Kartlegging

Nettsted: Helsekompetanse
Kurs: Autismespekterforstyrrelse
Bok: Kartlegging
Skrevet ut av: Gjestebruker
Dato: onsdag, 20. oktober 2021, 15:34

Hensikt og læringsmål

Hensikten med kapittelet

Dette kapittelet handler om hvordan vi i hverdagen kan skaffe oss mer og detaljert nok kunnskap om den enkelte personen vi bistår, slik at vi kan tilpasse tiltak og tilrettelegging så godt som mulig til den enkelte.

Læringsmål

Når du har gjennomgått dette kapittelet vet du mer om:

  • Operasjonalisering
  • Kartlegging av frekvens og sammenhenger
  • Analyse av det du har funnet ut ved å kartlegge
  • Evaluering av tiltak

Behov og ferdigheter

Foto, to kvinner står og prater, en av dem noterer.
Foto: Heinrich-Böll-Stiftung, Flickr (CC BY SA 2.0)

En forutsetning for å kunne tilrettelegge for den man skal hjelpe, er å vite noe om personens behov og ferdigheter. Det er som regel mange som har meninger om den personen de bistår. Vanligvis er det nesten like mange oppfatninger som hjelpere. Men det er bedre å vite helt sikkert enn å synse og tro, ikke sant? Og for å vite må man samle fakta. Og det betyr at vi må kartlegge systematisk det vi ønsker å vite noe om.

En god del kartlegging er ofte gjort av andre hjelpeinstanser i form av tester og intervjuer. Rapporter fra dette ligger som regel i personens dokumentmappe og bør studeres nøye. Du har allerede lest en del om dette under overskriften «Hvordan gjøre seg kjent med brukerne».

Men den jevnlige og kontinuerlige kartleggingen er det du som nærperson som må gjøre. Det er du som er sammen med personen i det daglige, du som ser endringer i atferd og behov og du som har muligheten til å foreslå og prøve ut justeringer i opplegget. Derfor er det viktig at du kjenner til noen verktøy du kan bruke i kartleggingen din.

Det som er enklest, mest konkret og mest objektivt å kartlegge er personens atferd, det vil si det personen gjør. Det kan du observere og telle. Du trenger ikke tolke eller anta, slik du må dersom du prøver å for eksempel finne ut hva noen, som ikke selv kan fortelle, tenker eller føler. Dessuten kan en persons atferd gi oss god innsikt i hva personen forstår, liker, har lyst eller ikke lyst til, mener om noe, motiveres av og mye mer.

Det første du må gjøre er å velge ut hva du ønsker å vite mer om. Noen ganger ønsker vi å vite hvor ofte en atferd forekommer og andre ganger vil vi kanskje vite mer om hva som trigger eller opprettholder atferden. Men for å sikre at alle kartlegger det samme, er det veldig viktig å først definere akkurat hvilken atferd vi fokuserer på.

Operasjonalisering

Foto av stopp-skilt med undertekst.
Foto: DWRose, Flickr (CC BY 2.0)

For eksempel kan det hende den du jobber med av og til er aggressiv, kanskje han eller hun angriper personalet enkelte ganger. Men «å angripe» er et altfor «ullent» begrep. For å sikre at alle ser for seg det samme, må dere derfor operasjonalisere begrepet.

Operasjonalisering betyr å dele noe (for eksempel et begrep) opp i mindre, mer konkrete og håndterbare enheter. I eksempelet vårt snakker vi om en person som «angriper». Hva er det? Begrepet «å angripe» kan inneholde mange ulike atferder fra å spytte, klype, kjefte til å slå, sparke, legge i bakken. Hvis du sier at noen angriper, kan det derfor få dem som hører på til å tenke på helt forskjellige atferder.

Når vi skal jobbe målrettet er det viktig at vi beskriver ting på en slik måte at alle forstår det samme og det er nettopp det som er hensikten med operasjonaliseringen. Før du begynner registreringen må du derfor operasjonalisere begrepet «angripe», det vil si bestemme deg for akkurat hvilke konkrete atferder innenfor det å angripe du vil kartlegge.

Kartlegge frekvens

Foto av jente som tenker.
Foto: Edward Musiak, Flickr (CC BY SA 2.0)

Det er ganske vanlig at det kan være uenigheter i personalet om hvor ofte noe skjer. Dette har både med den enkeltes grenser for hva de tåler eller syns er mye eller lite, og at personen med ASF kanskje oppfører seg ulikt sammen med ulike personale. I slike situasjoner er det lurt å skaffe nøytrale fakta.

Når du vil finne ut hvor ofte noe skjer, kalles dette å kartlegge frekvens. Du rett og slett teller antall ganger atferden forekommer. For å kunne kartlegge frekvens på en effektiv, men samtidig grundig måte, trenger du registreringsmetoder som ikke er for tidkrevende eller vanskelige å gjøre samtidig som du er sammen med personen med ASF. Ikke tenk at du skal kartlegge alt samtidig, ta en ting om gangen og gjør selve registreringen så enkel og overkommelig som mulig.

I vårt eksempel har du kanskje operasjonalisert atferden «å angripe» til atferdene slå, klype og spytte. Det kan hende det blir for mye å registrere alle tre atferdene samtidig, det avhenger litt av hvor ofte dette skjer. Skjer det veldig ofte, kan det være lurt å ta en atferd av gangen.

La oss si at du bestemmer deg for å i første omgang kartlegge hvor ofte spytting forekommer. Du kan enkelt registrere frekvens ved å sette tellestreker på et ark. Dersom det forekommer ekstremt hyppig (kanskje flere ganger i minuttet), kan du bruke et hjelpemiddel til å telle med. Mange bruker for eksempel en såkalt «saueteller» eller «teller», en liten tellemaskin man kan ha i lommen og klikke på hver gang atferden skjer.

Når man er ferdig med kartleggingsøkten kan man lese av et tall på telleren og notere dette, for eksempel i et slikt skjema:

Skjema for registrering av spytteforekomster

Dato og klokkeslett Antall spytteforekomster
   
   
   
   
   

Det er veldig lurt å gjøre en slik frekvenskartlegging før man setter i gang et tiltak der målet er å redusere omfang av atferden. Dette kalles å ta en baseline. Etter at tiltaket har vært brukt en stund, kan man da ta en ny frekvensregistrering og se om tiltaket har ført til reduksjon av den uønskede atferden.

Ved denne type registrering er det lurt å registrere i intervaller, for eksempel i 10 minutter i starten av hver time. En slik registreringsperiode bør sjelden vare mer enn 1 – 2 uker. Når dette er gjort har du mange og gode data på frekvens eller hvor ofte atferden forekommer.

Kartlegge sammenhenger

Foto av penn, papir og tastatur.
Foto: Pete O'Shea, Flickr (CC BY 2.0)

Vanligvis er du også interessert i å vite hvorfor atferden forekommer. Hva er det som trigger atferden? Hva er det som opprettholder den? Det vi snakker om nå er det som på fagspråk kalles foranledninger (det som skjer rett før en atferd) og konsekvenser (det som skjer rett etter en atferd). Å kartlegge dette kalles ofte å gjøre en FAK analyse (Foranledning – Atferd – Konsekvens) og kan gi nyttig, konkret og objektiv informasjon, dersom man gjør det riktig. Det er blant annet viktig å ikke bygge inn egne antagelser om årsak i kartleggingen, bare registrere det som skjer. (Eks: Gunnar springer etter Kari når hun går ut av rommet – ikke: Gunnar jager Kari for å slå henne.) En annen viktig ting er som sagt å ha operasjonalisert den atferden man skal kartlegge, slik at alle som skal delta i kartleggingen registrerer de samme tingene.

Velg ut en eller flere situasjoner der spytting forekommer. Så registrerer du foranledninger (det som skjer rett før) og konsekvenser (det som skjer rett etterpå) av spytting. Lag et enkelt skjema, som for eksempel kan se slik ut:

Skjema for registrering av foranledning og konsekvens

Spytting ved morgenstell
 Dato:
Foranledning Konsekvens
1.  
2.  
3.  

Her er det laget en rad for hver forekomst. Det betyr at du får like mange rader som antall ganger personen spyttet i registreringsperioden. I dette eksempelet er registreringsperioden knyttet til en spesifikk situasjon, morgenstellet. Når du registrerer på denne måten kan du gjerne registrere i flere ulike situasjoner der atferden forekommer samtidig, for eksempel i måltidet, når dere går tur, i drosjen osv. med ett skjema pr. situasjon eller ett stort samleskjema. Gjør det som funker best for dere. Denne typen registrering bør også gjøres i 1 – 2 uker litt avhengig av hvor mange ganger situasjonen forekommer i perioden.

Hvis mulig og praktisk gjennomførbart kan gjerne begge registreringer (altså frekvens og sammenhenger) gjøres samtidig. Dette må tilpasses bemanningstetthet og andre praktiske forutsetninger. Det er bedre å bruke lengre tid og få gode nok data enn å prøve å gjøre for mye på for kort tid.

Analysere data

Etter at dere har registrert ulike atferder i forhold til frekvens og/eller ved hjelp av en FAK analyse kan dere se på skjemaene og finne ut om det er noe mønster i det dere ser. Ofte viser det seg at foranledningene og konsekvensene, det vil si det som skjer rett før og rett etter den uønskede atferden, er der den viktige informasjonen om vår mulighet til å endre ligger. For eksempel kan det hende at personen ofte spytter når noen sier «skynd deg» eller begynner å rydde vekk det han/hun holder på med før han/hun er ferdig eller lignende. Da kan det være at personen blir frustrert under tidspress og viser det ved å spytte. Eller kanskje andre går vekk, går ut av personens leilighet, når han/hun spytter. Da kan det jo være at spyttingen er en måte for personen å få være alene på?

Foto av belegningsstein lagt i mønster.
Foto: oatsy40, Flickr (CC BY 2.0)

Ofte er svaret en kombinasjon av dette. Det vil si at foranledningen trigger en frustrasjon hos personen, og hans eller hennes påfølgende atferd fører til at det som var frustrerende (for eksempel krav om å skynde seg) blir «borte». Når vi vet dette, kan vi endre situasjonen. Kanskje vi lar personen bruke den tiden han/hun trenger, eller tilrettelegger situasjonen bedre slik at den tar kortere tid for personen å gjennomføre, eller kanskje vi lærer ham/henne en annen måte å si fra at han/hun trenger mer tid på?

Noen ganger kan det være vanskelig å se noe mønster i registreringen. Da kan det være hensiktsmessig å be noen utenfra, fagfolk fra andre hjelpeinstanser, å bistå i kartleggingen. Kanskje kan det også være nødvendig med en grundigere undersøkelse enn det dere i nærpersonalet kan gjøre.

Evaluere tiltakene

Når vi har prøvd ut tiltakene våre en stund er det lurt å ta en ny kartlegging av frekvens for å se om tiltakene har virket. Har de det, vil forekomsten av den uønskede atferden være mye lavere eller kanskje til og med helt fraværende. Ser vi ingen forskjell betyr det enten at vår analyse av data ikke stemmer, eller at tiltakene våre ikke har fungert og vi må justere dem eller finne nye tiltak.

På samme måte kan du registrere frekvensen av ønsket atferd, det vil si at personen har begynt å gjøre det dere vil han/hun skal gjøre. Da er tiltakene en suksess dersom frekvensen har økt.

Illustrasjon med ett utropstegn omgitt av mange spørsmålstegn.
Foto: Chris Potter, Flickr (CC BY 2.0)

På denne måten, ved hjelp av enkle kartleggingsmetoder, vil du kunne finne ut en god del om personens forståelse, væremåte, behov og ferdigheter. Mange av hverdagsutfordringene vil kunne bli enklere å forholde seg til, både for personen selv og for deg som skal hjelpe.

Det finnes også andre registreringsmetoder, skjemaer og fokus for kartlegging, men som oftest er kartlegging av frekvens, samt FAK analyser, tilstrekkelig og det enkleste å gjennomføre i en travel hverdag. Når du registrerer eller observerer er det viktig at du prøver å være så konkret og objektiv som mulig og ikke legger egne antagelser eller følelser inn i beskrivelsene. Videre er det sentralt at du og dine kollegaer er bevisste på og enige om hva det er dere skal finne ut av, slik at registreringer og observasjoner gjøres målrettet og strukturert. Med det kommer du langt!

Det aller viktigste i møte med en person du skal bistå er likevel å være oppriktig interessert i og nysgjerrig på personen, både i det daglige arbeidet og når du jobber med kartlegging og evaluering av tiltak. Det er spennende å være sammen med og bli kjent med mennesker som ikke er akkurat som deg eller de du kjenner privat. Ikke bare kan du lære mye om variasjonsbredden innenfor det å være menneske, men du lærer også mye om deg selv, dine egne reaksjoner, verdier og prioriteringer. Enkle kartlegginger, som de som er beskrevet her, vil bidra til å gjøre jobben din enda mer interessant og meningsfull.

Videre i denne delen av kurset vil du lære mer om tiltak, husk da at de tiltakene du velger alltid må bygge på det du vet (ikke tror) om den personen du skal bistå!