Selvstendig fritid


Foto av gutt som leser blad.

Foto: Hanne Engelstoft Lund

Selvstendighet - hva er det?

Selvstendighet er trukket fram som en sentral verdi etter reformen for helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU reformen). Dette gjenspeiler seg i offentlige dokumenter om mennesker med funksjonshemming sitt daglige liv og arbeidet med dem.

Vår forståelse av selvstendighet har betydning for hvordan vi tilrettelegger for et selvstendig liv for personer som er utviklingshemmet. I dette avsnittet skal vi derfor se nærmere på tre måter som selvstendighet kan forstås på.

Selvstendighet som uavhengighet

Begrepet selvstendighet kan beskrives som uavhengighet. Målet med selvstendighet er da at man kan klare seg selv på fritiden, uavhengig av hjelp fra andre.

Flere argumenterer for at et mål om uavhengighet kan føre til underlegenhet, dårlig selvfølelse og en tilsløring av avhengighet hos den som er avhengig av hjelp for å gjennomføre sine daglige gjøremål (Askheim 2003, Hegerstrøm 2002, Selboe, Ellingsen og Bollingmo 2005).
En del mennesker med funksjonshemming, også de som har lærevansker, mener at det blir brukt mye tid på å lære å være selvhjulpen i daglige aktiviteter, ut fra kriterier som andre har bestemt er viktige.

Selvstendighet som selvbestemmelse

Selvstendighet kan også beskrives som selvbestemmelse. Etter hvert har mennesker med utviklingshemming begynt å kreve sin rett til å definere hvilke verdier som skal legges til grunn for deres liv, og til å få anerkjennelse for sitt særpreg. Flere argumenterer for å tilstrebe selvbestemmelse (Askheim 2003, Hegerstrøm 2002, Selboe, Ellingsen og Bollingmo 2005).

Med bakgrunn i en empowermenttenkning innebærer selvbestemmelse at mennesker med utviklingshemming har styring og kontroll over eget liv. De tar eller får makt og framtrer som myndige personer (Askheim 2003, Tuntland 2006).

Etter denne tenkemåten er målet at man selv kan bestemme over sin egen fritid, men ikke at man er uavhengige av andres hjelp. Selvstendighet forstått som selvbestemmelse flytter blikket fra selvstendighet forstått som uavhengighet. Slik sett er dette et viktig bidrag for vår forståelse av hva selvstendighet er når vi snakker om mennesker med utviklingshemming.

Selvstendighet i samspill mellom indre og ytre betingelser

Selvstendighet kan forstås både som uavhengighet og selvbestemmelse. Samtidig har flere tatt til orde for at et selvstendig liv for mennesker med utviklingshemming er fundert på støtte og hjelp. Selvstendighet er heller ikke noe du kan gi til noen. Men det som er mulig er å legge til rette for at andre kan ta makt over egne liv, og slik oppnå et selvstendig liv (Askheim 2003).

Det fører til en tredje måte å forstå selvstendighet., som innebærer at en kan delta i et liv på fritid : 1) Ved å mestre fritidsaktiviteter. 2) Ved å delta i beslutninger om hva man velger å gjøre. 3) Som er grunnlagt på støtte og hjelp ved behov. Det betyr at selvstendighet innebærer å kunne delta i aktiviteter i samspill mellom sine indre og ytre betingelser (Kollstad 2011).

Selvstendighet dreier seg om menneskers deltakelse, handlinger, valg, tanker og opplevelser om fritidsaktiviteter. Samtidig skal man være trygge på å få nødvendig støtte og hjelp.

Det er ikke funksjonsnedsettelsen i seg selv som hindrer deltakelsen i ønskede aktiviteter. Men summen av funksjonsevner, tanker og oppfatninger og støtte og tilrettelegging som den enkelte trenger for å kunne delta i sine fritidsaktiviteter. I det følgende skal vi se nærmere på jentene som jeg introduserte innledningsvis og deres erfaringer med å leve et selvstendig liv på fritid.