Demens hos personer med utviklingshemning
Utredning og diagnostisering II
Foto: Mikkel Eknes
Det er i hovedprinsippet to typer av tester som kan brukes for å sjekke ut om det er demens. Det ene er tester hvor en intervjuer personen selv og den andre er intervjuer med nærpersoner. Mini Mental Status intervju (MMSE) er mye brukt, men er vanskelig å bruke ovenfor personer med utviklingshemning. Testen blir for vanskelig. Mange vil ikke klare å svare på spørsmålene og en får ikke målt noen endring - den såkalte ”gulveffekten”. Alternativet er å bruke informantbaserte intervjuskjemaer. Et nyere intervjuskjema som går under navnet ABDQ er under arbeid med å oversettes til norsk. Norsk tittel på verktøyet blir Adaptiv demens screening og består av 15 spørsmål om praktiske ferdigheter og skal fungere for alle grader av utviklingshemning. Intervjuskjemaet vil bli gjort tilgjengelig på hjemmesidene til Aldring og helse i løpet av 2012.
Et viktig skritt når det er mistanke om at en person utvikler demens er at fastlegen henviser denne til spesialisthelsetjenesten for utredning, behandling og oppfølging. Som regel vil det være habiliteringstjenesten i det enkelte fylke som vil være med i en utredningsprosess og bistå med faglig oppfølging under demenssykdommens forløp.
En utredning av demens bør bestå av følgende elementer:
- Intervju med personen selv og dennes nære personer som har god kjennskap til personen
- Kartlegging og utredning av fysisk og psykisk helse
- Kartlegging av ADL-ferdigheter
- Kartlegging av nettverk og sosial fungering
- Laboratorietester, nevrologiske og andre relaterte undersøkelser (CT, MR, EEG)
- Nevropsykologisk utredning.
Til slutt, når alle undersøkelser er gjennomført må det lages en tverrfaglig vurdering med sammenfatning av den informasjon og viten som er kommet frem. Man må sørge for at dette blir gjort tilgjengelig på en forståelig måte for alle berørte parter.