Hvordan forebygge?


Universell forebygging

Universell forebygging er tiltak rettet mot hele befolkningen eller alle i en gitt gruppe, for eksempel en barnehage, uavhengig av om de er særlig risikoutsatt eller allerede utsatt. Tiltakene er ofte i form av holdningskampanjer, informasjonsarbeid og annen form for kunnskapsformidling. 

Jente, Bamse, Kose, Søt, Barn, Unge, Glede, Tilfredshet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har laget en digital ressurs til bruk for barn i barnehage og skole nettopp til dette formålet. "Jeg vet" skal øke barnas kunnskap om hva vold og seksuelle overgrep er, hva det ikke er lov for voksne å gjøre mot barn og hvordan barn som utsettes kan søke hjelp. Her finner du som ansatt i skolen verktøy for å bidra til å gi langsgående opplæring til barn, ettersom det i ressursen er opplegg fra barnehage og ut videregående skole. Vi anbefaler din skole å ta dette verktøyet i bruk, da vi vet at forebyggende tiltak mot vold og seksuelle overgrep har best effekt når det gis over tid og av noen som barna kjenner og har tillit til.

Når vi snakker om forebygging av seksuelle overgrep mener vi først og fremst krenkelser begått av eldre ungdom eller voksne mot yngre barn. Som nevnt tidligere kan yngre ungdom og barn også utøve skadelige seksuelle handlinger mot jevnaldrende eller yngre barn. Forebygging bør derfor starte tidlig og omfatte alle.

Seksualundervisningen i skolen er et eksempel på universell forebygging.

Når barn begynner på skolen har de allerede vært seksuelle vesener og seksuelt aktive i seks år. Seksualiteten fødes vi jo med, og vi lærer den å kjenne fra første stund. Barn trenger kunnskaper om seksuell utvikling, utforskning og utfoldelse, tilpasset sitt individuelle utviklings- og modenhetsnivå. De trenger å vite hva som er normalt og vanlig, og de trenger å hvite hva som er akseptabelt og tillatt. Det er derfor viktig at seksualitet ikke bare er et tema i avgrensede undervisningsopplegg, men også er en del av det du retter oppmerksomheten på i møte med barnet.

I en opplæringssammenheng kan vi si at alle barn trenger å vite at seksualitet er noe man kan (og bør) snakke om, at de fleste barn trenger tilpassede kunnskaper om seksualitet (relativt til utvikling og modenhetsnivå), at mange barn trenger konkrete råd og veiledning, mens noen barn trenger mye og omfattende hjelp til å forstå og utfolde sin seksualitet.

Barn trenger også at seksualitet formidles klart og tydelig som noe fint og godt. Dette må gjøres i både ord og handling. Det må formidles hvordan vi som voksne formulerer oss når vi snakker om seksualitet, i måten vi fremstår når vi snakker om det (non-verbal kommunikasjon), og i hvordan vi legger til rette for utforskning og utfoldelse. Dette kalles ofte for en sex-positiv holdning.

Mange voksne fokuserer mye på grenser, og på hva som er uakseptabelt eller som ikke er tillatt, når de snakker med barn om seksualitet. Dette er selvfølgelig viktig, men barn lærer også om hva som ikke er greit eller lov når man fokuserer på det som er ok og tillatt. Ofte er det mer den voksne sitt behov å fokusere på de negative sidene ved seksualiteten enn det er barnets. Ikke fordi man vil barnet vondt, men fordi man nettopp vil hindre at barnet opplever noe vondt.

Anders, 10 år, gnir stadig på kjønnsorganet sitt når han sitter og jobber med skoleoppgaver. Det virker som om han gjør det som atspredelse. Du går bort til pulten hans og sier at nå må han konsentrere seg om oppgaven.


Kunsten er å kunne gi både aksept og sette passende grenser, gjerne samtidig. I dette tilfellet ligger utfordringen i å formidle til Anders at det er både godt og greit å kose med kjønnsorganet sitt, altså gi aksept for selve handlingen, samtidig som du korrigerer eller veileder ham på at settingen han gjør det i ikke er passende. Ideelt sett sier vi ikke at noe er greit, men… I stedet sier vi at det er greit, og… Det er riktig å kun avlede han der og da, men ettersom han stadig gjør dette, er det behov for en oppfølgingssamtale. Denne bør skje i enerom og være planlagt. Det er i denne samtalen du kan sørge for at Anders både opplever aksept og får veiledning på sin atferd. Du kan for eksempel drøfte det med helsesykepleier ved skolen, for råd om hvordan du kan legge opp samtalen.

Barnet lærer om hva som er privat og om sine intimsoner gjennom hvordan voksne agerer og reagerer i forhold til kropp, nakenhet og seksualitet. De lærer det direkte, gjennom hva som blir sagt, og indirekte, gjennom observasjon av hva som blir gjort eller på annen måte signalisert. Dersom barn lærer at det er godt og tillatt å kose med seg selv, og at kroppen deres tilhører dem og de selv bestemmer hvem andre som får se og røre den, lærer de implisitt også å sette grenser for andre.

Det er selvfølgelig viktig å tydeliggjøre at det for eksempel ikke er lov for voksne å ta barn på visse steder på kroppen eller at det ikke er lov for noen å gjøre noe med kroppen til andre som de ikke liker eller vil selv. Samtidig skal vi være varsomme med å tillegge barn kontroll og ansvar for sine kroppslige intimgrenser. Det å lære barn å si nei kan synes vel og bra, men barn kan bli utsatt for vold og seksuelle overgrep likevel. For noen kan det gi økt skyldfølelse og skam at de ikke ”klarte” å sette grenser.

I et universelt forebyggingsperspektiv vil det være fint om man mellom barnet og den ansatte bygger en "dele-og-samtale-kultur" i skolen. Det kan man gjøre ved bevisst bruk av åpne, bydende og beskrivende spørsmål i samtale med barna om dagligdagse situasjoner. Det kan være både hyggelige og vanskelige ting som skjer i barnets liv, og gjennom å ha en kommenterende, spørrende og undersøkende holdning kan vi bygge en kultur der det er fint og trygt for barnet å dele erfaringer med de ansatte. Dette kan du lese mer om i kapittelet "Hvordan avdekke", under fanen "Den spontane bekymringssamtalen".

Når det handler om å forebygge seksuelle overgrep fra eldre ungdom eller voksne, er universell forebygging en generell beskyttelse av barn i deres ulike livssettinger. Dette omfatter også i skolesetting og skolefritidsordning. Innhenting av politiattest for personalet i skolen reguleres i opplæringsloven § 10-9 og forskrift til opplæringsloven kapittel 15. Politiattesten må ikke være eldre enn tre måneder. Det kan også kreves politiattest for ansatte i skolen som ikke skal jobbe med undervisningen (vaktmestertjeneste, renhold, kontor m.v). 

Politiattest er imidlertid ikke en garanti for at en person ikke har begått seksuelle overgrep som enten ikke er avdekket eller ikke pådømt i Norge. Et universelt forebyggingstiltak kan derfor være å legge inn spørmål knyttet til barns kroppslige utvikling og seksualitet i ansettelsesintervjuer, med dilemmaer som: "Kine, 8 år vil sitte på fanget og strykes på ryggen når hun er på SFO. Hva ville du si eller gjøre?". Målsettingen er ikke å avsløre potensielle seksuallovbruddsutøvere i intervjuet, men tydeliggjøre at her på vår skole er vi bevisst på å beskytte barn mot krenkelser. Det vil sannsynligvis gjøre at risikoen for å bli avslørt veier tyngre enn ønsket om å jobbe på din skole.

Andre eksempler på universell forebygging av seksuelle overgrep i skole er vinduer i alle dører, som toalett og stellerom, slik at ansatte alene med barn kan observeres. Det er også brukt tiltak som forbud mot å bruke privat smarttelefon med kamera, for å unngå at ansatte tar bilder eller film som seksualiserer barn. Forbud mot fotografering og filming kan hjemles i personvernlovgiving. Problemet med slike tiltak er en kollektiv mistenkeliggjøring av ansatte. Mange, og kanskje de fleste, vil mene at dette er en liten pris å betale for beskyttelse av barn, men det er likefullt et dilemma. Et eksemplet vi kjenner til er en SFO der de mannlige ansatte ikke fikk være med barna alene. Dette er åpenbart svært inngripende for ansatte, både som arbeidstaker, profesjonsutøver og menneske.

I opplæringslovens § 9a-3, som omhandler det psykososiale miljøet, står det:

«Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør.

Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn. Dersom ein elev eller forelder ber om tiltak som vedkjem det psykososiale miljøet, deriblant tiltak mot krenkjande åtferd som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal skolen snarast mogleg behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova. Om skolen ikkje innan rimeleg tid har teke stilling til saka, vil det likevel kunne klagast etter føresegnene i forvaltningslova som om det var gjort enkeltvedtak.»<

Som du ser, er ansvaret for å avdekke og melde mobbing like klart forankret i lov, som ansvaret for å avdekke og melde vold og seksuelle overgrep.

Mobbing tilhører altså helt klart voldsbegrepet, slik man skal lese i både barneloven § 30 og barnekonvensjonens artikkel 19. Dette gir deg som ansatt plikt til å gjøre noe med denne formen for krenkelse av barn. Dersom du observerer tegn på at et barn blir mobbet, er du pliktig å varsle dette til din leder, samt bidra til å følge opp både den som blir mobbet og de(n) som mobber. I noen tilfelle kan det være riktig å melde mobbing til barnevernet, som vil vurdere om det kan være en politisak.

Forebygging av mobbing, er svært viktig. Det finnes mange anti-mobbeprogram utviklet for barnehager og skoler. Mange kommuner har egne anti-mobbeprogram. Du og din skole bør sette dere inn i hva som egner seg best for dere, og ta dette i bruk. Under fanen Ressursbank og underfanen Nyttige lenker, vil du finne lenker til nettsteder som tilbyr slike program. I Ressursbank under underfanen Fordypningsstoff finner du en rapport som viser at antimobbearbeid fungerer.