Hvordan avdekke?


Den planlagte bekymringssamtalen

Noen ganger kan kanskje barnet fortelle eller gjøre noe for første gang som gjør deg bekymret, eller du og dine kollegaer har sett noe ved barnet over tid som bekymrer dere. Skolen må da ha rutiner for å gjennomføre en planlagt bekymringssamtalen med barnet. En slik samtale er aktuelt når det foreligger bekymring for barnet av alvorlig eller mindre alvorlig karakter. Det ligger en antagelse bak om at barnet opplever noe eller vet noe som er nødvendig å kjenne til for å kunne beskytte og hjelpe barnet. Som tidligere nevnt skal ansatte melde til barneverntjenesten når det er "grunn til å tro" at et barn er utsatt for mishandlig eller alvorlig omsorgssvikt. Begrepene mishandling og alvorlig omsorgssvikt innbefatter også vold og seksuelle overgrep.

Møte, Diskusjon, Entertainment, Sammen, Samarbeid

Den planlagte bekymringssamtalen i skolen bør ikke ha større ambisjoner enn å fremskaffe informasjon som enten avkrefter eller styrker en gryende mistanke om forhold som eventuelt skal meldes videre til barnevern eller politi.

For øvrig vises det til kapittelet Påliteligheten i barns utsagn og rettsikkerhet.



Mange barnehageansatte opplever at begrepet "grunn til å tro" kan være vanskelig å definere. Noen ganger har vi bare en vag bekymring der vi tenker at det kan være "noe", men vi har kanskje ikke større grunn til å tro det ene eller det andre. I slike tilfeller, der vi har en vag bekymring, må det gjennomføres en mer planlagt og strukturert samtale for å få mer informasjon om barnets situasjon.

Din bekymring kan oppstå som følge av noe barnet forteller eller for eksempel med bakgrunn i

  • Noe barnet har sagt
  • Noe barnet har vist
    • utagering
    • tilbaketrekning
    • seksualisert adferd
    • bruk av vold/makt mot andre
    • uforklarlig redsel

Slike situasjoner kan ofte oppstå med flere barn til stede, og det kan være vanskelig der og da å følge opp samtalen.

  • Vær rolig. Vi må ta imot det barnet sier uten å vise at vi blir skremt
  • Si at det var bra barnet sa fra om dette, og at dette må snakkes nærmere om seinere ("Så fint at du fortalte dette til meg. Det skal vi snakke mer om.")
  • Snakk med nærmeste leder for å avklare hvem som skal ha den videre samtalen med barnet

Man skal være veldig bevisst på at barnet valgte akkurat denne personen å åpne seg til i forhold til å fortelle om hva hun/han har blitt utsatt for. Dette må man ta hensyn til i den videre oppfølgingen. Ved å vente til senere og ved å la en annen overta samtalen risikerer man å avbryte en gylden mulighet til å lytte til det barnet har å fortelle.

Slike planlagte samtaler med barnet krever at man har satt av tid og rom, og de må gjennomføres på en slik måte at barnet ikke blir ledet til å innfri våre forventninger eller forforståelser. Samtalen skal åpne opp for at barnet får fortelle fritt uten at innholdet i det barnet forteller blir påvirket av den ansatte. Avdekkende samtaler krever derfor særskilt kompetanse, og det er nødvendigvis ikke alle i skolen som trenger ferdigheter for å gjennomføre slike samtaler. Det vil vanligvis være tilstrekkelig at noen i skolen din har kompetanse til å gjennomføre avdekkende samtaler.

Eller sagt på en annen måte:

  • Alle i din skole skal ha kompetanse til å være oppmerksom, og til å stanse opp når et barn gir signaler om at noe er galt
  • Alle i din skole må melde videre til kollega/nærmeste leder dersom man er/blir bekymret for at barnet ikke har det bra
  • Noen i din skole skal ha kompetanse til å gjennomføre planlagte bekymringssamtaler med barn

Vi skal nå se nærmere på noen prinsipper for gjennomføring av planlagte bekymringsamtaler. I Norge er det utviklet en samtalemetode som kalles dialogisk samtalemetode (DCM) ("Barn som vitner", Gamst og Langballe 2004). Denne metoden er forskningsbasert, og anvendes i dag av politiet når det gjennomføres tilrettelagte avhør av barn. Noen av prinsippene i denne samtalemetoden vil være nyttige å ta med seg inn i bekymringsamtaler med barn i din barnehage.

Målet med bekymringsamtalen er å:

  • Oppnå tilstrekkelig detaljert informasjon gjennom barnets frie fortelling (gå fra vag bekymring til eventuelt "grunn til å tro")
  • Oppnå pålitelig informasjon

Dersom man har "grunn til å tro", skal det ikke gjennomføres slike samtaler. Da melder skolen sin bekymring til barnevernet.

Dersom man er usikker på om man skal samtale med barnet: Søk råd (anonym drøfting) hos barnevernet.


  • Mental forberedelse
    • Hva tenker jeg om barnets situasjon?
    • Hva gjør situasjonen med meg?
    • Hvordan kan jeg formulere meg?
    • Hvordan kan jeg komme til å reagere om jeg hører noe ubehagelig?
    • Hvem kan være til hjelp i etterkant av samtalen?
    • Hva kan samtalen føre til for barnet?
    • Hva kan samtalen komme til å føre til av profesjonelle tiltak?
      • Barnevern, politi, helse
    • Hva kan samtalen føre til av informasjon og samarbeid med foreldre/foresatte?
    • Snakk med/forbered deg ved hjelp av en kollega
       
  • Praktiske forberedelser
    • Planlegg sted/rom (rolige og trygge omgivelser, sitt uforstyrret)
    • Sett av god tid til samtalen (må følge barnets tempo)
    • Tenk på hvordan du vil være og sitte (aldersadekvat)
    • Ha eventuelle tegnesaker tilgjengelig (de minste barna)
    • Ta med skrivesaker til deg selv for å kunne:
      • Notere ned dine spørsmål/innspill
      • Notere ned hva barnet sier og eventuelt måten barnet responderer på. Forklar hvorfor
    • Lag deg en bevissthet om å avslutte samtalen når du eventuelt har fått tilstrekkelig informasjon til å overlate oppfølgingen til barnevernet

Hensikten med samtalen er å undersøke tilstrekkelig, slik at vår bekymring blir avkreftet eller bekreftet. Det betyr at når vi har tilstrekkelig informasjon, kan/skal samtalen avsluttes. Når man eventuelt mener at grunnlaget for meldeplikt/avvergeplikt er til stede, bør man avstå fra å stille flere utdypende spørsmål om forholdet.

Det er ikke skolens ansvar å avdekke eller etterforske mest mulig av det som har hendt, men kun å få tilstrekkelig informasjon fra barnet, slik at vi kan avkrefte eller bekrefte vår bekymring (les mer om melde- og avvergelsesplikt i neste kapittel).

Et barn som forteller fritt skal vi ikke stoppe, men vær lyttende tilstede, men når vi har fått tilstrekkelig informasjon, behøver vi ikke stimulere barnet til å fortelle mer.

  1. Etablere kontakt. Dette er særlig viktig om du ikke kjenner barnet godt fra tidligere. Ta deg tid til å opprette kontakt før du introduserer det fokuserte temaet.
    • Eksempel: Så fint at du kunne komme. Jeg fortalte deg litt om hva jeg ville snakke med deg om, men jeg ser jo at du kommer rett fra akebakken nå. Så først har jeg lyst til å høre om hva dere gjorde sammen ute i akebakken. Fortell meg om det!
    • Barnet kan få fortelle om ganske alminnelige temaer det er opptatt av
    • Legger grunnlag for kontakt, slik at barnet stimuleres til å ville fortelle
    • Viser at du har til hensikt å lytte
    • Det forteller barnet at dette er en samtale hvor begge bidrar
  2. Intoduser temat. Si hvorfor samtalen finner sted
  3. Fri fortelling
    • Stimuler til fri fortelling gjennom bruk av åpne spørsmål (se senere om bruk av kommunikasjon som fremmer den frie fortellingen)
  4. Avslutning
    • Gi barnet informasjon, oversikt og forutsigbarhet

Åpne spørsmål skal oppmuntre til en fri og spontan fortelling. Spørsmålene er direkte, og oppfordrer barnet til å svare. Åpne spørsmål formuleres slik at de inviterer til alternative svarmuligheter. Åpne spørsmål kjennetegnes ved imperativ (bydende) form eller deskriptiv (beskrivende) form.

  • Eksempel:
    • Fortell meg hva som har skjedd?
    • Du sier det var vondt. Hvordan vondt var det?

Bruk gjerne bydende eller beskrivende form:

  • Bydende form, eksempel:
    • Barnet: Jeg var alene om kvelden, da var jeg veldig redd
    • Voksen: Fortell meg om det, så godt du kan…
      • Alternativer:
        • Fortell meg om det…
        • Fortell meg om det, med dine egne ord
        • Fortell slik at jeg forstår
        • Beskriv…, så godt du kan
        • Prøv å forklare…, prøv å fortell
        • Si meg alt som hendte, så godt som du kan
        • Tenk tilbake som om du er der… og fortell slik at jeg forstår
        • Fortell meg mer om det
           
  • Beskrivende form: eksempel
    • Barnet: Pappa er så sinna på mamma.
    • Voksen: Fortell meg hva som skjer når pappa er sinna
      • Alternativer:
        • Hva gjorde du/hva gjør du da?
        • Hva mener du/tenker du/kjenner du da?
        • Hvordan skjedde det/skjer det?
        • Hvordan redd blir du?
        • Hvordan vondt var det/er det når dette skjer?
        • Hvem var det?
        • Du sier ekkelt, hvordan ekkelt?

 

Bruk av nøkkelspørsmål åpner også for den frie fortellingen, eksempel:

  • Du sa i sted at du følte deg trist. Hvordan trist var du?
  • Du forteller meg at du kjørte til bestemor, fortell om bilturen!
  • Du sier han skremte deg. Fortell mer om det!
  • Du nevner en venn som var sammen med deg, fortell om han så godt du kan!
  • Du fortalte til meg helt i begynnelsen at han gikk til søsteren din, og hun skrek. Fortell mer om det?
  • Du sa at han var sint. Fortell mer om det!

Gjentagelse

  • Å gjenta det barnet forteller viser at en er intressert i hva det forteller, og det ansporer barnet til å fortelle mer

Bekreftelse

  • I tillegg til å gjenta det barnet forteller, er det fint å bekrefte det barnet sier ved små nikk og bekreftende ord som "akkurat ja, slik var det". "mm", osv.

Bruke barnets egne ord

  • For å unngå misforståelser er det viktig å benytte de ord og begreper som barnet velger å bruke. Unngå å omformulere til ditt "voksenspråk" 

Oppsummering underveis

  • Oppsummering underveis hjelper barnet, særlig de minste, til å holde fokus i samtalen. Oppsummeringer er også viktig for å sikre at en har oppfattet det barnet sier på rett måte. 

Lytt mer enn du snakker og unngå for mange spørsmål

  • Å lytte mer enn en snakker hjelper en til å være synkron med barnet i samtalen, og det hjelper en til å være til stede "her og nå". Ved å stille mange spørsmål uten å lytte blir en fort i utakt med barnet, som da lett vil komme til å gi ja/nei-svar. Dialogen svekkes og samtalen får mer preg av avhør.

Tåle pause

  • Når det blir stille, har man ofte en tendens til å innføre nye spørsmål fordi tausheten stresser en. Det er viktig å tåle pauser, men ikke så lenge at det oppleves beklemmende. Husk at pauser kan brukes til for eksempel å si: Nå ble det stille her, det ser ut som om du tenker på noe. Jeg lurer på hva du tenker nå?

Noen tips å ha med inn i samtalen:

  • Fortell barnet at det var riktig at han/hun kom til deg. Barn trenger å få tydelig beskjed om at det er lov å snakke om det vanskelige som har skjedd.
  • Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si i fra til andre voksne for at ting skal bli bedre.
  • Fortell at vi vil hjelpe, og si at loven sier at vi MÅ hjelpe.
  • Barnet har en rett, men ingen plikt til å fortelle. Kanskje barnet ikke vil fortelle oss mer enn det har gjort, og det er helt greit. Barnet bestemmer hva det vil vi skal vite og når vi skal få vite det. Selv om det er viktig at de snakker, må de ikke bli presset.
  • Fortell at det de voksne gjør, er de voksnes ansvar. Det er ingen voksne som har lov å gjøre det du har fortalt nå (gjenta de ordene som barnet har brukt). Si at barnet ikke har gjort noe galt, uansett hvor umulig barn er, er ikke dette lov.
  • Si noe om at barnet ikke er alene, at du kjenner andre som har opplevd det samme, og at ingen barn burde oppleve noe slikt. Barn som har opplevd vold føler seg ensomme, og tror ofte at de er alene om å oppleve slike ting.
  • Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å forklare barnet at det gjorde det beste det kunne i situasjonen, og at det er ikke hans/hennes skyld.