Demens hos personer med utviklingshemning
Utredning og diagnostisering I
Foto: Mikkel Hegna Eknes
Diagnostisering av demens er en omfattende prosess, og symptomene på lidelsen kan forveksles med andre sykdommer. Kriteriene for å sette en demensdiagnose gjelder mange av de samme områdene hvor personer med utviklingshemning har en grunnleggende svikt.
Å sette en diagnose er derfor en utfordring, og fagperson som stiller diagnosen trenger god kunnskap om alle viktige områder som kan påvirke helsen som; fysisk og psykisk status og historie, ferdighetsnivå og kunnskap om personenes nettverk og sosiale liv.
Utredning og diagnostisering skal følge de samme prinsipper som for hele befolkningen. Det er en utelukkelsesdiagnose, som vil si at alle andre somatiske og psykiske tilstander skal utelukkes før en diagnose blir stilt. Depresjon, angst, psykose og delirium blir oftest forvekslet med demens. Sansesvikt med redusert hørsel og syn er meget vanlig blant eldre og kan lett forveksles, samt somatiske plager som lavt stoffskifte, søvapné, hjerteproblemer og urinveisinfeksjoner.
Utredningen krever god oppfølging med systematiske rutiner og bred faglig tilnærming. En skal se en nedgang over minst et halvt år før en diagnose kan stilles. Første utfordring er å oppdage de tidlige tegnene på at noe er galt.
Verktøyet Tidlige tegn, funksjonsfall og sykdom er utviklet for å fange opp sykdommer som kan utvikle seg i eldre år hos personer med utviklingshemning, deriblant demenssykdommer. Erfaringer så langt viser at verktøyet har evnen til å fange opp tidlige signaler på en demenssykdom.
Aldring er en prosess og ikke en hendelse. Personer med utviklingshemning eldes på lik linje med alle andre, men de møter noen spesielle utfordringer.
Mange får ikke god og rask nok helseoppfølging. Helsetilstander som i utgangspunktet er enkle å behandle kan utvikle seg til å bli kroniske og alvorlige sykdommer. Tidlige tegn funksjonsfall og sykdom skal sikre gode rutiner for å følge opp voksne og eldre med utviklingshemning. Tidlige tegn bygger på kjente og dokumenterte verktøy og består av fem deler med ulike områder som skal kartlegges. Til slutt er det en del hvor man gjør en samlet vurdering av det som er kommet frem og hvorvidt dette krever videre oppfølging.
Det er ikke et diagnoseverktøy, men kan være et nyttig hjelpemiddel i en utrednings- og diagnostiseringsprosess. Resultatene kan videre legges til grunn for å vurdere en gradvis nedtrapping i arbeidslivet og fremtidige behov for tjenester, aktiviteter og boforhold. Tidlige tegn skal benyttes over tid og bør tas i bruk når personen er i en stabil fase i voksenlivet. For mange vil det være mellom 35 og 50 år. Den bør gjennomføres som en årlig rutine av de som kjenner personen best.
I tillegg vil vi anbefale årlige helsekontroller og å opprette og evaluere jevnlig en individuell plan.