Psykose hos personer med utviklingshemning
Oppgaveavlastning
Foto:Sepp
Schimmer, Flickr
Miljøpersonalet lar personen utføre det han mestrer, og der hvor han ”faller ut” i handlingskjeden, utfører miljøterapeut oppgaven for ham. Når han ikke klarer oppgaven, tar miljøpersonalet helt over.
Et eksempel kan være i morgenstell. Personen gjør det han mestrer selv, og hvis han stopper opp tar personalet over der personen stanset. Miljøpersonalet gir ros for det han har klart, og kommenter ikke det han ikke klarer.
”Gunnar, tørker seg med håndkle etter morgenstell. Dette er en noe han vanligvis klarer fint selv, i perioder hvor symptomene er dempet. Når han derimot er delvis eller sterkt plaget av stemmer, kan han stanse brått opp og stivne.”
Personalet som kjenner Gunnar godt, gir ham ros for at han har klart å utføre for eksempel å tørke håret, før han stanser. Miljøpersonalet vil ikke ”kommandere” ham til å tørke seg videre, og strekker vennlig frem hånden slik at Gunnar gir håndkle fra seg. Da fortsetter miljøpersonalet med å tørke ham ferdig.
Hvor mye oppgaveavlastning personen trenger vil være individuelt og ut i fra hvor sterkt personen er rammet av symptomene. I nevnte eksempel kan det hende at Gunnar kan ”overta” igjen, eller at miljøpersonalet må fullføre resten av handlingskjedet med påkledning osv.
I tillegg til at samhandlingen må innebære mye praktisk hjelp, bør samhandlingspartneren (personalet) prøve å oppnå felles oppmerksomhet med personen ved samhandling. Det er derfor viktig at personalet opprettholder oppmerksomheten med personen, selv om han er i ferd med å falle ut, slik at man lett kan hente ham tilbake på sporet. Om personen har falt ut, vil god observasjon føre til at personalet kan fortsette samhandlingen når personen er i ferd med å ”innhente” seg igjen.
Nå skal vi se på et eksempel hvor veiledningen kan bli et krav, og kan virke mot sin hensikt.
”Karina” er i førtiårene. Hun har en alvorlig utviklingshemning og autisme. Hun ble nylig utredet for psykisk lidelse, og det ble avdekket en lidelse i schizofrenispekteret. Når hun er i akutt fase viser hun svært uorganisert atferd. Hun klarer ikke oppgaver hun vanligvis mestrer uten veiledning. Det er vanskelig for henne å kle på seg, selv når klær og sko er satt frem og alt hun trenger ligger i riktig rekkefølge. En morgen er hun særlig sliten og forvirret etter en søvnløs natt. Hun klarer ikke å sette sed ned eller stoppe opp for å kle på seg. Personalet prøver å få henne til å kle på seg ved å veilede henne, både med ord og med praktisk tilrettlegging (de gir henne ett og ett plagg). Likevel går det ikke. Karina blir mer og mer stresset. Når personalet for femte gang prøver å få henne til å ta på seg truse, slår Karina”.
I eksemplet over ville personalets strategi vært utmerket i en god fase. Når psykiske symptomene til Karina er som beskrevet, ble det et krav om oppgaveløsing som hun ikke kunne klare.