Psykose hos personer med utviklingshemning

Grensesetting og realitetsorientering

Foto: Thyago - SORG|FX, Flickr
Foto: Thyago - SORG|FX, Flickr

Krav og grenser må evalueres i forhold til personens symptomer. Miljøpersonalet kan for en periode måtte ta helt eller delvis over gjøremål som personen mestrer ellers. I hvilken grad miljøpersonalet skal overta oppgavene kommer an på hvor sterke symptomene er. Mange vil ha behov for å mates, stelles samt ivaretas relatert til andre grunnleggende behov. Andre ganger kan det være nok å gi verbal veiledning.

Grensesetting er en hyppig brukt intervensjon overfor mennesker med alvorlige psykisk lidelse. Grensesetting av utagering mot personer eller ved rasering av omgivelsene må først og fremst iverksettes for å stanse atferden, som er til fare for presonen selv eller andre. Personalet skal forholde seg rolig, og ha vennlig, men bestemt tilnærming til personen. Fysisk grensesetting skal kun iverksettes når det er fare for liv og helse.

Et spesialtilfelle av grensesetting er realitetsorientering. Realitetsorientering er alltid potensielt krenkende og kan lett utvikle seg til konfrontasjon mellom personalet og personen, og i verste fall føre til utagering. Dessuten vil det sjelden være til hjelp for personen å bli fortalt at han eller hun har ”feil” oppfatning om verden eller om seg selv. Hvis realitetsorientering i det hele tatt skal benyttes, må det være en klar forutsetning at intervensjonen benyttes for å bedre realitetstestingen. Videre bør intervensjonens potensielt negative konsekvenser alltid veies opp mot nytten.

Grensesetting er en av de mest brukte intervensjonene overfor mennesker med alvorlig psykisk lidelse. Grensesetting i situasjoner som oppleves farlig for personen selv eller omgivelsene må nødvendigvis ikke ha en terapeutisk målsetting, og hensikten skal være å stanse atferden.