Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) hos personer med utviklingshemming
Miljøbehandling
Foto: Lisa Omarali, Flickr
En vanlig grunn for innleggelse i psykiatrisk avdeling for personer med utviklingshemning og PTSD er behov for stabilisering. Begrepet rommer det å styrke pasientens egenomsorg relatert til primære behov, å styrke pasientens evne til å regulere aktivering/emosjoner, samt å mestre oppgaveløsning i hverdagen. For personer med utviklingshemning vil stabilisering som overordnet prinsipp være aktuelt i hele behandlingsforløpet. For personer med mer alvorlig grad av utviklingshemning vil stabilisering være basisbehandling, og som regel eneste behandling. Det er derfor påfallende at litteratur som omfatter dette tema er nærmest ikke-eksisterende, også internasjonalt. Overfor mennesker med utviklingshemning vil behandling i langt større grad enn i den generelle befolkningen kreve at pasienten arbeider med oppgaver sammen med en (miljø)terapeut.
Miljøbehandling til personer med utviklingshemning og PTSD vil i prinsippet inneholde de samme elementene, uansett hvor klienten befinner seg. Verbale trusler og fysisk utagering mot ansatte og gjenstander vil forekomme, spesielt i forbindelse med angstreaksjoner. Etter alvorlige hendelser med utagering bør det så snart som mulig gjennomføres debriefing med voldsutsatte fagpersoner. Dette bør ikke presenteres som et tilbud, men som et tiltak som skal gjennomføres.
I traumebehandling kan stabilisering innebære å hjelpe pasienten med å få økt kontroll over gjenopplevelser. Hos personer med utviklingshemning vil denne formen for stabilisering være aktuelt for personer som behersker verbalt språk til en viss grad. Det kan være aktuelt at profesjonelle hjelpere gjør praktiske stabiliseringsøvelser sammen med pasienten når denne viser tegn på økt stress.
Generelt vil stabilisering innebære å skape trygghet og ro. Dette kan prinsipielt sett gjennomføres både i personens hjem eller ved psykiatrisk døgnbehandling. Det er avgjørende at terapeuten evner å tolke pasientens atferd, tåle og å akseptere klientens emosjonelle overaktivering. Dette vil på sikt føre til bedre emosjonsregulering hos personen. Det vil være flere metoder eller intervensjoner som kan bidra til stabilisering. For personer med lett eller moderat utviklingshemning vil samtaler eller øvelser i en strukturert ramme sammen med behandler være aktuelt. Praktiske intervensjoner som er innøvd med behandler kan anvendes sammen med miljøterapeut når pasienten viser tegn på stress.
Praktisk eksempel på stabilisering
Et praktisk eksempel på stabilisering er å øve på å bruke kuledyne sammen med sin behandler. Når pasienten viser stress som for eksempel uro, svette, og karakteristiske utrop, henter miljøterapeuten kuledynen og sitter sammen med klienten til situasjonen roer seg. Enkelte stabiliseringsteknikker vil være de samme som bidrar til reduksjon av angst, som pusteøvelser, gå en tur, ta et fotbad eller synge en kjent sang (se kapitlet om angstlidelser). Hvis pasienten med PTSD faller inn i sine egne skremmende gjenopplevelser, vil han kunne ha nytte av at terapeuten holder igjen eller kaller tilbake til felles bevisst tilstand. Dette kan gjøres ved for eksempel å be pasienten se på et bilde på veggen, trampe i gulvet eller liknende.
Validering
En terapeutisk kjerneintervensjon i miljøbehandling er validering, eller gyldiggjøring.
Validering er prosesser i pasientens omgivelser som bekrefter personens individualitet gjennom behandlingen. Praktisk sett innebærer validering å ha respekt og å anerkjenne pasientens lidelse. En nøkkelfaktor innen validering er at miljøterapeutene forstår og knytter aggresjon og fatigue (kraftløshet) til den mentale lidelsen, og ikke til vond vilje eller latskap. Dette er spesielt viktig overfor pasienter med utviklingshemning og samtidig PTSD.
Validering forutsetter at hver enkelt miljøterapeut søker å opptre empatisk og tolerant. For pasienter med PTSD og utviklingshemning er det særlig viktig at samhandlingen ikke blir preget av instrukser og krav, men i større grad av hjelp når pasienten signaliserer uvilje mot en aktivitet eller oppgave.