Hvem utsettes?


Barn i samiske samfunn, barn med minoritetsetnisk bakgrunn og religiøse forhold

Manglende nasjonal oppmerksomhet på voldsproblematikk i samiske miljøer og et manglende kunnskapsgrunnlag gjorde det lenge vanskelig å få en god debatt om temaet vold og overgep i samiske samfunn.  I 2015 og 2016 var to hendelser med på å endre situasjonen. I 2015 ble det publisert en artikkel basert på et studie om utbredelsen av vold og overgrep i den samiske befolkningen som skapte stor debatt (Eriksen, A. et.al., 2015). Studiet er basert på en helse- og levekårsundersøkelse i områder med en fleretnisk bosetning, og viser at det er en høyere forekomst av alle typer vold blant samer sammenliknet med ikke-samer.   

Året etter publiserte VG Helg en større reportasje der samiske kvinner og menn fortalte om vold og overgrep i Tysfjord kommune. Journalistene hadde intervjuet et stort antall personer, alle samiske, som fortalte sine personlige historier om vold og overgrep. Dette utløste tiltak fra nasjonale myndigheter. Fylkesmannen i Nordland, kommunen, Sametinget og ulike kompetansemiljø bidro til å sette vold og overgrep i samiske samfunn på dagsorden. 

Barrierer mot å fortelle

Vi har i det følgende brukt Samisk nasjonalt kompetansesenter - psykisk helsevern og rus (SANKS) - Sámi našuvnnalaš gealboguovddáš - psykalaš dearvvašvuođasuddjen ja gárrendilledikšu (SÁNAG) - som kilde (2014).

I forskning (NKVTS rapport 2/2017) og i fagmiljøene har det vært vanlig å hevde at taushet om overgrep trolig er mer utbredt i samiske samfunn enn i andre befolkningsgrupper. Nyere forskning (Eriksen, A. et al., 2018) viser at taushet om overgrep i nære relasjoner og nettverk synes å være like utbredt blant både samer og ikke-samer, og taushetskulturen kan derfor ikke tilskrives en særlig kulturelt forankret taushet i samiske miljøer. Barrierer mot å fortelle om tabubelagte tema eller å leve i en kultur som ikke inviterer til åpenhet om vold og overgrep er et utbredt fenomen i alle kulturer.

Særlige kjennetegn i samiske miljø kan være en sterk norm knyttet til slekta (sida, siida, sijdda, sijte), samarbeid og harmoni. Dette kan bidra til å ”privatisere” vanskelige tema som en frykter vil skape konflikt i familien, slekta eller i lokalsamfunnet, som for eksempel vold og seksuelle overgrep. Gjennom sosialisering av barnet overføres slike holdninger og normer direkte eller indirekte til barnet. Dette kan innebære at utsatte barn vet, eller intuitivt ”forstår” at det ikke skal fortelle om utsatthet for vold eller seksuelle overgrep.

Bakgrunnen for slike normer er sammensatt. Det handler blant annet om språkhistorie og samfunnsendringer. Vi skal si litt om hvert av disse punktene.

De samiske språkene (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk) har som de fleste andre språk egne ord for kjønnsdeler, seksualitet (seksuelle følelser og behov) og seksuell atferd, men de er muligens ikke så eksplisitte (talende) som i norsk dagligtale. Noen av disse ordene er hentet fra norsk, mens andre er egne samiske slangord. Ord tilsvarende kjønnsorgan, penis, pikk, kuk, tissen, skjede, vagina, pule eller samleie og lignende finnes muligens, men det er vanligere å bruke uttrykk som på norsk (tilsvarer) nedentil, utstyret/stellet, snurrebassen, junior (sørnorsk), litjkaren, sjura (nordnorsk), ha seg, holde på og så videre. Ofte bruker man imidlertid ikke ordene direkte, for eksempel i oppdragelsen av barn.

Eksplisitte ord for sex og kjønnsorganer brukes ofte mest i voksenkontekster, med negativ ladning, som bannskap og skjellsord eller i humoristisk sammenheng. I barneoppdragelsen brukes ofte indirekte talemåter når man skal snakke om kropp og seksualitet, noe som resulterer i at mange barn og unge opplever at de ikke har et språk for seksualitet. Det at ord og uttrykk ikke brukes direkte i sosialiseringen (oppdragelsen) av barn kan knyttes til at det eksisterer mange tabuer knyttet til seksualitet generelt og til seksuelle overgrep spesielt. Slike tabuer kan man finne i de fleste befolkningsgrupper, men kan kanskje være mer utbredt og vanlig i samiske samfunn. Man bruker altså mer talemåter og omskrivninger for å oppdra barna på dette området. I stedet for å si ting direkte, eller bruke konkrete ord og vendinger, ”pakkes” budskapet inn i mer indirekte formuleringer.



Dette fenomenet kalles indirekte sosialisering, men resultatet er at jenta ikke forstår hvorfor hun må sove med klærne på. Hun kan oppfatte det som at det er nakenhet som ikke er akseptabelt, eller (i verste fall) at det er henne selv det er noe galt med.

En annen side ved dette er at både språklige og kulturelle forskjeller kan gjøre at samiske barn (og voksne) ikke forteller om vold og seksuelle overgrep til ikke-samiske aktører (fagfolk og myndighetspersoner), være seg i barnevern, helse- og omsorgsinstanser, eller i skole og barnehage. I områder der den samiske befolkningen er liten eller i minoritet, vil disse aktørene ofte ikke selv være samiske eller samisktalende. Det å ikke kunne fortelle sin historie på sitt eget morsmål kan i seg selv gjøre at mange ikke forteller i det hele tatt. Her kommer vi inn på det faktum at den aggressive fornorskningspolitikken norske myndigheter i lang tid (også i nær fortid) utøvet overfor samene, fortsatt sitter i urbefolkningens kollektive og individuelle bevissthet. Dette kan komme til uttrykk som en indirekte eller direkte skepsis til norske myndighetspersoner, som barnevern og politi, men også til norsk helsepersonell, som fastlege og helsesykepleier. Selv om samiske barn av i dag ikke har opplevd den samme undertrykkende fremferden fra det norske storsamfunnet, kan deres foreldre og besteforeldre ha opplevd det. Skepsisen kan overføres direkte eller indirekte på barna, ved pålegg eller føringer om at barna ikke må snakke om private forhold med ikke-samiske utenforstående.

Samfunnsendringer i og utenfor Norge kan også forklare noe av de særskilte utfordringene ved avdekking av vold og seksuelle overgrep mot barn, i en samisk kontekst. I det vi ofte kaller globaliseringen av verden blir befolkningen i et gitt land preget av større utsyn mot (kunnskap om) verden rundt oss. Globalisering innebærer at vi tar opp i oss nye måter å tenke på og nye måter å være på. Vi blir også utfordret på hvordan vi tradisjonelt (i tidligere tider) har forstått oss selv og måten vi har levd på. Dette foregår på alle nivåer i samfunnet (på gruppenivå og på individnivå) og på tvers av etnisitet, kultur, sosial gruppe, generasjoner, og ikke minst kjønn.

I dette skjæringspunktet mellom det moderne og det tradisjonelle oppstår mange utfordringer. Vi ser det for eksempel i at det oppstår generasjonskløfter, der de eldre har en annen forståelse og væremåte enn de yngre. Dette kan innebære en ”kamp” mellom ulike tenkesett og handlingsmåter, om hva som er rett og galt, akseptabelt eller uakseptabelt, eller normalt eller unormalt. Den samiske befolkningen kan gjennomgående sies å være mer tradisjonspregede enn befolkningen for øvrig. Hvor tradisjonelle folk er i et gitt samisk samfunn avhenger av grad av assimilering – hvor mye de har opptatt i seg det ”norske” og hvor mye de har bevart det samiske. Her er det imidlertid svært viktig å skille mellom enkeltpersoner, grupper av personer og befolkningsgrupper. Som du så i avsnittet om ”Vold og seksuelle overgrep i et kulturelt perspektiv”, i kapittelet ”Hva er vold og seksuelle overgrep”, er det viktig å ikke generalisere eller stigmatisere verken enkeltmennesker eller deler av befolkningen. Det som gjelder for en eller noen, gjelder ikke nødvendigvis for alle. Det viktigste budskapet til deg er å være kultursensitiv. Det vil si å være bevisst på at alle barn og foreldre du møter i ditt virke, uansett hvor de kommer fra i verden eller Norge, har en kultur. Du må være bevisst på at denne kan være forskjellig fra din egen og den delen av befolkningen eller det sosiale sjiktet (gruppen) du selv tilhører.

Kultursensitivitet i innebærer å ikke ta det for gitt at man tenker og føler likt om ting, eller handler på samme måte i samme situasjoner som andre gjør. I en samisk kontekst kan det handle om at du som ikke-samisk, eller ikke-samiskspråklig, ikke må ta for gitt at et samisk barn vil åpne seg for deg og fortelle om vanskelige eller vonde ting. Dette understreker viktigheten av å være lydhør, åpen og mottakelig for barnets signaler; som egentlig gjelder for alle barn man møter, men som kan være spesielt viktig her. Du må kanskje bruke enda mer tid på å opparbeide tillit til et barn med annen kulturell/språklig bakgrunn enn deg selv, eller overfor barn som du vet kan komme fra en bakgrunn der det ikke skal snakkes om vonde, ”private” ting. Du kan eventuelt også tenke på hvilke andre personer og ressurser du kan spille på, om du får bekymringer rundt dette barnet.


Asylsøkere og flyktninger lever under spesielle livsbetingelser og mange er traumatisert. Kunnskap om dette er avgjørende for å gi god hjelp. En bør ha kjennskap til hvorfor mennesker flykter, hva som kan skje under flukten, hva som skjer ved ankomsten til Norge, hvordan tilværelsen som asylsøker er, hva det innebærer å få avslag og hvordan tilværelsen som bosatt er. I tillegg bør en kjenne til hva det vil si å være traumatisert, bruk av tolk, kommunikasjon og asylsøkere og flyktningers rettigheter (Du finner mer informasjon om dette i flyktning.net.)

Det er også viktig å ha kunnskap om ulike former for oppholdsstatus, da dette preger hverdagen til asylsøkere og flyktninger, påvirker behovene og gir føringer for mulige og relevante hjelpetiltak.  Man bør kartlegge oppholdsstatus når barn med flyktningbakgrunn begynner i barnehage. Høyt stress knyttet til uavklart oppholdsstatus, livsbetingelser og traumatisering kan være en del av forklaringen på at det blir utøvd vold i familier.

Å bo på asylmottak innebærer ekstra belastninger for foreldrene. Dette medfører at barn som lever på asylmottak er en ekstra sårbar gruppe. De kan ha forhøyet risiko for å bli utsatt for vold fra egne foreldre på grunn av foreldrenes usikre og stressende livssituasjon. I tillegg kan barna være vitne til gjentatte voldsepisoder på mottaket eller selv bli utsatt for vold og overgrep fra andre. Enslige mindreårige regnes som særlig sårbare. Mange asylsøkere med endelig avslag blir returnert på nattestid. Dette kan oppleves som veldig skremmende for barna.

Se gjerne denne rapporten: Kartlegging av rammene for barns beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep på asylmottak (Redd BarnaMaren Christensen Bjune 2017

Kvinner som er kommet til Norge gjennom familiegjenforening kan forsøke å skjule at de blir utsatt for vold, fordi de er redde for at de ikke vil få bli i landet dersom de flytter fra sin voldelige ektefelle. Dersom de skiller seg før de har fått innvilget permanent oppholdstillatelse, kan de likevel få innvilget opphold på selvstendig grunnlag. Volden må da være sannsynliggjort og dokumentert, for eksempel med bilder av skadene. Dette kan blant annet skje på legevakt, akuttmottak eller hos fastlege. Ikke alle voldsutsatte kvinner kjenner til sine rettigheter eller mulighet for hjelp fra krisesenter.

Vold i oppdragelsen er relativt vanlig i mange land. Slik sett utgjør likevel minoritetsbakgrunn en mulig sårbarhetsfaktor. Redd barna har laget en rapport på dette. Du kan lese den her:

"Tåler noen barn mer juling" (du finner den også i ressursbanken).

I land med store etniske og religiøse konflikter, og sterk klasseinndeling av samfunnet, synes risikoen for seksuelle overgrep mot barn å være forhøyet. Seksualisert vold i forbindelse med krig, konflikt og flukt er utbredt i verden i dag. Dette rammer også barn og kan være en del av krigshandlingene eller utnyttelse av mennesker i sårbare situasjoner. Barn som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere kan ha opplevd slike traumer i hjemlandet og i forbindelse med flukt.


Enkelte religiøse menigheter, sekter og trossamfunn har mange av de samme utfordringene med hensyn til å avdekke vold og seksuelle overgrep mot barn som man ser innenfor enkelte minoritetskulturer. I noen slike miljøer, er det for eksempel også en taushetskultur og en samholdsnorm. Litt spissformulert kan dette sies slik: ”Vi løser problemene innad i menigheten, om vi i det hele tatt snakker om dem, og vi verner om hverandre mot utenverden”. Dette kan for eksempel være en troende pappa med et barn som utsettes for vold fra et annet menighetsmedlem, som ikke forteller dette til den ikke-troende barnevernsarbeideren eller lensmannen. Han er sosialisert til å ikke forholde seg til storsamfunnets moral, normer eller lover.

Mange trossamfunn har også en sterk tilgivelsesnorm. Den pappaen som har utsatt sin datter for incest kan ”stå til rette” for sin synd overfor forkynneren (pastoren, predikanten eller presten), de eldste eller hele menigheten. Da får han tilgivelse og blir skyldfri, mens datteren står igjen som offer, både for farens seksuelle overgrep og for samfunnets (ved menigheten) ”frifinnelse” av faren. Om det var hun selv som fortalte om overgrepene, kan hun risikere utestengning eller andre negative reaksjoner og sanksjoner.