Hvem utøver?


Barn og unge med skadelig seksuell adferd

Før vi går inn på hva som er skadelig, skal vi se på barns seksualitet i sin alminnelighet.

Gutt som prøver å kysse jente, ute


Seksualiteten vår er medfødt, men måten vi utfolder den på er lært. Barn lærer om sin seksualitet direkte, gjennom utforskning av kropp og utfoldelse av seksuelle handlinger. De lærer også indirekte, gjennom  sosialisering hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt å føle, si eller gjøre seksuelt. Alle samfunn har sine særegne normer og regler for hvordan seksualiteten skal være. Dette formidles til barnet, både direkte og indirekte. Det starter allerede fra spebarnstadiet, og skjer gjennom samspillet med foreldre, eldre søsken, jevnaldrende og med andre voksne. Som deg, som jobber i barnehagen der barnet går.

Vi snakker ofte om hva som er normalt og naturlig, når vi snakker om seksualitet. Det naturlige er egentlig bare det faktum at seksualiteten er medfødt og at den biologiske hovedfunksjonen er å få barn. Normalitet betyr som regel bare vanlig (det de fleste er eller gjør) og ikke som ensbetydende med naturlig eller unaturlig. Om vi voksne husker på disse skillene når vi vurderer barns seksuelle utfoldelse og utforskning skapes økt forståelse og aksept for mangfoldet og variasjonen i barns seksualitet. Slik får barn best mulig utviklingsvillkår for akkurat sin seksualitet.

For eksempel er det naturlig og normalt at Pia, 4 år onanerer. Om Pia onanerer flere ganger om dagen og ved spisebordet er det unormalt i betydningen uvanlig, men ikke nødvendigvis tegn på at noe er alvorlig galt eller "unaturlig". Det kan være hun er i en fase med sterke seksuelle følelser og ikke klarer å la være og agere på dem. Hun gjør det bare uvanlig ofte, og mer ukritisk med hensyn til valg av sted, sammenlignet med de andre 4 år gamle jentene i barnehagen. Det  kan gi grunn til bekymring, men først og fremst med tanke på at Pia trenger rettledning på når og hvor onani er greit. Vi skal se mer på slik atferd som mulig tegn på seksuelle overgrep senere i kurset. Da kaller vi det seksualisert atferd.

Skyld og skam er viktige følelser, også når det gjelder seksualitet. Evnen til å kunne føle skyld når man gjør noe galt og skjemmes om man blottlegger seg for mye, hjelper oss å regulere forholdet vårt til andre mennesker. Dette er den sunne skam og skyldfølelse. Om barn kommer til å føle at normale handlinger ikke er lov eller naturlige følelser og behov ikke er tillatt, vil det kunne utvikle usunn skam og skyldfølelse. Det er viktig at du som jobber med barn anerkjenner det faktum at du også bidrar til barnet seksuelle utvikling på lik linje med alle andre funksjonsområder.

Barn utforsker og utfolder sin seksualitet som del av sin utvikling. Dette handler ikke bare om seksualitet og seksuelle behov, men også om intellektuell, relasjonell, emosjonell og sosial utvikling. Seksualiteten er ikke en avgrenset del av barnet, men påvirker, og påvirkes av utvikling på alle andre funksjonsområder. Utviklingen av seksualiteten er sterkt knyttet til utvikling av kjønnsidentitet og identitet.

Barn utforsker og utfolder sin seksualitet på ulike måter, for eksempel gjennom lek (puleleker, doktorleker, mor-/far- og ungeleker og lignende) og gjennom mer direkte utforskning av egen og andres kropper (på puterommet, på do, i trehytta og så videre). Hva som er normal utforskning og utfoldelse av seksualiteten vil i stor grad følge av barnets alder og fysiske og psykiske utviklings- og modenhetsnivå.

Evnen til ereksjon (stivhet i penis) hos gutter og lubrikasjon (våthet i skjeden) hos jenter er medfødt. Det samme er evnen til å få orgasme. De fleste barn oppdager tidlig at ulike former for stimulering kan føre til gode følelser i underlivet. Stimuleringen av underlivet kan være alt fra å klatre i tau, sile på trappegelenderet og klemme beina rundt dynen, til direkte berøring av eget kjønnsorgan. Mange barn kan oppnå orgasme ved indirekte stimulering, men de fleste oppdager ikke sammenhengen mellom direkte onanering og orgasme før de nærmer seg pubertet.

Mange barn utforsker og utfolder sin seksualitet med andre barn av begge kjønn, mens noen gjør det kun med andre barn av  motsatt kjønn eller barn av samme kjønn som seg selv. De fleste barn gjør det med andre barn på samme alder, mens noen gjør det med barn som er eldre  enn seg eller med barn som er yngre enn seg. Det er heller ikke veldig uvanlig at søsken  har slik seksuell samhandling, på tvers av kjønn og alder, før de kommer i puberteten.

Barns valg av hvem de utforsker og utfolder sin seksualitet med er normalt sett styrt av tilgjengelighet. Dette vil ganske enkelt si at barnet gjør det med andre barn han eller hun har i sin umiddelbare nærhet. Kjønn og alder på den barnet leker seksuelle leker med gjenspeiler altså ikke hva barnet seksuelt foretrekker. Spesielt gjelder dette de minste barna.

Med økende alder kommer også økende bevissthet om egen seksualitet, i form av fysiske behov, kjennskap til egen kropp og måter å tilfredsstille sine seksuelle behov på. Større barn har også større evne til bevisst beslutningstagning, noe som gjør at de velger mer selektivt hvem de utforsker og utfolder seg seksuelt med.

Eldre barn (6-7 år) har også en gryende bevissthet om egen seksuell orientering (hererofil, bifil, homofil eller lesbisk) og sin kjønnsidentitet (gutt, jente, trans- eller interkjønn). Noen homofile eller lesbiske barn (og bifile) oppdager svært tidlig sin følelsesmessige og seksuelle dragning mot barn av samme kjønn. Imidlertid innebærer ikke dette at barn som utforsker og utfolder seksualiteten sin med andre barn av samme kjønn er homofile, bifile eller lesbiske.

Noen ganger utviser barn i barnehage en seksuell atferd som vi blir bekymret for. Det skal vi se nærmere på i nå.

Seksuell samhandling mellom barn kan innebære at noen gjør noe de ikke vil, noe som er vondt eller som på annen måte oppleves ubehagelig. Også barn kan utøve handlinger som i seg selv kan oppfattes som seksuelle overgrep. Det er imidlertid viktig å skille mellom voksne og barn når det kommer til hvordan disse handlingene skal forstås og hvordan barnet skal følges opp. Vi snakker derfor ikke om barn som "overgripere" eller sier at de "begår seksuelle overgrep". Det vanligste er å snakke om "barn og unge med problematisk eller skadelig seksuell atferd" når vi snakker om de over 12 år (cirka ved pubertet) og "barn med seksuelle atferdsvansker" om de yngre barna.

Når man skal vurdere seksuell kontakt mellom barn er det viktig å vurdere grad av modenhet hos partene, samt grad av frivillighet og jevnbyrdighet mellom partene med hensyn til å inngå i den seksuelle kontakten "etter eget ønske og behov". Aldersforskjell er ikke bekymringsfullt i seg selv dersom det ikke er slik at barnet foretrekker seksuell utforskning og utfoldelse med andre barn som er mye yngre enn seg selv. Hva som er "mye" yngre, må sees relativt til det eldste barnets alder, utviklings- og modenhetsnivå. En 3-åring er eksempelvis ikke mye yngre enn en 4-åring, relativt sett. Dette kan imidlertid variere mye fra barn til barn.



En seksuell lek kan imidlertid oppleves som subjektivt krenkende (vondt, flaut, skremmende eller ekkelt) for den ene eller den andre part, underveis i leken eller i ettertid. Dette innbærer imidlertid ikke at handlingen da automatisk vil være å regne som en seksuell atferdsforstyrrelse hos det andre barnet. I slike tilfeller kan det likevel være behov for oppfølging av det barnet som opplever seg krenket, både i forhold til bearbeiding av egne reaksjoner og eventuelle tiltak for å beskytte barnet mot at det skjer igjen. Det andre barnet kan også ha behov for ekstra ivaretakelse i slike tilfeller. Dette vil du lære mer om i kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde.

Det er vanlig å skille på alder og relativ aldersforskjell når man vurderer seksuell kontakt mellom barn. Dersom den eldste av barna er eldre enn 12 år, og/eller det er mer enn 4 års aldersforskjell, kan  kontakten anses å være bekymringsfullt. 

Ved fylte 12 år anser man at barn normalt har kommet i pubertet, og emosjonelt og kognitivt sett har bedre evne til å regulere sine følelser og sin egen atferd, enn yngre barn. Sosialt og relasjonelt vil en 12-åring vanligvis forstå mer av hva som er akseptabelt og ikke-akseptabelt, og rette sin seksuelle utforskning mot jevnaldrende. 

Når alle de involverte barna er under 12 år, ser vi på aldersforskjellen. Dersom det er fire år eller mer mellom den eldste og den yngste, er dette i utgangspunktet å regne som bekymringsfullt. Man skal imidlertid ikke se seg blind på relativ alder og aldersforskjell, da det er mange andre faktorer som må vurderes. Dette er bare én av flere indikatorer.



Dette er et eksempel på en bekymringsfull seksuell atferd. Når barn under 12 år har en bekymringsfull eller grenseoverskridende seksuell atferd sier vi at barnet kan ha en seksuell atferdsforstyrrelse. Det er svært viktig å ikke stigmatisere barn, så vi må vite mye mer om Trine før vi kan vite om det som skjedde er uttrykk for at hun har en slik forstyrrelse. Det kan for eksempel være at hun selv har vært utsatt for seksuelle overgrep eller andre seksuelle grenseoverskridelser, og at hun har det vi kaller en seksualisert atferd. Det er viktig å følge opp både Jens og Trine etter en slik episode. Dette vil du lære mer om i kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde.

Som du så i kapittelet Hvem utsettes? viser både norske og internasjonale studier at bortimot 30 % av alle seksuelle overgrep (inkludert voldtekt) begås av personer under 18 år. Den vanligste alderen for skadelig seksuell atferd synes å være i aldersgruppen 13-15 år. Både behandlingserfaring og forskning tyder også på at mange voksne personer som utøver seksuallovbrudd har startet sin overgrepsatferd allerede som barn eller som yngre tenåring. Som du har sett, kaller vi ikke barn for overgripere, men sier at de krenker andre seksuelt eller har seksuelle atferdsvansker. Det kan være vanskelig å skille mellom hva som er normal seksuell utforskning og utfoldelse, og hva som er uttrykk for en begynnende skjevutvikling.

En måte å differensiere på er ved å gruppere seksuell atferd hos, eller mellom barn som følger (etter Gil & Johnson, 1993, oversatt og bearbeidet av kursutvikler):

1) Normal seksuell utprøving/atferd

  • Seksuell lek og utforskning som er vanlig for alderstrinnet, sammen med jevnaldrene barn
  • Barna regulerer seg selv og hverandre i leken (når noen vil stoppe, synes noe er vondt og så videre)
  • Barna lar seg lett korrigere av voksne, uten frustrasjon, om leken må begrenses eller stanses

2) Reaktiv seksuell atferd

  • Barnet er mer opptatt av seksualitet og sex enn vanlig for alderstrinnet
  • Seksuell atferd utløses lett, ved mulighet (derav reaktiv)
  • Barnet kan ha vært utsatt for uvanlig seksuell stimulans (for eksempel sett porno eller voksne ha sex)
  • Slutter når de blir bedt om det, men noen ganger med frustrasjon

3) Omfattende seksuell atferd

  • Barnet utfører voksenlignende seksuelle aktiviteter man ikke kan forvente fra barn på det alderstrinnet
  • Den seksuelle atferden til barnet virker mer planlagt og målrettet
  • Bruker ikke trussel eller tvang, men overtalelse for å få andre barn med seg
  • Det er mer sannsynlig at barnet er utsatt for seksuelle traumer, vold eller omsorgssvikt

4) Aggressiv/truende seksuell atferd

  • Barnets seksuelle atferd er impulsiv og virker tvangspreget
  • Den seksuelle atferden er klart planlagt og målrettet
  • Skjuler sin krenkende atferd
  • Barnet kan bruke tvang og makt for å få andre med, og bruke trusler for å hindre avdekking
  • Barnet har ikke evne til å leve seg inn i hvordan det føles for de andre barna (mangler andre-empati)
  • Lar seg ikke korrigere av voksne/viser sterk frustrasjon når hindret
  • Om den seksuelle atferden blir oppdaget av voksne, benekter barnet skyld eller bagatelliserer den
  • Barnet er svært sannsynlig utsatt for seksuelle traumer, vold eller omsorgssvikt

Dette er ikke absolutte kategorier der de enkelte trekk kun finnes i en kategori. Det kan være overlapp og glidende overganger. Imidlertid kan den fungere veiledende for deg i dine observasjoner og vurderinger av et gitt barn sin seksuelle utforskning og utfoldelse. 

Et barn med en vedvarende, stabil reaktiv seksuell atferd må vurderes med tanke på oppfølging. Dette vil først og fremst være i form av monitorering (systematisk observasjon) og veiledning. Dersom det ikke er andre faktorer som bidrar til bekymring, kan en foreldresamtale være riktig tiltak. Om foreldrene ikke vil eller evner å følge det opp i tilstrekkelig grad og/eller det foreligger flere bekymringer rundt det aktuelle barnet, kan det være aktuelt med bekymringsmelding til barnevernet.

Ved kategori 3 (omfattende seksuell atferd) må man vurdere direkte melding, gjerne etter en drøfting med barneverntjenesten. Det skal være færre tilleggsbekymringer for dette barnet, for at meldeplikten skal anses utløst.

Et barn med kategori aggressiv/truende seksuell atferd skal utløse bekymringsmelding til Barnevernet. Dette vil være et barn som trenger profesjonell behandling og oppfølging. Hvorvidt de foresatte skal informeres i forkant av melding, avgjøres av eventuelle indikasjoner man har på at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep i hjemmet (se kapittelet Hva du må gjøre / Hvordan melde.

Du vil finne mer om vurderinger av barns seksuelle atferd i den digitale ressursen, seksuellatferd.no utviklet i fellesskap av de fire RVTS-ene.