Støttekontakt, kultur- og fritidsdeltagelse


Foto av aktivitet med stor ball

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Idealer og realiteter på fritidsarenaen

Stabile, mellommenneskelige relasjoner og sosial tilknytning gir tilhørighet som har betydning for alle mennesker sin tilværelse og livssituasjon. Som mennesker har vi behov for slike sosiale nettverk. De gir oss en sosial forankring som dekker grunnleggende behov for det enkelte menneske.

En målsetning i norsk sosialpolitikk handler om å legge forholdene til rette for full deltakelse og likestilling for alle på ulike arenaer. Idealene knyttet til fritidsarenaen handler derfor om at vårt samfunn skal gi mennesker med nedsatt funksjonsevne de samme muligheter til å delta på kultur- og fritidsaktiviteter som andre (Midtsundstad 2016). Dette forutsetter et tolerant samfunn med evne til å inkludere alle mennesker. Retten til deltakelse i samfunnslivet er både en menneskerett og en forutsetning for et demokrati.

Mennesker med utviklingshemming blir ofte omtalt og behandlet som en gruppe mennesker. Dette skaper store problemer om en ikke hele tiden er bevisst på at det innenfor en slik betegnelse finnes barn, ungdom, voksne og eldre som har ulike behov, ønsker og forutsetninger på fritidsarenaen. Om vi skal følge opp de politiske målsetningene er utfordringen å fjerne misforholdet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav. Dette krever at en legger til rette for at alle som ønsker det skal kunne delta i selvvalgte kultur- og fritidsaktiviteter. For noen handler dette om fjerning av fysiske barrierer som en trapp, mens det for andre handler om behov for individuelle tjenester fra kommunen som sikrer mulighetene til en aktiv og meningsfylt tilværelse sammen med andre på fritiden.

Deltakelse i fritidsaktiviteter er et område som flere forskere peker på som utfordrende for mange personer med utviklingshemming etter HVPU-reformen (Midtsundstad og Bliksvær 2015). Aktivitetene som fantes på institusjoner er lagt ned uten at nye er opprettet i kommunene som overtok ansvaret med å sikre alle personer med utviklingshemming nødvendige tjenestetilbud. Det innebærer at mange i dag har et lavere aktivitetsnivå i fritidsaktiviteter enn før reformen i 1991. Flere undersøkelser synliggjør at det har skjedd en positiv utvikling de siste 10 årene (Tøssebro 2015). Samtidig viser flere undersøkelser at mennesker med utviklingshemminger først og fremst deltar i tilrettelagte fritidsaktiviteter og i liten grad i aktiviteter hvor andre i lokalmiljøet deltar (NOU 2016:17, Midtsundstad og Bliksvær 2015).

Forskere som har undersøkt hvordan mennesker med en utviklingshemming selv ser på sin deltakelse i fritidsaktiviteter (Kittelsaa 2008) viser at de selv mener at deltakelsen i fritidsaktivitetene er styrt av glede over aktiviteten og fordi det er fint å treffe andre. Gjennom fritidsaktiviteter opplever mange at de får anledning til å vise hva de kan, og at det er mange ting de får til. Det er hva de får til og ikke funksjonsnedsettelsen, som er det sentrale. De både presenterer seg selv og oppfattes av andre, i et positivt lys.

Gjennom fritidsaktivitetene kan en være med i et fellesskap fordi en er noe, og der andre liker å være sammen med dem. Undersøkelsene viser også at utviklingshemmede ikke underslår at de har en funksjonsnedsettelse og får hjelp i en del situasjoner. Slik hjelp oppfattes som nødvendig for å kunne leve samme liv som «alle andre» i samfunnet (Kollstad 2008, Gjertsen m.fl. 2017). Samtidig som en ønsker å bli behandlet på lik linje med alle andre. Når nødvendig bistand er på plass vil en kunne leve sitt hverdagsliv i et likeverdig samfunn.