Hvordan forebygge?


Selektiv forebygging

Selektiv forebygging er tiltak rettet mot særlig risikoutsatte grupper i befolkningen. En særlig risikoutsatt gruppe er individer som er i en situasjon eller tilstand som innebærer at de er spesielt sårbare for å kunne utsettes for krenkelser. Dette er ikke på grunn av egenskaper ved den risikoutsatte, men fordi andre mennesker kan utnytte deres avhengighet og begrensede eller manglende mulighet til å verne seg selv mot krenkelse. Barn er avhengige av voksne og har liten eller ingen mulighet til å verne seg mot voksne som vil utsette dem for krenkelse. I den forstand kan vi si at barn som gruppe betraktet er risikoutsatte. Imidlertid vil enkelte barn leve i mer risikoutsatte situasjoner enn de fleste andre. 

Jente, Glede, Smilende, Glad, Barn

I kapittelet om hvem som utsettes for vold og seksuelle overgrep så vi at barn med fysiske eller psykiske funksjonsvansker har høyere risiko for å bli utsatt for vold og seksuelle overgrep enn bam uten slike funksjonsnedsettelser. Det samme så vi med hensyn til barn med dårlige sosioøkonomiske oppvekstvilkår og barn av foreldre med psykisk lidelse eller rusmisbruk. Dette er altså grupper av barn vi skal være litt ekstra på vakt for. Ikke for å mistro alle familier med sårbarhetsfaktorer, men for å ikke overse de sårbare barna som faktisk kan bli utsatt.

Enkelte barn med innvandrings- og minoritetsbakgrunn kan være risikoutsatt. Dette er på ingen måte generelt, men knyttet til kulturer der man har andre oppfatninger om for eksempel fysisk avstraffelse som del av barneoppdragelse. I Norge kaller vi dette oppdragervold.

Kjønnslemlestelse (omskjæring av kjønnsorganene) innebærer smerte og frykt hos den utsatte, og får store konsekvenser for den utsatte sin seksualitet og personlige integritet. I Norge er omskjæring av jenter forbudt ved lov, også i de tilfeller der barnet sendes til foreldrenes opprinnelsesland for å få inngrepet utført. Det er viktig at man har kjennskap til hvilke land og hvilke religiøse- og etniske befolkningsgrupper som praktiserer kjønnslemlestelse. Det er viktig at man også vet i hvilken alder de ulike kulturene utfører dette, da dette varierer. Dersom foreldrene til et barn i risiko for kjønnslemlestelse melder at barnet blir borte i en lengre periode i den aktuelle alder, kan dette være et varsel. Det samme dersom de forteller at barnet skal til deres opprinnelsesland i ferien.

Et viktig forebyggingstiltak vil være å inkludere kjønnslemlestelse som tema i utviklingssamtaler med foreldrene til barn i risiko. Forebygging vil i denne sammenheng også kunne være melding til barnevernet (se kapittelet om avdekking og melding av vold og seksuelle overgrep). 

Manglende integrering med hensyn til bosted,  arbeid og sosiale nettverk kan medføre stress og frustrasjon hos familier som kommer til Norge som flyktninger og asylsøkere. Spesielt sårbare er familier med uavklart oppholdsstatus. Dette kan for noen komme til uttrykk i aggresjon rettet mot partneren og/eller mot barna. I noen tilfeller kan det medføre voldelig atferd. Det er viktig at skolen også er en instans som bidrar til å redusere stresset hos disse familiene. Dette kan være i form av at man har hyppigere utviklingssamtaler med oppmerksomhet på psykososiale forhold med barn med minoritetsbakgrunn og deres foresatte. Det kan også være i form av økt innsats på å inkludere de foresatte i foreldremøter og andre arrangement i skolen der foresatte er med.

Skolen og du en helt uvurderlig ressurs. Det er du som er tettest på både barna og deres foreldre, og den som kan se, spørre og vurdere barnets totale tilstand og situasjon. Husk at vi nå ikke snakker om avdekking av utførte overgrep, men forebygging av slike. Med råd, veiledning og andre støttetiltak kan skolen bidra mye i å avlaste og avhjelpe foresatte til sårbare barn. Det finnes foreldreveiledningsprogram (for eksempel ICDP), man kan benytte i slikt arbeid. Se Bufetat.no Program for foreldrerettleiing