstått senere krever en annen tilnærming. Dette gjelder både der man mistenker en gitt tilleggsvanske, eller der det har skjedd en endring av personens atferd som man ikke helt forstår. Generelt bør det gjøres en grundig utredning ved alle større endringer i atferd eller funksjonsnivå – både der endringen kommer plutselig eller gradvis over tid.

En slik utredning har to hovedkomponenter. Den ene er en grundig kartlegging av alle aktuelle bekymringer og vansker – sånn som situasjonen er nå. Den andre er å klare å finne fram til en god beskrivelse av hvordan personen fungerte før vanskene kom. I en utredning av personer som ikke har autisme, for eksempel ved en psykiatrisk poliklinikk, vil personen det gjelder få en masse spørsmål – og så sammenlikner man med hva som er vanlig. Dette er vanskelig for personer med autisme, og man er derfor avhengig av gode beskrivelser av hvordan personen har fungert tidligere for å kunne forstå hvordan personen har endret seg.

Dersom du er bekymret for en person med autisme og mistenker at vedkommende kan ha utviklet tilleggsvansker – eller det har vært en større atferdsendring som er vanskelig å forstå – bør personen henvises til utredning. Litt avhengig av alder, funksjonsnivå og hvordan helsevesenet lokalt er organisert, vil denne henvisningen enten gå til psykisk helsevern for voksne (oftest DPS), psykisk helsevern for barn (BUP), barne- eller voksenhabilitering. Fastlegen kan sende slik henvisning. I en henvisning er det viktig å formidle hvorfor du er bekymret, gjerne med bruk av eksempler. Det er lurt å gi en grundig beskrivelse av hvilke endringer som er registrert (for eksempel: «sover mindre, våkner tidligere, dårlig appetitt, virker trist, snakker ofte om døden eller avdøde slektninger, har forsøkt å skade seg selv to ganger»). Dette gjør det lettere for de som tar imot henvisningen å vurdere om personen trenger hjelp eller ikke. Dersom fastlegen ikke kjenner den det gjelder så godt, er det ofte lurt at boligen eller andre skriver et brev som legges ved henvisningen fra fastlegen. Det vil øke sannsynligheten for at de som tar imot henvisningen skjønner hvor alvorlig det er.

Noen kan oppleve utfordringer med å få hjelp til denne type utredning fra det lokale helsevesenet. For eksempel er det noen steder psykisk helsevern sier at de ikke har kompetanse når det gjelder autisme, og habiliteringstjenesten ikke har kompetanse når det gjelder psykisk helse. I slike tilfeller bør disse instansene oppfordres til å samarbeide seg imellom. Alternativt finnes det enheter i de fleste helseregionene som har slik kompetanse. I Midt-Norge er dette habiliteringstjenestene, mens det i Helse Nord, Helse Vest og Helse Sør-Øst finnes spesialiserte enheter som jobber med psykisk helse hos personer med autisme/utviklingshemming.

Generelt om utredning av personer med autisme

Føtter
Foto: Becca Peterson, Flickr (CC BY ND 2.0)

Å utrede tilleggsvansker hos personer med autisme likner ganske mye på utredning av de samme vanskene hos andre. Fordi autisme påvirker folks atferd og hvordan de forstår verden, er det likevel forhold man må være spesielt oppmerksom på. Dette er generelle utfordringer ved utredning av personer med autisme, som det må tas hensyn til. Det gjør også at fagfolk som skal utrede for eksempel psykiske vansker hos personer med autisme, må ha kunnskap om autisme.

På overflaten kan det være overlapp mellom symptomer på autisme og symptomer på ulike tilleggsvansker. Slik diagnostiske kriterier er beskrevet, kan det ved første blikk ofte se ut som personer med autisme også fyller kriterier for psykiske vansker, selv om de ikke nødvendigvis har slike. Dette kalles også «diagnostisk overskygging». Her er det to mulige feilslutninger man kan gjøre, som skaper like store vansker: Den ene er at man forklarer alle vanskene personen har, med deres autismediagnose.

Den andre er at man setter tilleggsdiagnoser der kriteriene er oppfylt, uten å gjøre en grundig utredning og vurdering. En grundig kartlegging av symptomer, utviklingshistorie og fungering på ulike arenaer hjelper oss å unngå slike feilslutninger. Kartlegging av når symptomene utviklet seg, hvordan og eventuelle endringer vil være helt nødvendig.

Fordi personer med autisme fungerer annerledes enn andre på noen områder, kan de også få andre symptomer enn andre. Dette er symptomer som for eksempel er særegne for den enkelte (idiosynkratiske), på samme måte som personer med autisme kan ha idiosynkratisk språkbruk. Det er også kjent at det finnes noen atypiske symptomer på enkelte vansker som mange med autisme har, men som ikke er så vanlig hos andre. Et eksempel på dette er endring av innholdet i spesialinteresser hos personer med autisme som får en depresjon.

I utredninger av psykiske vansker i befolkningen for øvrig, består en utredning først og fremst av at noen stiller personen spørsmål som de må svare på. Personer med autisme har ofte vansker både med å forstå seg selv og fortelle om sine egne tanker og følelser med språk. Det gjelder også personer med autisme som fungerer godt intellektuelt. En måte å kompensere for denne utfordringen på, er å innhente informasjon fra flere personer som kjenner den det gjelder. Det er viktig da å ikke basere seg på kun én eller to informanter, men bruke flere som kjenner den det gjelder – helst fra ulike arenaer.

Intervjuer og spørreskjemaer som vanligvis benyttes i utredning av psykiske vansker, er dårlig tilpasset personer med autisme og kan ofte ikke brukes slik de er ment. Det gjør at vi ikke alltid helt kan stole på de resultatene vi får ut fra ulike skjemaer og intervjuer.


Fordi utredning av tilleggsvansker hos personer med autisme er komplisert og medfører mange utfordringer, er det viktig at slike utredninger er grundige. Det bør også være gjennomtenkt hvordan man kan veie opp for de utfordringene som er beskrevet over. Fagpersoner som gjør slike utredninger bør ha bred kunnskap om både autisme og de tilleggsvanskene som skal utredes.

  • MINI: MINI Nevropsykiatrisk Intervju er et av de vanligste intervjuene som benyttes for kartlegging av symptomer på psykiske vansker. Det kan benyttes også i utredning av personer med autisme, men det må benyttes med forsiktighet og mange med autisme vil ha store vansker med å svare på alle spørsmålene. Det er også mange eksempler på at MINI ikke har fanget opp klare symptomer på psykiske vansker, der de som svarer på vegne av den det gjelder for eksempel ikke har lagt merke til ting – fordi de ikke har kunnskap om psykiske vansker og hvordan det kan arte seg i denne gruppen. Det finnes også andre intervjuer, men de kan aldri benyttes alene til å verken konkludere eller utelukke at en person med autisme har psykiske vansker.
  • PAC: Psychopathology in Autism Checklist er et screeninginstrument som kartlegger symptomer på psykiske vansker hos personer med autisme. Denne skalaen er laget ved Oslo universitetssykehus og kartlegger symptomer på angst, psykose, depresjon, tvang og generelle vansker. PAC er ikke et diagnostisk instrument, men kan gi viktige hypoteser om hva som bør undersøkes videre i en utredning.

"Autismen hans har blitt verre"

Foto: Sodanie Chea, Flickr (CC BY 2.0)
Foto: Sodanie Chea, Flickr (CC BY 2.0)

Når man har autisme, er oppførsel, tanker og interesser forbundet med autismen en viktig del av hvordan man fungerer. Da er det ikke så rart at også det som har med autismen å gjøre blir påvirket dersom man får en tilleggsvanske.

Hos mange med autisme er det vi tenker som autisme-symptomer også forsøk på å mestre verden rundt seg. Å trekke seg tilbake fra sosiale sammenhenger kan for eksempel være en reaksjon på at man ikke opplever å få til slike sammenhenger. Å ikke vite hva man skal snakke om, er det noen som løser ved for eksempel å snakke om spesialinteresser.

De fleste mennesker har noen mestringsstrategier de bruker hvis de har det vanskelig. Noen tar lange løpeturer, noen ringer en venn, noen tar et glass rødvin. Alle mennesker har sine egne måter å håndtere at det skjer noe vanskelig, og for personer med autisme kan dette være knyttet til autismen.

For mange med autisme kan det virke som personen blir «mer autistisk» eller at «autismen blir verre». Autisme er jo en medfødt tilstand, sånn at å si at autismen i seg selv blir bedre eller verre ikke gir særlig mening. Det handler oftere om at hvis man har det bra, så tåler man mer og er i stand til å være mer fleksibel.

Dersom en person med autisme blir mer sosialt tilbaketrukket, snakker mindre, blir mindre fleksibel i tanke eller atferd, tar færre sosiale initiativ, blir mer opptatt av spesialinteressene og får større vansker om å snakke om andre ting – kan det være et tegn på at noe er galt og at vedkommende har utviklet en tilleggsvanske.

Atferdsvansker

Jente ved trapp, kikker mot oss.
Foto: Guian Bolisay, Flickr (CC BY SA 2.0)

Dersom man er flink til å sette ord på tanker og følelser, så er det vanligvis greit å beskrive for andre hvordan man har det, slik at man kan få en reaksjon. Hvis vi forteller hvordan vi har det og får tilbakemelding fra andre, føler vi oss forstått. Å føle seg forstått er viktig for alle mennesker, og det synes å være uavhengig av om man er bevisst på det eller ikke. At andre er interessert i deg og opptatt av deg er noe av det som gjør livet verdt å leve – og sånn er det også for personer med autisme.

Når vi mennesker har det vanskelig, snakker vi ofte med andre om det, og det å bli forstått gjør at vi får det bedre.

Personer med autisme som har utviklingshemming har ofte vansker med å beskrive hvordan de har det. Dersom disse personene får det vanskeligere, uten at de skjønner hvorfor og uten at de klarer å formidle at de har det vanskelig, blir de ofte ganske frustrerte. Det kan resultere i utfordrende atferd eller atferdsvansker. Det er i flere undersøkelser funnet sammenhenger mellom psykiske vansker og utfordrende atferd hos personer med utviklingshemming og autisme. Av den grunn er det viktig å utrede tilleggsvansker hos personer med autisme og utviklingshemming, spesielt ved nyoppstått utfordrende atferd eller endring i slik atferd.

Dersom utfordrende atferd blir behandlet isolert og man ikke utreder hva som ligger til grunn for eller har utløst den, risikerer man å overse både fysiske og psykiske plager som kan behandles.

Utredning av depresjon

To personer bak forheng.
Foto: Incase, Flickr (CC BY 2.0)

Depresjon hos personer med autisme arter seg på mange av de samme måtene som hos andre. Man blir mer nedstemt, føler mindre glede og lyst til å gjøre noe, og har mindre energi. Det er ikke slik at man må ha alle de kjente symptomene for å få en depresjonsdiagnose, mange har bare noen av dem. De må ha vart i minst to uker.

Andre vanlige symptomer på depresjon er:

  • Nedsatt selvtillit eller selvfølelse
  • Selvbebreidelser og skyldfølelse
  • Tanker om død eller selvmord
  • Vansker med tekning og konsentrasjon
  • Irritabilitet, rastløshet og uro
  • Passivitet
  • Søvnvansker
  • Endring av vekt og appetitt (både større og mindre appetitt kan forekomme)

Hos personer med autisme kan man ofte se irritabilitet og tap av praktiske ferdigheter. I tillegg kan personer med autisme reagere på en depresjon med at de trekker seg tilbake og unngår sosiale situasjoner, at de blir mer opptatt av sine rutiner og interesser, eller at fokuset i spesialinteresser endrer seg. Noen ganger kan dette innebære at spesialinteressene får et mer ”svart” fokus – for eksempel at noen som er opptatt av verdensrommet bare blir opptatt av sorte hull, eller at noen som er opptatt av dinosaurer bare blir opptatt av hvordan de døde ut. At man slutter å føle glede over noe som gledet en tidligere, for eksempel at man mister interesser, er heller ikke uvanlig.

I tillegg til de generelle verktøyene for utredning, finnes det også noen spesifikke verktøy som kan tilpasses personer med autisme.

  • Montgomery-Åsberg Depression Rating Scale (MADRS): Dette instrumentet består av ti spørsmål som besvares på en skala fra 1-6. Det er ikke et diagnostisk instrument, men kan benyttes som screening. Det kan også være nyttig å gjennomføre jevnlig dersom man har igangsatt behandling av depresjon, for å vurdere effekten av denne over tid.
  • Becks Depression Inventory (BDI): BDI er et annet spørreskjema som benyttes for kartlegging av depresjonssymptomer. Fordi BDI spør mye etter tanker og indre tilstander, er det ofte mer utfordrende for personer med autisme og vanskeligere å tilpasse der folk har vansker med å svare på spørsmål.

Utredning av angst

Person går i labyrint.
Foto: GPS, Flickr (CC BY SA 2.0)

Angst hos personer med autisme arter seg på mange av de samme måtene som hos andre. Angst er en tilstand av kroppslig og mental aktivering som om man er i fare, i situasjoner der man egentlig ikke er det. Personer som har angst opplever imidlertid faren som reell og virkelig, og kan oppleve det som de er i livsfare. Det er viktig å være bevisst på hvor ubehagelig det føles i møte med personer som plages av dette.

Hos personer som ikke kan snakke eller kommunisere godt om hvordan de har det, må vi ofte se etter fysiologiske markører eller tegn på angst og redsel – og generelle tegn til ubehag.

Generelle tegn til ubehag: Rastløshet, anspenthet, engstelse, uro, vansker med å slappe av, nervøsitet, irritabilitet.

Spesifikke tegn på angst-aktivering: Blir blek i ansiktet, utvidede pupiller (”mørk i blikket”), svetter eller blir klam, høyere puls/hjertebank, skjelver, kortpustet eller hyperventilerer, grimaser, nervøse rykninger. Noen med autisme kan også riste på hendene eller gjøre repeterende bevegelser.

For øvrig kan angst føre til munntørrhet eller økt spyttproduksjon, kvalme, urolig mage, kvelningsfornemmelser, svimmelhet, pustevansker, frysninger, uvirkelighetsfølelse, frykt for å miste kontroll over seg selv, frykt for å dø, brystsmerter og at man mister følelsen i armer eller bein.

Reaksjoner på den kroppslige aktiveringen som er knyttet til angst vil ofte være at personer forsøker å stikke av eller komme seg ut av situasjonen. Noen personer med autisme vil også kunne gå til angrep på andre, for eksempel personale. Et siste reaksjonsmønster som kan sees, er at personen går i såkalt ”frys” og blir passiv, fjern og vanskelig kontaktbar.

Dersom det skal utredes om noen har angst, er det også viktig å kartlegge eventuelle triggere – altså det som utløser angsten. Det er mange ulike ting som kan gi angst, alt fra fobier for edderkopper, heiser eller hunder, til mer vedvarende bekymring for mange forhold i hverdagen. For å forstå hvordan man kan hjelpe noen med angst, er det viktig å forstå hvilke situasjoner og objekter som utløser angst. Dette krever systematisk tilnærming og kartlegging.

Oppfølging og behandling

Som en hovedregel bør personer med autisme få samme oppfølging og behandling som alle andre for de vanskene de har. Denne behandlingen må tilpasses både autisme og funksjonsnivå. De anbefalingene som kommer i dette kapittelet om oppfølging og behandling er altså generelle. Ikke alt vil passe for alle, og all oppfølging og behandling må tilpasses individuelt.

Kvinne i rullestol
Foto: Jarle Eknes
Miljøterapi

Ved depresjon må omsorg og miljøterapi tilpasses til det aktuelle funksjonsnivået. For eksempel vil de fleste med depresjon greie mindre enn de vanligvis gjør, slik at krav må tilpasses. Personer med depresjon opplever vanligvis manglende motivasjon og manglende glede i ting de vanligvis liker. Arbeid med å motivere personen til å være med på deler av det de pleier og som de vanligvis finner glede i er viktig. Dette må gjøres med omsorg og skånsomhet.

Ved angst må også omsorg og miljøterapi tilpasses. Det er viktig at personen det gjelder får hjelp til å håndtere sine angstproblemer. Det kan innebære både tilpasning av krav, endring av rutiner og hjelp og støtte i situasjoner som er spesielt vanskelige for den det gjelder.

Både når det gjelder miljøterapi ved angst og depresjon er det viktig at personalet har kunnskap om angst og depresjon og forstår at personen har det vanskelig – og at det å ha angst og/eller depresjon medfører stort ubehag. Det er også viktig at personalet har forståelse for at angst og depresjon ikke er noe man kan ”snakkes fra”. Mye bruk av grensesetting er ikke anbefalt for å behandle atferd knyttet til depresjon og angst.

Hos andre er ikke medikamentell behandling ved angst og depresjon førstevalg, med mindre det er snakk om alvorlige depresjoner. Slik bør det også være for personer med autisme.

Mange som plages av depresjon har nytte av samtalebehandling. Det anbefales vanligvis at noen som ikke jobber i den daglige omsorgen gjennomfører samtalebehandling. De fleste kan ha nytte av samtalebehandling, uavhengig av intellektuelt funksjonsnivå, men behandlingen må tilpasses den enkelte. Å oppleve at noen er nysgjerrig på en og prøver å forstå hvordan man har det er fint og bra for de fleste mennesker, også de som har utviklingshemming.

Grunnleggende kunnskap om ens egne plager og vansker er viktig for å kunne leve med dem. I de fleste behandlinger av angst og depresjon inngår det psykoedukasjon. Det innebærer at man lærer om symptomer, tegn og vansker og får en forklaring på hvorfor de er som de er og hvorfor man har de vanskene man har. Mange opplever det for eksempel som fint å få vite at andre sliter med det samme som dem selv. Personer med autisme har også nytte av å få informasjon og kunnskap om sine egne vansker og plager. Denne informasjonen og hvordan den formidles må også tilpasses den enkelte. For eksempel har mange med autisme vansker med å huske ting fra samtaler, og det å kombinere muntlig informasjon og diskusjon med skriftlig materiale er en mulig måte å kompensere for dette.


Forfatteren av dette kapittelet lager ofte permer med materiale tilpasset den enkelte person med plager og deres særegne kommunikasjonsstiler, språkbruk og interesser. En ”angstperm” for eksempel, kan være nyttig for at den det gjelder skal forstå at angst ikke er farlig selv om det er ubehagelig. Skriftliggjøringen gjør også at personalet kan bistå.

En slik perm bør bestå av en kombinasjon av arbeidsark og ark med informasjon. De ulike arkene bør tilpasses den enkeltes språk- og kommunikasjonsform. Det er derfor en fordel å kjenne den det gjelder før man begynner å arbeide med dette. Tankegangen bak en slik perm bygger på prinsipper fra kognitiv atferdsterapi. Det anbefales å lage de tilpassede arbeidsarkene underveis, slik at tempo og intensitet i arbeidet kan justeres etter hvert som man ser hvordan arbeidet går. En perm full av arbeidsark kan også oppleves som et krav og utløse usikkerhet hos den det gjelder. Å presentere arbeidsarkene ett og ett gjør det også lettere å ta en pause dersom man vurderer at det er nødvendig.

En angstperm kan for eksempel bestå av:

  • Grunnleggende informasjon om angst (det er ikke farlig mv.)
  • Hvordan angst virker i kroppen
  • Informasjon om hvor vanlig angst er
  • Arbeids-/avkrysningsark om angstsymptomer
  • Arbeids-/avkrysningsark om angstsituasjoner eller objekter
  • ”Angsttermometer”
  • Flere arbeidsark knyttet til strategier for håndtering av angst/trening på vanskelige situasjoner

Om stress

At noen utvikler angst og/eller depresjon kan være et tegn på at noe annet er galt. Enten at de møter for store krav, eller at det er andre forhold i hverdagen som medfører stress og/eller risiko for kognitiv overbelastning. Sensoriske vansker eller hypersensitivitet kan også bidra til dette. Utilstrekkelig hjelp og personaloppfølging ser ut til å virke på samme måte.

Dersom personer med autisme utvikler angst og depresjon er det viktig å gjøre en grundig gjennomgang av personens hverdag og belastninger i det daglige. Dersom en person er overbelastet og utvikler for eksempel depresjon som en konsekvens av dette, er det viktig å gjøre noe med årsaken til at vedkommende utviklet depresjon. Dersom vi bare behandler depresjonen uten å gjøre noe med årsaken, vil depresjonen sannsynligvis komme raskt tilbake. Det er ofte mye man kan gjøre både med krav, omgivelser og oppfølging som kan forebygge og dempe depresjoner og angst hos personer med autisme.

Kvinne sitter ved vannet, ved to svaner.
Foto: Lauragrafie, Flickr (CC BY ND 2.0)


Å gjøre hverdagen oversiktlig, trygg og god vil alltid være en del av oppfølgingen av personer med autisme som har fått en depresjon. At krav man stiller er tilpasset den enkeltes forutsetning er også viktig. Personer med utviklingshemming trenger for eksempel lenger tid på å bearbeide og forstå en muntlig beskjed eller et spørsmål. Da er det viktig at de får den tiden og at de får mulighet til å svare før man stiller et nytt spørsmål. Personer med autisme kan også ha vansker med å ta valg. Det kan være viktig at de valgene man skal ta eller blir bedt om å ta blir presentert på en måte som er tilpasset den enkelte. Noen kan for eksempel fint velge en yoghurt i kjøledisken, mens andre har det bedre dersom de får valget mellom to yoghurter. Det er viktig å kjenne personen godt og vite noe om dennes forutsetninger for å få dette til på en god måte.

Når det gjelder personaloppfølging, er det noen steder slik at personer med autisme mest får hjelp til praktiske ting. Det å være sammen med andre mennesker og gjøre hyggelige ting er en viktig forebyggende faktor når det gjelder depresjon. Derfor er det viktig at personalet også har tid til å snakke med den det gjelder, og å reise på tur og ha gode opplevelser sammen.

Selvbestemmelse og forebygging

En gruppe personer som smiler. Foto.
Foto: Jarle Eknes.

Det er flere forhold som kan bidra til å forebygge angst, depresjon og andre tilleggsvansker. Å oppleve at man har kontroll over seg selv og sitt eget liv er en viktig faktor som kan være med å forebygge depresjoner og angst. Ikke alle er i stand til å bestemme alt over seg selv, men det er en viktig beskyttelsesfaktor å få lov til å bestemme de tingene man kan. Ikke alle kan bestemme hvor de skal bo, for eksempel, men de aller fleste kan fint bestemme hva de skal ha på brødskiva. Å oppleve at man bestemmer selv, altså følelsen av autonomi, er viktig. Det samme er opplevelsen av å mestre og å få til ting i det daglige. Det er da altså viktig at man er i stand til å oppfylle de kravene man møter.

Andre mennesker er også viktig i opplevelsen av å ha et godt liv, og det å oppleve at du har andre mennesker rundt deg som bryr deg om deg og prøver å forstå deg er en viktig forebyggende faktor når det gjelder tilleggsvansker. Gode relasjoner til personale, familie og andre medhjelpere vil derfor være viktig – både i forebygging og oppfølging.