Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) hos personer med utviklingshemming
Symptomer og utredning hos personer med utviklingshemning
Foto: candi_candi, Flickr
Symptomene vil være de samme som hos personer i den generelle befolkningen, men hos personer med moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemning kan det være vanskelig å identifisere hovedsymptomene gjenopplevelse, unngåelsesatferd og angstsymptomer
Utredning av traumatisk stress er særlig komplisert hos personer som ikke kan fortelle om plagsomme tilbakevendende minnebilder og hvilke situasjoner som kan ”trigge” minnebilder og angstreaksjoner. Identifisering av både akutt og vedvarende traumatisk stress, PTSD, er derfor svært vanskelig i denne gruppen. Noen holdepunkter er imidlertid viktige. Personer med utviklingshemning har i likhet med barn en større tilbøyelighet til å agere ut enn å snakke om opplevelsene når de har blitt utsatt for særlig truende situasjoner. Personer med utviklingshemning som utagerer alvorlig gjentatte ganger uten forståelig årsak bør vurderes for mulig traumatisk stress.
Traume kan påvirke en persons affektregulering (emosjonsregulering) i sterk grad. Hos voksne mennesker med utviklingshemning vil affektreguleringen i utgangspunktet ha sammenheng med grad av utviklingshemning. En traumatisk stressor vil hos normalt intelligente barn og ungdom kunne påvirke biologiske og psykologiske modningsprosesser hos individet. Det er funnet at jo yngre en person som er utsatt for en traumatisk stressor er, jo større sjanse er det for at aggresjon rettes mot individet selv.
Det vil kunne oppstå interaksjonseffekter hos individer med utviklingshemning som blir utsatt for traumatisk stress, og i særlig grad hos yngre personer. Når modningsprosesser utsettes for alvorlig press hos mennesker hvor modningsprosessene allerede i utgangspunktet går saktere enn hos normalt intelligente personer, vil dette kunne resultere i kronisk dysfunksjonell affektregulering.
Personer med mer alvorlig grad av utviklingshemning som tidlig i livet utsettes for særlig truende opplevelser vil kunne utvikle kronisk dysfunksjonell emosjonsregulering som voksne. Særlig hvis disse opplevelsene danner faste mønstre, som ved omsorgssvikt. Kronisk dysfunksjonell affektregulering vil vise seg som utfordrende atferd hos personen. Typisk atferd vil kunne være høye rop og sår gråt, selvskading som hodedunking, kloring eller biting, for eksempel på hendene, slag og spark mot nærpersoner, ødelegging av gjenstander, eller motorisk uro. Særlig rasering av omgivelsene og vold mot nærpersoner vil kunne utløse atferdsmodifiserende tiltak som verbal grensesetting og bruk av fysisk makt. Slike tiltak vil være nødvendig når det dreier seg om skadeavvergende tiltak i omgivelsene, men vil på sikt kunne medføre konstant høyt beredskap hos klienten med medfølgende enda svakere affektreguleringsmekanismer. En ”ond sirkel” er etablert.
“Karoline” er en kvinne i slutten av tjueårene med moderat utviklingshemning. Hun vokste opp med mor og to søsken. Symptomer på psykisk lidelse viste seg i slutten av tenårene, og hun ble innlagt i psykiatrisk døgnavdeling. Det ble flere innleggelser akutt på grunn av aggresjon. Karolines symptomer omfattet lavt stemningsleie, hyppige angstanfall, gjenopplevelser – spesielt knyttet til det å være i store rom med låste dører. Angst viste seg som generell uro, svette, høy puls, hyperventilering og roping. Under de mange innleggelsene i akuttavdeling klarte ikke Karoline å dusje, skifte klær eller holde orden på de få sakene hun hadde med. Hun bad ikke om mat og spiste lite av det hun ble tilbudt.
Hun ble innlagt i en regional spesialavdeling for psykiatri og utviklingshemning da hun var i midten av tjueårene, og først da ble Karolines symptomer knyttet til PTSD. Fordi hun hadde utviklet et omfattende funksjonsfall og trakk seg tilbake fra venner og familie, ble det antatt at hun led av en psykotisk depresjon. Usammenhengende fortellinger om mørke rom og ”farlige menn” ble tolket som vrangforestillinger.
Karoline var innlagt i den psykiatriske spesialavdelingen over lengre tid. Etter flere måneder klarte hun å fortelle om gjentatte seksuelle overgrep som hadde skjedd på steder som kunne minne om sykehusavdelinger – store rom hvor det var høyt under taket, dus belysning og liten mulighet til å komme ut. Det ble konkludert med at Karoline hadde utviklet PTSD.